Hvorfor det allerede døende «Vesten» er veldig langt fra uskyldig i Ukrainakrigen

Krigen i Ukraina er langt fra noe svart/hvitt-scenario, men det er et enten/eller-scenario for de interessene som er involvert. Folk Flest™ i det skakkjørte, såkalte «demokratiet», og de statsfinansierte, korporative, nyfascistiske statsmediene, har ikke evner til eller interesse av å formidle noe særlig av fornuft, nærmest i noen som helst spørsmål.

For disse entitetene dreier det seg først og fremst om å motta bekreftelser og rasjonalisere ift. sine fordommer, som de ikke engang er særlig bevisste. Krigen i Ukraina og grunnlaget for den er ikke noe unntak. Folk er mer interessert i å ta parti, for å så ty til de mest primitive utrykk mulig, mest for å beskytte sin egen intellektuelle interesse, og det som av ideologiske indoktrinering betinger den.

«Interessene» som i bakgrunnen driver krigen som føres i Ukraina er diametrale, ellers blir det gjerne ikke krig. Krig starter ofte der diplomatiet feiler. Prestisjen og «potten» av diverse ‘innsatser’ og ambisjoner i denne konflikten er svært høy. Indikativt for dette, foruten brutaliteten på slagmarken, er hvordan propaganda og ‘polariseringen’, på hver side, men kanskje spesielt hvordan den «vestlige» parten forestiller sin rolle som «uskyldig» og «god», mens den konsekvent tegner fienden som selveste djevelen og «ond».

Det er således heller ikke veldig tilfeldig at denne interessekonflikten dreier seg om hva som nå effektivt er selve oppløsningen av den «unipolare» verdenen, «NWO», over til den «multipolare», som Vladimir Putin talte om, tilbake i 2007:

Krigen i Ukraina er ikke ymse utslag obskure «onder», eller brutal, menneskeligforaktende kynisme fra Russisk hold, men en realpolitisk duell mellom en fallende og en litt mer fremadkommende «polaritet». Det er en krig som rører ved det essensielle av vestlig, institusjonalisert imperialisme og ideologi, og det noe mer eksistensielle, rasjonelle for Russlands del.

De ukrainske problemene—korrupsjon og splittelse

Ukraina er et demografisk delt land. Med det som identifiserer seg som ukrainere i vest, og flere av de som identifiserer seg som russiske i sør-øst, og da særlig befolkningen på Krim, som også har vært ansett som en viktig «russisk» del av Russland i flere hundre år. Krim har også vært en egen, autonom, men disputert republikk med en egen konstitusjon i tiden etter sovjetunionens fall. Krim er et meget viktig økonomisk, så vel som et kritisk militært landområde for Russland og dets marine.

Om Krimhalvøya, under innflytelse av et ‘vestlig-vennlig’ Kiev-regime som opponerte Russland og russiske innbyggere, og evt. NATO-baser, ville dette innebære en særdeles stor militærstrategisk fare og fiasko med tanke på det Russiske lederskapets realpolitiske ambisjoner.

«Vestens» mange tentakler og finurligheter har lenge finansiert såkalte «fargerevolusjoner» i Ukraina samt mange andre land. Målet med slikt er selvsagt noe annet enn ren veldedighet og «demokrati», men snarere det å innsnevre Ukraina som en slags «medspiller» mot Russland, og det i form av diverse medlemskap, NATO innbefattet.

The «color revolution» is not an impromptu performance orchestrated by an individual, but a deliberate political act. It is a coordinated action by planners, trainers, funders, instigators, troublemakers, followers, and occasionally, violent terrorists and even hired mercenaries. 
Observers said that after decades of conducting color revolutions across the world, the US has developed a mature system of operation.

Utviklingen mot har vært konsekvent og tydelig nok. Den «oransje revolusjonen» i 2004, hvor den først valgte, pro-russiske Viktor Yanukovych måtte vike for Viktor Yushchenko etter anklager om valgfusk. Yanukovych ble senere den påtroppende presidenten, den fjerde i Ukrainas korte historie som uavhengig republikk.

Yanukovych ble avsatt i 2014. Det såkalte «Maidan-opprøret», enda en vestlig konfigurert «revolusjon», som ‘installerte’ den vestlig-vennlige oligarken, Petro Poroshenko som president.

