Hykleren og sjarlatanen Ervin Kohn roper opp om organisasjonsforbud

Ervin Kohn er atter en skikkelig sjarlatan, en sann gjenganger, et offentlig grått gjenferd og inventar i det norske ‘dekadent-diskursen’ som ikke vet hva han snakker om, eller, en som er for dum til å egentlig leke kjempesmart og snill. Trolig er det mye av begge deler.

Han ligner og minner også mye om USAs kanskje mest motbydelige politiker, «Chuck» Schumer. De to må ha gått på et slags felles kurs eller krøpet ut fra samme hull?

Klovnen Kohn, nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo, tar til orde i et innlegg på Utrop.no for å forby organisasjoner som utad stadfester ønsker og demonstrerer en politisk vilje til å bevare sitt eget folkeslag i forbindelse med den pågående og politisk velsignede demografiske utraderingen av etniske verdensminoriteter, som blant annet per statistisk konvensjon inkluderer det Nordiske folkeslaget på verdensbasis.

Nordisk etnisitet er, til tross de fleste folks snevre oppfattinger og politiske propagandabombardement i alle kanaler 24/7, en verdensminoritet generelt, og utgjør knapt 3 promille av verdens befolkning som snart runder totalt 8 milliarder. Disse folkene og deres eventuelle organisatoriske «rett» til å forsvare, forsamle og forvalte sine etniske samfunn, kultur, særpreg, historie og tradisjoner, er hva Kohn og hans anti-intellektuelle underdanige og ellers indoktrinerte kaller for «rasister» og «rasisme» og ønsker å fordømme og konsekvent underminere, nei, å regelrett ‘utrydde’ blir nok mer riktig.

Kohns ekskrementelle og hyklerske utkast på Utrop.no kommer på sedvanlig opportunistisk vis på bakgrunn av den såkalte «Ytringsfrihetskommisjonens» utredning angående ytringsfrihetens tilstand i Norge, eller hva som mye mer korrekt formulert burde vært stadfestet som ‘meningsbegrensninger’ i dagens Norge. Ytringsfrihet har lite å gjøre med hva dette utvalget fabler om.

Realiteten er, som vanlig, at dumme folk ikke vet hva de snakker om, og derfor vil det alltid være en slags naturlig diskrepans, derav motstridskonflikt rundt alt de foretar seg. Ytringsfrihetskomminsjonene er langt fra noe unntak i så måte.

Utredninger og lavpannet argumentasjon

Selv utredningen fra 1996-99(00) angående forslag til ny ytringsfrihetsdefinisjonene i Grunnloven, anført av Francis Sejersted og en rekke juridiske størrelser, inneholdt, nærmest uunngåelig per premiss, vesentlige feil og åpenbare misforståelser angående hva i det hele tatt «ytringsfrihet», komparativt til utgangskonseptene, egentlig innbefatter og praktisk talt burde gjelde og optimalt formuleres i en brukbar og fornuftig konstitusjonell kontekst.

Forbehold av gjengs Grunnlovskonservatisme til side, så gjenstår det alltid en mulighet til å forandre Grunnloven, i dets ånd, til noe teknisk bedre, uten at dette noen gang er gjennomført i Norge, hvilket selvsagt inkluderer det som er tradisjonelt er formidlet og forstått av de fleste som «ytringsfrihet» i seg selv.

Grunnloven har vært endret tyve ganger siden originalen i 1814, hvorav antall tekniske endringer er passert 300, og derav ved 18 anledninger siden 1995.

«Ytringsfrihetskommisjonen» 2022/9 inneholder slik jeg kan se, ingen kapable kapasiteter som skulle tilsi at noe som helst vettugt eller av kritisk karakter kommer til utrykk fra deres utredning, bare et kobbel av daffe ‘nobodys’, TV-personligheter og akademiske tredjesorteringer.

Og ved en rask gjennomlesning, spesielt angående forslag til konkrete endringer, så ser det ikke ut som noe annet enn konvensjonelt konformitetsarbeid heller. Blant annet er forslaget om en tydeliggjøring av lovskravet til straffeloven §185 (‘hatpratparagrafen’), noe som sier sitt, da denne allerede per rettspraksis nærmest utelukkende fortolkes vilkårlig utvidende av retten, og passivt innskrenkende av påtalemyndigheten i tilfeller hvor det «rasistiske» forhåndsnarrativet ikke passer så fint med faktum.

