Sivilisatorisk og systemisk «tillits»-vinter
Det aller viktigste å forstå når dagens «demokratiske» dilettanteri i debattmedier, kommentarfelt og halvintellektuelle menings-smier eksploderer i moralpaniske utfall angående det som burde vært åpenbare aspekter rundt hele «Epstein-saken», er at det såkalte «moderne» norske «demokratiet» ikke er et system i noen som helst strukturell og faktisk funksjonell forstand. Det samme gjelder det enda mer slitte, men hyppig påkalte og retorisk gjennommisbrukte begrepet demokrati-demagogene typisk tyr til på hvert eneste inn- og utpust, nemlig «tillit».
Man bør heller ikke kunne miste «tillit» til noe som aldri var konstruert for tynges med tung institusjonell, politisk eller sivilisatorisk vekt langt utover sitt opprinnelige virkeområde og proporsjon, hverken i prinsipp eller i praksis. Dette gjelder desto mer teknisk ettersom det vi i dag kaller «demokrati», i realiteten bare ‘fungerer’ som ideologisk organisatorisk bevegelse og forvaltningsform for systemets egne, beleilige narrativ, vel inkludert den systematiske tillitsfallitten.
Det disse menneskene i realiteten akker og snakker om når de mener ting i massemediene om «tillitskrise», er bare en indirekte og reaktiv erkjennelse av at styringen alltid har vært organisatorisk løs, moralsk overforankret og mekanisk sett nærmest ikke-eksisterende. «Tillit» er nemlig ikke en bona fide, sann mekanisme for et system som dreier seg om maktutøvelse og politikk, men i beste fall bare enda en norsk-naiv antakelse som aldri var ment å fungere som bærende struktur i møte med eskalerende, institusjonell fragmentering og globalpolitisk hevd. Når disse betingelsene forsvinner, skulle man tro det var rasjonelt at de idioiske illusjonene også forsvant med dem, men nå er det enn slik at mye av det som forstås som «Vesten» er bygget på, og surfer fortsatt for det meste på et sosialpolitisk, universelt ideal, hvor da «tillit» feilaktig behandles som generell moralsk relativ effektiv konstant snarere enn noe mer situasjonsbetinget og av personlig affekt.
Felles effektive forutsetninger
Knapphet og fellesskap innenfor det har historisk fungert som harde, fornuftige og rasjonelle forvaltningsmessige realitetsforankringer, som derav tvang frem disiplin og et klart definert ansvar, fremfor naiv surfing og blind styring inn i farlige og gale politiske rom, hvor såkalte «verdier» raskt fortrenger faktiske standarder. I et usikkert terreng eller politisk landskap, hvor realiteten hverken bør eller lar seg abstrahere bort i mørket av ideologisk naivitet og potensiell korrupsjon, må politiske systemer være konstruert slik at feilslutninger faktisk straffes direkte eller er umulige, for ikke å si generelt usannsynlige.
Den logiske rekkefølgen, f.eks. med tanke på realitetstro årsak og virkning, hensikt og effekt, er helt avgjørende her dersom man i det hele tatt skal kunne påstå å ha et såkalt «system», både i teknisk og en mer løs praktisk, selv politisk forstand. Dette har som første prioritet å presser frem presise forståelser før politikk så fattes på.
Relatert: Det totalitære «tillitssamfunnets» «demokratiske» ende kommer nærmere
Men i dag er denne rekkefølgen i praksis snudd på hodet i det «moderne», «vestlige» demagog-demokratiet. Man vedtar først en felles forestilling, og deretter beveger man seg forutinntatt og ignorant ut i det ukjente med en ideell overbevisning som aldri ble særlig redegjort gjennom presisjon eller generell gjennomtenkning, og de sedvanlige politiske «sjokkene» kommer så helt predikabelt. Dette kommer dels som direkte konsekvens av et ikke-eksisterende system og i det berømmelige «kjølvannet» av organisatorisk obfuskering og moralsk supremasisme. Dette gjelder desto mer kontekstualisert av den auto-ekspanderende «demokratiske» logikken, hvor den hypernaive ideologiske universalismens skjønn også feilaktig ses på som et slags selvsagt system og styringsverktøy samt enda mer moralsk skalkeskul à la FN o.l.
Et særlig åpenbart eksempel, selv om Epstein-saken i seg selv har tilnærmet null med akkurat dette å gjøre, er likevel Norges moralpolitiske, kompensatoriske bistandmisjon, som forutsetter moralsk «godhet» der det i realiteten kreves strukturell og operativ avgrensning samt rasjonell insentivering og faktisk nyttekontroll. Det meste av slike faktisk og helt fundamnetale systematiske mekanismer er helt fraværende i norsk bistandspolitikk m.m.
Det Norge og resten av «Vesten» har gjort i sin sivilisatoriske sen-sommer, er å utad late som om disse fiktive forutsetningene finnes eller fortsatt gjelder der det er minst sannsynlig og sporbart, samtidig som flere av disse begrensingene ironisk nok er blitt systematisk demontert gjennom «vestlig» ekspansjonisme, ideologisk overmot og en imperisk økonomisk praksis som også grovt forveksler normativ intensjon med funksjonell og numerisk holdbarhet. De økonomiske grunnaspektene følger også de samme linje, bare med større treghet og et annet karakteristisk skadepotensial.
