Trond Giske inn i politikken?(igjen)—Frir, ikke til smårips, men til idiotiske forestillinger om bistand

Trond Giske, eller, «Trond Fiske(er)»(etter fordrukne småjenter på festivaler), eventuelt «Trond Griske», da han var næringsminister, posisjonerer seg nå åpenbart til et nytt inntog i norsk politikk.

Dette er snakk om en ganske ubrukelig fyr, og en relativt vellykket politiker, hvilket på mange måter sier alt om de politiske standardene.

Og om man attpåtil, som lavpannet ‘autoritetstroende’, ubevisst og ukritisk tilskuer, velger å forholde seg utelukkende til formalia og Giskes politiske CV, fremstår vedkommende nærmest som et regelrett politikergeni på papiret.

Wikipedia: Han var kirke-, utdannings- og forskningsminister (2000–2001), kulturminister (2005–2009) og næringsminister (2009–2013). Han ble valgt til partiets nestleder i 2015, og etter stortingsvalget 2017 ble han også Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson.

Selvsagt «mikrofonstativ» hos NRK for Norges mest famlende politiske pikkhue?

Ap-mannen Giske har i anledning sitt forsøk på politisk «comeback», nærmest selvsagt, fått spalteplass på NRKs debattsider, som inntil ganske nylig var selve stedet for kanskje de mest idiotiske meningsinnleggene i hele Norge.

Men denne idiotien har etterhvert moderert seg noe. Dette først og fremst på den måten at sakene som klistres opp der nå er mer eller mindre meningsløse mtp. politiske premisser å regne.

Ofte er det som publiseres der totalt irrelevant gnål, akk om (mer)penger; typ ‘flere rullestoler og billigere tamponger til flere’, mindre godteriemballasje og stort sett bare ukritisk svada over hele linja. Totalt dødfødt, tafatt og dessuten dumt av innhold. En skam, å kalle de greiene der, og hva som velges ut av artikler for «debattsider». Og dette åket skattefinansieres..

Med det i mente, så er Giskes innlegg således perfekt, med pålydende tittel «Bistandskutt skaper en mer utrygg verden».

Veldig kort, men tilstrekkelig oppsummert, så roper Giske etter mer bistand (og mer demokrati) for å vise hvor omtenksom, snill og dessuten smart han er. Han vil også unngå sult, krig og sånn:

Oppskriften på utopia: = «Demokrati», for Giske, og flertallet av hans politisk likesinnede. Det å altså nærmest eksportere slike «verdier», som det skulle være tannpirkere, ved å gi folk og regimer en hel masse penger.

På samme konsekvente måte mener Giske, når han forøvrig tar begrepet «logikk» i sin munn, at det å gi mat og bistand til Afrika er å løse et underliggende problem. Og hva er problemet der, i følge Giske? Jo, det er bare det at Afrika ikke har nok «demokrati». Det er derfor ting ikke går så bra der.

Og slik går disse rasjonaliserende resonnementene, i evighet, rundt og rundt i sin sirkelargumentasjon og nærmest trollbinder det store flertallet av politiske idioter. De som eventuelt skulle finne på å kritisere denne linjen av mangel på konsekvens og fornuft i politisk øyemed, blir selvsagt merkelappet som motstandere av «demokratiet», og/eller «onde» mennesker. Imens de som er for «Demokratiet» det rakt motsatte. «Gode» og «anstendige» «medmennesker». Slik fungerer det demagogiske «demokratiets» appell og selvforsterkende symbiotiske spillfekteri i effekt.

Ett av problemet med denne virkelighetsforståelsen er selvsagt det at man i «demokratiet» kun får «opp og frem» de beste av de verste, og om man er ekstremt heldig, de verste av de beste. Det hele arter seg mer som en barnehage av indoktrinerte partipolitikere, som aldri har hatt noen særlig kompetanse til å klare seg utenfor denne klamme boksen av politisk tørrprat og skuespill.

Derfor må slike f.eks. møtes på sommerleirer som unge, hvor de blant annet tøv lærer å ha «de rette meningene» og overvære enda mer forvrengte folk som holder kurs i hvordan eksemlpelvis «knuse fascismen», forøvrig et begrep transformert om til beleilig hersketeknikk som utøverne av det selv ikke forstår hva betyr.

Et ‘middelmådighetsstyre’ av masse gruppetenkende, servile, konforme og et mindre dryss av svake kynikere, er det verste man kan være styrt av i lengden i dette «demokratiet». Dette på bakgrunn av den enkle mekanismen at slike konstellasjoner har det med å normalisere det politiske nivået pga. bredere sosial- og intelligens-kongruens enn om man hypotetisk hadde en lik tallfordeling av kun «de aller beste» mot «de aller dårligste» I en slik konstellasjon ville «de dårlige», etter all sannsynlighet effektivt bli utkonkurrert intellektuelt over tid, og dermed byttet ut, heletiden, uten å få i stand mye idioti. Det man har i dagens demokrati er snarere det at de dumme har utkonkurrert de smarte via dum masse-appell. Intelligente folk holder seg som regel langt unna politikken personlig, og dette er således blitt idealet, og fremveskten av det utpreget politiske idiotiet som nå, mer enn noe annet, definerer demokratiet.

