Konsekvensene av den «statsøkonomiske- og gynosentriske sosialismen» i «vesten»

Det finnes knapt ett land igjen i verden hvor «sosialisme» ikke er blitt selve substratet for all politikk og øyemed. «Sosialisme» i dette henseende avgrenses til å innebære, enkelt sagt, stater med høy og bred beskatning samt med store offentlige sosialutgifter og «myke verdier». Forhold av såkalt «økonomisk frihet/mobilitet» er ikke innbefattet, da sosialistiske land, bla. Venezuela, hvor over 7 millioner har flyktet, ville skåre meget lavt på i sin nåværende sosioøkonomiske tilstand. Dette til tross for at myndighetene der ga ut litt i overkant av hele to dollar til befolkningen i «julegave»!

Land som Norge kommer på bakgrunn av disse kriteriene veldig dårlig ut. Så Norge er per den definisjon et veldig sosialistisk land, og ingen vil vel kunne nekte for det. De aller fleste partiene sikter mot mer «sosialisme». Mye mer. «Alle skal med».

I Norge er det «sosial mobilitet» som er er det sosialistiske fokuset—ikke pengene per se. Unntakene fra denne formen og verdens-normen per konfesjon- og konvensjonspolitikk er fåtallige, og ofte ganske særskilte. Land som Singapore, Sveits, Taiwan, Japan, Thailand, Kypros peker seg sådan ut. Legg så merke til at ingen av disse stedene er særlig «elendige» å regne, og det på kryss og tvers av det om er ganske forskjellige kulturer, og at «sosialistiske» land som oftest er fulle av faktisk elendighet. Det burde fortelle noe.

Men de aller fleste andre land inngår i det som er den moderne korporative ‘verdensstaten’ (NWO?). Denne blir realisert og sømløst integrert i hverandre via «universalistiske rettigheter». Disse rettighetene har som mål og effekt å oppheve begrensninger og positiv diskriminering. EUs «Fire friheter» er èn av mange versjoner av en slik integrasjon.

«Pseudo-liberalismen» som herjer i dag, handler generelt om en slags spesiell moralsk adgang til å agere, evt. regjere rent politisk på bakgrunn av sin egen svakhet og insisterte undertrykkelse. Det er derfor å anse som den naturlige fortsettelsen av det moderne «bondeoppgjøret», a la den franske revolusjon 1789-99, versjon 2.0, bare at denne gangen handler det om fanatisk offerstatus fremfor «frihet».

Om denne «undertrykkelsen» er reell, berettiget eller ikke, er ikke vesentlig. Det som er vesentlig, er at alle skal ‘tolerere’ alt av forskjeller som den nye ‘likheten’, hvilket altså er det nye «Fraternité». Det er med andre ord snakk om en «brorskap» og en samfunnstilstand hvor «sympati for alle» bunner i behovet for et større tyranni, dvs. den totalitære staten. Dette er igrunn å betrakte som «Nyfascisme».

Relevant: Slipp «Nyfascismen» fri!

«Fascisme» kan sies å være så mangt avhengig av hvilken idiot man spør, men hva det i en mer sekulær essens kan sies å bety er en form for totalitær appell til den system-ideologiske grunntanken, «verdier» fremfor annet av mer fornuft. Fascisme kan altså være fornuftig betinget, men med store potensielle begrensinger. Det samme kan ikke sies vedrørende kommunisme, og hva det later til av bla. av økonomisk funksjonalitet/gjennomførbarhet.

Sann liberalisme handler fornuftig nok om å tillate, eller åpne for prosesser som utleder de mest rettferdige resultatene på bakgrunn av det som i tiden kan sies å være urettmessig undertrykking. Slingringsmonnet mellom slike forestillinger kan være enorme fra èn oppfatting til en annen. Malen for hva som er «fornuftig» burde være av et slags utilitaristisk utrykk, og ikke idiosynkratisk, byråkratisk, eller av statisme, spesielt. Der kan man heller si seg enig med libertarianere.

Såkalte «shitlibs», dagens «nyliberalister» er egentlig bare ute etter å trekke ned samfunnsstandarder på vegne av sine flyktige følelser og «verdier» derav. Diverse av ihuga innvandrings-forkjempere og anti-rasistiske fanatikere er et typisk eksempel på slike misforstående liberalister, som selvsagt ikke er liberale eller «tolerante» i det hele tatt. «ANTIFA»-bevegelsen har demonstrert dette ettertrykkelig med sin politiske og aktivistiske dumskap.

