Innvandrer med Agenda: «Vi trenger ikke etnisk baserte partier i Norden!»

Agenda-synser Sylo Taraku forsøker ganske så håpløst å argumentere og advare mot at Norge ikke trenger det han refererer til som «innvandrerpartier» eller etniske partier forøvrig, fordi, i Sverige, så har innvandrerpartiene ifølge ham vist seg å gi mer potensiell grobunn for «høyrepopulistiske partier» og dermed forårsaket mer «polarisering».

Og slikt vil vi ikke ha noe av, i et «demokrati», nei, det er fali det. Og jeg som trodde demokratiet var av en fortreffelig funksjon sådan.

Jeg skal heller ikke skryte på meg særlig konkrete kunnskaper om svensk politkk og partiene der, for det har jeg ikke. Jeg bryr meg ikke lenger, og har heller aldri likt svensker noe særlig som Nordmann.

Det eneste jeg vet er at Sverige er ferdig som nasjon, og nå bare er et slags feministstyrt galehus og framtidig mørkt landområde istedet for en stat av noe som helst verdig slag. Det er helt tydelig at nasjonen, tidligere kjent som Sverige, daglig kryper mer og mer mot en status som regelrett «failed state« a la Liberia, Sudan, Somalia, og narkokartellstaten i Burma.

Taraku prater videre om såkalt «segregerende« retorikk fra innvandrerpartier som polariserer demokratiet.. Men dette er selvsagt bare akkurat det samme av natur som det vanlige venstretapere og «innvandrerindustrielle» demagoger griner om som «rasisme» når praten kommer fra et annet hold enn dem selv eller fra sine kjære, sårbare skjeggbarnmiljøer.

Pseudokritikk og politisk retorikk

Det er helt innlysende hvor langt ut på jordet disse «statsvitenskapelige» sjarlatanene nå befinner seg etterhvert, og dessuten hvordan de litt etter litt har prestert å omdefinere omverdenen med sine svake sinn og billedliggjøringer derfra slik at folk har latt dette skje uten å løfte noe annet enn glasset og tro at mangfold er en såkalt styrke for en nasjon når det er feil.

Realiteten er snarere den i objektiv forstand, at samhold er sterkere en mangfoldighet.

Idealitet er best når det er foruten kategorisk inkludering av ting som ikke er idèelt.

Og at meritokrati er mer rettferdig og sterkere en kategorisk, sosialistisk utfallslikhet.

Men denne inverteringen, denne systematiske reduksjonen av nivået på all diskurs, spesielt den angående samfunnskritiske tematikker, kommer kun som en stor fordel til det som på bakgrunn av dens føringer kan manifestere seg av politisk opportunisme på minste veis motstand i folkets lemfeldige oppfatninger. Diskursen og debatten er dum fordi folk flest liker dumme ting, fordi dette er enklere for flere å rasjonalisere under tilsvarende egalitaristiske idealer.

Dette er mye av kjernen i det sosialdemokratiske mantraet: at alle skal være med, og den beste stryringen på en måte er den som er mest mulig middelmådig og minst «diskriminerende», ergo «god», som de kaller dette selv, «Godhetstposørene».

Alt dette er grandios naivitet og svakhet på et ganske kritisk samfunnsnivå som intet såkalt samfunn kan overleve over særlig tid. Historien er nådesløs på dette. Spesielt kombinert med stortstilt innvandring og store oljeinntekter. Dette sammen er en dødsdom, men nåværende idioter tror de er unntatt historiens løp fordi en nasjon aldri har gått til grunne ved å bare gi bort penger før, så det kan vel da aldri skje, tenker de? Sånn noenlunde går resonnementene og rasjonaliseringene.

Forklaringsproblemene underveis på veien til samfunnets unektelige undergang blir også omdefinert til «utfordringer», hvor enn man snur seg og vender på spørsmålsstillingene. Debattene og ordskiftene blir noe slikt av en hjelpesløs og meningsløs natur:

«Du er rasist!!!!»

«Og de er segregerende!!»

«De der er sårbare!!»

«Han der er ekstremist og full av hat!!!»

«Hun der er humanist.»

«JEG er ANTI-rasist!!!!!»

Og slik går ordskiftet i det «masseekspansjonelle» og totalitær-demokratiet per nå. Representantene og fanatiske tilhengere av etablissementet snakker gjerne om såkalt «gjørmebrytning» om de som ikke går med på deres fordummende ordlek og renkespill. Hva venstrevridde fjols og kobbelet av politiske konformisttapere driver med, på sin måte med samme metaforiske mynt, er egentlig det å skryte over hvor mye ekskrementer de kan svelge, hvor godt det smaker, og hvor fulle av drit de er.

