Mangfoldfragmentasjonens fallitt: Vesten mellom sammenbrudd og syntetisk styring
Bortsett fra innenfor sine egne velutviklede propagandafunksjoner, er Vestens faktiske forfall ikke lenger noe emne for debatt, produktive «nyanser» eller noen form for forhandling. Vi har passert punktet hvor tilstanden behøver forklaring for de me forutsetninger til å i det hele tatt å forstå, og de er få. Det som nå gjenstår, er kartleggingen av nedbrytningens rytme og kategoriseringen av hvilke former tilstanden kan videreføres i.
Den snart ikke-norske gjennomsnittsborgeren, sammen med byråkrat- og fremtidsforsker-klassen, er dessuten altfor opptatt av sine hverdagslige saker, økonomiske bekymringer og sosialt press til å legge merke til, langt mindre erkjenne, at alt som skapte dem og deres tilværelser, er under aktiv historisk oppløsning. Rasjonaliseringene rår sterkere enn noen gang, mens samfunnet forvitrer. Besteborgerskapets ideologiske begreper viser seg mer og mer fullstendig uten noen såkalt sosial bærekraft, bortsett fra som støttepilarer for et fallende fundament bestående av ytterligere fallitter, institusjoner uten funksjon, og en falsk, dum, konformitetsbasert og kvasi-demokratisk ledelse.
Når sammenbruddet er på sitt mest virkningsfulle, kan man tidvis observere særdeles fascinerende fenomener i tapet av all fornuft. En grunnleggende feil, som nærmest må forstås som en integrert del av årsakskjeden, er den nesten utrolig paradoksale vrangforestillingen om at «Vesten» både var og ikke var geografisk betinget. Det var heller ikke primært politisk. Mer presist bør det forstås som en sivilisatorisk tilstand, preget av relativt høyt kognitivt gjennomsnitt, lavt tillitsbehov til institusjoner, og dette nettopp fordi folk flest var selvregulerende, beherskede og koblet til virkeligheten gjennom et sterkt semantisk bånd mellom ord og ting.
Knapt ruinene av disse tre søylene står igjen, dekorert med språklige liksomverdier forvaltet av administratorer fra middelmådighetsklassens klamme apparatchik-apparat.
Når det først skal gjelde «folk», finnes det få faktorer som er mer deterministiske enn demografi. Den som forstår dette, forstår også at ingen sivilisasjon kan overleve sin egen utskifting. En annen like ubestridelig selvfølgelighet er at ingenting som forvitrer i struktur kan overleve seg selv ved hjelp av sentimentalitet, symbolpolitikk eller moralske trylleformler. Noe annet kan like greit sammenlignes med annen overtro. Når reell demografi ikke lenger anses som et tema for politikk eller følelser, men behandles som noe som kan forvaltes uavhengig av virkelighet, finnes det ingen grense for hva som i prinsippet, og med nødvendige «nyanser», kan byttes ut av normer, narrativer, begreper, prioriteringer og til slutt hele institusjonelle arkitekturer.
Det liberale demokratiet, «sosialdemokratiet», har aldri vært en teleologisk nødvendighet. Det var en kontingent form og en samfunnsstruktur som forutsatte helt spesifikke forhold: høyt og homogent kognitivt gjennomsnitt, derav lav tribalisme og et semantisk fellesskap, der ansvar og frihet fortsatt befant seg innenfor nærmest samme teoretiske rom. Når disse forutsetningene forvitrer, avslører den «liberale» modellen sin mangfoldsekstreme svakhet. Den søker å utvide og utnytte sin svake populistverdi kjent som «toleranse» til et punkt hvor bæreevnen bryter sammen slik at staten kan vokse seg større enn før.
Uten sitt opprinnelige, faktiske fellesskap blir liberal-demokratiet stående igjen som en ideologisk fraksjon uten funksjon, og med pur dysfunksjon som eneste reelle drivkraft. Dets kontingente egenskaper har aldri eksistert i seg selv, men kun i hodene på dets fristilte, forledede fanatikere.
Statens legitimitet kan aldri være abstrakt. Den eksisterer kun dersom befolkningen forstår både dens struktur og hensikt. Når dette forståelsesgrunnlaget eroderes, vil strukturen enten forfalle av seg selv eller manipuleres av aktører som tjener på forvirring. Derfor er manipulasjon av massenes virkelighetsoppfatning den mest effektive og diskrete metoden for å omforme et samfunn fullstendig.
