«Venstresidens» tapermentalitet og kultivering av falsk politisk virkelighet fremfor «sannhet» og objektiv realitet

All utvikling innebærer enten økt kompleksitet eller forkastelse av utdaterte strukturer som oppfattes preget av ineffektiv funksjon. At «det enkleste er det beste» er et ordtak med en god del sannhet i seg. Problemet i det såkalte samfunnet som en konstruksjon, er at «sannhet» i seg selv er noe Folk Flest™ ikke er veldig komfortable med. Folk er heller mye mer komfortable når de får lov til å kontrollere, eller, som per nå, skape sin egen «sannhet». Sannheten videre er at politiske partier, spesielt i «demokratiet», eksemplifiser dette i vesentlighet mer enn noen annen type menneskelig organisering tidligere.

Effektiv massedemokratisk utvikling, som i realiteten innebærer en systematisk avviking og segmentering av «samfunnet», handler om å høvelig ‘regelrett’ splitte mest mulig folk i forskjellige misfornøyde interessegrupper for å så bygge en felles appell på kryss og tvers av disse interessene og forene dem under èn og samme ideologiske forestilling All såkalt politisk idèlogikk er totalitær, og sådan effektivt ubestridelig. «Demokratiet» er ikke noe unntak, men folk har blitt forledet til å tro noe annet. Er ikke et politisk system tilstrekkelig totalitært betinget og potensielt slagkraftig nok med tanke på systemappell og gjennomføring, så er det ikke å forstå som en tilpasningsdyktig nok fremgangsmåte for å vinne frem og evt. styrte den falleferdige strukturen man søker å erstatte.

Fordi lavmålt politikk enten handler om å tilpasse seg tidens utvikling, eller å stå i mot den, aka. «reaksjonær», så står man i realiteten foran et veivalg i retning enten fiksjon eller mer eller mindre fornuft. Men fordi folket, i «demokratiet», helst forkaster og forskanser seg mot fornuft, og heller vil ha sin egen form for fornuft, utledet fra bisarr og totalitær idèlogikk, så ender man i beste fall opp med en ganske falsk og fundamentalt falleferdig politisk virkelighet forestilt som «sannheten» selv. Denne «sannhetens» store svakheter og absurde skavanker kommer mer og mer til syne etter hvert som systemet skranter. Og dette er akkurat hva som er på ferde i dagens «samfunn»; total forfeilet på et økende antall sett og vis.

Massedemokrati, en blindgate på veien til stor fornuft

Et potensielt perfekt politisk system må være ærlig nok med seg selv og adlyde objektiv virkelighet samt kombinere dette med en viss endemisk evne til å tilpasse, evt. utvikle sin egen tilpasning. Denne setningen krever nok en nærmere forklaring.

Relevant: Demokratiets dødsdom og dumme begjær for den «perfekte politiker»

Å være «ærlig nok» med seg selv som system, betyr gjerne at fundamentet for ideologien må være sannferdig, transparent, åpen for kontinuerlig forandring og korreksjon. Et slikt teoretisk system må sådan være preget av følgeligheter fremfor føyeligheter og ideologiske institusjoner, dvs. være strukturert av lover i form av mer konkrete styringsmekanismer i stedet for ganske løst formulerte og vagt begrunnede Grunnlovsparagrafer som man kjører på med i dag. Poenget er at et verdig styringssystem bør ikke være «fritt» på bakgrunn av hva som i realiteten er å anse som tekniske tvetydigheter. Dette vet systemspillere og til og med dumme jurister å utnytte, ofte til det fulle, så dette må selvfølgelig begrenses i omfang og appell. «Maktfordelingsprinsippet» pluss parlamentarismen er rene pretensjoner å regne i denne forstand.

«Demokratiet» foregir å være alt av det som er nødvendig for å sørge for et «åpent» og «fritt samfunn», men dette er kun staffasje og selvtjenlig systemappell som i økende grad tilsynelatende har som motivasjon å maskerer mer og mer dumskap for flere og flere, enten det dreier seg om inkompetente eller misfornøyde.

