Slipp «Nyfascismen» fri!
Nyfascisme er et voksende fenomen i Norge, men ikke på den måte som presenteres gjennom statlige tiltak, utdanningsinstitusjoner og subsidierte kanaler og etterretningstjenester. Heller ikke akademikerne, medier eller folk generelt som hyppig lefler med og tar ordet «fascisme» i sin munn forstår særlig mye av hva begrepet innebærer. Den norske wikipedia-artikkelen om nyfascisme er i skrivende stund på drøye hundre ord og gir så liten kritisk innsikt at den like greit kunne nøyd seg med null.
Konsekvensen av denne systematiske begrepsmisbruken og slike feildefinisjoner av et historisk fenomen tilltater at en autentisk manifestasjon av fenomenet kan leve i beste velgående i samfunnet, bare under et annet navn. Definisjonene styrer. Det undertegnede og mange av etablissementets aktive konsensusmakere og meningskontrollører kan være enige om er at «nyfascisme» ikke er en «utfordring», men et meget omfattende politisk problem i Norge og vesten.
De som ikke kan historien er dømt til å gjenta den, eller, historien vil i det minste rime meget godt.
Det normative begrepet «godhet» skriver seg fra det man forstår som «fornuft» eller «kunnskap», mens «de(t) onde» betegnes gjerne av det motsatte begrepet, nemlig «ignoranse».
Hva som videre menes med «fornuft» og «kunnskap» er dessverre fremdeles alt for åpent for subjektiv relativisering, rasjonalisering og annen formening betinget av menneskedyrets varierende intellekt og stedvise prioriteringer, særlig hos de mer dekadente og innenfor deres politiske organiseringer.
Den politiske, spesielt den demokratiske, utgaven av «fornuft» og «kunnskap» tenderer i tillegg også å korrespondere konsekvent ettersom samfunnet vokser i omfang og kollektiviseres. Det er i den sammenheng også et fysisk og entropisk faktum ved både konsentrasjonen av masse og politisk makt at nyttepotensialet for begge fenomener aldri kan avta så lenge systemet er sluttet– kontrollert og begrenset mot påvirkinger. Slike systemer er sådan «totalitære» i sin natur.
De mindre fysiske og fragmentariske bestanddelene i begge disse prosessene er gjenstand for krefter og påvirkninger de i effekt ikke er spesielt i stand til å motsette seg. Således «dras de med» og tiltrekkes et sentrum bestemt av de rådende kreftene hvor de sådan inkorpereres og innordner seg etter masseeffektenes regler eller faller sammen. Massekonformitet. Vi har nettopp skildret den fysiske naturen samtidig som vi har illustrert de herskende mekanismene innenfor menneskedyrets politiske makthistorie som blant annet «the founding fathers» i USA ønsket å begrense i form av sitt konstitusjonelle arbeid med den amerikanske grunnloven.
Den «gode» og glatte fascismens ignorante vesen
Ole Gjems-Onstads uttalelser og skriveri publisert2 på debattsiden hos den statsfinansierte institusjonen NRK tredje mars er et glimrende og atter skremmende eksempel på hvor ubevisst fagpersoner, kommentatorer, meningsmatadorer, såkalte akademikere og folket ellers lærer hvordan å forholde seg til sin egen rolle og forståelse av seg selv i et større politisk samspill. Ofte nøler heller ikke disse maktsyke meningsskikkelsene for å utgi seg som «liberale forkjemperne» og anti-fascister som mer enn gjerne synser langt utenfor deres forståelsesevne og nivå. Dette har blitt enda mer fremtredende under det som er erklært som atter en krise og «pandemi», tilstander som på mindre flatterende vis har det med å anskueliggjort folks totalitære tiltrekninger, åpenbare angstforstyrrelser og faglig inkompetanse på flere områder.
Liberalisten og jus-professor Ole Gjems-Onstad demonstrerer selv hvor inkonsekvent og forstokket det går ann å bli når man utelukkende forsøker å resonnere gjennom sin ubevisste ignoranse.
Gjems-Onstad forfekter i sitt skriveri hos NRK at såkalte vaksinepass må på banen slik at folk som foreløpig frivillig har skutt seg opp med vaksine skal få fare rundt som «normalt».
Hovedproblemet med Gjems-Onstads enfoldige innlegg er ikke påstanden og etterspørselen etter hva han synser om som rimelig og relevant innenfor de premisser som han selv ukritisk legger frem. Kritikken går på hans naive, inkonsekvente og strengt tatt totalitære, inkompetente og historiefattig, ufullstendige argumentasjon og de potensielle konsekvensene som kan effektueres på et slikt meningsgrunnlag Gjems-Onstad tillater seg selv å argumentere på.
Flere av de mange korttenkte absurditetene han serverer kan også meget raskt og enkelt «smitte» over på andre lettpåvirkelige personer som kan komme i skade for å forstå slik totalitære retorikk som en slags fornuft. Det spørs om Gjems-Onstad og slike synsere som ham heller burde tatt på seg munnkurv fremfor munnbind i dette tilfellet for å ikke spre sin egen intellektuelle elendighet.
Gjems-Onstads argumentasjon er nemlig et godt eksempel på blottlagt fascistisk dressur, men folk inkludert ham selv som desperat forsøker å argumentere slik de gjør er antakeligvis for historieløse og generelt forvirret til å forstå hvorfor, og derfor er dette noe som bør forklares ytterligere. Imidlertid må selvfølgelig et minimum av Gjems-Onstads inkonsekvente og totalitære fascistretorikk, som på ingen måte er alene om å både gå utover sin egen forstand og fagområde, presenteres og analyseres slik at den videre fremstillingen forståelig nok kontekstualiseres.