Når semantisk kontakt med virkeligheten går tapt, og forestillingsevnen reduseres til et speil av ytre stimuli, står kun to utveier igjen for de fornuftige: tilflukt i fortidens stamme eller konstruksjon av en ny funksjonell orden. Det er dermed helt på sin plass og veldig viktig å bemerke at ingen kan løse noe som helst innenfor samme system og premisser som var med på å skape selve problemet til å begynne med og som eskalerer som følge. Selve permutasjonene i disse strukturene fungerer, med en viss variasjon, fremdeles som et rammeverk for total stagnasjon. Det spiller herved ingen rolle hvor mange utvalg, valg, reformforslag, partier eller komiteer man oppretter i det samme systemet. Det som ikke fungerer, vil aldri plutselig begynne å fungere.
«Sosialdemokratiets» senit inntraff da befolkningen fortsatt delte språk, virkelighetsoppfatning og en kognitiv terskel høy nok til å løse konflikt uten vold. Demokrati er med andre ord ikke noe man styrer i og etter, men noe som kun kan holdes i live så lenge folket besitter de mentale forutsetningene til å fatte dets formål. I konkret kontekst av hva som faktisk utgjør et system, hva det produserer og krever, blir derfor ofte snudd på hodet av folk som enten ikke vil forstå, eller som utnytter systemet. Man misforstår og feilformidler med andre ord årsak-virkning, og demokrati som et «folkestyre».
Relevant: «Antikrati», det daterte demagog-demokratiets demokratiske avløser
Når denne kollektive kognisjonen omsider faller under terskelen for funksjon og produksjon, transformeres styreformen vanligvis i retning av følelsesbasert kontroll, passiv folketro eller total kynisme og mekanisering av styringsapparatet.
Teknokrati er i den forstand en ideologisk-teknisk uunngåelighet, særlig i samfunn hvor massene har mistet evnen til å tolke sin egen verden uten hjelp fra algoritmer og automatiserte instruksjoner. Samtidig er det ikke gitt at denne utviklingen skyldes teknologi alene. Det er den markedsstyrte forvaltningslogikken, og ikke teknologien i seg selv, som over tid akselererer menneskelig passivisering. Når kapitalens vekst-insentiv smelter sammen med algoritmisk effektivitet, oppstår en ny maktbase som former selve virkeligheten som det er tillatt å oppfatte i sin «tankefrihet».
Det store sluttpoenget her er dog at denne utviklingen er ikke uunngåelig i absolutt eller dogmatisk forstand. I en høykoherent og homogen befolkning, med styrt teknologibruk og mindre korpo-sentralisert ansvar, ville teknologisk koordinering kunne fungere uten å utvikle seg til en oligarkisk maskin. Men i «Vesten», hvor både befolkningen og deres institusjonelle ryggrad er brutt ned til åleform, finnes det ikke lenger noen buffer mellom funksjonell forvaltning og korporativ dominans. Det er i dette vakuumet teknokratiet uunngåelig trer frem som markedsgenerert faktum.
De fleste forestiller seg «samfunnet» som en slags vedvarende ramme, hvor problemer er midlertidige og løsninger alltid kan forhandles. I virkeligheten er det motsatt: Samfunn er flyktige former oppstått over ustabile biologiske masser, og når massens sammensetning endres, endres også formens bæreevne.
Det «multikulturelle» paradigmet er bare en overgangstilstand med formål å fragmentere gjennom institusjonell illusjon forkledd som evolusjon og «change», men som snarere er en semantisk kollaps.
Når ordene faller fra hverandre, forsvinner virkeligheten med dem. Et samfunn uten semantisk orden har derfor ingen fornuftig politisk funksjon. Begreper bør ikke være dekorløsninger i en debatt. De er operasjonelle enheter i all kollektiv koordinering, og muliggjør handling, autoritet og dom. Når begrepene blir symbolske markører for gruppeidentitet, mister de sin operativitet. Når f.eks. «frihet» betyr alt, betyr det ingenting. Når «demokrati» betyr å underkaste seg systemets stemning og stemme hver fjerde år på «partier», minner det mer om et psykologisk pyramidespill og argumentsforstokket nyfascisme enn noen konkret styreform og statsstruktur.
Relevant: Slipp «Nyfascismen» fri!
