Soothsayer 72.21: Nytt «9/11». Det råtne treet trenger blod
Den amerikanske drømmen flaker av mens fundamentet synker, og selv de sløveste av de mange sovende kjenner den massive trekken av løgner som har bygget seg opp og nå blåser gjennom sprekkene i luftslottet kalt USA. Mytene som en gang bar strukturen begynner å bli gjennomskinnelige, sansbare selv for den blinde borger, og embetsverkets resirkulering av aldrende slagord og forestillinger har for lengst mistet relevans, rytme og overdådig klang. Et system som har levd på forestillingen om moralsk hegemoni, båret frem av en svinnende militærmakt, kan ikke stort lenger tillate at flere øyeblikk glipper. «Mer enn noen gang» krever myten en ny formulering, en ny fase, og en ny forestilling av blind tillit og patriotisk trofasthet, inkludert utelukkelsen av potensielt interne, perenniale fiender.
Etter 9/11 kom den såkalte «globale krigen mot terror». «Pandemien» var neste teaterforestilling. En stresstest av den pågående utblandingens evne til fortsatt å adlyde autoritative liturgier om fellesskap og helse. Post-covid finnes ingen særlig samlende fortelling, bare stadig dypere ekkokamre som gjødsler mistillit, med mindre ideologisk kohesjon og økende disharmoni og dekadanse. Selv operatørene innad i «Hollywood» forsøker nå å gjøre noe narr av det som for bare noen år siden ble erklært som en global unntakstilstand, og selger etterpåkloke ettertanker med filmen Eddington.
Washington har aldri vendt blikket bort fra Persiabukten. Russland forblir innelåst i europeisk hengemyr via Ukraina, mens det amerikanske handelssjakkspillet mot «Chyna» gjennom sanksjoner og eksportkontroller skader bredere enn det faktisk styrker. Iran står fortsatt igjen som en av de opprinnelige pariastatene utpekt i PNAC-dokumentene, men har i likhet med Nord-Korea en delvis fungerende statsmakt, missilkapasitet, et uavklart atomprogram og nær null vestlig sympati.
«War is the health of the State»
At et nytt, nødvendig offerritual nærmer seg, merkes også i de kommersielle forberedelsene.
Budweiser, fortsatt småsvett etter Bud Light-fiaskoen, henter ut en Clydesdale som traver forbi kornåkre og fjellkjedens konturer, ledsaget av ordene: Rooted in the heart of America. En relativ helomvending bort fra regnbueflagg og skeivhetsretorikk til karmosinrøde patriotflasker med masser av evangelisk ettersmak.
Altfor parallelt gjør Pentagon rent bord i «identitetspolitikken» med memoet: Identity Months Dead at DoD, som avslutter førti år med rekrutteringsnisjer for kjønnspolitisk propaganda. De gamle Calling-klippene, hvor en kvinnelig løytnant oppdratt av lesbiske mødre, forteller om sin reise til Patriot-batteriet, er nå stuet bort i YouTubes mørklagte algoritmer. I stedet vises en ny Memorial Day-film som sverger No more gender confusion og lover fred gjennom styrke, med en mer og mer vaklende, kjøpt president dypt inne med den verste Dypstaten.
Samtidig dukker en force fed Sydney Sweeney opp i en rasistisk reklamesnutt der man resirkulerer Brooke Shields’ gamle poseringer i jeans, mens den bastardiserte høyresiden også jubler over at menn i kjole ikke lenger er å se i andre rekrutteringsfilmer, og venstresiden kaster seg over den forfengte nazist-retorikken .
Den meningsløse forestillingen kalt «kulturkrigen» raser videre, og når både øl, uniform og pin-ups henvender seg til det samme kjernepublikumet med patriotisk patos, peker den korporative markedsføringen mot noe helt annet enn noen ny folkefest.
Relevant: Soothsayer 30/70.II 24-IIV-9: «President X» blir, høyst antakelig, helt beleilig fjernet
Michael Ledeens kyniske læresetning om at USA med jevne mellomrom må «kaste et lite elendig land mot veggen», forblir den pragmatiske utenrikspolitiske pre-teksten for USA og dets viktigste allierte. Brookings-dokumentet Which Path to Persia ligger fortsatt klart på bordet til neste runde for den som trenger en slagplan, eller for den som fortsatt later som om det ikke finnes noen.
Etter at de store, sedvanlige eksplosjonene har satt sitt dramatiske merke der det måtte passe best, handler den nye krisen ikke om hva som har skjedd, men om hvilken vei som nå må tegnes opp. USAs eksepsjonelle rolle som supermakt bygger ikke på tillit, men på syntetisk blodtåke og eksternt administrerte injeksjoner av ideologisk adrenalin.
Når tro svikter, krever myten mer blod. Når det ikke lenger finnes tillit, vil volden gjeninnføre det tapte med narrativ av nødvendighet.