«Se på meg, hvor dum jeg kan være, hvor naiv jeg er. Derfor er jeg god». Disse folkene stinker på mange måter.

Det skal også sies at de fleste av disse sosialistfjollene ser også ut som de går på en diett bestående av forhåndsfordøyd ekskrementer, ofte næringsløse veganere og slikt, noe som heller ikke er langt fra sannheten når det gjelder det intellektuelle innholdet i deres politiske substansliggjøringer forøvrig og eksplisitt. Det er derfor må de trene på å snakke, arrangere kurs i «fascistknusing» på »uskylige» sommerleirer, og sensurere motforestillinger, som de fascistene de selv er.

Taraku fortsetter:

La oss plukke denne formuleringen litt mer fra hverandre enn hva den allerede er moderat motsigende.

Taraku mener her, og stadfester videre i sitt innlegg, at demokrati egentlig ikke er ment for å takle slike forskjeller særlig bra. Med andre ord, så har det svenske demokratiet tatt inn for mange inkongruente folk som selvfølgelig ikke kan «integreres» henholdsvis.,

«Integrering» er forresten et falsk konsept, og en rasjonalistisk befengt, sosionomisk dialogkonseptuell teori som i essens forestiller at folk bare har ‘forbipasserende’ fellesinteresser ift. hva en stat kan berettiggjøre dem av og med verdier som finnes der. Tabula rasa-dogmatiske tilbøyeligheter som ender opp som ideologiske trosbekjennelser.

Det som finnes av slike forbipasserende interesser og verdier i Norge for innvandrere, er i all hovedsak gratis penger, bolig, fast jobb, trygd, ubegrenset, populistisk støtte og konformisme ift. slike nyankomne grupperinger. Et slags nytt herrefolk. og en følelse av fremgang for sinnsvake folk med fritidsproblemer, eller som er for fattige eller redde til å reise til f.eks Pakistan for å kjøpe kebaben sin. Noen modige reiser ut på fjelltur til Marokko, og får kjenne innvandrerne bedre på hjemmebanen sin, men uten særlig hell.

I mens, så fremstår identitetskillene som helt klare for alle som tør å se og sanse, og disse forskjellene bemerkes, for alt det de er verdt og hylles som kategorisk positivt av systemet, samtidig som det på andre måter aktivt fornekter folk i å være forskjellige på andre måter. Dette er en absurd og massepsykotisk samfunnssituasjon uten historisk sidestykke i politisk og kulturelt omfang.

Sosial og kulturell «assimilering» er det eneste man kan håpe på i den forstand, men kun så det. Dette kan ikke bedre noe relativt til utgangspunktene. «Integrering» som fremholdt av ignorante eller kyniske politikere som sier hva som helst for å bli valgt, vil aldri være en reell mulighet. Man ender opp med noe enda mer massivt av omveltninger av samme årsak, bare fredligere, potensielt.

Konseptet integrering eksisterer som sagt bare effektivt i teorien, og har aldri vært gyldighetsmessig foruten diverse billedliggjøringer og anekdoter i form av spillefilmer og annen lav I.Q-propaganda. USA er et godt eksempel på at slik i praksis, og over lang tid, ikke fungerer særlig godt og generelt. De få unntakene bekrefter ikke regelen, men brukes der også for alt de er verdt. Hele tiden.

Taraku sier at man ikke trenger «identitetskiller», og i hverfall «ikke nå». Men når mener han at man eventuelt trenger dette? Svaret er selvsagt i tilfellene når de misunnelige minoriteter opphører å være minoriteter, som innvandrere i Sverige, Frankrike, Tyskland, Storbriania, Nederland, Belgia, Norge er i ferd med å bli, så vil denne underliggende hevden transformeres fra undertrykte identitetskompleksiteter om til systemkompenserende verdier. Dette er også en klar historisk disposisjon man ikke kommer unna.

Dette betyr generelt at denne beholdningen av «mangfold» og uorden av identiteter, følgelig blir erstattet av et annet sett av nye verdier. Verdier som hovedsakelig går ut på å heve seg over den foregående gruppeideniteten ved hevd slik at en ny kan definere seg i fred. Denne nye identiteten ser man konturene av allerede, og det er ikke tvil om at denne bryter vesentlig med den foregående i alle kontekster og kriterier. Så det er nok en realitet. Et objektivt estimat for denne utviklingen ligger på rundt 30% i skrivende stund, så det er enda en vei å gå, men dette kan gå fort, og det vil gå automatisk, og mer eller mindre en dag over natten når Nordmenn kommer i effektivt mindretall.

