Frontalangrep på Friedrich Nietzsche: En proto-postmoderne feiging og filosofisk fallittmaker for «untermenschen»
Det er ingen ære i å angripe en død eller svak mann, men Nietzsche, som omfatter begge godt, kunne skrive, veldig godt, og forblir sådan og delvis derfor den stadig siterte kulturbæreren for desillusjonerte vestlige akademikere, nevrotiske, livsudyktige intellektualister uten retning og spekulativt selvutslettende verdipessimister. Han representerer i praksis intet annet enn en høy-stiliserende, semi-schizoid feigmannsversjon av emosjonelt fundert intellektualisme, som i sin endelige form ikke er annet enn kvasi-estetisk essens uten strukturell konsekvens, der dybde simuleres gjennom språklig meningspretens og selv-applaus forløper som et selvsugende kretsløp av alt for treg visdom og falsk transendens. Hvor sympati for egen epistemiske elendighet blir til et åpenhjertig personlig tyranni.
Nietzsche kan derfor med rette forstås som en filosof skreddersydd for det dysfunksjonelle massesamfunnet, snarere enn som noen sterk sannsiger, snarere som en selv-salig, kognitiv trøstestrateg for åndelig og seksuell avmakt, dullet inn i estetisk overlegenhet for å dekke over realitetens kontinuerlige nederlag. Den stakkarslige håpløsheten forløser et eksistensielt selvbedrag, ikledd tykke komfortable metaforer, gjennom et mønster av desperate manøvrer i en livslang flukt fra årsak og realitet i bytte mot små drypp av virkelighetsvegring og liturgisk skjønnmaling, filosofisk forankret i skjebneorientert selv-erotisk sublimasjon.
Nietzsche drev en form for mental selvhjelp mer enn noe annet da han bejublet det «dionysiske», samtidig som han i realiteten feiget fullstendig ut bak aforismenes estetiske skalkeskjul. Han forfektet en påtale mot menneskelig svakhet med panegyrisk nihilisme i et svulstig poetisk selvsug. Det hele utarter til metafysisk feighet formanet som radikal briljans, og en pseudo-rebell som forskanser seg i symbolske overdrivelser uten å stå for noe håndgripelig. Han griner seg gjennom skyggeteateret av «Übermenschen», et begrep han for sikkerhets og forbeholds skyld aldri definerer praktisk, fordi det blir for vanskelig, men heller lar flyte i psykologisk slam i håp om at leseren skal projisere nok beundring til at selvmotsigelsene innad og utad forblir uadressert.
Sannheten er at Nietzsche aldri søkte sannhet, men bare en måte å overleve fraværet av den. Han søkte et slags psykospirituelt morfin for å lindre et allerede svekket og mentalt sykelig sinn i tillegg til sine kroppslige lidelser. I «Zarathustra» og «Ecce Homo» forestiller han seg en verdensendrende åpenbaring, men leverer kun høylitterære åndedrett og en emosjonell infusjon av selvdyrkende dunst. Hans «omvurdering av alle verdier» er ikke stort mer enn debil, drømmende dekonstruksjon. Han river ned, men bygger ikke. Foruten fortolkning finnes ingen åpenbaring, bare en kontinuerlig oppløsning. Derfor hylles han av intellektuelle posører, humaniora-runkere, kunstnere og andre konseptuelle svindlere like så, fordi han tilbyr et filosofisk carte blanche for å føle seg dyp mens man unngår ethvert krav til presisjon og etterprøvbarhet. Nietzsche står igjen som en proto-postmoderne håpløsing, hvis virkelighetsfjerne feighet ble kamuflert som dyp innsikt, og hvis intellektuelle impotens ble løftet til livsanskuelse for fedora’cels og andre akademiske fallitter
Filosofien derav sprang ut fort og åpenbart fra det som i realiteten var en dyp personlig projeksjon. Nietzsche’s seksuelle avvisning, sosiale fremmedgjøring og nevrotiske sensitivitet er og blir selve grunnmuren i hans tenkning. Den såkalte overmenneskelige visjonen hans er også et litterært surrogat for utestengt maskulinitet. Hans etterkommere speiler dette: menn uten plattform, virkelighetskontakt eller pliktfølelse som søker mening uten ansvar, resultater uten evne og styrke uten disiplin.
Den filosofiske fasaden forfaller straks man undersøker premisset. Nietzsche hevder at sannheten er ufullstendig, ubærlig, og ikke minst farlig, og at vi derfor trenger kunst og illusjon for å leve. Dette er et eksplisitt opprør mot rasjonalitetens primat. Hos Nietzsche blir derfor illusjon og kunstneriske bedrag et psykologisk behov som skal dyrkes. Det er en livsanskuelse som bygger på en kulturell og reaksjonær ukristelig frelse fremfor reell overvinnelse av rasjonalitet. Når han vender seg til det «dionysiske»: beruselse, oppløsning, oppstand, så er det kun midlertidig og primitiv flukt. Nietzsche går i det fleste, og for menneskelige feller når han sådan forveksler livets drivkraft med selv-korrupsjon, forvirring med dybde, og svakhet med stil.
Relevant: Irrasjonalitetens unnfallenhet og nedfall
«Romantikk», mytologi og estetisk drift eksisterer som menneskelige impulser, men må best forstås som sekundære fenomener av annenrangs forståelse som uten underordning til rasjonell struktur blir destruktive. Romantikken er riktignok ikke ond, men særdeles farlig når den får dominere. Kunst er ikke falsk, men ikke grunnleggende og for-førende, og følelser er ikke irrelevante, men fullstendig epistemisk utilstrekkelige alene, og i seg selv. Den rasjonelle rekkefølgen er en forutsetning for all overlevelse, inkludert mentalt, og klarhet er hva som virkelig forløser mens struktur overgår forfall. Der meningsløsheten truer, er rasjonalitet den eneste bærebjelken som ikke brekker eller ruster. Nietzsches reaksjonære anti-kristne radikalisme snur rekkefølgene, og det pur kontrært og infantilt, som åpenbart er en fundamental kategorifeil, da det irrasjonelle kan ikke stå øverst. Det er ikke frø for fornuften, men brann i bunn før det hele går opp i flammer.
Å basere et nytt fundament av mening på affektive forstyrrelser ender i sirkulær forringelse, og Nietzsche frontet i den forstand symbolske substitutter for sannhet, som fungerer som dekorasjon fremfor diagnose og deduksjon. Der hvor livs-lidelsen som burde vært analysert, behandlet og eventuelt bare avsluttet med det samme for alles beste, ble feil og konstant fortapelse omformet til et åndelig ritual og estetisk resignasjon. Filosofien derav blir et speil for personlig unnvikelse, der rasjonell tenkning søker å fjerne smertens årsak, og hvor Nietzsche ønsker å transfigurere livsapati til appeller av «kunst».
Nietzsche var aldri noen sann radikaler. Han presterte og poetiserte som en unnvikende estetiker. En vag, syk og forkommen feiging som ikke etterlot annet enn en eksistensiell fluktmanual for undermennesket, ført i høystemt. humoristisk og velformulert språk og filosofisk staffasje. Det eneste han virkelig lærte var å frykte og flykte livet med en viss fremtoning, mens det såkalte overmennesket forble en karikert idé, rasjonalisert til døde, men som i realiteten lever svært glade dager.
