Prelude U.S-X Post 2024
Det såkalte amerikanske «demokratiet»—nå nesten synonymt med vestlige politiske idealer, som feiler—ser nå ut til å være fanget av sine egne fanatiske motsetninger. Dette ikke-systemet, men en opportunistisk og korrupt kreasjon, til og med en gang projisert som verdens redning og «The end of History», er i ferd med å kollapse under vekten av sin egen idioti og arrogante tro på egen «universelle» overlegenhet. For USA, som i sin tid reiste seg som et fyrtårn over andre nasjoner, ligger i realiteten knapt over overflaten av hva som kan forstås som er et sivilt samfunn: «Valget» i 2024 vil være et tomt rituale for et system som i stor grad allerede har forseglet sin skjebne. Det har aldri vært tydeligere at ideologien ikke lenger speiler virkeligheten, og at korrupsjonen på begge såkalte sider har nådd et nytt toppnivå.
Det er en nødvendig øvelse å først fundamentalt forstå hvordan USAs nasjonale ambisjon i løpet av ett århundre, formet seg til noe langt større enn nasjonal suverenitet. Fra borgerkrigens dager av ble USA et slags symbol over natten, ikke bare for seg selv, men for en verden i stor endring. Da Nordstatene vant over konføderasjonstatenes variant av «frihet», var det ikke kun et tap for sistnevntes idealer, men også en etablering av en felles «nasjonal» identitet på tvers av hva som nå var en hel og mer helhetlig nasjon på mange måter. Med dette sentiment i hånd begynte også den videre forestillingen og «showet» om at Amerika skulle ha en rolle på verdensscenen—først som symbol, deretter som stor-aktør, og så som imperatorisk allmenn-ideologisk ‘intervensjonist’.
Det er ikke vanskelig å se hvordan denne ambisjonen, i sin enkleste form, ble selve narrativet bak USAs tilstedeværelse i verden. Men hva har egentlig skjedd når dette «symbolet» begynner å slå sprekker? Mange ser nå på USA som en nasjon ute av stand til å forholde seg til sine egne idealer, samtidig som den klamrer seg til ekko fra fortiden. På den andre siden mene man at løsningen er en enda større løsrivelse fra de samme idealene. Dette er hva «kampen» og «valget» står i, dog med hva som i grunn og tanke er elendige politiske representanter i et særdeles skakkjørt, stagnerende system.
Relevant: «MAGA», nå, Milquetoast-moderat, mainstream korpo-politisk «Blabla»
En rekke åpenbare kriser herjer. «Økonomisk ulikhet», individuell atomisering og sosial fragmentering av samfunnet, og ikke minst, en infrastruktur som minner mer om en tidlig industrialisert nasjon enn en moderne supermakt. Alt av forfall utgjør i totalitet en stadig mer påtrengende virkelighet som ikke lenger kan ignoreres eller rasjonaliseres med ideologi og «vårt demokrati».
Valget i 2024 omtales nå av mange som den «siste time» og det «viktigste valget»— ja, en skjebnetime for en nasjon som står ved et slags veiskille. Realiteten er snarere den at kursen allerede er satt, og de politiske ritualene som «valg» vil ikke endre USAs endelige retning. Hvem som styrer skuta ned i hvilket «shithole» fremover spiller liten rolle når ikke-systemet og «demokratiet» allerede har bestemt seg for sin egen overlevelse er viktigere enn noe annet. På toppen av dette, eller skal vi si i bunn, står en demografisk endring som er i ferd med å omforme landets kjerne og essens som gjorde det til hva det en gang var. De demografiske projeksjonene fra US Census Bureau viser at det som en gang var en tydelig flertallsbefolkning av «WASP» innen midten av århundret vil være redusert til en total-minoritet. Dette er ikke bare tall, men en synbar realitet og vedtatt politisk psudo-verdi, og noe som vil forme alt fra økonomiske strategier til nasjonal identitet dretter, altså i dass. I stedet for å rasjonelt håndtere de dype kulturelle skiftene, fortsetter politikken å reflektere et tankesett fullstendig fastlåst i en relativt falsk, forgangen storhet med tanke på hva dets folk forfekter som fakta og en slags sannhet.
Relatert: Soothsayer 30/70.II 24-IIV-9: «President X» blir, høyst antakelig, helt beleilig fjernet
Det historiske perspektivet byr på en påminnelse om hva som skjer når en nasjon eller et imperium mister forankringen til sin egen realitet og funksjonaliteter. Atter en gang, Romerriket, som personifiserte orden og stabilitet, ble i sin siste tid redusert til et symbol—en systemideologi som klamret seg til minner om sin storhet, mens interne konflikter og forfall spiste det opp innenfra. Likt den romerske senatet som en gang hersket med absolutthet, virker dagens amerikanske politiske elite fanget i et anti-intellektuelt ekkokammer, hvor man er mer opptatt av å bevare sin egen posisjon og «sikkerhet» enn å konfrontere de presserende utfordringene som truer nasjonen indre helhet.
På den globale scenen klamrer Washington seg fremdeles til den den kalde krigens strategier, men nå uten den effekten disse en gang hadde. De samme korrumperende ideologene som utad forfekter «neokonservativ» politikk fremmer sanksjoner, og gjør det i troen på at verden fremdeles er avhengig av vestlige initiativ for å bestå som før. Men ekkoet fra fortiden har mistet sin klang, og de engang sterke diplomatiske grepene som USA kontrollerte, sliter nå med å finne fotfeste i en stadig mer «felles verden», mer enn hva USA kan tåle, der tidligere fiender har dannet nye allianser utenfor «Vesten».
Relatert: ‘Femtekolonne-demokratiet’ i USA under press og desperat etter nye narre-narrativ
Dette er ingen engangshendelse, men snarere konturene av en nasjon i fritt fall. Knarkerkrisen a.k.a «Opioidkrisen», en sjaber infrastruktur som skal gjøres såkalt «grønn» (en umulighet), en fragmentert samfunnsstruktur og rase-deterministisk kriminalitet som forventes å fortsette å øke alt etter som. Alt skjer parallelt med at en falsk eliteklasse fremdeles klamrer seg til abstrakte slagord og som på mange måter befinner seg langt fra gjennomsnittsamerikanernes hverdag. Samtidig blir hver «krise» kun et politisk premiss for nye narrativer om «fremskritt» og innholdsløst, anti-funksjonelt mangold, mens den totale oppløsningen brer seg.
Det som for lengst har sluttet å være en ideologi for «frihet», er blitt til en fattiggjort illusjon, en illusjon orkestrert for å holde fast ved en psykologisk overbygning av pseudoorden og hykleri. Amerikanerne går til valg i 2024, men virkeligheten er at ingen stemme lenger kan endre den underliggende kursen. «Elitens» lojalitet ligger i illusjonene, ikke hos folket eller noe som med videre lar seg intellektualiseres av dem, da systemspillerne som rigger systemet på alle måter er altfor dumme. Den ideologiske skjebnes ironi vil bli at de som ønsket å redde hele verden, ikke var i stand til å engang redde seg selv.
Hva valget viser, «velger» og endelig bunner ut i, gjenstår å se 5. november og mye videre ut over..
