Hat-poeten «Kamzy» kjenner på utenforskapet

Som oftest holder jeg meg til mitt verdifulle arbeid, mye «fakta», gjennomgang av diverse logiske journaler og fagskrifter av ulike slag, samt litt historie her og der. Slik går det frem.

Derfor er det å lese rundt omkring på den såkalte «venstresidens» «anti-rasist-fascistiske» nettsteder, som for eksempel Utrop.no, tilsvarende en pinelse i intellektuell og generell fornuftig forstand.

Men slike nettsteder er dog en gullgruve om man søker mest mulig oppstyltet, multikulturell grums av gjengs nivå som bare særdeles middelmådige kapasiteter kunne finne på å bruke energien sin på. Forstått på den måten blir det på sett og vis en form for stor underholdning.

Som oftest når jeg tvinger meg selv til å cruise rundt på disse nettstedene, er det kun for å finne ting å kritisere, åpenbart nok…høhøh.

Den nåværende fremgangsmåten min for å spare mest mulig tid på dette fjaset, er den at jeg simpelthen skummer gjennom stoffet disse fjollene legger ut ved å bare blikke-_-!)! på bildene og overskriftene, som jeg har funnet ut er mer enn nok til å få meg til å le og mentalt notere, ofte hardt og hyppig.

Alle disse sidene og deres åndssvake skriverier er dessuten tjukkpakket med de aller mest sedvanlige og minst originale PK-designasjonene som bare dumme «venstrefolk» kan drømme opp som seriøs propaganda. Det verste er nok at de selv ikke forstår hvordan de rent objektivt formidler sine meninger som nettopp kun propaganda i den forstand at det innholdsmessige per sine definisjoner og av stringens er såpass usammenhengende og begrepssvakt som det er. «Propaganda» for venstrevridde og politikere generelt, er hva enn som ikke er befengt av tilstrekkelig politisk dogmatisme og indoktrinert vås som de selv formidler ut i fra sine partiposisjoner. Derfor er ofte «vanlige folk» også «rasister»… Simple as..

Det er litt trist å se hvor primitivt det hele er. Spesielt når det kommer fra det som ser ut som norske kvinnfolk, selv om kvinnfolk generelt ikke bør kunne forventes så mye av på den måten uansett, da de heller føler enn tenker, men heldigivs ser det meste ut til å komme fra brune eller andre obskure vesen.

Ideologisk pseudo-sekularisme med absolutt appell til komparativ politikk

Kategorisk så er alt som kommer fra disse venstretaperne et mylder av ganske lite varierte projiseringer som sannsynligvis stammer fra deres forvrøvlede forestillingsverden, indoktrineringer og generelle svakhet. Slik har deres politkk alltid vært. Det er myntet på aksept for tøv og føleribefengt fornuft. Det er ikke rart at deres forkjempere insisteres kollektivisert og kurset på fysisk segregerte steder som Utøya fra barnealder, hvor de f.eks har kurs i «fascismeknusing» og debatteknikk. Det kan umulig eksistere eller oppstå særlig eller mye selvkritisk og unik bevissthet i disse personene. De er for det meste relativt hjernedøde alle disse, og med veldig få unntak ved veis ende. Politisk forankret ideologi og doktrinebasert føleri har som kjent en egen evne til å overstyre fornuft og logikk som ingenting annet. Det er blitt en sport i dumhet og falskhet.

Den syke og den svake vil finne hverandre, og alltid rasjonalisere sine poisjoner, på ett eller annet vis. Disse institusjonsmaktsfjollene bryr seg egentlig ikke nevneverdig om noe annet enn sin egen vei til makt og innflytelse over mest mulige middelmådigheter. Hva det handler om for dem å ivareta sine interesser i «politikken» fordi «samfunnsdebattene» har blitt et personlig meningsfartøy for dem å realisere seg i en arena som er unik ift. deres manglende evner. Derfor må de kurses i debatteknikk, for eksempel. De kan ikke debattere på egne, sanne eller individuelle premisser. Å forskanse seg institusjonelt er dermed målet deres, for da kan de både angripe og forsvare seg ved å appellere til sin «godhetssensur» og fornuftfortengende følerier. Hvordan kan man ikke synes dette er veldig anstendig og godheten selv?

Khamshajiny Gunaratnam: bare en brun klisjèmaskin?

I utropartikkelen, «Ansikt i fokus», huff… tar «Kamzy» (faen…. så catchy navn, da. Jeg er helt hekta her nå.) for seg den pinlige hendelsen da en eller annen fyr som hadde hengt litt for mye på ‘4plebs’ fant ut at han var lei av et visst gnål eller noe annet fra en person med asiatisk opprinnelse som latet som hun var søsteren hans, og foretok en ganske dum handling. Dette resulterte så videre i noe som må ha vært en lite planlagt utflukt til en lokal moskè, hvor vedkommende ble banket opp av en gammal imam etter at han veivet med et eller annet jalla skytevåpen han åpenbart nok ikke var kompetent med å bruke. Det er saken.

Men hendelsen i «trossamfunnet» var litt merkelig, synes jeg, fordi, islam er vel en meget sunn ideologi som verdsetter sine egne metoder, og veiving med skytevåpen og gauling er visst veldig populært der, har jeg hørt. Jeg har selv jobbet i en del muslimske land, og så lenge jeg fant meg i de sterke sanitære forholdene der. og kan anekdotisk bekrefte dette: Oppfører du deg som en muslim, så blir du tolerert ganske greit.

«I dag er det OK for deg å konkludere med at hat dreper. Men hva gjør du med hatet du møter på hver eneste dag?», skrev Gunaratnam 22. juli, i forbindelse med at det er 11 år siden terroren på Utøya.