Unge menn presses ut av effektiv eksistens via det sosialistiske «samfunnet» og «arbeidslivet»

På bakgrunn av «kvinnekampen», har flere av de sosialistisk-universalistiske statene etter hvert også blitt «feministiske». Sverige, et land i full oppløsning og som går i retning av en regelrett «failed state», er et eksempel hvor slikt har manifestert seg, og hvilke konsekvenser som venter.

Sosialiststaten forskyver ansvar, kollektiviserer, konformerer, smuldrer opp status og individuelle sosialincentiv mot hva den forstår som nasjonal suksess. Sosialister og «venstresiden» er tradisjonelt også kjent for å «skyve» ut grupper som ikke passer inn i deres ideologiske format.

Et aspekt av dette ‘formatet’, og en av de økonomiske kriteriene for dagens sosialistiske «nasjonale suksess», er å «pimpe ut» sin suverenitet og pumpe opp «BNP-økonomien» ved å importere billig arbeidskraft samtidig som verdiskapningen faller på færre og færre hender, a.k.a. «effektivisering». «Frihandel» og korporativisme sørger for at alt kan flyttes ut for å forøke utbytte, lederlønninger, og spare det som på lengre sikt er marginale kostnader. Kostnader som ville tilfalle befolkningen, og som ville inngå i en mer produktiv og lokal syklus.

Relatert: NRK: Gassbrann ble til «Gullgruve»

Det finnes per politisk orientering, få langsiktige grunner til å tillate både absolutt frihandel, så vel som fri innvandring. Dette beriker ingen andre enn kortsiktige aktører og profitører. Det kan også argumenteres for at en slik tilnærming på sikt hemmer innovasjon og dessuten betydelig svekker nasjonale I.Q-nivåer.

Liberal-sosialismen løper sånn sett løpsk i sitt jag etter blant annet «likestilling». Det som effektivt skjer er ironisk nok at hele denne tilnærmingen, som på egne måter impliserer en økonomisk utjevning via «likestilling», også inkluderer en det som følgelig blir en økonomisk utradering i og med at incentivene svinner bort, og at innovasjon tradisjonelt kommer av åpen konkurranse. Å beskylde unge menn for lav arbeidsmoral og latskap er en form for gedigen idioti og ignoranse som ikke i det hele tatt tar høyde for det sosioøkonomiske paradigmet som nå gjelder. Slik kritikk er en form for reaksjonisme, og er dessuten som oftest totalt uten forslag til konkret forbedring. Det er bare å anse som syt fra systemplaprere:

Andelen av «NEET’s» («not in education, employment, or training») har skutt fart etter som både innvandringen og de økonomiske fallittene har økt. Fenomenet kan sies å ha skutt mest fart siden årtusenskiftet. Tallene taler for seg selv, og flere samfunnsforskere har beskjeftiget seg selv med å studere denne utviklingen. Andelen uføre i Norge stiger, og er et utrykk for det samme, hvilket er det at forholdsmessigheten mellom tilgjengelig arbeid, lønninger og sosiale endringer ellers, ikke lenger gir noen mening for flere og flere. Disse finner sammen, oftest på internett. Der vokser flere og flere miljøer frem. Deriblant «MGTOW»-bevegelsen. «Lookism». «Incels», div. latterlige «alpha male, get rich quick»-bedragere, «black-pillers», «red-pillers», og det er ikke måte på hvordan man differensierer. Det er litt av et «mangfold», men alle har de samme problemene.

Idiotiske folk og politikere klarer ikke å identifisere årsakene til dette forfallet. Ikke i det hele tatt, og derfor fortsetter det med uforminsket styrke. Dert er kun sosialbudsjettene i velferdsstatene som gjør at problemene ikke manifesterer seg mer i dagen, og «kun» vokser frem litt etter litt i form av oftere uttalt «bekymringsfull» statistikk.

Den konstante ikke-vestlige, og forsåvidt også totale innvandringen, er således èn av hovedfaktorene, men dette «problematiseres» selvsagt aldri av politikerne eller sauene til tross for at dette som sagt er en av driverne bak de aller fleste sosioøkonomiske problemene man ser i vesten.