Poroshenko initierte også prosessen med integrering med EU, fremmet utelukkende bruk av det ukrainske språket, nasjonalisme, inkluderende «kapitalisme», samt å «de-russifisere» Ukraina. Han ledet den første fasen av krigen i Donbas, og presset de russiske separatistene inn i Donbas-regionen, hvor hans regime, og det etter de såkalte Minsk-avtalene ( I og II) i 2015, likevel tillot bombardementet av flere sivile områder å fortsette til tross for våpenhviler.

Målet for øyet var å holde separatistene i ‘sjakk’ for å gi Ukraina mer tid til å både bygge opp en større hær samtidig som de bygde forfestinger vest for Donbas. Hæren skulle angivelig brukes til å invadere Donbas og ta «tilbake» Krim. 13.000+/- sivile «russere» skal visstnok ha blitt drept, fra og til, men i forbindelse med disse kampene fom. 2015-2021, deriblant et betydelig antall barn. Disse forbryterske forholdene ble, ifølge Russland, ignorert av vestlig kontrollerte medier, domstoler (ICJ) og annet av organisasjoner. Påstandene om (systematisk) «folkemord» ble av «vesten» kategorisert som «fake news» og «disinfo», og dette selv om det samtidig ble anerkjent «over 3000» sivile døde i denne tidsperioden, i disse kampene.

Volodymyr Zelenskyys presidentkampanje mot Poroshenko i 2019 var nesten utelukkende en eneste stor komediekampanje. Den «tidligere» skuespilleren og komikeren hadde ikke engang noe konkret partiprogram. Hans politiske «parti» var i navn det samme som hans komikveld-program, «Tjener av folket», og var merkelig nok ikke særlig dekt av ukrainsk «MSM».

I stedet nådde Zelenskyy ut til velgerne via sosiale medier og via div YouTube-videoer. Og i stedet for tradisjonelle valgkampmøter, gjennomførte Zelenskyy stand-up-komedie over hele Ukraina med sitt produksjonsselskap «Kvartal 9». Så morsom var han faktisk. [Wikipedia]

Det var også en god del ironi å spore. Zelenskyys valgkamp antok også et mer generelt fokus på ‘anti-oligarki’ og ‘anti-korrupsjon’. Men Zelenskyy selv var sterkt støttet av en oligark, Ihor Kolomoisky, som bla. kontrollerte og eide flere TV-stasjoner, banker, og med ellers «naturlig» tilgang på politisk finansiering. Zelenskyy vant valget med 73% av stemmene i den andre runden.

Det kan ikke levne særlig mye tvil om at Volodymyr Zelenskyy både er atter en styrt frontmann som i dag representerer «vestlige» interesser, og ellers er en inkompetent klovn i det som ble regnet som det mest oligarkstyrte, korrupte landet i Europa. Hans sans og samling når det gjelder realpolitikk er trolig av samme kaliber som hans barnslige komedie.

Et annet komisk aspekt er at den ukrainske nasjonalgarden er anført av ihuga nasjonalsosialister, med swastikas og det «hele». Disse nasjonalsosialistiske organisasjonene er svært kongruent til utøvelsen av nasjonal mobilisering og vold—perfekt som agitatorer og fanatikere i et større løp. Man finansierer ikke konvensjonelle og harmløse grupper for å utføre voldelig eskalering og opprør a la mobiliseringer fom. Maidan i 2014 og videre i hensikt av krig. I slike kritiske henseender av radikalisert politisk omveltning, finansierer NGO’ene som oftest de mest ekstreme, (les: effektive).

Russland og Putin

Putin er en typisk patriot, og ellers det som på mange andre måter kan defineres som en ‘økonomisk sivilnasjonalist’. Han er i så måte ikke en etnisk nasjonalist, ei heller i nærheten av å være særlig nasjonalsosialistisk. Putin kan heller ikke forstås som en imperialist i sammenligning med USA og «NWO», som søker å underlegge hele verden sine spilleregler og «nasjonsbygging» i fjerntliggende land. Spilleregler som spesielt USA er fristilt med tanke på deres «American exceptionalism» og gjeldsbaserte «petrodollarsystem» som opprettholdes av det som igrunn kan karakteriseres som meget utstrakt, global ‘militær mobbing’.

