Dekonstruksjons-arkitektene—Frontfigurer, falske røtter og Frankfurtskolens frihetsfreidige kulturdestruksjon
Det finnes kanskje få fysiske gruppepedagogikkøvelser for Folk Flest™ og det pseudoborgelige fotfolket som tydeligere avslører deres intellektuelle idioti og grasrotkrypende konformitet enn den såkalte «Privilege Walk» (video)—en slags patetisk maktfantasi arrangert som gymtime. Utfallet er alltid det samme: Et teatralsk oppgjør med egen eksistens, iscenesatt under påskudd av «bevisstgjøring», men i praksis en sekulær botgang for middelmådighet. Det minner langt mer om et konkret følelsesbetinget renselsesritual enn noen faktisk klargjørende funksjonsorientert fornuft.
Så, igjen.. Hvem sto og står egentlig bak denne «venstrevridde», aktive avlæringen, allyships og den svære «marsjen gjennom institusjonene»? Var det bare den samme gamle, diffuse og smågale «venstresiden», slik de ryggløse, finanskapital-fanatikerne og «konservative» desperat ønsker å tro? Selvsagt ikke. Denne patologiens etiologi er, som alt annet de pseudo-opposisjonelle produserer, obskurt viss-vass og masse-forledende, fordummende tåkelegging, og ofte total-fabrikkert for de dass-toppstyrte, ideologiske narrativ-narkomane på «høyresiden», som nærmest per strukturell nødvendighet trenger å fremstille «vesten» som suicidal av seg selv for å få forklaringene til å gå opp. At nettopp denne nærmest sykelige påstanden gjentas så mekanisk og så intenst, burde i seg selv antyde en dypere funksjon: nemlig å frikoble selve årsakskjeden og dermed beskytte de virkelige drivkreftene bak. Men marionettenes malplasserte koreografi avslører alltid førerhånden bak det hele.
I det populærakademiske, høyrepopulistiske og konservativkonforme kostebinderiet tilskrives dette absurde «privilegium»-opplegget gjerne Peggy McIntosh, den egalitær-«radikale» moralisten bak det selvhatende notatet «Unpacking the Invisible Knapsack» som ble skriblet frem i 1989. Her ramser hun egentlig bare opp hvordan hudfargen hennes angivelig har gitt henne fordeler i hverdagen, en liste over noen forfjamsede priviligerte kriterier; det hele en slags selvpiskende klagekatalog fra en kvinne født med både «hudfarve» og formue i relativt godt behold i forhold til resten av den lidende verden der ute, som forresten er hennes skyld. Dette puerile notatet ble raskt løftet inn og publisert som et slags teologisk dogme på døra til den gryende identitetspolitikken—enda en politisk farsott konstruert for demokratisk distraksjon, dissonans og et større splitt-og-hersk—og ironisk nok brukt ukritisk i alt fra ansettelser og oppbygging av NGO-byråkrati til amatør-aktivister og universiteter over hele den vestlige sfæren.
Relatert: Etiologien bak pseudo-progressivismens ’empatipositivistiske’ elendigheter
Men, til tross for høyreaktivistenes overbevisninger, McIntosh var aldri ‘opphavskvinnen’ til «Privilege Walk». Selv benekter hun det. I en e-post fra 2021, og sitert i en gjennomarbeidet dokumentarisk artikkel, skriver hun: «I did not invent the exercises you refer to (…..) I urge people not to undertake such exercises. They are too simple for complex experiences relating to power and privilege.» Hun advarte altså mot hele fenomenet, men likevel brukes hennes navn som stempel på et ritual hun hverken utformet, forsto eller ønsket spredt. Hvorfor er det slik? Fordi Peggy McIntosh fyller en strategisk funksjon. Hun er den ideelle frontfiguren: hvit, mild, liberal, «utdannet», tilsynelatende uskyldig og ufarlig mens hun ikler seg den hvite skyldens drakt, men avstår hverken rikdom eller makt. Dermed fremstår det hele aldri som særlig inngripende eller umiddelbar fiendtlig propaganda, og langt mindre som noen overveldende revolusjon, men snarere demokratisk, pedagogisk og dermed akkurat så institusjonsvennlig at selv byråkrater kan tro det er deres idé og kall. For andre initierte idioter betraktes McIntosh bare som en formidler av kristen-sekulær syndsbevissthet, kostnadsfri og banalt empatisk, mens hun lokker institusjoner inn i et kulturelt paradigmeskifte. Bak henne står andre. Mindre synlige. Mer målrettede, og langt mer kompromissløse.