Sivilisasjoner går faktisk sjeldent til grunne fordi fiender invaderer dem. De går til grunne fordi de ikke lenger kan snakke sammen og sådan splittes. Når et samfunn mister det semantiske fundamentet som holder virkelighetene på plass, finner man for det meste kun symbolsk støy og simulakra fremstilt som såkalt samfunnsdebatt, men fullstendig løsrevet fra spørsmål om årsak og virkning. Når realitetene etter hvert melder seg mer og mer, står samfunnet uten språk, uten evne til å forklare, uten struktur for å handle. Det reagerer derfor med panikk, fortrenger sine egne betingelser, endrer premissene og erstatter årsaksanalyse med anekdotisk føleri. Det kan ikke lenger vurdere, bare føle og «tolerere» seg ihjel.
Kriselover, nevrotribalisme og psykososiologisk dissonans
Språkoppløsning innleder altså maktens faseforskyvning. Når semantikken kollapser, rykker protokollene og programmeringene inn som en erstatning for forståelse og fornuft for fanatikerne. De mange «kriselovene» som nå rulles ut i Vesten er i realiteten reaksjoner på det post-liberale styringskaoset der språk tidligere strukturerte makt, må nå automatiserte fullmakter og større stat til.
Den nylig foreslåtte norske kriseloven (sivilbskyttelsesloven) kommer ikke som følge av trussel utenfra, men på grunn av oppløsning innenfra. Regjeringen søker flere verktøy for å styre en befolkning som ikke lenger forstår, følger eller finnes som ett i et fraksjonistisk, balanisert landomåde med mindre og mindre til felles.
Dette er vestlige standarder, hvor f.eks. USA opererer med Patriot Act; tidligere REX84, FISA og FEMA-lover som mer permanente strukturer for kontroll av ressurser, transport og dissens. Canada brukte sin egen «Emergencies Act» for å finansielt og fysisk kvele sivil ulydighet. Australia anvendte «Biosecurity Act» til å suspendere bevegelighet og eierskap. EU utvikler «Digital Services Act» som narrativets algoritmiske Chesterton-gjerde. Totalitære Storbritannia, i tillegg til mye annet merkelig, forankrer masseovervåkning med «Online Safety Act 2023», nærmest uten motstand. Storbritannia må forresten være det landet «vesten» med minst effektive og aktive, faktiske dissidenter. Mye mindre enn 1 per million capita.
Når samfunnsstrukturen relativt kollapser, trekker folk mot ideologisk tilhørighet og meningsløs symbolikk uten særlig reell substans. Når språket mister sine begreper, rekonfigureres massenes lojaliteten horisontalt mot nærmeste og største ekkokammer.
Den «moderne» borgeren er dermed aldri noen virkelig demokratisk deltaker som mange helst skal ha det til, men mer en fanatisk, dum tilhenger som ikke er interessert i å diskutere framfor å bare politisk posisjonerer seg via minste fellesnevner av følelser og affektiv appell. Den sunne og klargjørende tribalismen er dermed heller ikke lenger kulturelt betinget, men nevrologisk, fordi den trenger ikke kunnskap eller maktkamp, og står i stedet på forestillinger av emosjonell trygghet og psykologisk validering. Samfunnets enhet oppløses til semantiske skott av dysfunksjon og inkommunikasjon. Dette leder så til en tilstand som neppe kan forstås som noen nasjon eller et folk. Det som finns er et skrømtet «situastionship» som simulerer samhandling men som i realiteten kjemper om definisjonsmakt. Samfunnet kan muligens sies å bestå med sine falske kall og gale profetier, men som kun et skall.
Når staten omsider slutter å fordele goder og ikke lenger forvalter tillit, står det igjen med bare én funksjon: sanksjonsregimet, som opererer ut i fra vold og kontroll. Når andre virkemidler forvitrer, blir maktens fundament alltid fysisk og militaristisk. Den liberale statens metaforiske styring og synsing gjennom diskurs, tillit, lov og representasjon, reduseres så til det den alltid var i sin kjerne: den videre evnen, rammen og allmenne aksepten for å innføre og legitimere diverse absurditeter.
USA beveger seg parallelt, men fra en litt annen vinkel deres posisjon tatt i betraktning. Trump forsøker å gjenreise imperiets dominans gjennom mye døv suverenitets-retorikk, handelsmakt og militær utfoldelse, dog uten særlig mye teknologisk forsprang eller noen tilsvarende industriell kapasitet, blir dette en øvelse i å spenne symbolske muskler. En valuta uten industriell verdi eller noen som helst moralsk kapital taper uansett over tid. Ingen økonomi overlever konkurranse ved å trykke sitt eget narrativ. Derfor gjenstår det samme som alle steder hvor funksjon dør og ideologi styrer: masse-manipulasjon og militarisering. Først som tilnærming til makt, sist som desperat utvei.
