Enda litt motvekt til mer propaganda og idioti om klima og «ekstremvær»

Idiotiske, korrumperte og systemsubsidierte folk uten hverken troverdighet eller nevneverdige evner fortsetter å snakke med den største selvsikkerhet og ignoranse, samt null skeptisisme vedrørende de «menneskeskapte» klimaendringene. Hvem eller hva skal stoppe dem fra vrøvlet og få dem til å ta til noen som helst fornuft foruten den konvensjonelle føre-var-tenkingen?

Dagbladets oppslag angående orkanen «Ian» med overskrift «Klimaendringer gir uværet monstrøs styrke» er et typisk skoleeksempel blant flere, hver dag nærmest, på hvor galt og rasjonalisert fremstillingene har utviklet seg i helt i takt og tone med den konsensusstyrte, anti-vitenskapelige agendaens premissgjøringer.

Først, og foruten det substansielle angående teknisk metodologi og vitenskapelig disiplin, metode og holdbarhet, etc, så har det klimapsykotiske narrativet for folk flest—dumme folk, nådd et rent verbalt nivå på lavmål som grenser til det helt vanvittige og regelrett stupide. Dette gjelder forsåvidt også idiotiene som formidler disse «sannhetene», det være kobbelet av institusjonaliserte talspersoner; tredjesorterte forskere, korrupte kynikere og diverse organiserte sjarlataner.

Igjen, og først foruten det substansielle som eventuelt ligger bak «forskningen», la oss ta en titt på hva og hvordan Professor Asgeir Sorteberg forklarer sammenhengen mellom «ekstremvær» og «klimaendringer» når han blir intervjuet av Dagbladet.

Dagbladet: «Du sa at ekstremværet allerede er her, at det blir verre og kommer oftere.»

—Ja, og det er en av de tingene som er nytt med denne rapporten her, at den knytter klimaendringene mye sterkere til observasjoner av ekstremvær, både på temperatur og ekstrem-nedbør. Så nå er konklusjonen at store deler av verden allerede har sett en økning av ekstremvær.

Selvsagt så er ikke dagbladets journalist, ei heller trolig ikke selv Sorteberg oppegående nok til å granske formuleringene her. De er begge, antakelig nok, alt for inne i saken—i «boblen» av narrativet til å i det hele tatt kunne reflektere og eventuelt formulere seg bedre. Slikt betinges også av generelle evner, selv om man eventuelt er professor, eller ikke Journalist, eller ikke.

Resonnementet og den premissvise fremstillingen, helt generelt, fra Sorteberg er ganske bak mål om man er nok bevisst på dets faktiske og begrepsvise innhold . Man kan vel hevde at denne seansen er typisk utslag av hva som hender når man formidler noe generelt ut i fra et slags akademisk kompromiss for å eventuelt gjøre seg forstått, men Sortebergs ordlegging og begrepbruk oppnår snarere det stikk motsatte.

Uttalelsene tåkelegger uendelig mer enn de opplyser noen som helst. Dette helt i tråd og likhet med de såkalte «beste klimaforskerne» og deres pseudovitenskapelige arbeid, som er så langt fra vitenskap som man egentlig kommer. Både «vitenskapen» og språket den avler, den vanlig ordbruken, indikerer for en høy og nærmest totalt inkonsekvent forestilling fordi «klimavitenskapen» er såpass befengt og forstokket med premisser vedrørende sin egen konsistens.

Selv klimavitenskapens verbale premisser, retorikk og begrepsforstand indikerer brudd med konsekventhet og fornuft

Uttalelse: «Knytter klimaendringene mye sterkere til observasjoner av ekstremvær»

• p1. Å gå fra en ‘normal’ til en ikke-normal’ tilstand impliserer en endring.
• p2. Klimavariasjoner er historisk en konklusiv ‘konstant’ i vitenskapelig kontekst.
• p3. Å eventuelt «knytte klimaendringer sterkere til økningen av ekstremvær» impliserer nødvendigvis en utvikling mot mer «konstant ekstremvær».
• p4. «Ekstremvær» er avvik fra normalen.

f. «Ekstremvær» per definisjon kan dermed sies å være enstydig og likeartet av og med «klimaendringer» -Altså, akkurat som ønsket og formidlet av klimapropagandaens dogmer.

«Klima» kan heller ikke sies å være noe relativt, altså på en global basis, sted-sted i tid-tid, og i allle fall ikke i kontekst av hva «klimavitenskapen» i et slags forestilt klimatisk status quo berettiget menneskeheten innebærer og foregir som referansegrunnlag.