Gjems-Onstad innleder med at: «Norske helsemyndigheter har brukt samme argument mot vaksinepass som enkelte innen EU: Hva med dem som ikke vaksineres? Disse antydningene om et nytt klasseskille minner om ortodoks kommunisme: Alle behandles så likt at de ender opp like fattige.»
Dette er et eksempel på en fullstendig historisk forvrengning og feilfortolkning av ideologiske begreper som grenser til det helt forrykte, og det attpåtill i ærend av hva som i sin effekter representerer et utpreget totalitært tankegods og følgelig behandling av frie mennesker.
Jussprofessor Gjems-Onstad forveksler friheter med rettigheter og privilegier, og forsvarer i konsekvens at myndighetene i en utvidet praksis bør kunne segregere og forgripe seg i individuelle rettsgoder og kodifisere ad hoc lovgivning enn så lenge de ikke kan bruke fysisk tvang som press- eller lokkemiddel. Det er slike konsekvenser hans premissgivning legger opp til.
Deretter forsøker han å parallellføre rettslig likebehandling og sine kjære, ukrenkelige og universelle menneskerettigheter med kollektiviseringen av produksjonsmidler, klasseløse samfunn og kommunismens resultatlikhet som et slags varsko om urett og ødeleggelse for de «lovlydige» borgerne i kontrast av de resterende som ikke gjør som han og staten fra dag til dag måtte ønske.
Fascismen betrakter for øvrig liberalismen som den konseptuelle forgjengeren til anarkismens flyktigheter og en ideologi som gjennomsyres av selvdestruktiv «negativ frihet». Fascismen, absolutt ikke ulikt marxist-sosialisme og kommunismen i sin praktiske funksjonalitet, betegner på sin side av den politiske mynten den kommunistiske klassekampen som «the immutable, benefitial, and fruitful inequality of mankind» (La dottrina del fascismo) Altså, de sterkeste og mest konformes rett på bekostning av de svake og eventuelt skeptiske; de som ikke adlyder den totalitære statsmakten diktat eller uten forbehold deler dens verdier.
Spor av typisk fascistisk krigs- og malplassert kampretorikk med sliten staffasje og appell til«tradisjon» finner vi også et klart eksempel på i skriveriet publisert på selveste NRK-ytring. Gjems-Onstad formaner at:
«I Norge gleder vi oss over mer enn 200 år med en demokratisk grunnlov. Men veien er kort til autoritære impulser. Vi er i krig med et virus, men ikke med en fiende der hemmelighold er viktig for å verne våre egne.»
Her forsøker Gjems-Onstad å fremstille det som et overordnet poeng at regjeringens tilbakehold av visse dokumenter utgjør et autoritært og elitistisk trekk og ymter sådan til at slikt «hemmelighold» er til betydelig skade for folket. Denne formuleringen fra Gjems-Onstad kan faktisk kategoriseres som et uforholdsmessig «populistisk» poengtering, hvor appell og beleilig misrepresentasjon av folkets politiske interesser er ment å virke som en distraksjon. Samtidig glattes det helt over hva gjelder juss-professorens foregående framhevelser angående legitimert segregering av folket på bakgrunn av hva staten måtte finne på å gjøre mot befolkningen i som ledd i denne «krigen». Til fronten! Ja, skal vi tro Gjems-Onstad, også der skal den norske demokratisk grunnloven verne om oss.
Men den norske Grunnloven sier ingenting om bruk av slik tvang. Den er i sin alminnelige ordlyd ganske stilltiende, og det juridiske lovtolkningspotensialet er dessuten dispensert for av derogeringer og annen særlovgivning uten andre forbehold enn statsmaktens vilkårligheter.
Demagogien og statsfascist-retorikken kommer på rekke og rad i Gjems-Onstads skriveri. Det er bare å være på vakt. Den neste er kanskje den verste. Det dreier seg igjen om innføringen av offisielle «vaksinepass»:
«Vaksinepass vil også motvirke vaksinevegring. Man parkerer seg selv i hjemlandet. Vaksinering kan aldri bli så frivillig at virkeligheten forsvinner. Det har konsekvenser for en selv og andre å ikke beskytte seg.»
For det første så er ord- og premissleggingen her av en så grov og av kvasi-tyrannisk karakter at det blir vanskelig å ikke ty til mer direkte fordømmende ordbruk selv.
Men for å være mer saklig, så vil nok ikke «vaksinepass» «motvirke» «vegring», men de vil i effekt bety en de facto rettstilstand hvor en meget betydelig del bevegelsesfriheten, sådan grunnlovsfestet frihet, tas fra folket. Frihetsberøvelsen vil også utvilsomt brukes i forbindelse med annen deltakelse i samfunnet når staten mandatgjør slikt, og andre ting vil henspille på dette videre. Noe annet er fullstendig usannsynlig og denne ordningen vil således vedvare fordi det er økonomisk og sosialt lønnsomt for de som gis denne makten.
«Vaksinering kan aldri bli så frivillig at virkeligheten forsvinner.»
Hva Ole Gjems-Onstad, med hensyn til det foregående han presenterer, og slike som ham med lignende uttalelser som dette mener vet jeg ikke. Men det jeg vet er at det oser og stinker noe kraftig av hvor slike uttalelser kommer fra, og at det sannsynligvis heller ikke smaker godt.
