Litt vedrørende «nisje-nettsteders» nytte og nettoeffekt i dagens fallittsamfunn

Demokratiet og dets deltakere er døende blant annet fordi dagens demokrati mer enn noe annet fungerer som en døds-kult som først og sist effektivt går ut på bevare systemets selv-appell og makt på bekostning av funksjonell fornuft via flere og større rasjonaliseringer.

Demokratiet i dag er funger best på den måten at det er desentraliserende, menings-segmenterende, og ‘menings-sanerende’; kompromitterende på den måten at ingenting genuint, vesentlig eller ektefølt egentlig kan komme til effektivt nok utrykk, eller at noen egentig står til ansvar.

Forutsetningen for at såkalt demokrati er et netto-positivt konsept, er at sannheten og realiteten antas å være hva folk ønsker å forholde, styre og strekke seg etter. I dag er demokratiet blitt et profesjonelt, pseudo-intellektuelt og middelmådig «menings-system» hvor opportunistiske aktørene via invertering (av virkeligheter) kultiverer introdusert stagnasjon og forfall som for å opprettholde sine maktposisjoner og kunstige fiendebilder.

Enhver som effektivt «forbyr» eller moraliserer med ordets frihet for å påpeke denne fallittens substans, tukler således med folkets fornuft, og burde automatisk aldri være meningsberettiget selv.

Den videre sannheten er også den at folk flest aldri burde vært lese- og skriveføre, noe de heller ikke er, for å tilfredsstille grunnleggene krav til å utøve noen som helst betydelig eller innsikt-rike bidrag til borgerskapets dialektikk. De fleste politikere i dag er bare nikkedukker med null av kompetanse, og burde egentlig aldri ha fått muligheten til å føre penn over papir

Men de som søker sensur er selvsagt de verste. Selv det å kun forby èn enkelt mening om èn enkelt sak, er tyrannisk og anti-demokratisk i prinsipp. Ingenting skal være forbudt og kategorisk «feil» per noen standard å snakke og diskutere i et vaskeekte demokrati. Slike begrensninger er totale fallitter å regne og kilden til alle problemer og anti-rasjonalisme.

Man kan sammenligne og forestille seg demokratiet og samfunnet derav som et slags intellektuelt-evolusjonært system hvor man plutselig bare finner opp visse tafatte «spilleregler» som f.eks. stadfester at en skadelig gruppe, eller «alle grupper», for den saks skyld, har livets kategoriske rett, og derfor aldri kan «sulte», ergo, synonymt og virkeligbefestet med at slike organismer aldri vil kunne avvikle seg selv og alltid forutsette utviklingen sin videre, uansett hva som måtte skje.

Slike dekadente og dumme spilleregler spolerer utviklingen helt fundamentalt og fullstendig i naturen og livet utvikler seg aldri. Slik dogmatisk førsel implementerer falske idealer som potensielt garanterer stagnasjon og sabotasje av systemets evne til å distingvere rettferd og derfor effektiv fremgang. Politikk og demokrati er intet unntak per slik systemteori med tanke på funksjonalisme.

Nettsteder som essensiell demokratisk funksjon

Aviser før i tiden var et gjengs utrykk og ensartet informasjons-middel for folk flest, til en viss grad og nivå, for å holde seg oppdatert med rene «hendelser» for at disse skulle gjøres oppmerksom på potensielle problemer og navigere forbi slike enklere. Etter som kompleksitet i samfunnet, spesielt med tanke på moderne demokratisk vekst; flere mot-stridigheter, mer differensiering, mer konflikt, mer «mangfold» som hylles som et slags gode under ett tak, nasjonen, så ble også medier som aviser mer og mer preget og speilende for de forskjellige ideologiene som «blomstret». Nyheter ble til propaganda og grunnleggende journalistiske hensiktsmessigheter døde nokså over natten.

I dag er mediene rene skuebrød. NRK, riksmediene generelt, lever av pressestøtte innenfor et syltynt og snevert menings-paradigme hvor det meste av deres virksomhet og «samfunnsoppdrag» går ut på å omtale svada og unngå kontroversielle spørsmål fordi dette truer maktsystemet de er helt avhengige av for å overleve. Klassekampen mottar 70 millioner i året og mener å skulle kunne kritisere den ‘store makten’, men sensurerer selv de enkleste leserinnlegg, bare for å beskytte sine egne tafatte spaltister og redaksjonsvenner. Opplegget og systemet er totalt fingert, posert og basert på uærlighet.

