«Liberalismen» og «Globalismens» fundamentale misforståelser og forledelse

I den politiske massepsykosen til Folk Flest™ som av kartell-politikere i dag kalles «demokratiet» er det visse begreper som nødvendigvis brukes for at visse forhold skal fremstå som både overfladisk konsistent og legitime. Slike begreper forestilles generelt gjerne om forhold som ideelt ikke skal kunne kritiseres, eller i beste fall, «kritiseres», dette dog helt ineffektivt, kontrollert og intetsigende tilstrekkelig slik at spørsmål og svar, per en viss allmenn-standard passerer som såkalt «samfunnskritikk», hvilket er nødvendig for at «demokratiet» skal fremstå som «legitimt» og «folkestyrt». Denne pseudodebatten og skuespillet foregår samtidig som den faktiske agendaen styres av andre enn «folket». Her kan vi lemme inn «globalisme» og «Liberalisme»—to begrep som Folk Flest i demokratiet ikke forstår mye av, men som på hver sin side idè-logisk postulerer heller mye når det gjelder mye prinsipiell meningsmanipulasjon.

«Liberalismen» som entitet er potensielt farlig, fordi det er, i likhet med «demokratiet», for det første noe ‘alle’ er enige i, og sådan på mange måter tar for gitt som et gode, funksjon og formål. De fleste foregir også det at «demokrati» og «liberalisme» er prinsipielle gjensidigheter av samme grunntanke, så man kan nødvendigvis ikke heller sette noe klart skille mellom de to uten å avskrive begge i deres kontemporære forstand selv om både konsepter er i klar dissonans med det aller meste av rimeligheter å regne. For at man ikke skal ramle av her, «Woke» er mer en konvensjonell følgelighet og nærmest naturlig eksisterende; endemisk, av både demokrati, for ikke å si «liberalisme».

«Liberalisme» har flere ideologiske forgreninger og implikasjoner. Det eksisterer også et ekspansivt hav av liberal-ideologiske «nyanser» og retninger, som forsåvidt nøyaktig speiler hvordan masse-demokratiets ‘differensieringer’, inkludert de demografiske, betinger en kontinuerlig ideologisk inflasjon samt fraksjonering jo større og mer «mangfoldig» dette nødvendigvis skal forstås som en «styrke».

Likhetene stopper ikke der—i den store «likhetens» system—akkurat som demokratiet, så er ‘post-kritiske‘, dvs. allerede allmenndannende, i negativ forstand videreutviklede og åpne ordens-løse konsepter som «liberalisme» essensielt utgjør i dag, mye mer mottakelig for manipulasjon og skjødesløsheter enn hva de egentlig kan sies å gavne folket her og nå. Man skal altså alltid ha noe å strekke seg mot, noe nytt som fanger og automatisk danner premisser for politisk debatt. Det blir ikke «folkestyre» av slikt, men en tilstand hvor staten styrer folket, altså «Nyfascisme».

Relevant: «Nyfascismen», feilslått «demokratisk» folkestyre og liberal-totalitær degresjon

Slike «post-kritiske kreasjoner» som dette funksjonerer sådan per i dag snarere som meget opportune forståelsesformer og politiske metode-narrativ med tanke på hvordan legitimering av den såkalte «eliten» foregår bokstavelig, foran «folket», hvor gjerne «minoriteter» dyttes frem som «argumenter» i seg selv for å bryte veien videre opp med med «progressive» løsninger på «utfordringer» som egentlig ikke eksisterer. Samme metode og formular brukes på de fleste andre kriser, som f.eks. «det grønne skiftet», som er såkalt føre-var, og helt unntatt all kritikk.

Oppsummert sånn sett, så har «eliten», den «liberale eliten» samt deres «liberale verdensorden», behersket, evt. mestret og kontrollerer nå kunsten av denne definisjonsmakten mer enn hva folket, som gjerne er «liberalisert», individuelt atomisert, politisk fraksjonert og ideologisk fragmentert, er i stand til å motstå eller engang kritisere. Utbredelsen av de fortreffelige forestillingene om «liberalismens» som eneste vei og utvei er så omfattende og politisk (korrekt) selvsagt at folk i stor grad egentlig ikke trenger noen sterk sentralstat, men like så innføres slikt, overveldende, delvis fordi aksepten uansett er såpass stor, samt, at en slik fascist-stat eksistensielt sett konfronteres av et ideologisk paradoks som ikke kan løses med andre midler enn totalitære midler.