Sherover-Marcuse, sekter og substitutter for klassekamp
Det egentlige opphavet til «Privilege Walk» ligger hos Erica ‘Ricky’ Sherover-Marcuse, tredje kone av Herbert Marcuse, tidligere student av Habermas og sentral arkitekt bak 1980-tallets «unlearning oppression»-nonsens. Hun døde heldigvis ung, men rakk å legge det meste av selve grunnmuren for det som senere skulle bli «Diversity, Equity and Inclusion»-industrien og dens ideologiske idioti. Det var sammen med Hugh Vasquez i organisasjonen «New Bridges», at også den såkalte «Power Shuffle»-øvelsen ble formulert i 1984 som et verktøy for følelsesmessig manipulasjon, gruppeterapi og ideologisk selvhat-sementering i det mer og mer smeltedigle-aspirerende USA og vesten forøvrig.
Vasquez selv bekrefter opprinnelsen: Etter at en tidligere metode, avledet fra «National Conference of Christians and Jews», førte til emosjonelt sammenbrudd og sinne, trakk kulturmanipulatorene seg tilbake til tegnestiftene sine, og der utviklet de altså et nytt og mer skånsomt og subtilt sosial-ritual, men på samme måte strukturert for å «kritisere» makt og undertrykkelse gjennom selvbekjennelse og fysisk posisjonering. Dette ble altså kalt «Power Shuffle», forløperen til dagens «Privilege Walk». Sherover-Marcuse var på dette tidspunktet allerede dypt involvert i «Re-evaluation Counseling», enda en slags sekulær, kvasi-scientologisk avlegger opprinnelig formulert av Harvey Jackins. Dette kombinerer og kobler personlig ‘frigjøring’ til emosjonell utladning, gjerne foran grupper, hvor tårer og tilståelser forstås som tegn på fremgang og «change». «Discharge» var formålet, dvs. følelsesmessig «tømming» og identitetsomprogrammering. Altså, ikke ulikt den scientologiske «dianetikkens» sekteriske surr, bare med mye mer venstreorientert terminologi og ideologisk maskering.
Sherover-Marcuse var aktiv i dette sjarlatan-sjamanistiske, aktivistiske økosystemet og publiserte i deres tidsskrift «Present Time», En del av strategien i den kritisk-teoriserte «Re-evaluation Counseling» («RC») var pur Trotskistisk -entristisk infiltrasjon. Det vil si, RC-aktivistene skulle aktivt melde seg inn i andre typer bevegelser og ta med seg deres metode inn i disse og spre dem der under et annet ideologisk dekke. Marcuse gjorde dette til punkt og prikke, og tok sin «unlearning»-ideologi med inn i feministiske kollektiver, «ØHBTHJHDLHT»-organisasjoner, og «antirasistiske» nettverk. I 1984 ledet hun også et samarbeid for «The Matrix Collective», som var et lesbisk aktivistnettverk av ikke-arkitekter, hvor hun tvang frem lignende «bekjennelser» og etnisk av-identifikasjon gjennom RC-inspirerte manøvrer. Hun instruerte kvinner til å skrike høyt om sine privilegier: at de kunne få klippe håret, høre på musikk, få åpnet dører for seg, ha på parfyme, osv. Mange nektet å gå med på det, da de allerede var nokså indoktrinert til å hate seg selv og sitt samfunn, og tok til gråten da de omsider ble gruppepresset til å hyle ut denne store skammen sin; en prosedyre som samsvarer presist med RCs praksis: konfrontasjon, emosjonell eksplosjon, og deretter gruppemessig gjenoppbygging. Sherover-Marcuse forklarte senere at disse såkalte woke-verkstedene skulle korrigere mangel på emosjonell bearbeiding, fordi venstreaktivister, selv de bevisste, stadig begikk de samme sosiale feilene, altså ikke brukte følelser nok i møte med f.eks. fakta.