Så det man i effekt har lagt opp til er middelmådighetenes styre og svermeri for slik middelmådighet generelt i samfunnet. Når de middelmådige kongruensene finner mer såkalt «felles», kan de derfra enklere sementere politikken som videre forestilles folk som selve «normalen». Det eksisterer med andre ord mindre konkurranse med middelmådigheten som normal, spesielt så i en videre demokratisk kontekst fremfor noen annen og reellt betinget filosofisk konkurranse. Fallittene vedrørende dagens demokratiske praksis er nærmest fullstendige. Få er i stand til å få øye på eller forstå selv de enkleste feilene.

Sykeligheten av masse-appelativ politikk og konform kvalitetstagnasjon

Hva gjør man for å re-introdusere seg som aktuell politiker på generell basis i Norge i dag? Jo, man må selvsagt være bedre enn de andre som styrer. Hva er dette «bedre» for noe rart?

Jo, det er tilsynelatende alt det folk flest og ukritiske idioter forbinder med «god», «snill», «anstendig», «medmenneskelig» og alt dette overfladiske/meningsløse «verdi»-tøvet, helst uten noen særlig gjennomtenkt argumentasjon, og derfor noe som må beskyttes mot hatefulle (kritikere). Dette er hvordan «demokratiet» i dag tilnærmer seg alt av saker og ting.

Tankegodset som politikerne virkeliggjør gjennom sin «meningsløse politikk» er generelt intellektuelt mulig fordi en slik formålsmessig forestilling av «politikk» mangler essensiell forankring i noen som helst fornuft foruten de selvrefererende, sentimentale «verdier». Dette fremfor eksempelvis mer eksplisitte standarder; evt. rammer og konstitusjonell filosofi som redegjør for et mer forvaltningspreget, eventuelt «konservativt» styre av statens maktpåliggende.

Sike «verdier», som populistiske politikere trenerer alt med, trenger per definisjon ikke å ha noe med selve realiteten å gjøre. Dette fordi det er de ‘ideologiske virkelighetene’, per definisjon, som alltid vil trumfe hva enn slik politikk eventuelt effektuerer i realiteten.

Det er altså ikke realiteten politikere bryr eller nødvendigvis i det hele tatt forholder seg til, men snarere «virkeligheten» av deres logisk ‘intensionale’ og dessuten intensjonelle politiske forestillinger, fordi dette, blant mye annet, er enklere å forestille seg selv og majoriteten av den demokratiske velgermassen. Det er intensjonen av bistandsideolgien som betyr alt, ikke resultater og faktisk fremgang.

Dette er i seg selv en destruktiv tilnærming som gjør at denne politikerklassen selv begynner å tro, «forstå» og dernest formidle slikt som nærmest objektive sannheter innad i deres egne partipolitiske ekkokammer, og hvor flere slike nyttige idioter og tomskaller kultiveres frem og sendes opp i systemet.

På denne måten er alle politikere, av nødvendighet ukritiske og derfor egentlig udugelige, inkompetente og derfor ineffektive folk som egentlig aldri skulle styrt så mye som en skuff med sine egne sokker.

Likevel skal de både bestemme for folk og belære folket om saker og ting. Igjen, dette er et meget destruktivt system med dårlig gjenglang med tanke på det aller meste av alle mulige faktorer i «samfunnet» disse effektivt tvinger frem i sin ignoranse.

Fornuften taler faktisk for bistandskutt

Hadde Giske og den norske velgermassen, bestående av totalt konforme fjols og uinteresserte synsere stappfull av moralisme og snusfornuft, vært litt interessert i realitetene, ville de kanskje forstått at bistanden til Afrika og «U-land» generelt er et fåfengt og nærmest fullstendig forfeilet prosjekt.

I perioden 1960-2010 har verden gitt økende «bistand», over 50 ganger ekvivalenter av Marshall-planer til forskjellige afrikanske land, som tilsammen tilsvarer 5 «trillioner» dollar (fem millioner milliarder, 5 000 000 000 000 000 000).

Det eneste man egentlig har oppnådd er en generell afrikansk befolkningseksplosjon, som igjen krever mer og mer bistand og matforsyninger, og en «flyktende» svart diaspora som valser inn i Norge hvor de umiddelbart innvilges velferdsrettigheter, dette på bakgrunn av sine «menneskerettigheter» og dette videre på bakgrunn av «sult og fattigdom» i sine konstant «katastroferammede» nasjoner.

Hele denne idiotiske og delvis kristeninspirerte «bistandskulturen» (godhetstyranniet) fungerer er som en slags dyrehage, og dessuten et økonomisk svart hull, hvor barnehage-aktige, vestlige politikere pøser på med mer og mer penger uten å forstå hva hverken hensikt eller konsekvensen av deres handlinger er.

