Hvorfor de norske, «sosialdemokratiske» problemene bare vokser

«Landets forfall avslører hva som skjer med menneskesinnet når det utsettes for sosialdemokratisk politikk i generasjoner»- Dette utrykker Hannah Spier i en artikkel som lå på Document 26. juni. Vedkommende er en norsk psykiater som praktiserer i Sveits og har ifølge det inkluderte forfattersammendraget, sin utdannelse i psykiatri fra Universitetet i Zürich og steder Substacken Psychobabble. Omtalen dreier seg altså om Norge, perspektiv; utenfra og inn. Så. hva kan vi si er korrekt og mer korttenkt vedrørende Spiers innlegg, og hennes samtidskritikk av såkalt skandinavisk «sosialdemokrati» og den «norske modellen»?

Spiers innlegg er interessant av to grunner. Èn, fordi hun rimelig klart, i alle fall fra et psykologisk ståsted å regne, tar ut tiltale mot sosialdemokratiets sykeligheter. Den andre grunnen er at hun er et kvinnfolk, hvis betydning jeg forhåpentligvis kommer raskt tilbake til her og der. Tematikken er potensielt massiv, med flere sider. Sosialdemokrati, «menneskesinnet» og utslag av generasjonslang feilslått politikk, selv kun i kontekst av forvaltningen av nasjonen Norge, er noe man kan skrive side opp og ned om helt til krampen tar en. Men det skal jeg forsøke å unngå. Jeg skal forholde meg ganske konkret.

Det er mye jeg synes er relativt sterkt og således også riktig, men samtidig mye rart i innlegget til Spier, hvilket er grunnen til at det er interessant nok til å ta opp her. Med «rart» mener jeg derimot snarere typisk karaktersvakt, samt visse momenter av det som er å forstå som utslag av mer typiske underbevisste neglisjeringer og sedvanlig misbruk. Deriblant en gjennomgående suspekt omtale, evt. rasjonalisering, av ganske vanlige, dog svake folk som «narsissister», et tilsynelatende økende retorisk sverte- og virkemiddel på «høyresiden» for å stigmatisere «venstresidens» fornuftfrie flokkdyr, tilsvarende hva sistnevnte gruppering forsøker å stemple sin motpart som onde «rasister», noe som burde signalisere at de har tapt enhver form for «diskusjon» og poenggjøring.

«Demokrati»

Man kommer som vanlig ikke utenom eller foruten det diagnostiske vedrørende «demokratiet», og dets sekulære sjelelige utrerte universalismer. Demokratiforherligende fjoller formener stadig og fremdeles at det daterte demokratiet, altså versjonene som praktiseres i vesten i dag, på flere måter enn ikke, er synonyme med brukbare løsninger vedrørende statsstyringen, i alle fall på en mer prinsipiell basis enn hva det nødvendigvis er praktisk produktivt. Jeg har etterhvert innsett det som et overordnet faktum at folk flest ikke er i besittelse av hverken mental tankekraft eller mot til å forkaste demokratiet fordi de for det første ikke klarer å visualisere, evt. inkludert forstå et mer fornuftig alternativ, i tillegg til at både systemet vil motarbeidet et faktisk folke-fornuftig system som blant annet ansvarstiller både folk selv og deres representanter. Ingen vil ha mer ansvar, men alle vil ha goder. Slik turer «demokratiet» frem i dag. Det man får er tekniske tilstander av systemisk middelmådighet og inkompetanse i retur. En garantert nedtur og forfall på sikt. Folk er også veldig redde for forandring generelt, og rasjonaliserer slik så lenge helt til de egentlig ikke kan gjøre annet enn å akseptere realitetene.

Demokratiet som praktiseres i sin faktisk form i Norge i dag, er preget av en type kompromiss-kokett tilnærming og relativ total ansvarsløshet. I tillegg er det på ingen måte tatt høyde for per lov når det gjelder hverken demokratiets tendensiøse totalitarisme og konstante ekspansjonisme. Man kan også hevde at demokratiets vesentlighet med tiden også inntar en form for psykologisk ekshibisjonisme, forstått av mange som utpreget «populisme»; dekadent folke-frieri foruten særlig av hverken fornuft eller forholdsmessighet, da spesielt mtp. såkalte minoriteter, som demokratiet hele tiden søker å lemme inn i sin ‘flertallsfold’.