Relevant: Samfunnsdiagnostistikk og mekansimer: Dumskapen dominerer mer og mer, per det demokratiske design

Demokratiet per dets funksjon er per definisjon ikke opptatt av noen form for «sannhet», men er et dogmatisk system som er egnet til å politisk polarisere fornuften for å etablere makt mtp. forskjellige baser basert på «mest mulig» forskjellige folk («mangfold»), som derfor nærmest industrielt importeres til nasjonen for å stemme inn politikere som forskanser seg i kompromisser som tilintetgjør muligheten for konsekvent kurs i politikken og for samfunnet.

«Demokratiet» har heller ingen form for såkalt «endemisk evne» til å nærmest garantere at dette blir gjennomført per nødvendighet av systemets appell, da hensyn til strukturer og såkalt «representasjon» trumfer de aller fleste relevante hensyn til «sannhet». Systemet er med andre ord heller ute etter å «representere» seg som meningsverdig fremfor noe mer utpreget sannferdig. Det er mange eksempler på dette i dagens «demokratiske samfunn uten at vi skal gå nærmere inn på dette her. Likevel, med flere andre ord: Systemets førsteprioritering kan generelt beskrives å være forestilt og basert på banaliteter som f.eks. «tillit» og «inkludering» fremfor faktisk nødvendig funksjon og kvalitet delvis fordi Folk Flest™ ikke er spesielt interessert i å evt. selekteres—ikke «inkluderes». Noe slikt er nemlig med stor suksess fremstilt som kategorisk politisk «utålelig» i «demokratiet», det på bakgrunn av andre systemer foregående og mer primitive totalitarisme, men uten at disse forestillingene nødvendigvis sammenlignes med det moderne massedemokratiets manglende funksjonalitet eller at dets ferniss av «folkelighet» utfordres foruten noen meningsløse «samfunnsdebatter», godt posisjonert innenfor rammer som er langt fra å kunne kritisere noe som helst vesentlig angående systemet.

Man har således, i kontekst av demokratiet, bare utvidet mulighetene for massiv indoktrinering og idioti basert på den naive tanken at fornuft er relativt og dessuten delelig på antall forskjellige grupperinger som kan samles på ett og samme sted, altså nasjon. Det finnes ingen mer kategorisk totalitær tanke enn at så lenge man har nok forskjellige folk, så kan man definere bort hva som er rasjonelt, fornuftig og «sant», men dette fremholdes snarere av systemet som en «verdi». Altså, det er en såkalt kjerneverdi at man kan nå kan tillate seg å definere hva som helst på hvilken måte som helst. Slik blir det lite «sannhet» ut av. Slik blir det derfor lite funksjon ut av.

Tilpasningsdyktige systemer v.s sannferdige systemer

Så «demokrati» er et ekstremt tilpasningsdyktig system i den forstand at det kan tillate nærmest alt av tøv og nonsens så lenge majoriteten av folket generelt kan manipuleres og indoktrineres, noe som demokratiet for lengst også har frontet helt åpent som en prioritering: Altså, at «det rette å gjøre» for å nettopp «beskytte demokratiet», er å styrke de som hyler høyest med det av pseudo-substans som er indusert for å gavne mer av «demokratiets» totalitære konsept-idè; det være kontinuerlig ekspansjon av endemisk selvtjenlig appell til systemet, ofte basert på en tanke om et kaotisk/krisebasert eller svakt «majoritetsmangfold», som skal erstatte et mer homogent og ordens-orientert samfunn med sin moralappell og føleri.

Problemet i så måte, med demokratisk ideologi som en progressiv utvikler av såkalt «samfunn»; et syntetisk samhold basert på felles forståelse, er at objektiv realitet handler om ikke-kontekstuelle sannheter, mens «demokrati» og tilpasningsdyktighet handler om å kultivere sin egen kontekstuelle virkelighet, gjerne total(itært) distansert fra «sannhet» ergo konsekvent funksjonalitet.

Dette er noe bla. «venstresiden» og andre ideologisk pregede personer forstår den særlige signifikansen av. For dem er politikk et mål til makt fremfor ubetinget sannhet og derav fremgang. For dem handler det først og fremst om å tilpasse seg tiden og sådan få innpass i maktstrukturen, mens andre politiske radikalister LARPer om å skulle styrte strukturene og opprette sin egen form for såkalt «sosial rettferdighet» jf. bla. Carroll Quigley historiseringer og forestillinger:

«Venstresiden», universelle tapere

«Venstresiden» er i realiteten en gruppe tapere som søker å styrte makten som de ser på som «diskriminerende», men som de ikke er i stand til å ellers nærmere identifisere mer vesentlig enn folk som har mer penger, penere utseende og all annen suksess enn dem selv.