Relevant: Den falske, ubrukelige og demokratiske «elitens» samfunnsfallitt og korrumpering

Det neste formålet med å fremstille det slik er for å demonstrere at denne «liberale» eliten er alt annet enn faktisk «liberal» og evt. «elitistisk», og hvordan man som «liberal» definisjonsmakt kan påberope seg en mye større potensiell politisk legitimitet enn noen innenfor de føydale strukturene man til en såkalt «folkelig» fordel og «frihet» forlot. Dette er også hvorfor «eliten» er så oppsatt på å bevare og beskytte «demokratiet», fordi denne gestalten gir dem god beskyttelse fra folket, som forsåvidt tror de styrer saker og ting. Det er også en del av deres patetiske patologi—pseudo-eliter assosierer sin egen verdi med hva de kan få, ikke hva de er, fordi de som oftest er ingenting som mennesker å regne. Inkompetente skall, utnyttere og stor-løgnere er helt avhengige av å skape et grandios ytre, det være del av en klikk, organisasjon, parti eller maktstruktur. FN er et banalt nok eksempel på en entitet som tiltrekker seg pseudo-eliter.

Liberalismens etymologi og mer juridiske opprinnelse siktet opprinnelig mot en større orden av generelt «større» rettferd, «frihet» fra de foregående føydalstrukturer og en kontinuerlig løsrivelse fra tradisjonelt tyranni og overhengende maktmisbruk. Merk formuleringen «generelt», som her også muligens sikter mot «generativt»; dvs. en mer løpende enn rigid rettstilstand, hovedsakelig som følge av økende kompleksitet. Handel- og rettstankegangen av det som ofte hovedsakelig var økonomer og jurister, farget forestillingene rundt «liberalisme» mer enn noe annet. Man overførte så dette over til statsstyret generelt, hvor deliberasjonen nå var større, og mer kuriøs enn før, noe som naturlig nok «åpnet» opp anledningen for folket til å såkalt «delta» i det som etterhvert ble definert som det «opplyste» «demokrati».

Men det man nå har fått er mye av det samme som man fryktet før, bare i andre former.

I stedet for «tradisjonelt tyranni», har vi fått universelt demokratisk totalitarisme vis-à-vis «liberalisme». I stedet for føydalstrukturell monark-makt har man fått teknokratiske, korporative «eliter» som iscenesetter diverse «kriser» og masse-kontrollerer reduksjonistiske narrativ via korporative medier for å skaffe seg populistisk gjennomslag. Samtidig bruker de «populisme» nedsettende om alle andre enkle, men ikke-beleilige forklaringer, mens deres egne «forklaringer» som oftest er en blanding av helt hjernedød retorikk og akkurat nok liberal sofisme slik at de fleste i demokratiet sier seg fornøyde.

I realiteten søker den liberale eliten seg mer og mer fri fra ansvar og kritikk, og det å løsrive seg fra lover og regler hvorpå lage sine egne. Det samme er helt symptomatisk for deres «Rules based order» og «NWO».

«Globalisme»

Det konseptuelle knutepunktet for «liberalisme» og hva som uheldig nok refereres til som «globalisme», kan oppsummeres som «grenseløs» forledelse.

Men «globalisme» er også et meget misforstått og feilbrukt begrep per konsept, og hva som i det hele tatt konstituerer dets mening. Mange fagfolk og da spesielt økonomer, gjør sitt beste, på sin idiotiske måte, for å svekke den korrekte forståelsen av «globalisme» mest mulig, da de mer enn ofte lirer av seg resonnementer som via rene rasjonaliseringer kun ser ut å ha som formål å forsvare enten hva de «tror» per økonomisk teori, eller hva de er betalt til å mene. Økonomer er veldig tribalistiske, og heller lite vitenskapelige i sine anskuelser. De er også enkle å bestikke, og det er for det meste økonomer som initierer de fleste politiske påfunn i dagens økonomi. Dette så vi i forbindelse med f.eks. «strømsalget» i Norge, hvor det hele skulle «effektiviseres» og settes på markedet for å få «best pris».