Relevant: Det finnes kun èn «krise» i «Vesten»

På bakgrunn av denne innvandring forskyves folk, og da særlig unge menn i det som normalt skulle være etableringsfasen i sine liv, ut i et slags ‘ingen/ikkemannsland’—bokstavelig talt en tilstand hvor man opphører å eksistere som en «mann» i tradisjonell forstand; det være en produktivt og bidragsytende, beskyttende medlem i «samfunnet» med en famile å forsørge. Dette «samfunnet» eksisterer nemlig ikke lenger, og menn har forstått dette, hvilket innbefatter en slags refleksiv effekt; at det blir verre i hver ‘retning’, og da spesielt i negativ retning etter som denne er minste motstands vei per kaskadeeffekt.

Det man har i stedet for et sant (og sannferdig) samfunn, er en korporativ kjøttkvern og kokett konformitet-konkurranse i regi av det post-moderne systemets totalitære sivilsamfunn, hvor alt handler om å enkelt sagt ‘posisjonere’ seg fremfor å produsere. Dette kan speiles på mange vis. Til og med så enkelt som at kvinnfolk i vesten ikke engang klarer å reprodusere seg selv i form av en familie som yter et over fødselsoverskudd over erstatningsraten.

Alt i «samfunnet» henger sammen

Når kvinner på bakgrunn av sin feministiske «kvinnekamp», og i avsky for svake, stygge, fattige mannfolk, blir fortalt at de ikke «trenger» en familie, men bare kan jobbe med sin mer eller mindre meningsløse system-karriere, så blir konsekvensen at mange menn per normalfordeling siles ut av det sosio-seksuelle systemet. Dette er naturlig å oppfatte som en fornuftig regresjon til en bedre og sunnere normal og seleksjon for mennesket. Problemet er at systemet selv tar til vanvittige grep for å opprettholde sin syntetiske og økonomiske normal. Dette ved å fylle tomrommet med hva denne effekten etterlater seg med «innvandrere» og annet at absurde økonomiske påfunn.

Samtidig, når menn ikke har insentiver og samtidig også nærmest kategorisk fordømmes som «giftige» (ref. «toxic masculinity») så vil man som mann ganske naturligvis desillusjoneres ut av dette «samfunnet», som hele tiden minner en på at det ikke trenger deg, og som uansett bare kan «importere arbeidskraft» fra andre steder fordi e.g. «Nordmenn er for late, eller ikke vil ta jobben som innvandrere tar». Slik går det nemlig rundt, ifølge politikerne, som ikke forstår nærmest noe av realitetene eller hva som driver dem. Det eneste de kan er å rasjonalisere slik at deres uttalelser blir kritisk nok til å være kongruent med hva folk flest er i stand til å forestille seg på bakgrunn av et system som sensurerer alt av «sannhet» vedrørende samfunnets funksjonalitet.

Alt i det nye «samfunnet», eller snarere «anti-samfunnet», er kommet til veis på bakgrunn som et slags massivt misforstått Abilene-paradoks. «Demokrati» og dets destruktive rasjonaliseringer og demagogi forverrer det hele, ofte via rene kompromisstilstander. Det finnes egentlig ingen faktisk kollektiv bevissthet rundt mange av de største politiske avgjørelsene, og retningen av det hele. Det bare «går seg til» slik via systemiske faktorer, blant annet når man møter en relativt kaotisk utvikling med naivitet og en konformisme som går totalt på bekostning av nødvendig samfunnskritikk.

Blant resultatene av slik villfarelse og mis-forvaltning, finner vi altså en økende dysfunksjon i sysselsetting, samlivs-etablering, innovasjon, produksjon, utpreget og relatert kriminalitet samt økonomisk opportunisme. Forskerne ser tallene, men sliter med å forklare årsaken bak dem. Å kritisere institusjonene som har institusjonalisert dette forfallet er langt fra populært, og dette speiler sågar selve problematikkens natur vedrørende den destruktive «demokratiske» politikken som føres—deriblant at staten er blitt for stor og sosialistisk betingende. Man og menn står igjen som en del av en voksende gruppe av en ny underklasse i «samfunnet», det som etter hvert skal innordne seg som den ‘arbeidsfrie klassen’. Og hva mener noen er «løsningen» på den «arbeidsfrie klassen»? -Joda, «mer penger» inn i systemet som ikke fungerer..