Poenget her er at hadde mangfolds- og multikulturelle doktriner fordret èn felles (nasjonal)identiet til å begynne med, noe den også feilaktig ble fremholdt som å være i manges anti-rasisters og naivisters forestillinger, så ville et slik verdiskifte og nåværende gruppekonflikt aldri funnet særlig sted, eller latt seg gjennomgående spore i alt samfunnsrelatert, politikk og diskurs. Ei hadde det vært bruk for statssubsidierte synsere og aktivister for å rasjonalisere hele veien før de strukturelle smertetersklene nås. Disse rasjonaliseringene er enormt utbredte og typiske av struktur. En av dem, men ikke den verste, er f.eks når Taraku selv prøver å poengete i sin TED Talk Youtube-video, at «Folk har vandret fra land til land fra tidenes morgen», noe som fysisk er riktig, men som er sivilisatorisk og nasjonalistisk ikke-korrekt i den relevante konteksten om såkalte samfunn vi snakker om i dag.

De tekniske kriteriene er også usammenlignbare, som f.eks at utvandrere til USA kom ikke til noen velferdsstatmottakelse som økonomiske migranter i dag søker seg mot. Slike eksemplifiseringer og rasjonaliseringer er som å sammenligne epler med gråstein. Og folk svelger det ene som det andre og driter det ut igjen i debatter som om det skulle vært gull.

Tarakus løsning på demokratiske «utfordringer»?: Bland alle sammen!

Løsningen på problemet at ganske forskjellige folk innehar ganske forskjellige interesser og ønsker, er å gjøre alle like, i følge Taraku og andre med ham. Ja, å simpelthen blande alle sammen til en og ett og samme politiske sosialsmørje. Bare så lenge det IKKE er snakk om etnisitet, så er dette helt greit og ikke galt på noen måte, nei, målet helliger igjen middelet.

Alle såkalte samfunnskritikere som stiller seg skeptisk til den ideologiske beskaffenheten av venstrepolitiske skussmål, har vel forhåpentligvis forstått at denne totalitære tendensen som har pågått lenge, mer enn sannsynlig er en vesentlig del av den «anti-rasistiske» agendaen.

Men hva disse kritikerne ikke ser ut til å ha forstått, eller som jeg aldri har sett noen utrykke klart på papiert av disse offentlige stemmene: Disse pseudo-opposisjonelle, sivilnasjonalistene; såkalt «borgerlige», er at ingen av dem forstår at denne utviklingen er først og fremst en uungåelighet og funksjonelt muliggjort av det vi kan kalle for den «masse-demokratisk ekspansjonen», hvilket er en slags kulturell imperalistisk, altkonsumerende monstrøsitet av en over-ideologisk makt-desentraliserende struktur, som nærmest naturlig følger av dens ukritiske kriteier som kategorisk knesetter appell til majoritet som en konseptuelt overordnet styringsstandard. En strukturell manifestasjon av en logisk eksplosjon.

Det hele kulminerer i et slags kontrollert meningskaos. Et kaos som legemliggjør den ultimate liberalisme og frigjøring fra fornuften; der hvor dens enes genialitet, rasjonalitet, fornuft og brillians likegodt likestilles med den andres fullstendige ignoranse.

Denne standarden medfører en uomtvistelig utvikling mot en altomfattende regresjonsutvikling hva enn det måtte gjelde i samfunnet.

Det er denne regresjonen som etterhvert manifesterer seg som manglende styringsdyktighet, som Taraku påpeker, eller mer fysisk: at Nordisk etnitistet som følge av demografisk fortrengning av alle effektkategorier, svinner hen og til slutt er teknisk utryddningstruet som følge av denne vedvarende demokratiske, og sosiale universialitets-appellen som bla. de «innvandrer-industrielle», «anti-rasistene» med sin generelle anti-grupperings-fascisme—«Nyfascisme» promoterer som god og progressiv. Progressiv, ja, relativt, men hvor til er spørsmålet. Jo, til den relative undergangen. Det er hvor. Veien mot avskaffelse av eget folk med egen statssuverenitet. Det er endestasjone og den utopien Taraku selv faktisk oppstiller som realitet og som «Final Solution».

