Fra statisk illusjon til evolutiv innsikt: Et overblikk av intellektets fallgruver og teknokratenes massemanipulasjoner

Hva den glorifiserte gjennomsnittspersonen i sin komfortable kognitive dvale oppfatter som rasjonalitet, er i realiteten som regel en statisk, falsk reduksjonisme; en forenkling av komplekse sammenhenger som feilaktig sidestiller enkelhet med sannhet. Kategorisk tilnærmet statisk tenkning er ikke bare en tilbøyelighet, men et selvpåført fengsel hvor virkeligheten komprimeres til illusoriske, binære narrativ, svart eller hvitt, riktig eller galt. Evolutiv tenkning, som derimot ikke er spesielt kategorisk av seg, søker kontinuerlig utvikling, tilpasning og erkjennelse av virkelighetens mangefasetterte natur. Dette er et forsøk på stipulere en fundamental skillelinje mellom to tenkemåter, samt skildre de forutsetningsvise forskjellene mellom stagnasjon og fremgang. Mellom intellektuell latskap og såkalt sann innsikt.

Statisk tenkning oppstår av mangel på fornuft, tilstedeværelse av folkelige fordommer (f.eks. doktriner og dogmer som skinnhellig systemideologi «anti-rasisme»), frykt, og det være seg all mulige former for frykt: Frykt for usikkerhet, ‘frykt’ for kompleksitet, frykt for det ukjente. Akkurat derfor flokker flokkmennesket seg i inn ubevisste, bekreftende ekkokamre, omgitt av likt-tenkende som forsterker deres oppfatninger og gjør enhver motsetning til en eksistensiell trussel. Dissef flertallsorienterte folkene bygger sine forestillinger og identiteter på overfladiske symboler, narrativ, gjentakelser, gjengivelser, fascinasjoner de gjerne ikke forstår, på assosiasjoner fremfor substans, og omgir seg med ideologiske substitutter som dekker over den fundamentale mangelen på selvinnsikt. Den intellektuelle immobiliteten som følger, skaper et vakuum hvor kompleksitet blir sett på som en trussel, og blind tilpasning blir løsningen og konformismen, en sekulærreligiøs læremester.

Forfektelser av falske realiteter og positivisme-fakta som en slags metodologisk gullstandard er korrupsjon-institusjonenes grunnpilar. Paradokset er at denne typen korrupsjon er allestedsnærværende, men samtidig usynlig for dem som befinner seg midt i den. Vesentlig statisk tenkning svekker individets evne til å gjenkjenne illusjonen de lever i, og gjør dem til enkle bytter for masse-manipulasjon. Korrupte aktører utnytter dette handlingslammende lav-kognitive landskapet og forfører massene med enkle løsninger, pakket inn i populistiske slagord og konsensusbaserte dogmer. Sådan har vi beskrevet «samfunnet» som tikker og går, sakte men sikkert, men med varierende resultater med tanke på f.eks «fremgang»—hva evt. «progressivitet» og «berikelser» er, som også defineres av de korrupte.

Positivismen, den «moderne» intellektuelle krykken per Compte og mindre metodologisk, Mill, eliminerer egentlig ethvert behov for faktisk kritisk evaluering, men forskanser seg som formalistisk analytisk bak inferensiell statistikk og bayesianske baseringer. Samtidig, når konsensus blir den fremste målestokken for sannhet, blir makten til de få sementert, og korrupsjonen maskeres ofte som fremskritt. Positivisme er en mental lenke som binder individet til ideen om at å stille spørsmål er farlig, narrativbygging, hvor etablerte dogmer beskyttes gjennom en kombinasjon av akademisk autoritet og populistiske pekefingre. Dette resulterer i en situasjon der kritisk tenkning ikke bare marginaliseres, men aktivt erstattes av et ‘klima’ av intellektuell servilitet, hvor selv de mest åpenbare svakhetene ved systemet overses til fordel for en trygghetssøkende tilpasning til konsensus.