At saker og ting har «konsekvenser» for en selv er en trivialitet, og i sammenheng med teoretisk inokulering og «dokumenterte» effektiviteten av visse vaksiner, så er forsøket på argumentasjon fåfengt da et virus, også per rådende teori innen virologi, mindre virulent og ikke minst mindre spredningsdyktig i befolkningen ettersom det presumptivt ikke er i stand til å mutere i immunforsvar som er mer resistente enn hos de svakere som angiveligvis skal vaksineres.
I den forbindelse med Gjems-Onstads forsøksvise påpekninger og totalitære myndighetsflørt, så klarer selvfølgelig ikke han heller å unngå å fremføre det typiske premisset om såkalt vaksinenes «effektivitet»:
«Vaksinene gir overraskende god beskyttelse. Pfizer 95 prosent. Ny forskning sier at også AstraZenecas kan ha opp mot 94 prosent.»
Overraskende god beskyttelse, hevder Gjems-Onstad. Hvor får han slike formuleringer fra kan man lure? Er også han en «immunologiekspert» like mye som han er en ekspert på «rettsvitenskap»? Det holder vel her å parere med to ganske enkle poengteringer her. Èn: Over 99% av de som er «testet» og fått påvist COVID-19 er asymptomatiske og de er sådan 99% «beskyttet» mot virkinger uansett.
Folk som testet er forøvrig «testet» med en type innretning og fremgangsmåte som ikke er ment eller brukbar for differensiell diagnostisering, men som var ment som et forskningsverktøy som fremkaller, kopierer og forsterker genmateriale. Nummer to: Ingen forskning, teknisk, og selv per etiske bestemmelser, kan teste eller produsere betydningsfulle estimater som er omfattende nok eller tilstrekkelig på annet grunnlag til å hevde at noe slikt preparat er 95% effektivt. Det er mer propaganda som professoren har slukt i sin begeistring for overmaktene og mangel på vitenskapsteoretisk forståelse. Videre skriver virusekspert Gjems-Onstad at «det er helt usannsynlig at vaksinepass gir store nye smittebølger.»
Det er et ubestridelig empirisk faktum at etter alle former for massevaksinasjon i historien så følger det en periode av oppblomstring av lokale utbrudd og mutasjoner, selv om denne konsekvensen undertrykkes av «helseautoritetene». Det å da si at vaksinepassene, i seg selv, og i effekt at folk plutselig skal få særrettigheter fremfor de som ikke vaksineres blir på flere måter fornuftstridig, og her ikke bare på det rent tekniske. Gjems-Onstad forstår i alle fall at folk som er vaksinert likevel kan spre smitte, ikke bare attenuere dette immunologisk, ergo holde og kure på viruset lenger, men de kan selvfølgelig også fungere som fysiske transportører av virusdeler. Alt dette er i tråd med rådende virologisk teori og andre uttalelser fra selv FHI.4 Videre:
«Korona-journalistikken er for autoritetstro. Men i et myndighetsskapt angstklima ønsker publikum å stole på lederne.»
Gjems-Onstad har helt rett i at de fleste journalister og medier aldri har håndtert korona-fadesen på en fornuftig måte, men snarere vært i føringen hva gjelder å skape et vanvittig hysteri og moralpanisk narrativ hvor fortrinnsvis angsten blant folk flest har skutt i været og overkjørt det meste av den lille rasjonaliteten de kanskje hadde fra før. Men Gjems-Onstad er en hykler i så måte, for han er ikke noe bedre. Han er faktisk verre. Her bruker han og statskringkasteren jussprofessorens tittel og antatte samfunnsposisjon for alt det er verdt til å bifalle og påkalle maktinstitusjonene å innføre andre drakoniske tiltak på bakgrunn av det han selv kaller myndighetsskapt samfunnstilstander.
Det meste av Gjems-onstads inkonsekvente argumentasjon og absurde forsøk på premissgiving faller så hardt i grus på alle områder at det blir oppriktig vanskelig å tro hva man leser, for ikke å si ta det seriøst på noen som helst måte. Gjems-Onstad er som nevnt lang fra den eneste som opptrer slik i sin argumentasjon og anskuelse, og det vil foreløpig være et evig gjentakende problem og en trussel mot folkets vel og ve at den norske offentligheten er såpass uskikket til å forholde seg noenlunde stringent til grunnleggende logikk og holdbar argumentasjon i sine utleggelser og mangelfulle kritiske vinkling av selv den enkleste tematikk.
En slik nærmest psykotisk feilbruk av begrep folk åpenbart ikke forstår mye av, eller som de av andre grunner ikke ønsker eller er satt til å ikke forstå, er en umiddelbar indikasjon på et samfunn i full forvirring og midt i en identitetskrise.
Når det gjelder inkonsekvent og selvrasjonaliserende begrepsbruk kan man til stadighet høre sammenligningene i mediene hva gjelder historiske parallellføringer angående «rasister», «nazister», «fascister», «populister», «ekstremister» av ymse slag, samt den typiske oppsummeringen av det politiske meningsuniverset à la «høyre-» og «venstresiden».
Pseudo-liberale stemmer i samfunnet er også godt kjent og tjent med å ta fascist og fascismen inn i sitt skjellsordsvokabular, men som oftest helt uten et rasjonelt grunnlag som indikerer at de som tar det i sin munn og penn faktisk forstår hva ordet i det hele tatt betyr. Det som er enda mer alvorlig er at disse heller ikke forstår at det er de som er det faktiske fascistiske samfunnsaktørene. Et større organisatorisk eksempel av denne vrangforestilling-manifestasjonen er «Antifa». Men som sagt, denne problematikken er mer omfattende og krever videre redegjørelse.