Dyptgående vesenkritikk av demokrati kan fylle et helt bibliotek, men man må la det ligge for nå og videre her, delvis fordi Spier gjør egentlig nok av jobben med tanke på å godta dette premisset innad i sin fremstilling, da hun f.eks. stiller spørsmål som:

Det umiddelbare svaret herfra er altså fordi demokratiet, bla. per både sin (nødvendigvis) dumme og demagogiske, systematiske standard samt strukturelle utforming per samtiden, er lite egnet til å disponere et slikt «ansvar», men snarere og sedvanlig sett pulveriserer det hele ned til et tusentall av små svik på bakgrunn av større, universelle rasjonaliseringer som er myntet på dumme folks begrensede forståelse og appell.

Synkende I.Q, dette hovedsakelig grunnet undertrykt maskulinitet og kvinnepådrevet innvandring (er Spier enig i dette) til vestlige samfunn siden midten av 60-tallet generelt, har forverret disse betingelsene for at et slikt samfunn befestet på bla. lov, sivil-orden og innovasjon, kan effektivt kan fortsette uten relativ kollaps.

Relatert: Hvor dumme er folk flest? Hva betyr det, og hvordan ser det ut på papiret?

Når det gjelder det mer intime, og da intimt i forhold til Spiers fagområde, nemlig «Svekket norsk åndsliv – roten til sosialt forfall» og psykologi, trekker hun inn kulturelle faktorer, eller noe nærmere bestemt; forfeilet norsk forvaltningkultur og byråkrati, som en årsak til det hun formulerer som den norske sosialdemokratiske «statens barnepikementalitet». Altså, det er virkelig noe mer substansielt kvinne-nedsettende man for servert av den kvinnelige psykiateren Spier her, og i så fall, vil det være en mer legitim kritikk om noe slikt kommer fra en kvinne enn en sint mann?

Demokrati er tilsynelatende synonymt med den norske staten, i alle fall om vi skal tro politikernes ideologiske synsing og retoriske sofisteri. Demokrati er forøvrig ikke fritatt status som en simpel ideologi, ergo og som sagt, en slags sekulær religion, hvor diverse meget fallerte forestillinger, det om både for- og fremtiden og derav, hva som således finnes av fordringer mtp «frigjøring» (liberalisme) og den type dogmatikk’s frelserskikkelser; som oftest høyrøstede minoritets-retorikere som krever samme «rettigheter» som «alle andre», et kollektivistisk venstrepolitisk grunn-sentiment som fundamentalt underbygger den demokratiske demagogien, hvilket er faktisk fullstendig nok til å forklare store deler av denne ideologiens fremmarsj og økende absurde «progressivitet», egentlig ene og alene.

Relatert: Document.no: «Hva er årsaken til fascismen i liberale USA?» Svar: «Konservatisme» og «demokrati»

Denne forklaringen bærer også med seg den læren og det rent konsekvensetiske at et slikt demokrati egentlig er effektivt synonymt med «venstrepolitikk» forøvrig. Venstrepolitikk i dag er den beste politiske representasjonen på ubegrenset demokrati. Man kan i den opplysning spørre seg selv, hva hjelper det så å rubrisere seg som en rigid «konservativ» når den demokratiske «fremgangen» uansett er venstreprogressivt determinert? Svaret er selvsagt at såkalt «konservatisme» alltid vil representere den metafysisk tapende part i den demokratisk-universelle ideologien som herjer i sin totalitære ekspansjon. Dette forklarer også hvorfor «venstresiden» både har vokst slik den har gjort, under gode kår av «demokratiet», samt hvorfor utviklingen ikke lar seg stoppe med konvensjonelle, «konservative» midler. Det man i realiteten i beste fall ender opp som, kan enklere illustreres som den mer teknisk og såkalte politiske «sperrehake-effekten» (The ratchet effect).

«Velferdsstat»

Spiers innlegg er bedre når det kommer til en noe mer konkret påtale av det psykologisk symptomatiske. Neste stopp er for kritikk er derfor ‘velferdsnorge’, og da de forestillingene som underbygger selve grunnlaget for dens forvaltning og faglige forståelsen av dens mer tekniske oppbygning, og samsvarende, således dens teoretiske «bærekraft» i fremtiden. Angående «kraft» og «religion», Norge opprettholdes politisk, i alle fall per samfunns-teoretiske synsere, primært på bakgrunn av det som foreslås som den største norske verdien, nemlig «tillit». Denne konseptuelle kompotten er også meget tendensiøst iblandet betrakninger av gjengs narsissisme av såkalte «forskere», som blant annet uttaler at forklaringen på at Norges befolkning ser på seg selv om meget «frie» og «uavhengige», kan også være at fordi «vi er narsissistiske», ifølge sosiolog Nina Witoszek. —Nordmenn flest er jo så forelsket i seg selv at de blåser i hva andre folk sier om dem, mener hun. Spier mener å ha forstått og identifisert noe det samme i kraft av sitt innlegg:

Det premissvise problemet her er at man tåpelig antar en «uovertruffen styring», det på bakgrunn av hva som i realitet og effekt er et endemisk middelmådighetsfunksjonerende/-produserende system som demokrati. Spier forstår nok dette, men det er lite hun kan gjøre eller klage over i sin tekst. Da ville hun selvsagt bli sett på som en folkefiende. -Er man mot demokrati, så er man i de flestes sinn en ond person, selvsagt. Hvem kan være mot folket? Bare onde og fæle folk, ifølge folkehavet. Men at Norge og nordmenn «blåser i hva andre folk sier om dem», er også en tåpelig anførsel, og hverken noe som er spesielt kongruent med narsissisme, eller realiteten vedrørende konformister.

Relevant: Det totalitære «tillitssamfunnets» «demokratiske» ende kommer nærmere

Nei, jeg vil da snarere påstå at Nordmenn som folk, og Norge som stat, på mange måter er normalt veldig opptatt av å fremstå som ideelle og hjelpsomme, mens en narsissist handler slikt bare om stedvis eller spesiell opportunisme, og hvis personlighet er alt annet enn av en prinsipprytters idealisme, mindreverdighet eller påtatte skyldfølelse. Narsissisten handler som oftest for seg selv og rent rasjonelt på bakgrunn av sitt ego, men dumme folk vil som ofrest ta feil av de meste, inkludert merverdien av såkalt «mangfold». Universitetsprofessorer kan være like teite som selv den mest bortkomne fjolle og tulling. Men disse utfordres ikke i den norske «offentligheten», men vernes om, som hellige kuer med klippekort i mediene. I USA er forholdene i alle fall litt mer kontroversielle.

Videre, man må forstå at demokrati også forutsetter en type iboende skråplansargumentasjon som mer eller mindre naturlig indikerer for at mange, og mer enn bare gjerne, er svært tilbøyelige til å forestille abstraksjoner som «mangfold» som en sentral systemverdi og konseptuell forutsetning for nærmest hva enn det skal være. Slike retoriske trylleord og abstrakte tvetdigheter er gull verdt i et ideologisk system som inviterer til fundamentale motsetninger og konflikt, og kaller kompromissene, dvs. pengekastingen på problemene for «politikk».

Relevant: Det innholdsløse, «demokratiske» mangfoldets undergang

Demokrati, i sine mange feilslutninger og videre effekter, erstatter nemlig faktisk meritokrati med mangfold som derav fordrer et større byråkrati, hvilket innebærer en større, og derfor mindre effektiv, og derfor også potensielt holdbar stat.

Selv om man muligens kan fragmentere og differnsiere konseptet demokrati, vedvarer det faktum at et sentralt nøkkelkomponent i enhver type ideologi (religion), er at de moralske påstandene som prinsipielt styrer antas som utelukkende uangripelige. Veien fra distinkt styringsystem over til en form for religion er derfor ikke veldig lang når «demokrati» postulerer og ellers poserer mangfold, inkludering og likestilling som sine største verdier fremfor noe annet, evt. i motsetning til rasjonalisme, funksjonalisme og overordnet fornuft.

Spier snakker også om de myke putene som velferdsstatens pikementalitet syr under armene på sine «borgere». Til det kan man like greit legge til, når man først snakker psykologi, at såkalt angst og fryktfullhent generelt nødvendigvis er mer indikativt for et utpreget flertallsamfunn, som på sett og vis har som mål å fjerner seg fra realitetens verden i sin søken til velferds- og kollektive konformisme. Den vestlige mannen, inkludert hva Spier omtaler som den «gærne norske», er under sterkt angrep, fra alle kanter, og er i ferd med forvandles fra en ulv til en sau, som på mange måter ender opp med å gjemmer seg fra naturen (realiteten). Samtidig, en riktig uredd person, er en person som er mer fornuftig og ellers forstående, ergo opplyst. men en mer opplyst, mer uredd, mindre angstpreget «sårbar» person, er samtidig en person som passer dårlig inn i samtidens demokrati, hvor staten skal forestille det Spier også løst omtaler som en «mammastat».

«Sosialdemokratisk narsissisme og depresjon»

Spiers innlegg betinges av tittelen: «Bak sosialdemokratisk narsissisme lurer en dyp depresjon», og med innledningen: «Landets forfall avslører hva som skjer med menneskesinnet når det utsettes for sosialdemokratisk politikk i generasjoner.»