Når finansielle og monetære «eliter» i Vesten nå plutselig begynner å snakke om ansvar og nødvendige innstramninger, slik det nylig lød fra Mark Carney, i det som skulle betraktes som døden av den Davos-liberale konsensusens selvforherligende abstraksjoner, beskriver de i realiteten sin egen systematiske ansvarsløshet og en fundamentalt misforstått global integrasjon, som i ettertid feilaktig har blitt omskrevet som «rasjonalisme». Den ubegrensede, organisatorisk legitimerte og globaløkonomiske, systematiske masseinnvandringen til et velferdsplyndret «Vesten» er tydelig symptom på den samme feilslutningen.
Dette er samme finans- og «elite»-orden som over flere tiår har presentert seg og sin dumme gjelds-ekpansjon og akademiske eksport som funksjonelle forbilde, mens om nå er økonomisk byrde og bråstopp for Europa, som attpåtil belæres av blærete teknokratifinansierte politikere som «J.D Vance», enda et symptom på en bredere vestlig internkonflikt og selvmotsigelser.
Den neoliberale ordenen står og spinner i grøfta, på vei ut, samtidig som den globale integrasjonen nødvendigvis reverseres i praksis, men likevel forsvares retorisk. Ressursproteksjonisme og desperate, infantile forsøk med tollmurer, territorielle kapringer fremstilles som sikkerhetspolitikk mens frihandel brukes mer selektivt der den gagner eliten, ofte sekundært som påskudd for videre innvandring. Utfallet er dårligere produkter, økende sosial nedverdigelse, parallellsamfunn med sterkere intern kohesjon som motkraft mot økt markedspredasjon og en konseptuell byttehandel hvor statssuverenitet ofres til fordel for en illusjon av personlig pseudo-autonomi.
Vinter
«Vestens» sommersyklus har i all hovedsak vært en selvforledende forestilling drevet av hypermoralistisk idealisme, importerte akademiske dogmer, ideologisk abstraksjoner og følgelig en stadig mer desperat tro på universell gyldighet som løsning på et voksende sykelighet av selvpåførte kontradiksjoner forkludret med helt andre, forfektede irrasjonelle «kriser» som «klima», «covid», hyl om «rasisme» samt kontrollert opposisjon, som skriker opp om symptomer og er for fysisk kriging på fremmede frontlinjene, dette på vegne av ende flere fremmede folk, og som bare fører til mer av det som før, om ikke mer.
Samtidig har andre aktører, i sin egen parallel-polis, i langt større grad forholdt seg til produksjon, materiell forankring, handelskontroll, strategisk kontinuitet og langsiktig konsistens, uten å stylte opp fundamentale realiteter på moralsk språk og slitte retoriske rammeverk. Dette vesenskillet lar seg ikke rasjonalisere særlig mer gjennom forfeilet verditeori, konsum og selvforherligelse, og manifesterer seg mer desperate manøvre. Eksempelvis i forbindelse med USAs aggresjon mot sine allierte vedrørende Grønland, som egentlig handler om å kontrollere verdenshandelen gjennom enda mer tilkarringsvirksomhet, dog nå i en mer fysisk form enn f.eks. den mer passive, dog over-politiserte reservedollaren, som er under stadig økende press fra BRICS.
Det som nå utspiller seg må leses som faseovergang. Økonomisk avslører og avvikles dette av global-deflasjonisme samt mer lokal kontraksjon og sentralisering, fremdrevet av et «regime» hvor kreditten over tid har forvitret produksjon og hvor den store, global-mangfoldige «mobiliteten» har utradert flere forutsetninger og fundamentale forankring.
De mer lokale kjennetegnene blir overdøvende mens abstraksjonsnivået i pseudo systemene skyter fart. Sosial kohesjon bindes gjennom parallelle strukturer som kompenserer for institusjonell fortapelse og økende friksjon. Økonomisk uforutsigbarhet driver såkalt arbeid fra verdiskapning til sosial posisjonering, og gjør produktivitet til sekundær valuta. De atomiserte individene forledes med stadig flere symbolske valg idet de materielle rammene snevres inn, og friheten som proklameres fremstår som pseudo autonomi og markedsbasert, løsrevet fra faktisk innflytelse og all reell politikk, som også flagger mer og mer ut, kanskje mer enn noe annet fordi det politiske systemet er svært mangelfullt.
Relevant: «Konservatisme», et politisk instrument for klassisk «kontrollert opposisjon» og akselerert kollaps
Dårlige systemer kjennetegnes lett med at de forskyver korreksjon gjennom dysfunksjon og/eller rigid rasjonaliserer det via abstraksjon. Vinteren kjennetegnes av fravær av overskudd, og i kulden mister de utsvevende abstraksjonene sin oppløftende effekt og sin tilsynelatende politiske rimelighet. Systemretorikken fryser til og slår sprekker. Selv de små sprekkene lar seg studere og avslører hva som faktisk var robust mekanikk og dogmatikk, og hva som bare var pissprat i buksa for å holde seg varm midt på sommeren.
De fordummende og korrumperende pseudo-systemene, naivt forstått eller bare antatt i god tro, ble vedtatt og trivielt organisert rundt «tillit», og lot styringen av land, nasjon og skjebner lene seg på naive, idiotiske og dels absurde skaleringer av begrepet, med påsmurte intensjoner av godhet som gjorde det moralsk uangripelig og til en progressiv -recessiv cæsarisme. Det meste av denne ignorante luksusen man antok og ekspanderte ut fra, var alltid historisk betinget og naturlig begrenset, langt mer enn det kunne ideologisk belegges. På samme måte forsvinner også sommerens forutsetninger i møte med vinteren, og i det øyeblikk verden viser sin kalde, realistiske side, som i spengleriansk ånd frostsprenger selv den mest idealistiske ildsjel.
