Svarte som dreper hvite i USA slår stadig nye rekorder, men domstolene fortsetter å ‘regelrett’ «feile»

USA er nå den farligste nasjonen blant industrialiserte, vestlige stater, og stadig farligere enn store deler av såkalte utviklingland. Etter som voldskriminaliteten øker, har det amerikanske rettssystemet vist seg ute av stand til og uvillig til å adressere problemene. I år ble det kunngjort at den nasjonale «draps-klareringsraten», som omfatter arrestasjoner av drapsmistenkte, men ikke nødvendigvis domfellelser, har sunket under 50%, hvilket er det laveste i historien. Dette tallet representerer en bemerkelsesverdig og systemomfattende fallitt, spesielt med tanke på betydelige fremskritt innen rettsmedisin samt andre etterforskningsteknikker tatt i betraktning.

Når vi kontrasterer USA med nasjoner som lider av et sammenlignbare rase- og kriminalitetsproblem, F.eks. Storbritannia, ser man at bare 20% av drapsmenn slipper unna. I resten av Vest-Europa faller altså oppklaringsprosenten sjelden under 80%, mens i fremdeles relativt homogene nasjoner som Finland, identifiserer og arrestterer man drapsmistenkte i nærmere 100 % av tilfellene.

Det er allment kjent at et uforholdsmessig stort antall drap i Amerika omfatter svarte som dreper svarte, men de siste årene har det også sett en dramatisk økning drap mellom hvite og svarte. I følge statistikk fra «National Incident-Based Reporting System», (NIBRS), steg drap begått av svarte på hvite i USA fra totalt 2299 i 2019 til 2914 i 2021. En økning på mer enn 20%. Og tidspunktet er ikke en tilfeldighet. Raten av såkalte interrasiale/mellom-rasiale drap tiltok nemlig øyeblikkelig i 2020, og rett etter implementeringen av diverse politi- og fengselsreformer i kjølvannet av George Floyd-opptøyene, og massemedienes påfølgende, åpenbare demonisering av hvite mennesker som en del av det hele.

Tallene fra NIBRS er ikke et produkt av sekulære, normale trender. Tallene for 2020 og 2021 har ingen moderne ekvivalenter. I 1995, forrige gang mordene mellom raser oversteg den relevante rateen, ble 3072 hvite drept av svarte. Selv om dette tallet bare i liten grad overstiger den nåværende drapsraten mellom raser, dekket mediene kriminalitet langt mer aggressivt for 26 år siden, noe som derfor også var en en sterk faktor med tanke på den politiske konsensusen rundt «lov og orden».

Etter at man i 1994 vedtok «Violent Crime Control and Law Enforcement Act», som både demokrater og republikanere i dag kritiserer som ‘rasistisk’, dalet drap mellom forskjellige raser; svarte og hvite, og falt ytterligere med en hel tredjedel mellom 1994 og 1999. I tillegg til dette fulfge flere mer og relativt vellykkede teknikker for generell kriminalitetsbekjempelse, men som per i dag er blitt fullstendig reversert, hvilket kulminerte i historisk lave rater av drap mellom raser.

Disse tallene holdt seg stabile gjennom 2000- og 2010-tallet, og nådde som sagt de laveste nivåene som ikke er sett siden selveste 1960-tallet.

Det som er oppsiktsvekkende med denne tilbakegangen av kriminalitet på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, er at hvite amerikanere i dagens «mangfold», faktisk er betydelig mer segregert fra svarte i dag enn for 35 år siden, noe som indikerer at flere drap skjer til tross for mindre friksjon og færre muligheter. Den «anti-rasistiske» politiseringen strafferettssystemet, som har infisert advokater, juryer, dommere og utover, har det altså vanskelig med å straffe ikke-hvite mennesker anklaget for å ha drept hvite, uavhengig av bevis og omstendigheter.

Selv om det foreløpig ikke eksisterer mer inngående data om dette problemet, hoper likeså anekdotene seg opp. En jury i Akron, Ohio nektet å dømme to svarte menn for drap etter at de brutalt trampet ihjel en ung hvit mann, Ethan Liming, dette på bakgrunn av lek med vannpistoler, har i begrenset grad sirkulert på sosiale medier, men dette er bare toppen av isfjellet. Det er som allerede sagt, kjent at svarte på svarte drap er mer sannsynlig å ende uten dom eller kjennelser, ofte på grunn av at disse sakene er gjengrelaterte, og dermed inkluderer mer «urbane koder» for tysting o.l

Samtidig, så viser et kjapt søk på lokale nyheter fra de siste tre månedene at rundt 1/4 av rettssakene hos landets påtalemyndigheter, og særlig de sakene som inkluderer en svart aggressor og et hvitt (draps)offer, sliter med å komme til non domfellelse.