Under alt dette skvipet lå det en dyperee epistemologisk omkoding, hvor den økonomiske forståelsen av makt ble byttet ut med «følelsesmessigheter;sådan anti-fornuft. Klasse ble oppløst til klassisme; klassebegrepet ble «dekonstruert» og oppløst til en terapeutisk versjon av en ny klassekamp, fri for eierskap, konflikt og realitet. «Undertrykking» ble fremstilt som psykologisk tilstand, ikke materiell realitet. Og løsningen ble sådan totalt terapeutisk og anti-politisk, dvs.: «Del dine følelser», «finn din egen sannhet», bygg sådan allianser, og snakk aldri om hvem som eier hva, eller hvordan ting faktisk styres, strukturelt og utenfor det sosialt aksepterte fortegnet av forestillingene. Resultatet av dette er forhåpentligvis ganske selvsagt: institusjonalisering, instrumentalisering og total sosial-indoktrinering i moralrelativistisk og kulturrevolusjonær forvirring hos folket. For å videre legemliggjøre og legitimere dette nonsenset som man fikk servert, ble antakelig humaniora-fagene også særdeles prioritert og politisk vektlagt, samt forsøkt fremstilt som en type vitenskap.
Relevant: Bok: «Ideology and Utopia» (1929)
Frankfurtskolens abstrakte avstikkere
Bak hver en sterk kvinne står en svak eller sterk mann. Bak Sherover-Marcuse stod hennes ektemann og intellektuelle mentor, Herbert Marcuse. I «An Essay on Liberation» (1969) skrev han at arbeiderklassen i ‘Vesten’ er for «integrert, for kjøpt opp, for undertrykt av sine egne behov», og de sådan er ikke lenger revolusjonære. «Revolusjonen», i følge jødiske Marcuse, må komme annetsteds fra: altså fra minoriteter, studenter, marginale grupper, og de som bærer på emosjonell uro, bla. via, og ved å ‘hyper-aktivere’ samt importere flere «velgere» og dele samfunnet opp med flere såkalte «minoriteter». Dette var en nokså total vending bort fra klassisk marxistisk ‘klasseanalyse’ og mer over i Heidegger-inspirert subjektivitetskulteri, hvor den «revolusjonære» gnisten forestilles å skulle tennes i følt fremmedgjøring fremfor materiell utbytting, altså med andre ord, bare mer ubrukelig viss-vass fra den akademiske abstraksjonsindustrien og faggot-filosofien.
Marcuse erklærte med det at et ‘nytt menneske’ måtte frembringes: et med andre impulser, annet språk, andre behov, det være seg mennesker med «et instinktivt vern mot grusomhet». Så hvordan skaper man slike forferdelig formbare vesener? Som vanlig, gjennom masse-indoktrinering, omprogrammering, samt omkalfatring av samfunnets språk, normer, verdier og strukturer som kunne formes av «borgerskapet» selv.
Det er denne prosessen Sherover-Marcuse videreførte: fra Marcuses filosofi til skoleklasser og feministkollektiver. En disiplinær og «populistisk» praksis forkledd som «frigjøring», men med én hovedhensikt: omstrukturere vestlig kultur via følelsesmessig de-stabilisering og identitetsmessig «dekonstruksjon». Dette ble gjort og gjennomført via visse frontfigurer, oftest kvinner, ofte jødiske og alltid universitetsansatte, som blant annet forkynte til majoriteten at deres identitet var en strukturell voldshandling, og at «renselse» måtte skje i offentlig selvpisking.