Kohns argumentasjon er som forventet en blanding av helt banal og idiotisk, og svært inkonsekvent, som vanlig, et salig oppkok fundert på en fanatisk forståelse av både juridisk art, rettssystematikk, moral og generell ‘bakkekontakt’ som bare utsvevende statssubsidierte, anti-kapasiteter og sjarlataner kan tillate seg å levere og fremdeles med «rimelighet» forvente å motta noe slags gehør for.

Spesifikt, så vil Kohn at Norge skal implementere FN-organet ICERDs (International Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination) artikkel 4b, som eventuelt forplikter Norge å «forby rasistiske organisasjoner, deres propaganda og å bøtelegge deres medlemmer».

Altså, man søker å bøtelegge folk som egentlig og vanligvis ikke er mer ‘ekstreme’ enn at de vil verne om sin egen genetiske arv, historie, kultur og så videre mot potensialet av overveldende horder med andre folkeslag som totalt ukritisk importeres til Norge, som effektivt derfor ved forskyvning og annet vil konsekvent utradere den Nordiske og Norske nasjonen med tids bruk og politisk praksis. En praksis som forøvrig aldri, i et ganske distinkt tilfelle av Grunnloven selv, muligens ville la seg forsvare om man hadde dyktige nok stemmer som tok styringen i stedet for sjarlataner og svake politikere som effektivt har forkastet og fordømt alle slike hensyn fullstendig etter 2. Verdenskrig.

Kohn og hans anti-nasjonalistiske kollegium og statssubsidierte formyndere aksentuerer og har som verv å utvikle denne generelle fremferden og fordervelsen som en slags fundamental folkepolitikk. De opererer utelukkende med et hyper-invertert verdensbilde og virkelighetsfremstilling, hvor de nærmest kan tillate seg alt av såkalte «hensyn» og «verdier» for å nå sine ideologiske mål, blant annet.

Argumentasjonen fra Kohn i Utrop er så bakstreversk at man nesten bare må le.

Blant annet så maner Kohn til at man må forby disse organisasjonene, når han like etterpå selv stadfester at det bare finnes èn slik organiasjon i Norden et slikt lovforslag i så fall måtte omfatte..

«Vi har én organisasjon i Skandinavia som er en selverklært nasjonalsosialistisk (nazistisk) organisasjon, Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM). Siden sommeren 2017 har organisasjonen arrangert marsjer og demonstrasjoner i flere byer.»

Kohn fortsetter,

YT [Ytringsfrihetscommiesjonen] sier i sin rapport at «Et forbud mot rasistiske organisasjoner vil trolig også kunne begrunnes ut ifra samme formål, men det kreves at inngrepet er nødvendig og forholdsmessig.»

(…) «Enig. YK har forbilledlig også tatt med i rapporten sin den viktige artikkel 17 i Den europeiske menneskerettighetserklæringen (EMK), nemlig forbudet mot å misbruke ytringsfriheten, og alle andre menneskerettigheter.»

Kohn er hverken ikke interessant, intellektuell eller ærlig nok til å høre på overhodet. Alt han mener og påstår er en forvridd form for folkelig forståelse og appell til hans egne, meget snevre, for ikke å si direkte underminerende og fiendtlige samfunnsinteresser. Det å såkalt misbruke ytringsfriheten og å opprette fragmentariske «forbud» derav, er en teknisk umulighet, det være om man først forstår ytringsfrihetskonseptet ideelt og korrekt til å begynne med.

Han forstår heller ikke, i likhet med de aller fleste andre, hvordan den norske såkalte «ytringsfriheten» ikke mulgens kan sies å effektivt eksistere i forstand av sine lovformuleringer som noe ‘gitt’, eller for den saks skyld, noe som kan vesentlig utbedres med konvensjonelle lovforslag uansett hvor mye man bygger på det foregående. Men Kohn og folk flest er fornøyde med dette her. De er fornøyde med hvordan ytringsfriheten på sin måte effektuerer diskurs, men forstår kanskje ikke hvorfor de ender opp med å fronte slike latterlige og nærmest fundamentalt selvmotsigende ‘løsninger’.