For å gi et kort, men godt nok generelt eksempel på dette her, så bruker «liberale» øknomer, som skal forklare «globale» markeder, ofte «markedsintegrering» som både et bevis og som en nødvendighet for tiltakende profitt. Profitt er alltid målet. Det hellige målet. Store tall er alltid bra. Samtidig, og ofte i neste setning i deres debile utleggelser, forestiller de likevel nedgangen i aktører og fremveksten av monopoler, med større kapitalkrefter, som noe selvsagt kategorisk positivt. Denne inkonsistente retorikken ligner mistenkelig mye på hvordan «liberale» politikere f.eks. forklarer demografiske endringer. De samme økonomene snakker også gjerne veldig varmt om såkalt «positive empolyment»; at jo flere som har penger på hendene, jo bedre er det for «økonomien». Alt i alt fremstiller man det sådan «liberalisme» og «globalisme» som to integrerte, universelle konsepter som ikke kan unngås, fordi: «profitt». Det samme gjelder innvandring og «berikelsen», men her er det altså snakk om ekstreme «friheter» hva gjelder argumentasjon og kritikk innad i disse faglige fremstillingene.

Relatert: Det «bankøkonomiske» bondefangeriet og store samfunnsbedraget

«Politisk globalisme» er bedre forstått som «overnasjonalitet» og ideologisk underminering av selvråderett og f.eks. fysiske grenser, der «globalisme» et rent økonomisk begrep, og mer en teknisk følge av moderne industriell utvikling og vestlig økonomisk velstand enn noe som insisterer på en politisk sentralmakt.

«Liberalismen» dreide seg forsåvidt også mye rundt frihandel og anti-merkantilisme, Men dette var mer sentiment-styrt og bunnet sådan faktisk mer i en slags forlengelse av folkesuverenitetsånden, og det inn i handelspolitikken, enn hva som i dag kun dreier om korporativ profitt og politisk innflytelse.

Det kroniske konsept-problemet som hefter liberalismen mest fundamentalt sett, er at den nødvendigvis er totalitær og ekspansiv per sin vesentlige natur. Så når man i en økonomisk kontekst først forutsetter, og insisterer på å blande alt sammen i en stor liberalistisk markeds-fundamentalistisk politikk, induserer dette et videre ideologisk betinget krav om å forkaste det foregående og syntetisere frem nye sterke (f.eks. mangfoldige) sosiale (samfunns)strukturer, men som i realisten kun eksisterer i teori og ukritisk utopi.

Sagt annerledes, «venstresidens» nyttige idioter samt de markeds-fundamentale korporativismene, forestiller å «finne hverandre» i denne korporative «nyfascismen», hvor de på mange måter også deler fundamentale forestillinger, deriblant at visse sosiale strukturer er like omsettelige, bøyelige og følgelig «universelt» til gavn for «alle» på samme sett som import/eksport av labre forbruksvarer. Bare legg merke til hvordan de samme nyttige idiotene også er veldig raskt med å rasjonalisere tilgangen på slike forbruksvarer og tjenester som et slags bevis på en såkalt «fremgang» og sikkerhet. Slike primitive og navlebeskuende forestillinger angående samfunnet er litt på lik mental linje med forsøksrotter i et laboratorium.

Narrativene som sirkulerer og representerer tankegangen tilhørende (((«markedsfundamentalistene»))), anti-nasjonalistene, «venstresiden» og «liberalistene», er ofte og nødvendigvis faktisk fullstendig forskrudd, og følger ikke av objektive realiteter eller engang deres egen dumme økonomiske teorier.

Pisspreiket de som regel serverer som såkalt «politikk», følger kun av feil-forestillinger og hensikt av deres egen ideologiske korrupsjon av disse teoriene. Det lite faktisk substansielle av de mange mis-representative begrepene de anvender følger også derav.

Relatert: «Korrupsjonens» ideologier og fordummende vesentlighet

Det følger f.eks. ikke nødvendigvis noe mer såkalt «verdiskaping», eller for den saks skyld, sikkerhet, av flere innvandrere inn i Norge. Det følger ikke per økonomisk teknisk eller sosial forstand. Det man gjerne tar og har er volumistiske argumenter (argumenter basert på skånet system-statistikk og overdøvende institusjoner med definisjonsmakt som styrer samtalen i offentligheten), både når det gjelder finansielle systemer så vel som «innvandring». Begge skuffes det på med, men hvem «vinner» egentlig per slike argumenter. -Mest sannsynlig ikke du, og ikke «vi’et», kun systemet selv.