Det ser ikke ut til å være en spesifikk mekanisme som man kan peke på som generelt utslagsgivende for disse rettslige utfallene, men et systematisk mønster likevel nokså tydelig. Det inkluderer et spekter av absurditeter: En dommer vil erklære straffeprosessuelle feil vedrørende rettsbehandlingen basert på et mer eller mindre latterlig eller søkt forsvarsargument. Eller en aktor som begår uforklarlige eller monstrøse tabber, eller en minoritets- eller venstreorientert jurymedlem som går inn for såkalt jury-nullifisering, eller bare tillate de siktede kriminalitet på aller laveste nivå av utmålingen, noen ganger såpass åpenlyst at de ordrett nekter å sende en svart mann i fengsel uansett hva tiltalte har gjort.

Dette utspilte seg i en rettssal i Baltimore i juli i fjor i saken om en svart tenåring som skjøt og drepte en hvit mann med en ulovlig, og ikke-registrert pistol. Baltimore-juryen ble vist hele hendelsen, hvor man hadde krystallklare videoopptak som fanget den mistenkte da han skjøt offeret flere ganger i ryggen. Likevel nektet de svarte jurymedlemmene å komme til en dom før de ble tvunget da dommeren utstedte en såkalt Allen-begjæring om at de måtte komme til en konklusjon. Juryen «anbefalte» deretter å se bort fra første eller andre grads; forsettelig drap, og heller finne siktede skyldig i den subsidiære minimumsanklagen, som i norsk rettskontekst er å forstå som «uaktsomt drap».

I en annen sak ble den svarte 28 år gamle Shayla Baylor løslatt fra varetekt etter to rettssaker. I 2021 begikk vedkommende et knivdrap av en 62 år gammel hvit mann ved navn Greg McKnight under en tvist på en parkeringsplass i et supermarked i Oakland, California. McKnight, som satt i rullestol, kunne ikke gå ut av bilen etter at Baylor parkerte ulovlig ved siden av ham på en handikapparkeringsplass, som derfor gjorde at han ikke kom seg ut av bilen. Baylors forsvarere pekte på at McKnight hadde kalt henne for en «nigger» under krangelen før hendelsen, men noe venner og pårørende av McKnight uansett mente var «umulig» i og med at han var en livslang «venstreorientert aktivist». Likevel nektet Oakland-juryen å dømme henne to ganger, og tvang påtalemyndighetene til å effektivt frafalle mordtilatlen og løslate henne tilbake til samfunnet etter mindre enn to år med varetektsoning.

I en annen forfeilet straffesak i juli 2023, «vant» en 25 år gammel mestis-mann i Massachusetts ved navn Emanuel Lopes en rettssak etter å ha drept to hvite mennesker, inkludert en politimann Michael Chesna samt en eldre kvinne, Vera Adams.

Lopes’ forsvarere hevdet at han hadde hatt et psykisk sammenbrudd, og dermed ikke var «tilregnelig». Nesten hele Worcester-juryen stemte likevel for å dømme ham, mens en person, som bare ble beskrevet som en «ung kvinne», holdt stand. De andre jurymedlemmene fortalte pressen at hun nektet å se på noen av bevisene, og at hun forholdt seg hardnakket uten noen videre forklaring. I stedet for å tvinge frem en dom gjennom en begjæring, innvilget dermed dommer Beverly Cannone enda en såkalt prosessfeil (mistrail) i rettsaken som omhandlet enda et dobbeltdrap.

Men denne typen systematiske svikt er på ingen måte henvist til små delstatlige domstoler. I mai i fjor innvilget en dommer i Huntsville, Alabama en feilrettssak i drapssaken mot X’Zavier Kamontae Scott etter at visse vitnesbyrd som omfattet overgrep mot kjæresten hans utilsiktet kom frem under rettssaken mot ham. Ofte vil dommere i slike strafferettssaker ganske enkelt be jurymedlemmer om å se bort fra slike forhold, men i dette tilfellet ble dommeren beskrevet som å forsvinne inn i «tenkeboksen» sin for å vurdere dette, før vedkommende omsider bestemte seg for å avslutte rettssaken grunnet denne tekniske feilen. I 2018 henvendte Scott og kjæresten hans, Domanek Jackson, seg tilfeldig til en hvit kvinne, Tiffany Kelley, i forbindelse med hva de beskrev som en «nødsituasjon» og derfor trengte skyss. Kvinnen, en kone og mor, gikk sådan med på å hjelpe dem. Da de to således slaåå inn Kelleys kjøretøy, stakk Scott og Jackson henne gjentatte ganger i nakken med kniv og stjal bilen hennes.

