Fra fantasi til forfall—Pseudolitteraturens forfengelige forbrytelser mot fornuften
All reell forståelse hviler på ett fundamentalt førsteprinsipp de aller fleste hverken forstår eller noensinne vil evne å erkjenne: identifikasjon, analyse og operasjon innenfor objektive realiteter. Ignoransen eksisterer kun i sin egen fornektelse av objektivitet og forsøker i sitt kognitive forfall å utdefinere dens eksistens for alt det er verdt. Mange metafysiske estetiseringer fungerer som mentale krykker for pseudo-intellektuelle middelmådigheter og har gjort det mulig for den jevne idiot å rasjonalisere sin egen avmakt ved å avvise objektivitetens ubestridelige forrang. Det er ikke engang begynnelsen på skeptisisme, men aktiv dyrking av anti-fornuft. Rasjonaliteten lemlestes, tenkningen knebles, og det intellektuelle landskapet degenererer til et vakuum av sentimentalitet og selvbedrag.
Korrupsjonen øker, kaoset setter inn, og sannheter relativiseres inntil helheten er håpløst inkonsistent, fornuften bastardisert eller forenklet til en plastisk rekvisitt i en stadig mer ideologisert og vilkårlig virkelighet. Dette er fundamentet for en degenerert og døende intellektuell kultur, hvor de største tankene har feilet stort, ord forfaller, og kunnskapen råtner på rot mens folket tror at de har seiret, står i sentrum for store forandringer, deltar i demokratiske revolusjoner, og feirer kunnskapens forfall som en ny gullalder av opplysning og fornuft, når de i realiteten bare er statister i en forrykt farse av en forestilling for et forvillet folk.
Kunnskap er systematisk tilegnelse av forståelse, bygget på fakta, funksjon og forutsigbare mekanismer. Sannhet søkes ikke i speilbilder eller følelser, men i årsakssammenhenger, strukturer og mekanismene som styrer virkelighetene som sammen utgjør realiteten.
Pseudolitteratur er en intellektuell deprivasjon forkledd som dypsindighet. Den dyrker langt på vei vrangforestillinger om verden, hvor følelser forveksles med kunnskap, og hvor fiksjonsbasert fornuft kultiveres som en dyd mens innsikt feies til side som en slags uønsket forstyrrelse. Pseudolitteratur er en særdeles subtil, men desto mer selv-forsterkende og misledende form for intellektuell degenerering, hvor tankemessig forfall kan utfolde seg uforstyrret i en kognitiv rekursjon av forestillinger uten ende og uten konkret forankring i realiteten. Den kultiverer intellektuell udugelighet, undergraver dømmekraft og erstatter analytisk erkjennelsesdybde med avledende fantasier som svekker evnen til å forstå virkeligheter med vesentlig distinksjon.
«Korrupsjon» som konseptuelt fenomen er ikke begrenset til bestikkelser eller maktmisbruk. Det betegner en generell forvitring av all distinkt og samlet dømmekraft, en strukturell forstyrrelse av den indre justis, og den gradvise ødeleggelsen av menneskets totale vilje til å skjelne mellom sannhet og løgn. Den som lar sitt sinn oppdra av pseudolitteratur internaliserer en mer mangefasettert verden av flere misrepresentative og kontradiktoriske forestillinger, hvor løgnens mange sjatteringer erstatter all erkjennelse. Hans forståelse degenererer til et intellektuelt villspor, hvor feiloppfatninger akkumuleres og rasjonaliseres som relativ visdom.
Den kulturkåte konsumenten, mer opptatt av lett status enn solid substans, komfort enn konsepter, inntrykk enn innsikt, og posering enn perspektiv, ser seg gjerne som opplyst fordi han har lest om oppdiktede menneskers skjebner og moralske prøvelser, men dette er intet annet enn enda et subjektivt selvbedrag. Romanen tilfører ingen intellektuell verdi, men leverer en sansebetonet tilfredsstillelse som leseren feilaktig fortolker som kognitiv forsterkning. Resultatet er en falsk følelse av forståelse samt misforstått verdenssyn, hvor historisk innsikt, som regel via indoktrinerte narrativ, ideologi og ryggmargreflekser, omskrives til dramaturgiske konstruksjoner, og hvor sentimentalitet fortrenger faktabasert analyse og faktisk teft. Realiteten kan aldri filtreres gjennom litterære narrativ uten at den samtidig forvrenges eller forfalskes.
Moderne mennesker har blitt innprentet med forestillingen om at det å lese i seg selv er en dyd, men de færreste stiller spørsmål ved hva som faktisk leses. Majoriteten av den post-moderne pop-litteraturen som konsumeres er fattig fiksjon, og dette gjøres ikke av genuin intellektuell nysgjerrighet, men av sosialt betinget forventning. Det å være belest har ingen betydning når innholdet består av romaner som ikke tilfører noe annet enn en overfladisk følelse av kulturell kapital. Franz Kafka eller Haruki Murakami gir ingen større forståelse av maktstrukturer, strategier eller historiske sykluser enn en hvilken som helst film eller TV-serie. «Prosessen» er en perfekt metafor for hva slik litteratur egentlig representerer, en uendelig reise i meningsløshet, et intellektuelt hamsterhjul hvor leseren, lik hovedpersonen, beveger seg gjennom tekstens labyrinter uten noensinne å nærme seg en faktisk erkjennelse.
