Metaverse: Dystopiens cybersyntetiske maktstruktur

Hva er «Metaverset»? Metaverset er enkelt sagt den tekniske videreføringen, utviklingen, av dagens internettbruk, og den digitale verden under ett, over til en mer integrert og fysisk tilgjengelig brukeropplevelse via utopisk virtuell teknologi. Mer konseptuelt, at brukere skal delta mer fysisk i et nytt cyber–paradigme hvor man kan objektivt bevege seg mer slik man per nå gjør i hverdagen ellers.

Dette høres kanskje harmløst ut, men konsekvensen av at eventuelt Metaverset faktisk slår an blant folk på den måten utviklerne ser for seg, er i realiteten, bokstavelig talt, en uhyggelig kynisk og dystopisk teknokratplan for menneskeheten.

Med det sagt, så blir det kanskje også plutselig litt mer forståelig hvorfor Meta og Microsoft bruker milliarder på milliarder av dollar i et tilsynelatende kappløp?

Man må naturlig nok spørre seg hva som er appellen, nytten, og for hvem dette med Metaverse er, og eventuelt når dette blir aktuelt for alvor.

Svaret er at Metaverse er en del av en større og sterke tiltenkt teknologisk vannskille i menneskehistorien sosiale premisser, hvor den teknokratiske kontrollen i mørket av fremtidens dystopiske samfunn forutsetter en mye mer sømløs og syntetisk virkelighetsopplevelser for folk flest i det som antas å utvikles i retningen av massepsykotisk eskapisme.

Metaverse vil altså ugjøre en slags ‘cyber–fysisk‘ maktstruktur og et parallellsamfunn som intet mindre sikter på å erstatte den mer fysiske virkeligheten. En arena hvor mennesker mer effektivt kan kontrolleres, f.eks biometrisk, økonomisk og sosialt ved hjelp av relativt enkle algoritmer i heftig kombinasjon med konvensjonelle insentiver.

Nye mekanismer som underbygger store mellom-menneskelige paradigmeskifter, som Metaverse i effekt utgjør, er helt nødvendig for å introdusere en ny sosial og økonomisk orden.

Tidsperspektiv

Metaverse vil etter all sannsynlighet rulles mer og mer ut, og bygges opp som en slags fysisk erstatning for Facebook og andre sosiale medier. Det er både inngangen og nøkkelen med all ny implementering at det i første omgang virker harmløst og ikke-truende, og at alle progresjoner av konseptet fortrinnsvis spiller på det som kan forstås som beleiligheter for brukerne.

Det som gjør potensielt gjør Metaverse spesielt beleilig er hvordan digitale platformer generelt, også i dag, kan fasilitere flere tilbud mye mer effektivt enn den fysiske virkeligheten kan. ‘Sammenkobling–potensialet’, spesielt med tanke på det sosiale, og som til en viss grad allerede er etablert som normalt for de aller fleste på bakgrunn av mange års bruk av sosiale medier, fungerer som en psykologisk primer. Det er selvsagt de kommende generasjonene Metaverset retter seg mest mot. Per nå er Metaverse(ene) som sagt bare i fosterfasen, og fremstår som et tilsvarende uskyldig og harmløst vesen.

Selv om idèen bak Metaverset per nå og som beskrevet kan høres absurd og veldig virkelighetsfjernt ut, så er dette nettopp noe av poenget og appellen det søker å invitere til.

Dumme folk har generelt dårlig forestillingsevner, og er understimulert, uinteressert, ubevisst og usikre sosialt. Alt dette forstår eller lærer de som står bak massekommunikasjon og sosiale-mediekonsepter ganske godt etter hvert. Metaverset er fortsettelsen av en slags rollespill–lignende virkelighet hvor man kan kan leve ut fantasier, til og med allerede via primitiv kinetisk stimuli, og veien videre til blant annet mekanoreseptoriske implanter i mennesket, som gjør at man i teorien kan stimulere sentralnevesystemet i samsvar med interaskjonene i en sensorisk cyberverden.

Det går så langt at man leker med tanken på å eksempelvis foreta «legebesøk» i metaverse ved at man frigjør biometrisk data som kan være relevant. Dette er sånn sett slutten på menneskelig interaksjon som man kjenner det fra før. Og hvordan dette skal bli relevant og sett på som rimelig av folk i fremtiden er ikke like fjernt som det kanskje høres ut som nå.

Spill som eksempelvis «World of Warcraft» har allerede hatt en relativt enorm appell når det gjelder fanatiske tilhengere som sammen lever seg inn i slike drømmeuniverser, men slikt er bare av en brøkdel i forhold til potensialet som ligger i selve rammene av ‘metaverseteknologien’.

Denne teknologien er ikke noe man må undervurdere på sikt. Bare vend inn med andre kommende kommunistiske konsepter som «borgerlønn», sosialt forfall, økende dysgenikk, betamenn, simps, cucks, og enda mindre muligheter for flere i en økende konsolidert og teknologisk effektivisert økonomi-dystopi, så blir slike modus relativt fort komplett i total-effekt og kan så fullbyrdes av slike strukturer som Metaverset betinger og dimensjonerer.

Foreløpig konlusjon

Metaverset er i realiteten helt ubrukelig og noe forbannet tøv. En rimelig infantil feberdrøm kokt opp av sosiale tapere a la Bill Gates og Mark Zuckerberg. Men idèen er i og for seg potensielt svært forlokkende da den baserer seg på den samme appellen som elektronisk underholdning hittil har befestet seg på. Dette er kanskje litt av det samme som å si at videospill bare er helt ubrukelig, men noe som blir feil, da man kan lære nyttige ting også på denne måten.

Metaverset er dog vesentlig forskjellig fra enkle videospill og slik enkel, begrenset interaksjon, da det ikke bare tar sikte på å erstatte mer enkle underholdningsaspekter, men mer eller mindre omfatte alt av menneskelig kontakt og kommunikasjon på en altomfattende cyber–arena.

Om man så kaster på det som vil være kunstig super-intelligens, drevet frem av super-komputere, så begynner det å se stygt ut for servile og konformistiske fjols å motstå fristelsen. Overgangen til en syntetisk, sosialt cyber-univers vil selvsagt fasiliteres av politiske føringer som fremføres som «realiteter» ellers—f.eks «klimahensyn», rasskjørt økonomi, og alt annet som kan introduseres av «kriser» og Agenda 2030-lignende «bærekraftmål»-vås.

Befolkningen er allerede psyko-sosiologisk introdusert og sånn sett klar, men cyberstrukturen er enda ikke klar for en overgang, men dette er den eneste veien det kategorisk legges opp til. Det er det ingen tvil om, og det vil nok lykkes, hovedsakelig fordi folk er svake, lettlurte og allerede på god vei til å være relativt desillusjonerte og deprimerte med de mange modernitetene som herjer med deres natur.