Dette er fordi Grunnlovsbestemmenlsen angående såkalt «ytringsfrihet» i Norge allerede var fatalt og fundamentalt felformulert og forstått i 1814, blant annet på bakgrunn av Germansk rettstradisjon men mest inspirasjonen for USAs konstitusjonelle system de håpløst forsøkte å transformere inn i sitt eget arbeid og forfatningtilstand.

Enkle konseptfeil i den norske Grunnloven fører til vesentlige praktiske problemer

De fatale feilene i Grl. §100 kommer klart til utrykk på mange måter, men hovedsakelig opphører bestemmelsen om «ytringsfrihet» å være tilstrekkelig konsekvent i den forstand, og i det hele tatt konsistent med tanke på hvordan den i som juridisk system skiller mellom konseptuell universalitet fra mer praktisk kontekstualitet i sin artikulerte ordlyd.

Blant annet, «Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov», innebærer en slags automatisk påliggende som kategorisk åpner for eventuelle rettslige forbehold, eksklusivt til hva enn statens mulig forgodtbefinnende kan sies å være. Dette momentet var tydeligere i 1814-utgaven, hvor det blant annet var snakk om sterke moralistiske bestemmelser innlemmet i selve Grunnlovsbestemmelsens ordlyd, men som i dag ellers er tatt ut av lovteksten, gjort mindre av trinnhøyde og/eller mer spesialisert i form av særlovgivning.

Den andre og mest fatale feilen med Grunnloven §100, er at den enda sterkere fastsetter rammer for «ytringsfrihet» som noe tilhørende og forehavende for Staten selv, da den går ut med å pålegge staten visse plikter i stedet for å i det hele tatt unnta slike rettigheter for statens utøvelse m.v i form av siste ledd: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Dette høres selvsagt veldig flott og uskyldig ut for dumme folk, selv topp-jurister som har plantet hodene sine langt nede i den mest tradisjonelle og forstokkede fortolkningsmetodene i Norsk rett og konstitusjonsystematikk generelt.

Hva hele denne paragrafen innebærer, spesielt i avveiing av praksis, at det ikke eksisterer noen reell «ytringsfrihet» som er forbehold individet, eller noe som vesentlig er kongruent med hverken autonomiprinsippet eller sannhets(søken)prinsipielt i en pur juridisk forstand som man later til.

I USA er den konstitusjonelle retttilstanden og forestillingen derfor en helt annen i praksis og av systematikk, og det utelukkende og fundamentalt sådan i kraft av den konstitusjonelle klausulen i det første Grunnlovstillegget, som i seg selv er uendelig mer klar og korrekt avgrenset i forhold til det opprinnelige konseptuelle formålet som den amerikanske konstitusjonen generelt hadde som hensikter å speile best mulig, smartest mulig.

Det er bare å sammenligne hvordan de rettstekniske forskjellene forgrener seg i rettspraksis i USA, og hvordan dette sammenlignet med Norges forståelse av «ytringsfrihet», nærmest er ideell.

Kohn driter seg ut igjen, da han mener å forstå at det er farlig å gi demokratisk spillerom til ideer og ideologiske strømninger han selv og sine organiasjoner, grupperinger, ideologier og offermentaltitet ikke bedyrer, og at disse farlige «trollene ikke sprekker i sola», men snarere må undertrykkes for å stoppe den store «rekrutteringen».

Kohn utviser her en elendig og latterlig svak vesentlig forståelse for både hva som er på ferde og hvordan menneskelig mobilisering og massepsykologiske mekanismer henger sammen. Ikke bare det, men han bommer totalt når det også kommer til hans egen og mange andres varme, klamme «forståelse» av hva demokrati som konsept egentlig innebærer. Å slå av «demokratiet» når man konfronteres med hva enn det måtte være av motgang, går diametralt mot hva denne idiotiske ideologien selv erklærer som sin såkalte «styrke»; å lytte, å være åpen, å operere på såkalt «kunnskap» om andre. Hvilken kunnskap er det Kohn ønsker å ‘grave ned’ under jorden, mens han selv driver med sin underminerende og hyklerske aktivisme i nærmest full ukritisk offentlighet?