Del II – Feilidentifisert egalitarisme
Den første konseptuelle og utbredte tankefeilen som bidrar til mytifiseringen om at Norge i sin politiske organisasjon og offentlige gestalts gjennomføringer og samtaler er diametralt i opposisjon til et fascistisk styresett, og er noe annet enn et liberalt og velutviklet folkestyre, bunner i grunnforestillingene om såkalt likeverd og den politiske virkningsgraden av systemets egalitære orienteringer. Denne begrepspropagandaen er sentralt forkynnet og meget omfattende på alle områder av den politiske forståelsen til folk flest. Derfor er dette noe som blir konstant og latent pådyttet folkets politiske meningsdannelse og generelle forstand i de fleste samfunnskanaler. Som omtalt i starten, fascismen og liberalismen har i sine politiske forutsetninger mange strukturelle likheter, eksempelvis at de begge nødvendiggjør en stor og totalitær, omfattende stat for å realisere sin politikk.
En stor og regulerende stat er i en rasjonell grensedragning, i forhold til enkeltindividet, en politisk entitet som er av, eller som vil være nødt til å utvikle endemisk totalitære ambisjoner. Dette er juridisk og empirisk ukontroversielt å fastslå. Det var også Mussolini selv som først formulerte frem det politiske begrepet «totalitær» og anskueliggjorde de grunnleggende sentimentene bak dette i 19275. Begrepet «totalitær» er den største nøkkelen inn til fascismes ekkokammer. Folkeopprøret bak fascismen bygget, i likhet med dagens liberalistiske frigjøringer, på bakgrunn av de samme kategoriske forestillingene som politisk og på utpreget abstrakt vis søker å rettferdiggjøre seg selv gjennom den «gode troen» og produsere sin retorikk derav.
Den såkalte krigen mot eksempelvis «rasisme» og «hatytringer» er av samme totalitære og strukturelle tankemåte som kategorisk kjennetegner fascismen puritanske anfektelser og utpregede retorikk. Alt det som forstås som et spirituelt onde og trøblete opponenter skal gjøres bort med og erstattes av et sterkt og selvpolitiserende kollektiv. De som enda ikke er enige, de skal bare dø ut eller settes bort og fratas sine friheter.
Fascismen forstår seg selv som en gjennomgående moralsk entitet og som en stat hvor individer tilfredsstilles spirituelt av den kollektive viljen staten tilrettelegge for «meningsfylt» arbeid og et liv av således høy velferd. Mye av dette høres ikke all verden så langt unna hva som kan beskrives som norske politiske speilinger og samfunnsforestillinger.
Målet helliger middelmådigheten
Også selve arrangementet av den politiske legitimeringen innenfor fascismen bygger på mye av de samme emosjonelle og berettigede rasjonalet som man kan observere av hva dagens poliske beslutninger i «liberale demokratier» fattes på. Mussolini, som andre tyranner, fremhever i likhet med forvirrede «liberalister» og totalitære «klimasosialister», at behovet for handling trumfer behovet for fortanke og konsipering av mulige konsekvenser. Handling og forakt er den eneste makt. Det er altså appellen til folkets følelser og kollektiv overtro på innfall, flyktigheter, beleilige bedrag og andre vilkårligheter fremsatt av systemet som er avgjørende for aktualiseringen og gjennomføringen av politikken.
Den store troen på systemet og dets tiltrekning på kollektivet er avgjørende for totalitære ideologier, og der finner man mye mer som kan «selges» inn til et forvirret, angstpreget, sint og svakstilt folk.
Den nysyndikalistiske PK-korporasjonen
Den moderne versjonen av den fascistiske, totalitære og spirituelle venstrepolitikken finner vi klare strømninger av i dagens statsgestalt og korporative storkammer i Norge. Forskjellen er i effekt at det moderne totalitære statsvesen er mer presisert i lov og mer subtilt anlagt i praksis enn i et mer åpenbart og proklamert fascistisk system. Det at den teknologiske utviklingen også muliggjør et snev av ineffektiv kritikk fra perifere motstemmer er også et nødvendig poeng å trekke inn i sammenligningen. Begge utgavene av ideologiene søker som sagt også å gjennomføre omfattende sosiale og kulturelle endringer, og det på tvers av befolkningens ønsker. Gjerne innføres slike store endringer, heletiden i Norge, uten noen demokratisk prosess overhodet, men snarere er slik anti-demokratisk fascisme bestemte utslag av «korporative» og utenomparlamentariske interesser. Et nylig eksempel på dette er Marrakesh-avtalen (Global Compact for migration).6
Den økende andelen av slike pluralistiske pressorganisasjonene og korporative interesser som våker og i visse tilfeller overstyrer samt velter norsk politikk i dag, er i konkret effekt og formål en direkte substitutt for mye av den syndikalismen som nærmest i seg selv definerte det fascistiske styresettet. I den originale fascismen erstattet også lignende maktorganisasjonene og komitèer hele hensikten med demokratiske folkevalg, til tross for at fascistteoretikerne i 1919 opprinnelig gikk inn for universell stemmerett. De fleste politiske naive tror at politisk makt kommer i mange former, smaker og fine farger. Hvis man imidlertid forholder seg pragmatisk og analytisk og tar seg bryet å løsrive seg fra den svært kontrollerte og dogmatiske politiske forståelsen, så blir det klart at all utviklet politikk er et spørsmål om forholdet mellom innflytelse makt, kontroll og strukturen av det politiske systemet.