Men Peggy McIntosh var aldri en del av denne klikken. Hun visste knapt hva hun egentlig var med på. Hennes mye siterte notat var i praksis en opplisting av trivielle observasjoner og absorberte gloser med moraliserende tone uten struktur, uten metode, og uten kobling til noe som helst kollektivt pedagogisk program. Hun var ikke engang politisk, men jamret i fysiologisk betinget selvhat og forvirret skyldfølelse. Likevel ble hennes «arbeid» absorbert inn i både «Woke» og «anti-«Woke»-diskursen, nettopp fordi det var ufarlig. Der de ideologiske aktørene trengte destabilisering, leverte McIntosh distraksjon, hvilket var helt i tråd med en fremmedgjørende agenda som både ironisk og paradoksalt projiserer og inverterer sin egen malignitet.
Abstraktmaktens automatikk-metodikk
I dag lever farsotter som «Privilege Walk» og beslektede øvelser videre i nye former, det være seg i skoler, universiteter, militæret og korporasjoner. De markedsføres og forestilles blant annet som empatifremmende, men fungerer generelt som redskaper for konsolideringen av den lett-kontrollerbare middelmådighetenes makthierarkiseringer, sosial oppløsning og fremstilling av falske politiske fiender. Den opprinnelige hensikten har blitt videreført som selvsanksjonerende praksis og selvpiskende etikk: emosjonell omprogrammering som former lydige subjekter og opprettholder et system i permanent ideologisk kontrollmodus. En betydelig del av dette, foruten det mer åpenbart absurde, e.g. at «menn er kvinner», forstås i dag som selvsagt og nærmest «konservativt».
Relevant: Påskekrim-kritikken spesial: «Arkitekten» – Hvem står bak, nesten hver eneste gang?
Frankfurtskolens kulturteknikker er altså blitt totalt institusjonalisert i former som fremstår naturlige for flertallet. Under «identitetspolitikkens» overflate opererer et maskineri for atferdsregulering og mental formattering begge veier. Følelser styres, kanaliseres og omsettes i selv-overvåking. Allianser mellom statsfinansierte reformister, konformister og andre sære psykodynamiske sekter sørger for at all indre uro, som per masse-konsekvens og manifestasjon, forblir forstått som private affærer og enkelthendelser av «undertrykkelse», «urettferdighet» og dermed bare mer ‘løsninger’ som fordrer mer av det samme politisk. Teknikkene videreføres også automatisk av en slags absurd nødvendighet og spinner videre. De finansieres også med relativ full kraft og overbevisning gjennom universitetsbyråkrati, NGOs, statlige konsulentnettverk og nært sagt alle sider av politikken, med den meget beleilige effekten av å desarmere eller avlede all motstand i konsolidasjon samt via falsk konsensuspolarisme.
Metoden er manipulasjon. Prosedyren er pseudo-radikal (det finnes ingenting som med naturlig, logisk rette heter venstreradikalisme), ukritisk selvransakelse, forfektede skyldkomplekser, sosioøkonomisk atomisering, tvungen «åpenhet», liberalisering, samt mange andre rasjonaliserte varianter som har tilstrekkelig gjenklang i generell, konform kristentoleranse til å ikke oppfattes som ekstreme. Konsekvensetikken er å omdirigere kritikk bort fra struktur og makt og over i en syntetisk, likverdig identitet uten særpreg, forskjell eller retning, og dermed uten reell effekt, annet enn mer kaos. Ritualene som presenteres som «frihet» er ment, eller i det minste best egnet, til å fremkalle resignasjon, selvundertrykkelse og kollektiv oppløsning. Motbevegelsene til dette maskineriet brukes bare helt beleilig og friksjonsfritt til å drive politikken fremover i alle retninger idiotene i Liberal-demokratiet, på en eller annen måte, uansett rasjonaliserer seg til å være en betydelig del og fanatisk korrumpert tilhenger av.
De som fremdeles tror Vestens dystopier handler om rettferdighet, undertrykkelse, kulturell suicidalisme eller «venstresidens ondskap», har allerede akseptert sine roller. Hver følelsesutblåsning og andakt i offentlig regi, i og med sine såkalte «refleksjoner» og «nyanser», føyer seg inn i et pedagogisk system for moralsk selvknebling, konformistisk idioti og ritualisert opposisjon innenfor en totalt selvignorant ideologisk fortelling, med grunnpremissene forkynnet av helt andre krefter enn «demokratiet» hevder å representere.