På bakgrunn av hva «klimaendringer» (objektivt) er, og er stadfestet som faktum i faktisk vitenskapelig forstand, så er hysterisk snakk om såkalt «ekstremvær» således en direkte (muliggjort) følge av selve fallitten som betinger at klimaet opprinnelig er blitt såpass relativisert forstått som en ‘konstant’. Dette underbygges ytterligere så av det enda mer håpløse premisset at klimaendringer er noe man/mennesker uansett kan/kunne unngå, og således en fysisk kvalitet eksklusivt til menneskelig aktivitet.

Dette er i essens akkurat den samme vesentligheten og tankelov-kriminaliteten som både klimavitenskapens «modelldisiplin» samt klimapropagandaen befester seg på: En falsk sirkulær-argumentasjon som er inkonsekvent, og kun konsistent innenfor sine egne (særvalgte) selektive premisser, epistemologisk ubevissthet og anti-vitenskapelig uærlighet og «forståelse». Dette både vedrørende årsak/virkning fysisk sett, og inkludert generelt begrepsmessig.

Surret sammen og marinert mentalt for folk flest i form av enfoldige massefremstillinger i middelmådige massemedier, blir alt dette nærmest som en slags ‘selvoppfyllende/selvsagt profeti’ for ukritiske folk under ett. Enten det er såkalte forskere, professorer, vitenskapsmenn, og ikke minst folk flest, som er for døve, dumme, korrupte og/eller blinde til å i det store bildet gjenkjenne slike fallitter som konstituerer deres arbeid, forutinntatte forestillinger og (over)tro.

Kort sammenfattet, så sier det seg selv, per minimum, at noe er galt når de generelle premissene vedrørende «klimavitenskapen» og dens generelle utøvende resulterer i helt fundamentale ontologiske brister som egentlig bryter med dens egen oppfatning og stadfestelser angående vesentlighetene.

Er klimaendringene man mener å ha identifisert en følge og forårsaket av mennesket, så er samtidig også implikasjonen at disse endringene ellers ikke ville være identifiserbare eller ha forekommet, og det på flere måter. Men dette finnes det snarere mye belegg for, som vi skal se på nedenunder i form av evidens og argumenter ellers.

Er det derimot slik at man forestiller at denne og alle tidligere klimaendringene har vært en sekulær trend, noe som ellers er overveldende stadfestet per konvensjonell vitenskap, så impliserer alle slike endringer, uansett, såkalt «ekstremvær», ergo, noe som uansett ikke er nødvendig av menneskelig faktorer, men kun sådan av et visst komparativt perspektiv. Dette er generelt og spesielt en erkjennelse av mye mer logisk, epistemologisk og ontologisk konsekvent holdbarhet enn at mennesket mener at CO₂ «styrer» klimaet, eller at «drivhusgasser» i form av en molekylær effekt er det som konstituerer temperaturer.

Ingenting av det klimavitenskapen fremholder er hverken generelt holdbart eller spesielt solid evidens for, men snarere et drøss av utelukkende standardiseringer og andre tvilsomme kreasjoner som eksempelvis HITRAN-databasen, eller aldri noen mekanismer som troverdig nok kan demonstreres som årsaksbetingende i riktig kontekst eller form av slik evidens per vitenskapelig disiplin og dets begrensninger.

Forskere som appellerer til CO₂ som en styrende faktor, forutsetter mange vitenskapelige absurditeter etter og opp på hverandre i fleng, på kryss og tvers, samt utelukkende og reduksjonistisk i form av fåfengte datamodeller.

En av de mer fundamentalt feilaktige forestillingene deriblant er at sporgassen CO₂, som det er cirka 0.04% i atmosfæren av, på en «unik» måte «fanger» ‘kald’ varme (fra jordoverflaten) når realiteten er at alle luftmolekyler på et eller annet vis, i en likevektskontekst og som effekt av å være under et visst atmosfærisk trykk (som naturlig nok avtar), både absorberer, attenuerer og utstråler varmestråling, men per effekt ikke kan «fange» slik varme når ‘varme-remanensen’ er rundt 80 femtosekunder (80 x 10^-15).