Skussmålene av f.eks masse-innvandring forfølges politisk kun i form av forfektet ideologisk basert «teori», men uten noen som helst spesielt holdbar substans å vise til. Derfor kan heller ikke systemet generelt tillate at propaganda-begrepene deres kritiseres. Kritiserer man «liberalisme» i dag, er det som å kritisere en slags vedtatt sannhet. Det samme gjelder «demokrati». «Globalisme» er på den andre siden, på «høyresiden», også blitt en slags tilsvarende antagonistisk melkeku som man bruker for å forklare alt som er galt med, mens «liberalisme» ofte misrepresenteres som noe «venstresiden» faktisk utgjør og pusher, selv om dette heller egentlig ikke er tilfelle. «Venstresiden» i dag er langt fra såkalt «liberal».

Markeds-fundamentalistisk, ny-liberal økonomi-teori, dreier seg samtidig om fraværet av restriksjoner, men da realistisk-praktisk noe som kun omfatter de med mest finansiell makt, og ikke «vanlige» folk og sosiale forhold. Det er altså, i likhet med liberalisme og NWO, snakk om en form for effektiv eksepsjonalisme og en type finansiell opportunisme som bla. sikter på å utradere nasjonal styring, ofte via massiv finansiell akrobatikk og manipulasjon, blant annet demonstrert av George Soros.

Eksemplifiseringen over med markedsfundamentalistisk ny-liberalisme er her ganske greit egnet til å videre illustrere hvordan «liberalisme», i alle dens «flotte» foregitte former og formulert av div. noksagter, i realiteten enkelt korrumperes og oppnår det stikk motsatte av hva folk gjerne forestiller og identifiserer dets formål med mtp. f.eks. «frihet», nemlig å avvikle og løsrive fra en type forutsigbar orden over til noe helt annet, som i essens søker å dominere, og som derfor unngåelig nok ender opp i ulike typer totalitarisme.

Relevant: Document.no: «Hva er årsaken til fascismen i liberale USA?» Svar: «Konservatisme» og «demokrati»

Liberalismen er blitt så til de grader identifisert som noe bærende i dagens samfunnsorden, at man i sin faglige fortørnelse forstilt som fortreffelighet, finner på å formulerer det hele dithen til at liberalismen blant annet har vært «svært rasjonalistisk» (store norske leksikon).

«Liberalismen» fanatisme har altså også klart å oppløse definisjonen på hva rasjonalistisk, evt. rasjonalisme egentlig er. Alt i favør «individet», altså, subjekthveten. Definisjonsmakten har altså flyttet grensene fort bort fra det materielle til det nærmest emosjonelle. Overgangen skjer synkront med den materielle produksjonen i disse samfunnene effektiviseres.

Faktisk «rasjonalistisk» innebærer grensesetting, og er på den måten en form for anti-ideologi sammenlignet med hva som ellers forestilles av populære; populistiske politiske overbevisninger.

«Liberalismens» er også i realiteten en stor-kollektivistisk appell, som i praksis beviselig snarere har vist seg som det stikk motsatte av noen felles grensesetting per standarder, men av stor positiv diskriminering, deriblant via et kaotisk sett av «verdier» som er blitt formulert som «vestlige».

Årsaken til denne utbredte filosofiske forvirringen er trolig den at man som profesjonell system-synser og «populistisk» aktivist blander sammen grunnbegrepene fordi man konsekvent ikke lenger klarer å ordentlig skille mellom kollektiv og individualistisk «orden», eller forskjellen på tro og kunnskap.

Begrepsforvirringen er altså total, på begge sider av det politiske spektrumet. Det er derfor ikke rart at dagens «liberale» «venstreside» opptrer mer fascistisk enn de verste fiendebildene de gjerne forfekter.

I dagens politiske landskap er det nært sagt ingen sanne «liberalister», bare enten nyttige idioter som mener seg sentimentalt sett «liberale» og tolerante, og over dem—en finansiell/»liberal» «elite» som utnytter og ideologisk voldtar dem, blant annet med «grønn energi», mening- og faktisk effektløs samfunnskritikk, demagog-demokrati og en grenseløs, ustoppelig «innvandring» som er på mer enn god vei til å utslette dem demografisk.

«Liberalismen» har på den måten for lengst etablert hva den opprinnelig burde vært begrenset til, men nå, videre, utvilsomt spilt stor-fallitt, men fortsetter sitt ideologiske spill fordi det er en type politikk med grenseløs appetitt på abstrakte goder, korrumpert grunnappell basert på flyktige metafysiske verdier, ofte fullstendig foruten noen som helst annen funksjon annet enn «venstrevridd», dekadent middelmådig «human» feel-good’isme i fraværet av noe mer fornuftig.