For å ransake de fascistlignende konstruksjonene som er norsk politikk i dag, så bør man først studere hva effektene av samspillet av organisasjoner, medier og andre interessegrupper betyr for den demokratiske deltakelsen, debatten, deliberasjonen og vedtaksgrunnlaget for politikken. Analysen deretter indikerer at folkevalg og andre demokratiske sentimenter er og blir, i sin allerede marginale effekt, nærmest fullstendig nøytralisert sammenlignet med blant annet den fremdyrkede partipolitiske makten og den innflytelsen og kontroll som de facto foreligger de organisatoriske og subsidierte interessene.
Når så disse PK-korporative legemene er identifisert og satt inn i en slik videre komparativ analyse, så blir det noe klarere og delvis åpenbart hvor lite denne versjonen av norsk demokrati faktisk har med konkret stemmegivning og såkalt folkestyre å gjøre og hvor hardt propagandaen og definisjonsmaktene styrer. Det er således mer konsekvent å definere gestalten vår i første omgang som et liberalistisk utslag av en type sterkt sentralisert serviceøkonomisk «velferdskapitalisme». Og fordi Norge har relativt mye velferdsrikdom og sosialistisk institusjonell makt derav, så har den norske versjonen av fascismen også utviklet noe vi her kaller «velferdsautoritærianisme».
Dette er bokstavelig talt en form for utstrakt «industriell sosialisme», og noe som i en liberalistisk, og likeså demagogisk, forstand heletiden benyttes i den politiske propagandaen for å legitimere staten og fremstille andre interessegrupper som spirituelle halv-jesuser som derfor må gis mer makt for å «redde verden». I tillegg til dette skal de også forandre samfunnet med henspill på blant annet «sosial rettferdighet» via mer kollektivistisk utjevningspolitikk, noe som også er en marxistisk maksime.
Det er klart: Skal du «redde verden» så må det drastiske tiltak og massemobilisering til. Og når mange av de totalitære grunnstrukturene og praksis i samfunnet har latt seg etablere og normalisere, med et kvasi-demokratisk system som skalkeskjul, er fascismen det absolutt beste systemet for å realisere seg på den måten, samtidig som man betjener de korporative interessene.
Dette er mye av realiteten for norske vanlige politikere og typiske offentlige aktører som sitter rundt i statsappratene. For noen sleipe sølvpenger og litt slibrig PK-status selger politikere fort unna det de har av sin minimale integritet og variable politiske vilje og begir seg ut i dette renkespillet de forstår som «demokrati». Men deres ignorante innsats i tjeneste av det liberale demokratiet virker som oftest i total effekt som noe negativt, og bidrar som regel til utvide definisjonsmakten i samfunnet via kollektiviserende og sterkt kontrollerende mekanismer de selv ikke er i stand til korrekt identifisere, eksempelvis flere politikere og debattanter som Gjems-Onstad, som raver rundt med totalitært tankegods uten å i det hele tatt ense det.
De italienske fascistiske teoretikerne var mer bevisste i sitt tyranniske arbeid og forsto også viktigheten av alle midler som kunne skape oppslutning og inntrykk av samhold. Påprakkingen av verdier, symboler, forestillinger, myter, sagn og kulturelle modifiseringer var alle var instrumenter for å skape oppslutning rundt ideologien selv og den vedtatte politikkens aktører.
Fascisme og alle andre politiske retninger lar seg nemlig ikke definere på bakgrunn av de mer subsidiære formål og vilkårlige proklamasjoner eller stedvise programerklæringer som finnes i front fra tid til annen. Heller ikke om de moralske intensjonene bak politikken er såkalt «gode» i en eller annen forstand og kontekst er et særlig definerende kriterium i vurderingen av statsgestalter. Nord-Korea er på papiret og i lov et demokrati styrt av« folket» uten at det oppfattes som særlig smigrende for de mange i vesten som naivt nok hyller «demokratiet» i sine nåværende utgaver. Denne overdrevne eksemplifiseringen kan likevel illustrere at det er med tanke på behandlingen av blant annet fornuftig opposisjon som bør vektlegges fremfor politisk propaganda, ord, «farge og smak».
Foraktende og forfeilet «meningsmangfold»
Definisjonene av fascisme må altså fattes på bakgrunn av de samfunnsstrukturelle mekanismene som effektuerer dens samfunnsmessige praksis og politiske utfall i møte med fornuft og med hensyn til frihet fra statsmaktens mange monopoler og fraværet av korporative interesser. Det at for eksempel et samfunn eller noen andre ikke vil «oversvømmes» av ikke-kompatible folkeslag fra en annen kultur, eller at man vil prioritere bort fra annen marxistisk samfunnsdegenererende politikk har veldig lite med fascisme som ideologi å gjøre. Forestillinger av fascistbegrepet basert på slike nøysomme kriterier er feilaktige og beleilige for propaganda, og disse kriteriene er snarere indirekte utslag av den tidsperioden fascismen oppsto fra.
Dette er likevel noe de færreste akademikere og andre synsere ikke evner eller ikke ønsker å forstå. Under presidentskapet til Donald Trump fikk det norske folk rakt og radig servert den ene tafatte analysen etter den andre, nærmest kontinuerlig, som hadde det som mål i seg selv å idiotforklare Trump og det de omtaler som «Trumpismen» i lys av fascistisk meningsbeholdning. Alle disse forsøk på redegjørelse av fascisme er av skammelig lav kvalitet og tilbyr et tilsvarende minimum av politisk forklaringsstyrke. Gjems-Onstad er som sagt ikke noe unntak når det kommer til kvaliteten i den offentlige ordskiftet.