Putins utenrikspolitiske anliggende er at han ønsker å forene og «beskytte russere» i utsatte områder, og med det Russlands territoriale interesser. I kontekst av Ukraina, så er dette ganske innlysende. Et stort flertall av folket i Donetks og Lughansk ønsker å tilslutte seg russerne på Krim og Russland. Så her legger Putin politisk sammen «to og to», og får fire. Det er ikke urimelig at Russland ønsker å innlemme sitt av folkegrupper og deres områder. NATO og «vesten» har hatt som hensikt å på flere måter kuppe Krimhalvøya fra Russland, noe Russland og Putin selvsagt ikke kan akseptere. Russlands annektering av Krim under folkeopprøret i Ukraina, var alt annet enn etter planen for de «vestlige» kuppmakerne.

De påfølgende sanksjonene som «vesten» anla mot Russland signaliserte hva som allerede var på ferde av sikkerhetspolitiske ambisjoner: At Russland, til tross for folkeavstemninger, utpreget russisk demografi, tradisjon og sosialhistoriske tilhørlighet ellers, skulle ikke få ‘lov’ til å ha Krim. Dette landområdet var og er fremdeles, ifølge «Vesten»; USA og NATO, «Ukrainsk». Dette er den samme posisjonen som gjelder i dag. Krim skal, ifølge USA, «tilbake til Ukraina». Dette er også den populistiske posisjonen frontmannen Zelenskyy fabler om, og noe av rasjonalet for hvorfor Ukraina rennes ned av våpenleveranser fra «vesten». Men det er Ukraina som må betale for dette, og det dryt, men med det som meget sannsynlig vil ende som en gigantisk tragedie.

Putin har gjort det motsatte av det ukrainske lederskapet, og har ikke «solgt seg ut» til høystbydende. Han har heller ikke gått fascistisk til verks i form av å la seg styre eller nevneverdig inkludere oligarkene i politikken, men snarere ekskludert og systematisk underminert flere av disse.

Er Putin en «sterk» og sådan fornuftig leder for Russland og russiske interesser per i dag? For å vurdere dette må man nesten se på hvilken motstand han har møtt, og den er enorm og sådan vanskelig å bekjempe med konvensjonell nikkedukke–diplomati. Hele «vesten» har lenge, og bruker fremdeles Russland som en slags politisk syndebukk, og dessuten hatt som mål mål å underminere og redusere Russland til et usammenhengende lappeteppe av enkelt kontrollerbare republikker. Men det gikk ikke helt som ønsket etter Sovjetunionens fall. Russland står relativt sterkt med tanke på naturressurser, miltært, teknologisk utvikling, industri og har vokst økonomisk siden 2000-tallet. Det til tross for konstant underminering og nærmest demonisering fra vesten. Krigen i Ukraina i dag representerer et interesse- og hetepunkt på hva som siden Sovjetunionens fall har vært en politisk underminerende fortsettelse av den kalde krigen.

«SMO» – Den forfeilede, «spesialmilitære operasjonen»

Tanken bak den russiske invasjonen, var opprinnelig ikke å invadere og militært okkupere store deler av Ukraina på de frontene som åpnet seg, Intensjonen var nok å tvinge «Kiev-regimet» å underskrive og faktisk ratifisere Minsk-avtalene. Det som bla. underbygger denne påstanden er ganske enkelt Russernes tilnærming, og da spesielt rent i tallorden på troppene som ble satt i inn. Den Russiske hæren telte omlag 190.000 soldater totalt, altså langt fra noen match når det gjaldt den ukrainske hæren, som tilsammen den gang telte rundt 250.000 soldater, pluss fordelene av å forsvare i forskansede posisjoner.

Russernes strategiske plan, som ble iverksatt 24. februar 2022, var å gjøre noe lignende man hadde hatt suksess med i 2008, da Russiske styrker pluss allierte, gikk til militæraksjon mot Georgia med rundt 85.000 soldater, i det som var en meget lignende foranledning og territorial disputt.

George W. Bush hadde nemlig nærmest rett i forkant av denne konflikten sørget for å eskalere situasjonen mellom Russland og Georgia. Dette ved å foreslå at Georgia og Ukraina skulle innlemmes i NATO. Reaksjonen fra Russland på dette tøvete forslaget lot ikke vente på seg, og Russland gikk inn, fikk tingene som de ville, opprettet et par militærbaser og utviste mindretallet av Georgiere fra de nye republikkene Sør-Ossetia og Abkhasia. «Aksjonen» varte i 15 dager og med offisielt 67 russiske soldater døde, og drøyt 169 georgiske.