Frustrasjonen over forfallet

Mediene har ikke interesse av å rapportere over noe annet enn det som er i tråd med den ideologiske tanken og agendaen. Derfor er folk flest uten forståelse for den fundamental problematikken vedrørende «samfunnsutviklingen». Det blir med andre forklaringer og falske saker/nyheter, deriblant «klimakrisen», som ikke er en krise i det hele tatt. «Kapitalisme», som folk flest og mediene ikke engang forstår hva er. Konstante rop fra «Afrika» og «flyktningkriser», som bare øker de eksisterende problemene og skaper flere nye. «COVID-19», en laber influenzalignende tilstand som man «stengte ned» for i nesten 3 år, og pushet meningsløse kvaksiner i det som antakelig kommer til å utgjøre en medisinsk katastrofe som får poliovaksinens SV40-herjinger og massive senvirkninger til å virke som en økt med Nurumassasje.

Knapt et fåtall av folk flest hører mye fra undergrunnen av det de tror er et sterkt «samfunn», hvor det lides aller mest. Fokuset i for flokken flyttes til de mer banale krisene i langtvekkistan slik at folk kan distansere seg og drive med «bistandsarbeid» og eksternaliserende av sine emosjonaliter, ofte med ustrakt bruk av skattepenger.

Det er snakk om en massiv neglekt i form av ignoranse og arroganse blandt det som er et uvittig lav-informasjonsfolk i et samfunn med en samtidig ekstrem overflod av goder og forbruk. Flertallet har aldri vært kjent for å gå i dybden av problemene, ei er flertallet, for folk flest, stedet å ytre sin misnøye, kanskje særdeles så i konformismens Mekka, Norge. Dette betinger selvsagt alle institusjoner ellers, inkludert utdanningsystemet, som har gått helt i intellektuell vranglås og på vei inn i bakvendtland-status.

I USA er allerede de fleste elite-universitet å regne som galehus hvor folk drar for å få seg ubrukelige utdanninger slik at de aldri engang får råd til et eget hus. Andelen håndverkeryrkene må fylles opp, og her kommer utlendingene inn, bokstavlig talt, med «fagbrev» og «kompetanse» som viser seg å være mye annet. Mye av det samme er på ferde i Norge. Det som redder folk der er andelen av såkalte systemjobber samt ‘velferdsstats-buffere’, som begge gir inntrykk av at situasjonen er mer «bærekraftig» enn hva det egentlig er, særlig sammenlignet med før samfunnsfallitten slo ut i full effekt.

Alt politikerne og den bestående av politikk forholder seg til og dernest kan gjøre, er bare mer av det samme. «Mer demokrati, mer åpenhet» er deres eksakte formuleringer, mantra og prioriteringer. Noe annet kan de ikke tillate seg eller evne å tenke ut. Dette fordi de er middelmådigheter og indoktrinerte «yes-goons» som egentlig aldri har gjort mye rett. Flesteparten av folk er forledet på samme måte, og av de samme folkene.

«Markedsinteressene» er styrt og mer kynisk en før. Vi har ikke engang ordentlig kapitalisme, men «kapitalisme» misrepresenteres for å rasjonalisere for det som i realiteten er mer sosialisme, reguleringer og politiske sentraliseringer. Kort sagt, så er alt feil. Det meste misforstått og forfeilet. Det er «modernitetens» dysfunksjon vi er vitne til, ikke mangel på f.eks. «kommunisme».

Det skulle bare mangle at «Vesten», under ett og som foregangkonsept, går til grunne. Egentlig er det det beste som kan skje fordi veien videre herfra er dømt til å bli mer enn elendig. Så kanskje er det på tide å flytte til Singapore, Sveits, Thailand, eller et annet ikke-sosialistisk og ikke-forfeilet sted?

Mange «rike» i Norge har allerede gjort dette, og hva sier så det? Jo, det indikerer vel på noen måter at Norge, på nåværende kurs, igjen bli et mørkt fattigmannland. Tiden vil nok vise at dette er korrekt. Alt ellers indikerer for at dette blir realitet. «Pensjonsfondet» er allerede bundet opp og ellers insolvent. Pengeverdiene er konseptuelt meget mis-forvaltet. Den relativt massive innvandringen til Norge fortsetter uten at noen engang klarer å protestere i «offentligheten». Snart er Oslo mørkt og brunt som London og en flyktningsbase som Libanon, bare permanent.

Det er rett og slett ikke mye positivt å si om denne fremtiden med mindre man er et uvitende, statslønnet fjols eller gjengs lavinfo/I.Q-tulling.