Et annet relativt nylig eksempel på en slik håpløs pseudo-intellektuell redegjørelse kunne man lese i Aftenposten 31. januar forfattet av filosofisk professor Espen Hammer og av Bård Larsen i VG 7. januar. Begge tråkker i den typiske salaten når de først forestiller Hitler og nazistene som historiske fascister–en akademisk overforenkling som selvfølgelig passerer uten den minste ryggrefleks hos slike til tross for at påstanden er ganske forvirret. Spesielt Hammer virker ellers helt uaffektert i sine påfølgende abstrakte poengteringer, som for ham visstnok virker som faglig gode stadfestelser for å trekke paralleller til Trump og det denne professoren tilsynelatende har forstått seg på av fascistisk ideologi og tankegods.
Hammer blander i likhet med Gjems-Onstad så mange politiske begreper og fremstiller flere tåpelige eksemplifiseringer som aldri kan tas spesielt seriøst med mindre man er totalt ignorant og tatt rett ut av et norsk klasserom eller en tilfeldig lesesal. Hammer bommer også med det meste i sin omtale, inkludert hva angår eliter og defineringen av populisme. Hammer avslører imidlertid sin egen forstokkenhet aller best når han fremhever at fascismen ønsker å sette demokratiske prosesser til side og at fascister kjennetegnes av å «bryr seg mer om retorikk fremfor rettigheter og argumentasjon».
Som raskt motforestilling og parering til dette så kan det faktisk for det første argumenteres for at opprøret 6. januar, til tross hva mediene har fremstilt det som, nettopp var i favør av å verne om demokratiet, ikke avvikle det. De fleste av demonstrantene var i åpenbar godt tro og under den genuine oppfattelsen at demokratiet faktisk var blitt kuppet og at valget var blitt stjålet under bena på dem. Å da for denne bygdetullingen av en professor si at disse menneskene er «fascister» på bakgrunn av at de ville verne om demokratiet blir en så åpenbar skivebom og langt forbi «låvedørene». For det andre så har den utgaven av såkalt politikk og debatt man kan bevitne i dagens samfunn, antakeligvis, aldri før i historien vært mer basert på laber retorikk, relativ innskrenking av foregående friheter og noe ellers så oppstyltet på diverse former for massepsykotisk appell og generell pseudo-argumentasjon fra morgen til kveld i alle «lisensierte» kanaler.
Og så er det dette vanlige inkarnerte snakket om at fascisme har mye med såkalt «høyrepolitikk», eller «høyreekstremisme» å gjøre. Dette er også idiotisk og kategorisk misbruk av begrepet til tross for at slike relativiseringer og feilbruk er grundig demonstrert og høyst disputert av faktiske eksperter på tematikken enn hva Hammer eller de fleste andre kan sies å være.7
Den uærlige og ondsinnede synonymiseringen av «nasjonalisme»
Det må så helt nødvendig å klargjøre det faktum at fascismen står i sterk kontrast til de sanne borgerlige og individuelle frihetsidealene som stykkevis er anlagt for å innskrenke statens myndighet og rekkevidde, og som blant annet Gjems-Onstad og flere er helt villige til å lempe meget på.
I sammenligning med et slikt som er system basert på «frihet» fra staten, så er samtlige versjoner av sosialisme i sine endemål og effekter, kontradiktorisk og av varierende totalitær karakter. I slike systemer overføres tilsvarende av individfrihet og mulighetene i favør sentralstaten presumptivt på vegne av individet selv. Marxismen ett steg lengre enn fascismen ved at sentralmakten kollektiviserer og nærmest demolerer det øvrige potensialet for samfunnsfunksjonalitet med den hensikt utad å kunne «garantere» en slags arbeider- og livsrettferdighet for folket. Dette skal oppnås ved å «solidarisere» produksjonen og fordele det økonomiske utbyttet horisontalt og i tråd med den kortsluttede marxistiske kapitalteorien fremfor å distribuere proposjonalt etter innsats, investeringer, oppmuntre for sosial mobilitet et cetera.
Nasjonalisme har dog likevel lite med disse strukturelle mekanismene og politiske ideologiene å gjøre. Men nasjonalisme etter andre verdenskrig, og videre utover, har likevel blitt demonisert ukritisk anført som kanskje hovedkriteriet for de forfektede anti-demokratiske «ondene» som de ovennevnte ideologiene i seg selv representerer på mange måter. Det er veldig mange grunner til at slike ukritiske forestillinger har latt seg sementere som akademiske og folkelige standarder.
En av de mer originale årsakene til denne fallitten er selvfølgelig det at akademikerne, igjen, var for forutinntatte, lite kompetente og derfor tydde til emosjonene for å komme med forklaringer angående de politiske systemene de så fjernt fortolket fra utsiden. Deres «faktafeil» og blatante omskrivning av krigshistorien ble likevel stående som fasit fordi disse skrønehistoriene forsterket og resonnerte godt med hverandre til fordel for definisjonsmakten.
Sergei Chakhotin var en av de som initierte flommen av misrepresentasjoner av de politiske virkelighetene under andre verdenskrig, og som la grunnlaget for videre misbruk av begrepshistoriske fallitter i etterkrigstidens «analyser». Hans pavlovianske analyser og rubrisering av Hitler som en ihuga fascist var ikke noen politisk analyse per faglig tilnærming, men noe nærmest utelukkende basert på Hitlers oratoriske talegaver og «psykologiske persona».