NRKs sendinger inneholder aldri noe vesentlig kritisk journalistikk verdt navnet. Hele nettsiden til NRK.no er full av meningsløst, middelmådig harmløst svada om ingenting viktig. Det er bare sutring og gjengs patetiske grinehistorier. Når det kommer til kompleksitet og kritikk, er hele driten styrt av kategoriske føringer fra politisk ståsted. Eksemplene er retarderte redaksjonelle føringer angående «klimavitenskap», «rasisme» automatisk forbundet med innvandringskritikk osv.

De «alternative mediene», som f.eks. Document.no, kan og bør enkelt fortolkes som et symptomatisk utrykk for at statsmediene, til tross for deres relativt enorme budsjetter, ikke er skikket til å gjennomføre selv det mest fundamentale journalistisk arbeid og nyhetsdekning. Document.no følger ganske ryddige, «ordentlige» og egentlig relativt helt standard redaksjonelle prinsipper, og er vel medlem av selveste redaktørforeningen. Bare det i seg selv burde invitere til såkalt «pressestøtte» i Norge, men denne uteblir, hvilket er en skam på ren vilkårsmessig og ikke minst prinsipiell basis og selveste hensiktsmessigheten av denne ordningen!

Document.no har dog svære slagsider og mangler med tanke på det meste som skal til for å utgjøre noen forskjell, og har per menings-paradigmets ‘koeffisienter’ stor overlapping og sådan overflødig status med tanke på hva de ønsker å formidle av fundamentalt forandrende «sannheter» og ideologisk fokus.

På den måten kan man si at nettsteder som Document.no, samtidig som de er konvensjonelt nyttige innenfor en rent journalistisk kontekst, likevel er nytteløse med tanke på å vesentlig forandre det som er vesentlig feil med systemet. Det har for mange forbehold og konvensjonelle feil ved seg til å effektivt endre, selv bare påvirke systemet i en forbedrende retning. Meningsgrunnlaget som ytres og frontet, er av for stor eksponentiell likhet og nytte i alle disse alternative mediene, og står dermed bare sterkere i forfall i forhold til normalen som ellers fortsetter å ‘forvandle’ samfunnet i bakgrunnen.

Å være selverklærte «konservative» som en motsats til en ekstrem radikalisme og samfunnsforandringer drevet av folk og forhold man ikke kan kritisere eller snakke om, fungerer ikke engang som en nedslitt bremsekloss.

Mobbmentaliteten har alltid vært iboende i den demokratiske funksjonalismen, og må derfor hele tiden kunne absolutt og resolutt utfordres for at den ikke skal bli den dominerende faktoren fremfor progresjonen via det som egentlig er «sunn fornuft». Implikasjonen er derfor klar: Sunn fornuft kan aldri og bør aldri forestilles som hva folk flest mener å vite, men skal kun karakteriseres så gjennom den egenskap at den kritiseres. Folk flest kan aldri utrette noe unikt og for den saks skyld originalt ut av seg selv. Det påligger de kritiske og opplyste å fremlegge fornuft for folket og majoriteten. Der hvor folkemakten blir å definere som et slags kategorisk gode, er slikt umulig, og det er der det moderne demokratiet befinner seg nå: fastlåst i grunnleggende fallitter.

Overflødige pretensjoner og kategoriske vern og rettigheter fungerer som stagnerende betingelser for fremgang. Dette er blant annet medienes ansvar at det mest kontroversielle synspunktene kommer på banen først og dominerer debattene. Men, i demokratiet er effekten som følge at det motsatte skjer: De mest middelmådige, og helst litt under det, fremfører som det beste og de mest kontroversielle og gjerne fundamentale standpunktene fremstilles som «farlige». Et slikt system er fullstendig ribbet for evner til å utlede noe som helst av fornuft og dermed fremgang, og det er særdeles arrogant på samme måte.

Kritikken

Kritikken.no er et enkeltdrevet blogger-nettsted som mangler alt det de radikale, konforme, feminiserte og kokette meningsmediene flommer over av til daglig og stadig. Samtidig er det fullt av hva folk flest og meningsmobben hater og ikke vil eller kan forholde seg til fordi de alle har gjennomgått og til daglig gjennomsyres av systemets indoktrineringer og evneveike slagord.

En slik karakteristika av et nettsteds menings-beholdning og tilnærming til det etablerte bør derfor være mukug å forstå som et kategorisk sunnhetstegn i samtiden. Kritikken.no er et anti-rasjonalistisk og anti-ideologisk nettsted, og står sånn sett for en slags konsekvent og kategorisk utfordrende rasjonalitet-totalitær tanke, over alt på alle måter, hvor selve ‘konkurransen’ består i utmålingen av den største og derfor sterkeste fornuft i kraft av sin aspirerende ambisjon om tankens evne til argumentasjon.