Selv om Scotts sak skal behandles på nytt nå i neste måned, fant en egen jury i 2022 hans kvinnelige medskyldige uskyldig i drap, og bestemte seg for å la henne gå med en videre i systemet, nå med en simpel siktelse for ran.

Relevant: Hva er egentlig «greia» med så mange svarte folk på TV og i reklamer?

Relatert: London i svart og brunt: Etniske briter dør ut i eget land og hovedstad

Men den kanskje mest absurde feilrettssaken på denne listen er saken om den «multietniske» karriereforbryteren, Juan Garibaldo i Toledo, Ohio. Garibaldo er anklaget for å ha myrdet sin hvite kjæreste, Sarah Schulte, i 2022.

Under rettsforhandlingene i juli i fjor ble vitnesbyrd fra en av Schultes venner som anklaget Garibaldo for å ha drept offerets valp før hendelsen, også noe feilaktig tatt med i rettsprotokollen, uten påtalemyndighetens oppfordring. Garibaldos advokat, hvis klient tidligere er dømt for å ha slått andre hvite kvinner, samt en myriade av andre forbrytelser, argumenterte i et meget søkt forsøkt om at rettssaken og dens jury dermed var blitt urettferdig fordommet mot tiltaltes karakter fordi at «…enhver jurymedlem elsker valper, og ingen jurymedlem ville unnlate å fordømme noen som ville drepe en valp.»

Dommeren som overvåket saken forbløffet både aktor og offerets familie ved å innvilge forsvarets forholdmessig absurde forespørsel om prosessfeil, og ta det ekstraordinære juridiske mestergrepet å avslutte rettssaken etter en enkelt uttalelse om at Garibaldo muligens hadde skadet et hund.

Slike systemiske suspensasjoner av juryen i amerikansk rett fungerer altså mer og mer som et instrument for «rasistisk» hevn og bot mot hvite mennesker, og er ikke en idé som kom fra gaten, men en faktisk politisk strategi støttet og fremmet av flere mainstream svarte intellektuelle, f.eks Georgetown Law Professor Paul Butler. Butler, som ofte er spaltist og såkalt bidragsyter i svarte og venstre-liberale medier, har i flere tiår bedt svarte mennesker om å systematisk «annullere» juryer i saker hvor det gjelder skjebnen til svarte tiltalte, altså det hele som en strategi for å bygge opp under «svart makt» i USA, og dette uten at nærmest noen reagerer nevneverdig tilsvarende.

Relevant: Drange Moens fåfengte forestillinger om USAs rettsystem og «20/20-visjon»

Det å fremme en slik systematisk og «liberal-aktivistisk» underminering av juryer er en anbefaling som mildt sagt befinner seg i en slags moralsk og juridisk gråsone, og å promotere dette mer eller mindre direkte til faktiske jurymedlemmer ble i USA ‘opprinnelig’ ansett som en straffbar handling i seg selv.

I det aller misnte burde slike strafferett-strategiske fag-anbefalinger utløse visse etiske spørsmål hos institusjoner som Georgetown i alle fall burde se på, hvor en av deres medlemmer i nasjonale medier oppfordrer borgere om at de aldri bør finne svarte kriminelle skyldige for å straffe hvite mennesker kollektivt.

Det som kanskje er mest forbløffende er at mens Butler har promotert disse ideene fra utkanten siden 1990-tallet, regnes han nå som en mainstream-autoritet som hyppig og stadig er å finne på div. nyhetskanaler som f.eks «MSNBC» hvor han og andre som ham står nærmest helt fritt til å fremme disse «liberale» verdiene og teoriene sine.

Det amerikanske strafferettssystemet er grotesk og uforutsigbart, en vederstyggelighet. Det ser ikke ut til å være noen regler eller prinsipper brukt på en «blind» og konsistent måte, annet hvis du er hvit—enten du er tiltalt eller offer, for da vil du alltid ha denne typen «rettferdighet» mot deg, og dette i en tilsynelatende økende grad i det amerikanske «rettsystemet».