I følge Chakotin, så agerte Hitler og det tyske folket på bakgrunn av en dyrisk masochisme som søkte å «voldta det politiske sinnet med skremmende propaganda.»8
Franz Aleksander var en annen pseudo-intellektuell. Hans mer freudianske analyse besto i at nasjonalismens appell var et bevis på at verden var i ferd med å bli irrasjonell fordi totalitære krefter hadde kuet folket slik at de forkastet det pure og pluralistiske demokratiet, og søkte trygghet i en «farsfigur og sterk leder».9 Men som det veldig kort er referert og illustrert hittil, så foregikk forkastelsen av det man kan forstå som demokrati og pluralisme, både i fascist-Italia og Nazi-Tyskland, på bakgrunn av ganske andre meritter som ikke hadde spesiell konneksitet med datidens forståelse av nasjonalisme.
En håndgripelig bunt av fascisme
I dag defineres som nevnt fascisme som den største motpolen til hva demokratiet og liberalismen sies å representere. Men realitetene er de at demokratiet allerede er sterkt innskrenket, både i sin tekniske virkningsgrad og sin praktiske innflytelse, og en gestalt som overskygges av andre korporative krefter, utenomparlamentariske pressgrupper og dessuten sterke overnasjonale interesser i tillegg. Den utstrakte liberalismen, som i dagens politikk kun møtes med tafatte blaff og misforståtte opposisjon av såkalt «konservative» motforestillinger. er også i sin effekt en splitt-og-hersk-teknikk som kollektiviserer borgerrettighetene og folkesuvereniteten.
Dissidentene i dette «liberale og tolerante» systemet skal også henges ut, kastes ut og rett som det er (no-platforming). De ønskes også bortvist i kontekst av å kunne forsvare seg på statskorporativ og skattefinansierte mediekanaler av sinte totalitære «drone-personer» som har mistet nærmest alt av sans og fatning.
Liberalismen er i så måte, og korrekt poengtert av fascisten Mussolini selv, en god forløper til mobbanarkiet, i vårt tilfelle, for eksempel det eskalerende «mangfoldskaoset» vi står ovenfor og den demografiske utskiftningen, blant annet som følge av ekstensiv utdeling av rettigheter og samtidg innskrenking av friheter, er alle i sine effekter en fredsommelig form for «krypende» kommunisme. Det er ikke å kalle for annet enn en subtil avvikling av nasjonen og hva den nasjonale borgerligheten hegner om.
Liberalismen i form av eksempelvis inkorporeringen av institusjoner og universelle menneskerettigheter er også på andre måter direkte ansvarlig for å destabilisere nasjoner, kompromitterer alt den kan av konstitusjonell suverenitet. De mange medfølgende konsekvensene kontrollere også folket gjennom monetære sentralordninger, tapper land for ressurser via «frihandelsordninger» og avvikles av andre globale kreasjoner som i konsekvens forårsaker industriell flukt og økonomisk nedgang.
Den totalitære liberalismen, med sine korporasjoner, inkludert de globalistiske storkorporasjonene de fleste nærmest har et forhold til i dag, har effektivt erstattet hva den lokale syndikalismen utgjorde under den lokale fascismen. Ellers er mange av de andre fascistiske maktstrukturene, gemyttet og de utpregede sosiale mekanismene også til stede i Norge når det gjelder lovgivning og annet som nå eksisterer av diverse folkelige sanksjoner. Liberalismen kollektiviserer og skaper en predikabel statssubsidiert mobb på alle nivå i samfunnet. Denne initierte mobben av lettpåvirkelige og fascistiske mennesker er også effektiv i å håndheve og daglig garantere for den fysiske implementeringen av mer ideologisk og totalitære bestemmelser i det konformistiske regimet.
Krigføring og påtvunget ideologi derav er også sentralt i fascismen. På dette området følger Norge stort sett hva imperialistene i NATO legger opp til uansett jamfør for eksempel «SMS-bombingen» av Libya og norske soldaters meningsløse og ganske sentrale deltakelse i Afghanistan.
Den mer fremtredende angående den norske versjonen av fascisme er den industrielle sosialismen og sosiale omfordelings- og reformpolitikken som Norge er «best» på i hele verden. Gigantimport av økonomiske «flyktninger», hvilket bare er en global ekstrapolering og moderne versjon av den allerede vedtatte fascistiske og marxistiske sosiale intervensjonsdogmatikken og internasjonale sosialismen som praktiseres og forfektes som et ubetinget «gode» for «folket» bak en fascistisk politisk skanse.
Den største forskjellen på politikken fra 1927-1944 i Italia og i Norge i dag, er at den massive sosiale omveltingen og samfunnsprosjektet foregår på tvers av landegrenser, folkegrupperinger og andre fundamentale nasjonale membraner. Dette er grenser og tilhørende samfunnskonsepter som alle har latt seg langsomt myke opp og oppheve på ulike måter helt siden 1648, og noe marxist-fascistene og deres korporative krefter i klartekst jobber sterk i favør av den dag i dag.
Mye av dette skjer fordi landet Norge ikke lenger er nasjonalistisk, og noe av grunnen til dette er selvsagt fordi nasjonalisme er blitt assosiert og belastet med både nazisme og fascisme av ubrukelige akademikere. Samtidig har vi løgnaktige, feige og strengt tatt dumme politikere som ikke kan eller tørr å mene mye annet enn det som allerede er pyntelig forelagt dem å være i henhold til det politiske narrativet og av en viss moralsk, spirituelt «ren» og forledende karakter.