Taraku er i mine øyne ikke noe særlig bedre enn noen andre av disse institusjonsstemmene. Bare fordi han har en jobb i en såkalt dum tenketank, har på seg dress og virker som en snill fyr, gjør ikke meningene hans noe bedre i effekt. I denne videoen hvor han prater i vei, man også få øye på mye av den samme naiviteten og forvirrede inkonsekvensen som Taraku fremholder i sitt utrops-skriveri. Han ender opp med å motsi og forsøke å omdefinere begrepet «nasjon» ved å appellere til forskjellige former for forsonlighet og dogmatiske versjoner av «toleranse». Det hele er veldig gjengs godhets-retorikk, og uten sørlig reell eller faktisk funksjon eller substans foruten å virke sentimental på folks flest. Å spille på skyld, misunnelse, selvhat og idioti, er over alt det viktigste og mest effektive.

«Mer demkrati, mer åpenhet» = Mer villfarelse og behov for rasjonaliseringer

Taraku vil også løse de «demokratiske utfordringene» med å forby rene etniske partier, og derav interesser, i et «demokrati» enn så, og heller blande—innkvotere innvandrere inn i de politiske partiene slik at alle til slutt får samme egeninteresser, iht. hans resonnementer, eller mangelen på gode argumenter og løsninger, forsåvidt. Dette er hva Arabeiiiiderpartiet i Norge allerede ser ut til å ha gjennomført med varierende «hell».. Det arbeides på noen måter hardt i selveste Arbeiderpartiet.

Tåper og typiske sytstemfolk som Taraku—tenketankprominente fjols og demokrati-dogmatister, velmenende eller ei, er nok alle egentlig litt for dumme til å både forstå sin svake politiske posisjon, samtidig som de strever med å formulere seg kritisk samtidig som de ønsker å fremstå politisk anstendige. De er også feige, synes jeg, og dessuten avhengige av å drive dette retoriske renkespillet for å i det hele tatt motta lønninger fra det funksjonsmessige, gjennområtne systemet. Det er hyklersk og ja, tør jeg si det? Umoralsk.

Alt dette narrespillet, dette systemiske selvbedraget forgår nemlig i en slags fundamental demokratisk overtro av pretensjonistisk skinnhellighet og andre feilsluttede kontekstualiseringer av demokratisk prinsipialitet som disse folkene aldri sannsynligvis har forstått mye av selv. Dette er et resultat av at man har gått i skole og blitt indoktrinert av feilslutninger som fortrinnsvis styltes opp på godhetsretorikk og debattekniske flåser for å komme seg opp og frem i et pil råttent system med null integritet foruten maktposisjonens rekkevidde.

Partipolitikken og mediene sørger for at tøvet vedlikeholder seg i stykkvis sjakk-posisjon, som således effektiv forhindrer noen som helst fornuftig fremdrift innenfor systemets betingelser og ideologiske spilleregler.

Dette er også hvorfor forkjemperne av demokrati etterhvert nå ender opp med å nokså faktisk, aktivt, og objektivt nok, dog underbevisst, argumentere mot de samme demokratiets kjerneidèene de i det neste øyeblikket hyller som sine «sterkeste verdier». De møter seg selv i døren. Akkurat som Taraku, så står de etter hvert med en åpenbar strekk og kommende sprekk med tanke på sin opprinnelig posisjon.

Troverdigheten og tilliten vil nok falle mer bort etter som hva disse klassiske ideologi-politikerne ble forkynnet og følgelig forsått som demokratiets hovedfunksjon og formål utsettes for et økende og nokså forutsigbart press fra forskjellige folkegrupperinger og «ideniteter».

Dette presset illustrerer og stadfester også for de mer observante, at de mange masse-demokratiske, fundamentale fallittene og systemforkjempernes over- og godtro alltid var betinget og opprinnelig kategorisk appelerte til appellen av systemet selv, og ikke særlig mye mer enn det. Et skuebrød.

Nå, når demokratiet er under press og i sterkt relativt forfall, så skulle man jo tro at dialog og fellesarenaer var nøkkelen til å løse problemene. Men det er det ikke, egentlig, i følge Taraku selv. Løsningen er så genial at alle mener det samme og inkluderes i de samme partiene. Dette er som en fundamental fallitt og kapitulasjon, selv i demokratisk kontekst.

Helt fra starten og sikkert helt til slutten, når disse inkompetente underkapasitetene ender opp som neglisjerte meningsminoriteter, selv, og så vil de vel enda ikke innse som gikk galt, hvor enn de måtte de sitte—de som var så liberale og gode, dessuten.

«Velferdsstat» og alle fine ting på stell, trodde 68’erne, ei så og rett i dass på under førti år med deres «styring» og tåpelige forestillinger som meget brått forandret en tusenårig verden til det ugjenkjennelige. Så merkelig. De som kalte deres virke for anstendig, berikende, mangfoldig og «forvaltning».