Dumskap, uærlighet, latskap og hykleri

Dumme og uærlige folk går på det samme. Resultatene i offentlig praksis når man putter slike frem eller heiser dem opp i stillinger, er det samme. Bare middelmådigheter, unøyaktigheter, og elendighet til syvende og sist.

Misrepresentasjoner og uærlighet, samt åpenbar bruk og utnyttelse av typisk ‘folkelige rasjonaliseringer’ er en enkel måte for å identifisere slike aktører. Blant annet, en meget utbredt ‘forklaring’, som også gjengis av den såkalte Ytringsfrihetskommisjonen og det politiske ‘establishment’ forøvrig, er via retorikk å gjøre «ytringsfriheten» til noe materielt og nærmest fysisk gode, noe som er helt feil av vesentlighet og praktiske immanens slik som eksempelvis dette:

«Ytringsfrihet» er ikke noe som kan sies å fysisk manifesteres av en persons meningsdannelse, fysikalitet eller relative politiske posisjon. Det er en helt absurd tilnærming som bunner i en nærmest total mangel på forståelse hvor både hva ytringsfriheten er og hva den bør være, i en Norsk rettskontekst eller ikke. Ytringsfriheten er et konsept som går ut på formuleringen av konstitusjonelle begrensninger og prinsipper som stadfester at staten ikke kan bestemme hva som er straffbart å mene. Her blander man sådan kortene og begrepene helt etter de sentimentene som offer-aktivistene med definisjonsmakten mener er nyttiggjørende for å underbygge de forskjellige forestillingene hos folk flest.

Breivik utførte ikke sin operasjon fordi noen hadde «ytringsfrihet». De mangeartede og helt generelle implikasjonene vedrørende dette, hvis det skulle inneha noen som helst generell gyldighet, ville umiddelbart innebære et stort og fundamentalt forklaringsproblem, juridisk så vel som praktisk for de som påstår å hevde slikt nonsens. Å tilskrive ytringsfrihetens befatninger med slike handlinger er sådan helt uansvarlig og totalt ukritisk.

De samme tankefeilene gjelder demokrati og behovet for kontrollen av det; at «demokrati» egentlig betyr at flere må, av nødvendighet til demokratiet og det eventuelt rådende idelogiske hegemoniet, simpelthen bare mene det samme og indoktrineres mer. Eller hva med andre raringer som rakt går ut med at man må forby etniske partier og heller bare blande alle sammen og gjøre alle «like» for at demokratiet i det hele tatt skal bestå! Fallitten er på full utstilling.

Alt slikt nonsens utgjør en så stor misrepresentasjon og generell språklig urimelighet som bare idioter i en offerrolle, eller subsidiert av staten selv som kan fremme. Som nevnt, det å uten å trekke så mye som en mine eller tenke en eneste tanke forbi sine egne ideologiske abstraksjoner, inkonsekvens og absurditet. Hykleren og sjarlatanen Ervin Kohn topper muligens denne listen per nå, denne uken, i alle fall inntil til neste idiot kommer med en «ny» uttalelse. Kohn påpeker også at «Vi har allerede fått innført organisasjonsforbud i norsk rett. I 2021 fikk vi forbud mot kriminelle og voldelige organisasjoner», hvilket er en genial poengtering og vitner sannferdig om hans forståelse og norsk rettstilstand sånn ellers.

Ervin Kohn bør bosette seg i Israel og snakke om åpne grenser og mindre etnisk homogenitet, funksjon og mer inter-kulturell «forståelse» og toleranse der. Mens i Norge mener han tilsynelatende at det er for mange Nordmenn og for mye homogenitet og alt slikt skummelt. Huff så fælt. Så det må vi, ifølge han, gjøre noe med. «So, there is a job to be done», sier Kohn, en representant for ‘Guds utvalgte folk’.

Mon tro om Kohn deler flere Talmudiske sympatier og slike aktivistiske samfunnshensikter med slike som Noel Ignatiev, eller et annet tusentall av lignende skikkelser som får operere helt friksjonsfritt mot folk som ikke ønsker seg selv og sin kulturarv ødelagt?

Kritikken.no

Redaktør