Den russiske «spesialoperasjonen» var ikke fullstendig forfeilet, men den var for treg, dårlig dimensjonert og diplomatisk naiv. Russerne tok steder som Kherson (82% russisk) nærmest umiddelbart med lite motstand. Fredsforhandlingene ble deretter satt igang ganske raskt: Det første forsøket 28 februar i Hviterussland. Det andre 3. mars. Et tredje 7. mars, på den hviterussiske grensen. Det fjerde og femte møte ble holdt 10. og 14. mars i Istanbul. Men til liten nytte. Og Russerne trakk seg deretter mer og mer ut av både samtaler og på prekære militære fronter ment for å presse og intimidere.

«Vesten» hadde nemlig ikke bare forberedt Ukraina på dette, men antakelig også lagt ned et slags forbud eller krav om å ikke mekle med russerne.

Nei, her skulle ingen foregående avtaler følges. Nå skulle det forsvares og slåss, muligens angripes, og slik statueres «et eksempel», for hele verden, hvordan stå opp mot Putin! Det var nok hensikten og det som la en demper på diplomatien.

Russland skifter militærstrategi

Russland har nå gjennomgått en massiv militær mobilisering. Hensikten, slik jeg vurderer det, er ikke å nødvendigvis å ta mer og mer territorium, og på den måten å erobre hele Ukraina steg for steg, men snarere å kverne den ukrainske hæren, sakte men sikkert, sønder og sammen til de ikke kan fysisk forsvare noe som helst. Og denne strategien vil nok lykkes. Bristepunktene kan også komme raskere enn forventet.

Russernes tilbaketrekninger har lykkes med nettopp det å bryte ned Ukrainske styrker og utstyr. Spesielt i sør, hvor Ukrainerne ikke kommer av flekken, men går rett i «kverna» og artilleriilden. Russland, med overlegne manntall, vil også etter hvert strekke frontlinjen enda mer, og stresse forsyningslinjene til Ukraina, og ganske sikkert forsøke å eliminere flankene litt for litt, og således omringe viktige forsyningspunkt. Dette er hva som nå foregår rundt Bakhmut og omegn.

Ukraina har allerede mistet rundt 150.000 soldater, kanskje mer, i tillegg til mange skadde. Men de har ikke avansert noe sted, men har bare tapte landområder å vise til slik det står seg nå. Russland har dog et visst moment med tanke på framdrift, men trenger heller ikke dette. Det russerne trenger at at ukrainske styrker fremdeles kastes frem av Kiev og insisterer på å «forsvare» meningsløse strategiske punkter, og bli spist opp av bombardementet og lengre utslag som følge av utmattelseskrigføringen.

Relevant: Oberst og anti-Neocon: Ukraina taper krigen. 150.000 fortapte

Samtidig, så tjener denne tilsynelatende stillestående på fronten som en illusjon for de som bare observerer og rasjonaliserer hvor «dårlige» Russland gjør det på bakken. I realiteten, er det Ukraina som går mot militær, kvantitativ kollaps, først og fremst mtp. soldater. Samtidig tømmer NATO-land sine våpenlager, og utstyr med lang leveransetid, mens den russiske økonomien og krigsmaskinen går på høygir, da russerne allerede har, med lærdom fra 2014, forsøkt å minimere effektene av vestlige sanksjoner og økonomisk avhengighet fra «vesten» ellers.

Til og med Nord stream 2-sabotasjen gir mer mening på den måten. Ikke at det er åpenbart, men sabotasjen av gassledningen har ikke skadet Russland, men snarere Europa, og dermed Ukrainas allierte, NATO-landene. Russland har p sin side skiftet retning på sin energieksport, og har rørledninger på gang øst mot Kina. Det kan selvsagt fremdeles være «vesten» som sto bak sabotasjen, men virkningen er den samme for Russland per nå. Det markerer uansett et klart brudd mellom Russland og Europa, både økonomisk og diplomatisk.

Eksistensiell konflikt og kollaps

Krigen i Ukraina er på mange måter et teater på den måten at interessene det står om er på den ene siden ideologisk, det være USAs insistering på å leke verdens moralpoliti og «dørvakt», spredning av «demokrati» og ellers ha sin «Rules-based» «verdensorden». På den andre er det sterke real- og sikkerhetspolitiske, demografiske hensikter som råder hos Russland. Men for både Russland, USA og NATO impliserer krigen i Ukraina betydelige eksistensielle spørsmål.

Relevant: Tenketank i USA tenker litt for høyt: USA har «tapt»—har ikke noe igjen å «vinne» på krigen i Ukraina

USA er uansett et døende konsept av en nasjon. Det på flere måter. Det er i ferd med å kollapse, og kollapsen blir relativt brutal med tanke på høyde- og bunnpunkt, dog over tid, slik at de største virkningene blir av en akklimatisert art og i helhet ikke vil kjennes på av særlig mange.