En faktisk og fornuftig definisjon?
Den italienske fascismen er en sterk moralsk entiet hvor det syndikalistiske sjiktet og korporasjonene kontrollerer og erstatter det borgerlige demokratiet. Det er et system hvor venstrepopulistisk økonomisk intervensjon av økonomien i konsekvens er ganske synonymt med marxist-materialistisk lære, bare med andre intellektuelle påskudd og forskjellige formuleringer, noe som var èn av grunnene til at Hitler og nazistene faktisk mislikte fascismen.
Nasjonalsosialismen, «nazisme», er i dagens forstand et pseudo-demokratisk, «venstrepolitisk» konsept hvor sentralmakten subsidierer og ellers sterkt insentiverer, og sådan sosialiserer de økonomiske forholdene til fordel for den etniske befolkningen. Det er således et system hvor man ekskluderte fremmede for å fremme homogen egalitet på med hensikt å styrke sin egen rase, kultur og økonomi. Det var også en hensiktsmessig politisk plattform for å optimalisere nasjonen og folket i retning av å utvikle seg til en industriell erobrermakt.
Til felles har fascisme og nazismen, i en begrepshistorisk kontekst, den generelle beskrivelsen av en sosialistisk ideologi hvis strukturelle metoder og effektive prioriteringer, samt andre politiske midler, ved hjelp av for eksempel innskrenking av individuelle friheter, søker en stabil utvidelse eller kynisk sementering av egen makt ved å stagnere, redusere, eliminere og motarbeide all annen politisk eller sosioøkonomisk konkurranse gjennom de metoder som er foreskrevet i ad hoc lovgivning.
Slik lovgivning lar seg av flere grunner best legitimere i et såkalt «demokrati» og både nazismen og fascistene påberopte seg for å være «demokratiske». Det liberale og marxist-sosialistiske velferdsdemokratiet er også et ganske effektivt konsolidert flertallstyranni, bare med andre ordlegginger og litt annen propaganderende vinkling av den institusjonelle etikken. Ofte er slike vedtekter basert på den lokale, demografiske sammensetningen og de variable insentiver derav.
Imøtegåelse av systemkritikk er mer moderat i sin fysiske utøvelse i de moderne demokratiene i dag (les: kvasi-fascistiske flertallstyrannier), men flere av de konsoliderende politiske effektene er de samme, om ikke sterkere og mer utviklet enn i andre utgaver av totalitære gestalter. Liberalismens gjennomføringer og totalitære ambisjoner forutsetter uansett en tilnærmet sterk stat på lik linje med fascismen i sine enkle kår og med tilsvarende effektiv kontroll og marginalisering av dissidenter av hva som er en inngripende og omveltende politikk, men uten betydningsfulle og frie folkevalg. De fleste av samtidens regulerte og teknokratiske demokratier havner således snarere under paraplytermen «fascisme» enn reelle politisk frie samfunn.
De «nyfascistiske» mekanismene poserer for verdensgalleriet i varierende grad under sløret av det som kan sies å foreligge av «folkeviljen», noe som sjeldent differensieres, men heller mindre og vagt disputeres av et knippe sterk marginaliserte partipolitiske sammensetninger som i beste fall nøytraliserer hverandre og ellers er av ganske ubetydelig effekt.
Noen seremonielle valg skjer kanskje hvert fjerde eller femte år, gjerne i nærvær av et voksende byråkrati, intrikat teknokratisk kontroll og nærstående etterretnings- og politistat hvor stormtroppene opptrer med stilrene fasces-symboler i våpenskjoldet.10 Den utøvende fascistmakten settes raskt inn for å lydig aksjonere mot det som truer, eller helst mot dem som stiller harde og fornuftige spørsmål vedrørende de mange tilforlatelige og ofte banalt oppstilte premissene.
Med dette bemerket, så er forhåpentligvis denne flyktige definisjonen på hva en «fascist» faktisk kan sies å utgjøre blitt noe mer anskuelig enn hva det kanskje var.
For å avpolitisere definisjonen og gi en mening til det daglige, så kan vi si at en «fascist» er en person eller annen menneskelig sammensetning som kynisk og interessemessig allierer seg med makten og flertallets overbevisninger, for så å rent kvantitativt «argumentere» og aksjonere deretter med fremste hensikt å beholde sin egen makt og posisjon på tross av bedre viten eller med bevisst sensur, ignoranse eller forkastelse av slik fornuft.
La dottrina del fascismo s. 5
https://refugeesmigrants.un.org/migration-compact
Gregor. The Search for Neofascism: The Use and Abuse of Social Science 2006
Ridgewell Ths. The popular concept of Totalitarianism 1968 op. cit. Chakotin. The Rape of the Masses 1940
Franz Alexander Our age of unreason 1942
kgl. res. av 13. mars 1935
1 https://no.wikipedia.org/wiki/Nyfascisme
2 https://www.nrk.no/ytring/slipp-oss-fri-1.15392479
4 https://www.nrk.no/norge/fhi_-fullvaksinerte-kan-ikke-leve-som-for-pandemien-1.15379188
5 La dottrina del fascismo s. 5
6 https://refugeesmigrants.un.org/migration-compact
7 Gregor. The Search for Neofascism: The Use and Abuse of Social Science 2006
8 Ridgewell Ths. The popular concept of Totalitarianism 1968 op. cit. Chakotin. The Rape of the Masses 1940
9 Franz Alexander Our age of unreason 1942
10 kgl. res. av 13. mars 1935