Det burde for all del være enkelt å skjønne at dette ikke er noen «bærekraftig» utvikling, og at slik «bistand» med andre ord meget skadelig, og noe som derfor bør systematisk avvikles slik at Afrika lærer av, og forhåpentligvis tilpasser seg en mer adekvat og forholdsmessig levemåte på veien mot Afrikas eget «Wakanda». Det uten at ubevisst anerkjennende «rasister» skal blande seg inn afrikaneres hverdag, for å kunne late som om de er moralsk fortreffelige, og det fordi de ønsker seg Stortingsplass, og eventuelt «jobb» i FN.

Folk av samme oppfatning og evner som Giske, med tilsvarende kall og mantra i politikken, har for lengst ødelagt politikk som noen fornuftig gren og rasjonelt utøvende. Muligens er Giske farget av sin svarte brud, Haddy N’jie, og kjenner sannsynligvis således på et slags politisk press derfra, med å eventuelt fronte både mer penger og «demokrati» til Afrika.

Slike banaliteter og forstrekkelser av realiteten forestilles først og fremst av folk flest, og de som gjerne ikke forstår mye ellers, og som ofte er plaget av sin egen mindreverdighetfølelse som utløser et sosialt behov for å bli sett på som høyverdige og moralske personer av andre.

Så enkel er den massepsykologien, og det er lite som står i veien for slikt, spesielt med manglende motforestillinger i et såkalt «demokrati», til at det hele går over i mer massepsykotiske tilstander.

Man kan ikke lære noen å svømme ved å drukne dem. På samme måte kan man ikke lære en nasjon å bli rik og dyrke sine avlinger ved å dynke dem i penger og gratis mat. De konstante matforsyningene fra vesten utkonkurrerer til og med lokale bønder som gjør at selvforsyningsgraden går ned alt etter som forsyningene kommer og går.

I tillegg til den pågående, enorme befolkningseksplosjon, i tillegg til slike ustabile forsyninger og manglende forutsetninger, legger man uunngåelig opp til såkalte «sultkatastrofer» m.m.

Man kan heller ikke simpelthen «overføre» hverken en kultur eller således en teknologisk samfunns-standard ved å bygge på såkalte «humanitære verdier» og et uttømmende av «medmenneskelighet», «nestekjærlighet».

Dette er aspekter som først og fremst, per ideal og prinsipp, bør regnes og avgrenses hver og ens private sfære—ikke drives frem av kollektive konformister, og diverse opportune, skinnhellige politikere.

Teknologi og utviklingen må beherskes minimum på et tilnærmet innovasjons-nivå, og til en viss grad manifestere seg ut fra «folkets vilje» og det som kan destilleres av slik kvalitet ut fra konkurransens kår.

Konkurransen, og den endemiske mangelen på den i Afrika, er også årsaken til at stor-korporasjonene etablerer seg der, eller blir invitert av regimene, fordi ingen andre kan gjennomføre driften tilsvarende. Dette på bakgrunn av mange faktorer, men hovedsakelig lav I.Q blant afrikanere generelt. Dette kan man blant annet få billedlig forklart i den kinesiske dokumentaren «Empire of Dust».

Selv «vestlige sivilisasjoner» er utviklet på bakgrunn av relativt få kapasiteter og kontrære genier. Vestlige land er således også økende avhengig av en slik intern konkurranse selv, samt en økende effektivisering for å opprettholde visse standarder, noe dumme folk, inkludert inkompetente og udugelige politikere, gjerne tar som en eneste stor selvfølgelige.

Det er ikke umulig at Trond Giske faktisk er så dum og bortkommen at han tror på sin egen svada, men det han og politikere gir utrykk for på denne måten er stadig politiske kvaliteter og ambisjoner som appellerer til den mest forsimplede og stusselige forståelse mulig.

Folk som nært sagt heier på Giske og oppmuntrer denne fyren bør egentlig anses for å ha forlatt realitetene eller holde folk for narr. Realiteten er at Trond er over og ut, og at han mer enn nok selv har eksponert hvor generelt dårlig dømmekraft han besitter. Det han utviser av såkalt forståelse i denne saken vitner om en lite original politiker som ikke har tatt inn over seg særlig mye av noen som helst fornuft.

Det er også rimelig patetisk å så fall spille på svake og forkomne folks idioti, «demokrati» eller ikke. Og enda verre er det å kynisk appellere til menneskelig lidelse, rundt om i «verden» for å selv komme seg opp og frem lokalt. Det er på mange måter verre enn ren løgn.

Det er bare evneveike folk som eksempelvis ikke forstår, eller på bakgrunn av ideologi, som ikke vil forstå dette, som er hovedproblemet for alt i dagens politikk. Disse må fjernes.

Demokratiet er en fallitt, på denne og mange andre måter, og burde i det minste vært reformert med andre, mer moderne og intelligente styringsformer.

«Bistandskutt skaper en mer utrygg verden», påstår Giske, som et premiss for sitt politiske føleri-frieri.

Jeg vil snarere premissgjøre at det er folk som Trond Giske—i politikken eller på den berømte «byturen», som utgjør en trussel mot fornuftens trygghet og kår i norsk politikk.

Kritikken.no

Redaktør