Det er flere faktorer som nærmest garanterer USAs, og store deler av «vestens» fall. «Demokrati» og vestlig monetarisme er blant de sentrale. «Petrodollarens» hegemoni er i ferd med å utfordres på flere fronter. Demografisk-etnisk er USA i forfall. Om maks 20 år når USA et demografisk vippepunkt som betinger et katastrofalt fall og kontraksjon med tanke på kultur og teknologisk innovasjon, og noe man ikke vil klare å konkurrere på. Det vil etter hvert bli balkanisert og oppløst som union, ikke ulikt Sovjetunionens fallitt, bare på litt andre måter, men sannsynligvis mer voldelig og direkte dødelig enn det var den gang.

Amerikansk innflytelse og «supermakt» er ironisk nok meget analogt til keynesiansk ekspansjonsøkonomi, som alltid må ekspandere for å holde tritt med det som er gjeldens mange laster. Denne utøvelsen av monopolmakt, såfremt også pengevis, kan kun opprettholdes og kontinuerlig realiseres om USA er suveren på slagmarken, og såldes kan hevde seg internasjonalt. Det dekadente og døende dyret, som er USA, og det «demokratiske» fallittprosjektet fra og med cirka…. la oss si det demografiske ‘dødsdoms-året’ 1965, er derfor avhengig av så mange lydige og tillitsfulle «samarbeidspartnerne» som mulig.

Hvis resten verden ikke lenger har tillit til USA, og om ikke USA kan forbli verdensledende, blant annet teknologisk, så er de nok fort ferdige, både supermakt og sådan sannsynligvis så vel som sivilisasjon.

For å forhindre at slikt skjer, må USA ekspandere og utfordre andre «stor- og supermakter».

Dette vil per nå bety konfrontasjoner med Russland og Kina. Europa er også på kraftig hell, og har sett sine beste dager på lenge. Innvandringen til Europa, alene, vil legge verdensdelen i svart, og innebærer en slags kontemporær og relativ mørk middelalder om man ikke finner måter å reversere utviklingen på.

Mange sier at det vi er vitne til nå er begynnelsen på slutten av NATO. Jeg mener at vi allerede har sett slutten på NATO, da NATO gikk fra å være en forsvarspakt til en aggressiv angrepsallianse. Lederskapet i «vesten» og folket ellers, går i retning av mer generell uforstand og galskap. Det skulle heller ikke forundre om dumskapen og desperasjonen som okkuperer disse «lederstillingene», deriblant i USA og NATO, er så livsfjerne og derav kapable til å starte noe stort på bakgrunn av hva som egentlig er en meget rasjonell konflikt i Ukraina som enkelt kunne vært løst, og som spesielt USA burde holdt seg langt unna.

Problemet er nok ikke først og fremst at Putin og Russland ønsker seg noen landområder som historisk og demografisk allerede er russiske nok, eller noen strategiske militærbaser i Georgia.

Ett av hovedproblemene i verden, er hva USA er blitt i dag, og med «vesten» som sine nikkedukker, en slik arroganse og av et nærmest totalt korrupt lederskap, som ikke barer raserer sine egne land med både den ene og den andre idiotiske politikken, men som i tillegg presterer å nærmest kun produsere krig og elendighet hvor enn de søker å spre sine «verdier» ellers i verden.

Imperier forfaller som regel enten gjennom krig, med overekspansjon eller av demografisk neglekt. Dagens USA er i ferd med å begå alle disse tre imperialistiske dødssyndene. De er sånn sett langt over høyden og ferdig slik det en gang var. USA er på det sivilisatoriske dødsleiet.

Og vil Russland la seg rive ned av et slikt åpenbart fallende USA, og det på et grunnlag og i en kamp som Russland forstår å foregå på sitt eget territorium? Det er heller tvilsomt.

Det man er vitne til nå, av både nedgangstider, herjinger, diverse dystopiske tegn, desperasjon, demografisk utslettelse, hyppigheten av «kriser» og konflikter, er alt begynnelsen på ‘krampetrekningene’ før omsider USA, og det kollektive «vesten» med det, smuldrer fra opp og hverandre likt andre imperier før dem. Det som blir igjen av rester, blir nok heller ikke særlig slagkraftig eller staslig.