Hele grunnlinjen og formålet med portrettet i Utrop.no, er tilsynelatende at «Kamzy» vil at du skal høre og tro på at «hat», ja, det dreper, faktisk og effektivt, derav lover mot hat? Ok..

Såkalt «rasisme» forstås også som et kategorisk «hat», noe som forsåvidt er meget feil og egentlig kun atter en slik typisk meningstillagt abstraksjon fra det som må anses å være ganske skrudde folk for å politisk rasjonalisere rundt andres, sunne folks, effektive tankeprosesser og forestillingsverden som truer deres egen forstokkede. Dette er per lovens dimensjon og definisjoner, helt klart diskriminering i seg selv.

Da er følgelig logikken deres videre, men liten diskrepans, at «rasisme» også er verbal vold og «drap».

Den endelige slutningen av en slik forfektet forestilling, i nokså forstokket juridisk lære, blir så at drap ikke bare er drap når det dreier seg om en straffbar fysisk handling, men også at drapsmotivet er en form for kategorisk diskriminering som så lar seg subsumere under straffelovens bestemmelser, hhv. Strl. §§ 185, 186.

De mange juridiske implikasjonene og kontradiksjonene vedrørende konvensjonell juridisk lære og rettsfilosofi, er her mange og forskjellige, og vi skal ikke gå inn på disse videre.

Årsak, virkning?

Eksempelet med Manhaus, som drap en person, angivelig, fordi denne personen var asiatisk, er feil og logisk inkonsistent mtp. den offisielle rasjonaliseringen. Det hele derfra er som vanlig alt for åpenbart snevert og meningsløst i seg selv. Det mer bare snakk og preik enn hva det er av noen reell skepsis.

Snarere, så drap Manhaus denne personen fordi hun var blitt noe for ham hun egenlig ikke var, og det via et drøss av forskjellige ideologiske, påprakkede trivialiteter, nemlig, at hun var «blitt» hans søster. Er det veldig diskriminerende å drepe sin søster? Det er også høyst tvilsomt, og loven sier lite om dette, ei heller om barmhjertighetsrelaterte drap, for den saks skyld.

Hva slags «hat» lå så egentlig bak dette drapet som hatefult motiv? At hun var hans stesøster, ja, det er mer formalia enn hva det er fakta, men der ligger litt av nyansen også. Hadde noe galskap av et kvinnfolk kommet bort til meg og sagt hun var min søster, når hun åpenbart ikke kunne være det, så hadde jeg jo også blitt ganske forbanna. Kanskje jeg til og med hadde ringt det ridende politiet?

Men Manhaus drap «noen», antakelig fordi hans forestillingsverden var blitt tuktet og påført noe syntetisk, og dette var noe han ikke ville være en del av eller ha noe med å gjøre. Han var tilsynelatende en friluftsfyr, eller noe. Slike liker ikke rot og kunstige sjablonger. Det er jo delvis derfor de insisterer å tråkke rundt der i villmarken til å begynne med.

Når det snakkes om hans «utenforskap», ergo, hans egen frihet, på en måte, var dermed blitt forbudt for ham selv, og han tok nok til denne «desperate» handlingen for å stadfeste å motsette seg denne formen for kollektiv tvang.

Denne kollektive tvangen kommer fra ingen andre enn politikerne og deres ideologiske pseudo-sekularistiske dogmatikk. Dette er en forklaring med litt fornuft i. Jeg tipper ingen av psykologene er i nærheten av dette relativt enkle resonnementet, som sannsynligvis, slik jeg ser det, er mye nærmere sannheten enn hva slags system-oppkok de serverte. Jeg har ikke giddet å lese rettsdokumentene av denne kjedelige saken.

Men dette snakket om det ekstremistiske «utenforskapet» hos enkelte, det er en konsekvens av et politikerskapt, kategoirsk totalitært paradigme og gjennomgripende samfunnsføringer som i sin egen ekstremistiske effekt medfører ganske forutsigbare, dog enda små utslag fordi de i essens har satt seg over fornuften og politisk omdefinert det som egentlig menes med folkelig «frihet». På den måten lever politikere. og deres forbipasserende forfengelighet for en viss ideologisk foretrukkenhet, kun på lånt tid

Konsekvensialisme og andre følgelighetsmessige disipliner har aldri vært del av demokratiets kjerne. Tvert om, så er det per definisjon et meget ansvarsløst styringskonsept samtidig som det er svært fordømmende med de som forkaster slik kategorisk sentimentalstyrt substanspolitikk. Kollektivisme er svært skadelig på den måten. Det er ikke noe positivt i dette foruten hva som ligger i det av politisk positivsme og realiserbar opportunisme.

Videre blir det anskuelig at sentimentene som ligger bak all hatlovgivning har lite med konsekvensetikk og juridisk stringens eller likhetsprinsippene, det være, lik straff for like straffbare handlinger å gjøre.

Men for abstraksjonsister og dårer som politikerne i dag er, så er slike diskriminerende fortolkninger og forestillinger av andres handlinger helt nødvendig for å sikre seg selv fra å møte sin egen skakkjørte inkonsekvens, som de selv har propagandisert helt uforsvarlig, egentlig, bare for å vinne lett oppslutning bak null av substans og minimalt av fakta. Helst.

Det vi ender opp med i kjølvannet av slike svære samfunnsbrede fallitter er totalt overvurderte, banaliteter av skikkelser som portretteres i tårevåte intervjuer hvor de leverer dikt en 8-åring kunne stablet opp som et slags uttømmende argument for sin «posisjonisme». Dette er demokrati på sitt beste.