Derfor er den politiske virkeligheten for disse taperne den at de må komme til makten for å såkalt bli «sosial-konstruere» frem et feilslått og totalitær orden av «sosial rettferdighet»; uinnskrenket og positiv-diskriminerende «likestilling», «equity»—affekterte handlinger uten generell fornuft overhodet, som er såpass abstrakt og ute av kontakt med objektiv realitet (e.g menn=kvinner, kvinner=menn) at dens forsøk på nivellering og reformskapende bare ender opp i et eneste stort komplett og inkonsekvent kaos.

Ideen om universelle menneskerettigheter er også kontekstbaserte konsepter som per implementering står for oppløsing av naturlig orden, dvs. ikke «naturlige rettigheter», hvilket er en forfeilet fremstilt tanke i seg selv, men ift. funksjonsfornuft som en idè-logisk konstant. Ideen om såkalte universelle, preseptoriske menneskerettigheter, er i seg selv svært deklaratoriske av systemorden i den rettstekniske forstand at de ikke er spesielt deskriptivt basert, dvs. kontekstuelt basert, men snarere kategorisk og derfor formelige som få. Enklere sagt, disse «rettighetene» er noe man har funnet opp uten spesifikk basis eller særlig autoritet foruten «gud», og det å opprettholde slike rettigheter er derfor problematisk enten eller. Altså både konseptuelt å forsvare, og praktisk forvalte, håndheve og dessuten noe som ikke er forenelig med andre, mer lokal-baserte rettigheter v.s «universelle».

En motsetning til et styrekonsept med en viss «ìdè-logisk konstant», er nærmest alt som kan betraktes av allmenngyldig «universalisme» og dogmatikk derav. Dette være blant annet tanker perifert til utpreget nihilisme—ideen om at alle «verdier» er faktisk verdiløse, fysisk reelle, derfor eksplisitt funksjonelle, og at slikt i alle fall ikke kan kommuniseres som «sannhet».

«Sannhet» er, igjen, noe bla. venstresiden og «konservative» ikke er politisk opptatt av. Det på hver sin måte. Samtidig er det lett å se at f.eks. de «naturlige rettighetene», a.k.a «menneskerettighetene» allerede har spilt stor funksjonell fallitt i det 20. århundret, da disse «rettighetene» egentlig ikke respekteres særlig av myndighetene, men bare noe som aktivt brukes som et påskudd for å implementere, kontrollere og ellers begrense handlingsrommet til Folk Flest™, og forestille dette som kontinuerlig (minkende) «friheter» etter som den «demokratiske» tettheten og kompleksiteten bare øker. Imens fungerer «konservative» i beste fall bare som en bistabil pseudo-opposisjon, som i effekt kun politisk legitimerer og fungerer som en ørliten «bremsekloss» til den ufornuftige utviklingen, og det i et system som disse bedragerne forøvrig bedyrer. Det man i beste fall kan sies å være vitne til politisk, er en binokulær rivalisering og partipolitisk, maktpreget rasjonalisering. Politikken og utviklingen i samfunnet blir derfor bare noe tilsvarende absurd og dysfunksjonell derav.

Både «venstre»- og «høyresiden» i dagens politiske paradigme-forståelse, står i realiteten ovenfor mer enn bare begynnelsen på sin egen undergang. «Venstresiden», på så mange måter», har dessuten sammensverget seg på et fundamentalt grunnlag av det som eksisterer av div. systemtapere, som tror de skal forandre ting til noe bedre bare de svake for styre mer når man omsider har oppløst det lille av orden som er igjen.

De «konservative» har feilet fordi de har hjulpet opposisjonene langt på vei i å faktisk realisere sin politiske virkelighet, og har som konsekvens vist seg å være totalt uegnet i å utøve nødvendig motstand, men kun som synsere og drømmere som står og spinner i samme spor uansett.

Konsekvensen er at den nye «høyresiden», i tro tradisjon, spesielt i Europas historie jf. Jung’s «Odin-bryter», presumptivt vil være langt mer «ekstrem» og radikal når fallittene blir mer og mer tydelig et faktum for flere og flere faktisk diskriminerte og ellers desillusjonerte mennesker.

Hummingway