Murakamis «1Q84» er et nyere eksempel på denne typen pseudolitterære eskapisme hvor leseren kan fotbade i en fantasiverden av triviell mystikk, uforløste tråder og pseudo-intellektuell atmosfære. Den er «Harry Potter» for voksne som liker å innbille seg at de leser noe signifikant, men som i realiteten bare konsumerer et tomt skall av litterær pretensjon, pakket inn i omlag 900 sider med påtatt mystisisme og tåkeprat.
Dette er den totale antitese til konstruktiv kunnskapsakkumulering og representerer i realiteten det effektivt absolutte nullpunkt i praktisk anvendbar forståelse og politisk forstyrrelse.
Relevant: Demokrati og «kunnskapssamfunnet» – To uforlikte konsepter
Den som lar seg rive med av fiksjon tror seg politisk bevisst dersom han har lest dystopiske romaner eller samfunnskritiske fortellinger; mer intellektuell illusjon. Orwell, Huxley og Atwood byr ikke akkurat på instruksjonsmanualer i politisk forståelse, men romantisering av avmakt-appell og systemaversjon. De gir intet praktisk grunnlag for handling, ingen forståelse av hvordan makt fungerer, ingen konkret innsikt i strategiske disposisjoner. Og dette speiler nettopp Aldous Huxleys innsikt i hvordan moderne samfunn kontrollerer befolkningen, ikke nødvendigvis gjennom tvang, men gjennom distraksjon. Brød og sirkus i bokform gjør romanleseren til en tannløs, tilfreds slave av sitt eget tankefengsel, ute av stand til å formulere reelle problemstillinge eller erkjenne sin egen ufornuft.
Pseudolitteratur er en katalysator for mental degenerering. Språkets svekkelse i moderne samfunn går hånd i hånd med den kulturelle forherligelsen av fiksjon. Jo mer en befolkning mates med innhold som ikke krever presisjon i språk eller tankegang, desto mer forfaller evnen til å resonnere. Selv Neil Postman påpekte hvordan underholdning gradvis fortrenger seriøs diskurs, og hvordan kompleksitet gir tapt for banale, lettfordøyelige narrativ. Jo mer en befolkning mates med innhold som ikke krever presisjon i språk eller tankegang, desto mer reduseres deres evne til å resonnere. Svekkelsen av språkets klarhet går hånd i hånd med denne kulturelle forherligelsen av fiksjon.
Realitetsbasert informasjon erstattes systematisk med følelsesdrevet fortellerkunst og fantasi, og med det elimineres den strukturelle forståelsen av samfunnsmessige mekanismer.
Relatert: Samfunnets språkforringelse og depresjonen av fornuft
Dette skaper en befolkning ute av stand til å forstå politiske prosesser, fanget i en tilstand hvor reell kunnskap er erstattet med mentale konstruksjoner og bekreftende villfarelser. Dette er også essensen av korrupsjon: å forvrenge realitetens fundament og virkeligheter slik at individer aksepterer sin egen ignoranse som en form for intellektuell prestasjon. En korrumpert befolkning er ikke en som har blitt overtalt med bestikkelser, men en konform og ukritisk kollektiv enhet som har blitt opplært til å foretrekke det komfortable bedraget fremfor den potensielt produktive sannhet, det sentimentale over det funksjonelle
Korrupsjon er derfor en naturlig konsekvens av pseudolitteraturens dominans, hvor den intellektuelle standarden gradvis senkes til fordel for konsum av narrativ. Når språket svekkes, svekkes også selve tenkningen. Pseudolitteraturens sentralitet i den moderne kulturens intellektuelle tanke-diett speiler en bredere utvikling hvor presisjon, teft og klarhet erstattes med patetisk patos og politisk korrekt pisspreik, og hvor ord blir enkle verktøy for emosjonell manipulering snarere enn rasjonell avklaring.
Dette er tilnærmet den utviklingen Guy Debord advarte mot med «La Société du spectacle»; en verden hvor den materielle virkeligheten fortrenges og erstattes av et uendelig teater av bilder, narrativ og iscenesatte simulakra. I denne tilstanden forbrukes ikke kun ideer, men også selve tenkningen kommersialiseres som ledd i en kontinuerlig flukt fra realiteten, og morgendagens A.I vil akselerere dette til uante nivå.
Relevant: Den anti-intellktuelle A.I-fremtiden
Samtidig er pseudolitteraturens produsent og konsument begge hjelpeløse brikker i en felles virkelighetsforfalskning så total at språket har mistet mye om ikke all potensiell presisjon, all egen skjelneevne og all forankring i forhold til den objektive realiteten. Man er redusert til en intellektuelt kastrert krøpling, en passiv slave av sine egne bekreftelsesbehov, ute av stand til å begripe noe som ikke speiler hans innbilte følelser og forutsigbare sentimentalitet.
Den som ønsker å forstå, erobre eller virkeliggjøre sin verden må konfrontere den, ikke drømme seg bort i dens fiksjoner. Realiteten lar seg ikke erstatte av virkningsfulle metaforer eller kunstnerisk utsvevende manifestasjoner. Sann og systematisk innsikt er uforenlig med fiksjonens fordreide speilbilde, hvor refleksjoner aldri speiler annet enn det subjektet ønsker å se. Den som lar litterære narrativer definere sin premissforståelse reduserer sin tenkning til en passiv aksept av manipulerte forestillinger. Sannhet er ikke subjektivt. Den krever intellektuell disiplin og lar seg aldri erverve gjennom estetisk forførelse. Bare den som bygger sin kunnskap på realitetens brutale, begrensede og ufravikelige premisser, logikk, årsak-virkning og objektivitet, vil noensinne forstå hvordan verden faktisk fungerer og hva man faktisk føler.