Såkalt «konservatisme» er i sine tilforlatelige effekter, egentlig det stikk motsatte: Det er appell til gjengs gjøremåter og folkelig forståelse, hvilket har ingenting for seg med tanke på kritikk og vesentlig problemløsning.

Nytten av meningen

Nytten av all sann ‘elitisme’ og overlegenhet, per definisjon, er at den gjerne er distinkt unik og fungerende til å videre inspirere det fattige flertallet. Men nå når middelmådighetene i demokratiet blir forstått og presentert av mediene som de mest selvsagte og beskyttede fortreffeligheter, eksempelvis ensidig fremføring pseudo-intellektuelt og populistisk ‘klimavitenskap’, «mangfold» og «svarte folk fra andre kulturer», så blir resultatene vedrørende dette desto mer og mer ‘underoptimale’ og over tid i form av tabuene av slik demokratisk dogmatisme, hvilket er en fundamentalt forfeilet tilnærming til fornuft og funksjon for et samfunn og eventuell biososiologisk folkenasjon og økologi.

Meningen med små og faktiske kritiske, «gode» nettsteder kan aldri undervurderes, men flertallet vil kontra-positivt alltid gjøre nettopp dette, fordi flertallet egentlig er ubrukelig med tanke på å være blant annet selvkritisk og reflektive av sine egne betingede fallitter. En dum person kan ikke forstå hvor dum han er før dette demonstreres for ham i form av en slags ettertrykkelig ydmykelse på bakgrunn av en avslørende konkurranse hvor vedkommende blir nedkjempet, til og med hånet. Slik konkurranse og meningsutveksling, tid og annen bekostning, er det ikke gjort plass for i dagens demokrati. Der handler alt om «rettigheter» og «anstendighet» som på alle måter blokkerer for slik ydmykelse. En som insisterer på verdiene av at alle såkalt er like, og at ingen bør bli ydmyket, er en svak person som ingen burde høre på om de ønsker seg sannhet.

Krass tone og hardbarket holdning overfor konsensuspratere er fundamentalt viktig nå fordi slikt eliminerer svake og mindre engasjerte personer fra å i det hele tatt å delta i debatten og ødelegge den med vås. Vi trenger ikke svake personer i debatten. Tanken om at svake personer har noe å bidra med i en kritisk debatt, er et tankeprodukt destillert av demokratisk demagogi og retorisk luksus. At innholdet i en debatt nødvendigvis alltid blir «bedre» jo flere som deltar, er en totalitær vilkårlighet og tvetydighet som brukes for alt den er verdt mot fornuftig debatt i dagens demokratiske demagogiske verdensorden.

Ikke at de kommer til å gjøre det, men «folk flest» burde begynne å spørre seg noen enkle og potensielt ubehagelige spørsmål, som f.eks. at: «Hva er en bedre standard?»—At folk latterliggjøres fordi de er dumme og appellerer til dumskap og dårskap (slik at de evt. også kan lære), eller at de og folk flest bare får fortsette med denne post-moderne, luksuriøse og flyktige pseudo-diskursen slik at samfunnstilstandene beveger seg mer og mer mot høyere fall med større og større ‘voldsdeterminante‘ konsekvenser?

Det er sådan mye bedre å få orden og totalitær ærlighet, sådan fullstendig ‘frihet’ i samfunnsdebatten, og heller se at noen taper, om så stygt, og som følge derfor heller må bortvises enn at alle lider under samme idioti og fallitt. Dette er hva alle meningsberettigede individer burde stå for, sterkt, og samtidig holde alle kanaler åpen for at folk skal i det hele tatt mulighet til å kjenne litt på dette, i stedet for denne konforme, sosialistiske segmenteringsmekanismene og gruppetenkingen som ellers styrer dem mer eller mindre på forhånd og i underbevisstheten på nokså ‘totalitært’ vis.

En veldig enkel tilnærming til slik førsel når det gjelder internett og nettsteder er nærmest totalt ‘åpne’ og høvelig struktruelle kommentarfelt, noe bare et fåtall, eller egentlig kanskje nærmest ingen i Norge i dag praktiserer. Spesielt så de fullstendig fortapte og fallittmessige «statsmediene», som konstant bare er opptatt av å bokstavelig talt pleie folk flests flyktige og følelsesmessige meningsbehov og bestående fallitter proklamert som kategoriske «goder» av politikere, uten at slikt nødvendigvis følger av noen som helst troverdig argumentasjon og videre meningsberettigelse foruten det å være «demokratisk» beskyttet av diverse tafatte «verdier».