Det er ingenting unikt med CO₂ som tilsvarer at det fungerer determinerende til global temperatur i et likevektsystem. Ei er det noen kontroll eller anekdotiske overbevisende indikasjoner vedrørende blant annet det hypotetiske forholdet av CO₂ på andre planeter i solsystemet. Tvert om, så er disse «argumentene» noe som taler for det stikk motsatte når man undersøker dette kritisk: at CO₂ ikke er noe spesielt varmebetingende molekyl.

Årsaken av alle årsaker: Solen?

«Klimavitenskapen» forkynner aktivt at det er CO₂ som styrer klimaet. Det er selveste «termostaten for klimaet», ifølge «NASA».

Folk flest er allerede så indoktrinert at de kategorisk har bestemt seg for at solen ikke forutsetter klimaendringer, og at dette er et «faktum». Dumme folk har til og med bare satt det opp som en ‘sannhet’ og som regler at solen er utenfor spørsmålet angående klimaendringer.

Men det kunne ikke vært lenger fra noen smart stadfestelse.

Det finnes overdådig av evidens, og i motsetning til klimavitenskapens modellkjør, robuste vitenskapelige undersøkelser, og det på flere felt, som mer enn nok sannsynliggjør og sådan imidlertid konstaterer at solen har den avgjørende innvirkningen på klimaendringene enn noe annen konkret mekanisme.

Men disse hører man ikke om. Undertegnede har selv gått gjennom nærmest hundrevis av disse studiene som tar for seg assosiasjonene vedrørende solstråling, «solflekker» og klimaeffekter, samt overlappende kalde- og varmeperioder. Bildet som tegnes derav er ganske innlysende og i motsetning til tåkeleggingen som til sammenligning «klimavitenskapen» oppstiller i sine tilsvarende utredninger.

Deriblant, Yamakawa et al. | Haig og Nott | Arsenovic et al. | Czymzik et al. | Lenz et al. | Gopalswamy | Bronck og Sirock | Scafetta, 2016 | Weißbach et al. | Usoskin et al. | Incarbona et al. | Cabedo-Sanz et al | Svensmark et al., 2016 | Huo and Xiao | Roy et al. | Muthers et al. | Sunkara and Tiwari | Tang et al. | Cullens et al. | Kuroda et al. ,2016 | Martínez-Asensio et al. | Sha et al. | Wahab et al | Veretenenko og Ogurtsov, 2016 | Scafetta et al. | Turney et al | Baker et al. | Liu et al., 2016 | Chen et al. | Roy, 2016 | Berger et al. | Zawiska et al., 2017 | Zhang and Jin | Zhu et al. | Pedersen et al. | Chen og Nie | Bügelmayer-Blaschek et al. | Cullens et al. | Tang et al. | Poulos, 2016 | Midya et a | Xing et al.| Luoto and Nevalainen | Jin et al., 2016 | Jansen et al. | Engels et al. | Agnihotri | Eicher, 2016 | Czymzik et al. | Nagai et al. | Zhang et al. | Schulte et al. | Sánchez et al. | Kodera et al | Serykh og Sonechkin | Yndestad og Solheim, 2017

Alle disse studiene setter solenstråling i kontekst av klimaendringer og effekter derav, og de er alle unisone på at solen foråsaker alle de observerbare klimavariasjonene som historisk ellers er registrert.

Et lite utvalg av noen enkle poengteringer og utdrag fra disse studiene:

Zawiska et al., 2017

Stedsfortreder-data sammenlignet med solaktivitet, Nordatlantisk oscillasjon og historiske varme/kuldeperioder. Datasettet og studien i sin helhet indikerer at solenaktiviteten betinger klimatiske temperaturvariasjoner.

Czymzik et al.

Yndestad og Solheim, 2017

Periods with few sunspots are associated with low solar activity and cold climate periods. Periods with many sunspots are associated with high solar activity and warm climate periods (…) Studies that employ cosmogenic isotope data and sunspot data indicate that we are currently leaving a grand activity maximum, which began in approximately 1940 and is now declining (Usoskin et al., 2003; Solanki et al., 2004; Abreu et al., 2008). Because grand maxima and minima occur on centennial or millennial timescales, they can only be investigated using proxy data, i.e., solar activity reconstructed from 10Be and 14C time-calibrated data. The conclusion is that the activity level of the Modern Maximum (1940–2000) is a relatively rare event, with the previous similarly high levels of solar activity observed 4 and 8 millennia ago.

Zhu et al.