Men som allerede nevnt, dette med narsissisme er visstnok blitt en relativt populær, men uheldig designasjon innad i den meta-demokratiske diskursen, og Spier som psykiater burde kanskje vite bedre enn å bruke dette for å forklare noe som helst i en stor sammenheng som sosialdemokrati. Demokratiets diverse og dumme appell-mekanismer samt aspekt- og substansielle ansvarsløshet forklarer dette mye bedre enn å kollektivt massediagnostisere folk som narsissister, eller for den saks skyld, som rasister, fascister (den sterkeste formen for demokrati), psykopater eller hva som helst i den samme retorisk dur.

Relevant: «Anti-rasister» skjønner ikke hva «rasisme» er, og «kjemper» forgjeves

Narsissisme har lite om ingenting med venstresiden å gjøre. Snarere, så er det snakk om det rakt motsatte, nemlig folk som er generelt håpløse, ofte med en faktisk lav selvfølelse og et tilsvarende sterkt behov for å markere seg i grupper, noe som da attpåtil aksepteres bredt i samfunns-teoretiske former for bla. aktivisme fordi de simpelthen gjengir og harper på hva systemet har sanksjonert som premisser for «demokratisk diskurs». At man skulle opptre som en autentisk selvelskende og foraktende narsissist i offentlighet, vil antakelig være ekstremt kontraindikert med det som råder av demokratiske sentiment, nemlig ivaretakende av tilsynelatende alle enn seg selv. Dydposering er en slags mønsterøvelse og system-mimikk, og bør ikke misforstås som en direkte maktutøvelse. Svake folk erkjenner, som oftest, at de uansett ikke er i stand til å holde på makten. Det er delvis derfor slike omringer seg med likesinnede, for å verne om seg selv og ikke kompetente personer. Alt dette er i såfall en veldig billig form for maktsøken, som personer med genuin stor selvfølelse, som ekte, kliniske narsissister, mer enn antakelig vil holde seg mer enn godt unna, mens idioter nærmest drypper av entusiasme og beundring, selv om konsekvensene ellers er katastrofale. Alt forutseende og ærefullt handler egentlig om mer kortsiktige belønninger for den svake bermen. Å karre til seg posisjoner og systemstatus er viktige prioriteringer for folk med lav selvfølelse.

I demokratiet er det snakk om en type gruppementalitet som forhandler og handler om konformisme og sterkt betinget pseudo-rebellskhet, noe som også inviterer pseudo-intellektuelle og idiotier til å delta på lik linje. Dette degenerere dermed diskursen, om så bare på en såpass tallmessig dominerende måte, slik at det systematisk ekskluderer mer fornuftige motstemmer og konsekvent kontrære forestillinger, fordi «demokratiet» store vesentlighet, blant annet, er sterkt konformistisk betinget og etterhvert, et sterkt kokett flertalls-system for svake folk som søker sammen etter som de føler seg og sine interesser utfordret. Narsissisme er det stikk motsatte, mens venstresidens system-aktivister er ubevisste, ofte stygge/deformerte/asymmetriske og idiotiske, og hater derfor ofte seg selv og de fleste andre med stor, sterk, og ofte vulgær vigør som er vanskelig å rasjonalisere på noe annet vis.

Spier burde egentlig vise at hun forstår dette bedre, men tar vel kanskje litt lett på jobben og fagområdet sitt for å heller presse frem andre og det hun ser på som mer pertentlige poeng. Hennes betraktninger får også gjengklang og gehør fra en annet utelandshyr og stedig spaltist i Document, Kathrine Jebsen Moore, som i sitt innlegg, med samme fremstilling og tone, «Antidemokratiske, narsissistiske venstreaktivister vil sparke Pride-kritikere fra jobben» hamrer på det samme av symptomatikk.

Men nei, her er det heller snakk om trassige og feige folk som tar det lille av makt de har fått til rådighet via demokratiets PK-doktrinekompleks. Det er folk som ellers har hverken makt, appell eller tiltrekning foruten et kollektivt system. Det er folk som aldri klarer å prestere utenfor flokken, og som derfor også misliker dem med suksess for alt det er verdt, og dermed hele tiden søker «forandring», «liberalisering», og «likestilling», altså, «mer demokrati, mer åpenhet», for å sitere en annet norsk politisk fjols, noe som garanterer at disse sosialdemokratiske problemene bare fortsetter fordi dette selvforherligende kollektivet, essensielt har gitt seg selv «retten» og «frihet» til å appellere til «demokratiet» for å løse alle utfordringer det ser ut til å skape på egen hånd.

Sezeerf