We identified four major cold periods (1839–1846, 1884–1901, 1906–1908 and 1941–1958) and three major warm periods (1855–1880, 1918–1932 and 1998–2013) in the past 211 years. The multi-taper method spectral analysis revealed significant cycles at 48.8, 11.5, 8.9, 3.9, 3.5 and 2–3 years, which might be associated with global climate oscillations and land-sea thermal contrasts, such as the sea surface temperatures, El Niño-Southern Oscillation, Atlantic Multidecadal Oscillation and solar activity.

Xing et al

Specially, the records shared high correlation coefficients in the epochs of the solar maximum (i.e. during the Medieval and Modern age), but poor correlation around 1500–1700 AD when the Spörer Minimum and Maunder Minimum occurred.

Chen og Nie

We explored the sources and characteristics of each pigment, reconstructed an 800-year record of ultraviolet radiation (UVR) and total incoming light intensity, and identified the possible factors that may have influenced historical UVR changes in this region. The results indicated at least four UVR peaks during the past 800 years, corresponding to c. AD 1950–2000, 1720–1790, 1560–1630 and 1350–1480, with the intensity from the most recent [1950-2000] sediments being the highest.

Stedsfortredende data eller ikke, man kan sjekke alle kilder, ganske så uavhengig og det på flere måter for å sammenligne holdepunkter. Som eksempelvis å sjekke solmerkeobservasjoner, mot ‘offisielle’ temperaturmålinger fra flere datasett og kilder, og man vil kunne ende opp med dette her:

Fremstilling av datasett angående forskjellige gjennomsnittstemperaturer, deriblant NASA(blå), og hybridisert (grønn) solaktivitet (solflekker). Annen temperaturdata her.

Enkelt etterslett

Til og med gjennomsnittstemperatur i en vitenskapelig forstand er et urimelig ekstremt konsept, om vi skal bruke dette begrepet. Den såkalte gjennomsnittlige temperaturen ble først definert og satt sammen på midten av syttitallet. Først i følge den så fikk man det for seg at temperaturen var i ferd med å stige. Det kulminerte i at teorien om såkalt drivhuseffekt og gasser derav ble godatt og akseptert som et vitenskapelig utelukkende premiss og ‘fornuftig’ virkelighet med tanke på hva menneskelige faktorer kunne innvirke på klimaet og innstråling ble konstatert, uholdbart sådan, men likevel som en konstant.

Men solen har ikke vært konstant, og er fremdeles ikke det. Så dette er èn av flere løgner impregnert i klimavitenskapen og dets institusjonaliserte narrativ. Dette er også en løgn som blir mer og mer populær etter som folk flest skal mates med narrativet. Og hvordan skal vanlige folk egentlig undersøke eller i det hele tatt forestille hvordan inn- og utstrålingen konstituerer faktorer som temperaturvariasjoner som svinger over tusenvis av år?

At man har funnet en assosiativ forekomst at stigende karbondioksid og temperatur, modellert dette, og ikke kommet noen vei med tanke på nærmest noe som helst i den forstand, men massivt lastet opp på narrativene om global oppvarming forårsaket av denne sporgassen, er ikke noe annet enn vitenskapelig kriminelt og forkastelig.

Det sagt, så betyr ikke det man burde være mot miljøsparende tiltak generelt. Forurensning er og blir et stort problem som må ordnes opp i. Antakeligvis forstår de som igangsatte dette klimateateret dette, skal vi bedømme ut i fra deres egen adferd i så måte, men menneskeheten og folk flest adlyder hva det skal være bare det er nok press og sosiale føringer bak, så hvorfor ikke bruke klimanarratiet som en slags hvit løgn? Ja, si det.

De såkalte «elitene» som styrer agendaen, inludert klimanarrativene, er for feige til å si hva de egentlig mener om folk flest. Derfor er de ikke eliter, per se. I stedet farer de frem med alt de har av løgn og manipulasjon som virkemiddel mot saueflokken, og saueflokken fortjener ikke bedre enn å kues under dette evneveike narrativet. Idiotene holder dumme folk i sjakk, samt at de aller fleste idiotene er av en såpass egentlig for lav intelligens relativt til hva de er satt til å drive av undersøkelser slik at man ikke kan forvente annet enn en typisk konformitet, lettvinthet og premissvise preklusjoner som inviterer til de mest idiotiske og ignorante ‘klima-konklusjonene’ som forholdsmessig er mest mulig formulert for å kunne forkynnes middelmådigheten og ikke minst de idiotiske taper-aktivistene i ‘klima-menighetene’.