Relevant: Etiologien bak pseudo-progressivismens ’empatipositivistiske’ elendigheter

«Miniskulisering» er de korrupte og bevisste maktkynikernes mer moderne våpen. Der tidligere tiders svindlere opererte med enkle lommetriks, gjemmer dagens manipulatorer seg bak et komplekst teppe av teknologiske illusjoner. Ved å fokusere på mikroskopiske detaljer og isolere enkeltnarrativer fra den større helheten, skaper de en illusjon av løsninger som aldri egentlig eksisterer foruten banal retorikk. De reduserer komplekse problemstillinger til overforenklede punkter, løsrevet fra virkeligheten og klare til konsum for en masser som ikke ønsker annet enn en kombinasjon av enklest mulig bekreftelser og konsumkapital. Dette er hva som foregår i dagens USA under tech-bros, som har kjøpt opp det lille som var til overs av andeler i Donald Trump og «MAGA», og vi ser resultatet: system-jøder som Sam Altman og Ellison som umiddelbart gis podium for å pushe mer «mRNA-vaksiner mot kreft», eller Elon Musk—med skikkelig kule brain chips; alle latterligheter og ubrukelig i seg selv, men folket har likevel ingen ryggrad de heller, ingen forutsetninger for å forstå dybden av svindelen og det generelle narret fra disse hoff-klovnene med klippekort og som dominerer og kontrollerer narrativene som skal skrive seg fra såkalte «sosiale medier», som de også aktivt dikterer, for sikkerhets skyld. Ikke mindre for selveste «ytringsfrihetens» skyld.

Trivialisering er et beslektet fenomen til «miniskulisering». Det fungerer som en selvforsterkende sirkel, der komplekse spørsmål reduseres til overflatiske forklaringer og lettfordøyelige narrativer. Samfunnet, dominert av middels intelligens løftet opp og frem, blant annet via nepotisme og «demokrati», generelt på svært kortsiktige insentiver, favoriserer slike simplistiske løsninger fordi de er svært komfortable. I en slik verden elimineres kritisk tenkning systematisk blant et økende antall—bare se på tilstandene i akademia—og enhver motstand blir feid under teppet av kulturelt akseptable dogmer.

Den rasjonelle eksistens per motstående evolutiv tilnærming vs. statisk tilbøyelighet representerer det sanne paradigmet hvor menneskelig fornuft samsvarer med objektiv virkelighet. Korrupte krefter kan aldri vinne i en slik tilstand, fordi deres eksistens hviler på å ubevisst skape kaos og forvirring hvorpå de kan flyte. Deres strategi er ikke å presentere alternative virkeligheter, men å utrydde selve fundamentet for objektiv virkelighet og erstatte den med vilkårlige innfall. Ved å erodere rasjonalitet bit for bit, oppnår de sin dominans, ikke ved å skape noe bedre, men ved å ødelegge enhver referanseramme for hva som er sant. Dette prinsippet er tydelig demonstrert i finansielle markeder, hvor innføring av teknisk generert uforutsigbarhet og diffuse design ikke bare tjener som et slør for å skjule og hel-relativisere verdienes faktiske tilstand, både i form av moralrelativisme og materiell verdi, men også som en mekanisme for å skvise ut profitt av systemet for de mest kapitalsterke aktørene, ofte statsstøttet og fullfinansiert som Elon Musk, som har kjørt flere deler av delstater i USA til konkursens rand, uten at vi hører mye til det fra runkering-re-mediene på «X». De store spillerne manipulerer markedets kaos til sin fordel, samtidig som de fremstiller ustabiliteten som en naturlig konsekvens av kompleks økonomisk dynamikk, og på den måten befester de sin posisjon uten innsyn eller reell kontroll. Teknokrati hvor folket forblir som AI-bots å regne.

Relatert: Trusselen fra «kunstig intelligens» — mer et definisjonsspørsmål og sosialfantasi?

Evolutiv tenkning kan sies å ha sine røtter i filosofiens og vitenskapens historie. Aristoteles’ søken etter empirisk kunnskap og Descartes’ mer metodiske tviling og skeptisisme er eksempler på en tankegang som konstant søker utvikling og fornyelse, og som stammet fra utvilsomt intelligente personer. I dagens verden ser vi mindre og mindre av dette innad i innovasjon-sektorene, der nytenkning burde være helt essensiell for fremgang. Imidlertid er det statisk tenkning som gjennomsyrer og blander seg inn nå, i form av byråkratiske og politiske strukturer som klamrer seg til et større og større status quo.

I en verden i konstant forandring men uten særlig fremgang å spore; snarere mer resikrulering, re-runs og sparepolitikk som det «Grønne skiftet», manipulerer elitene kynisk massene til å akseptere enhver forandring de påtvinges, uten spørsmål. Et tydelig eksempel er altså «klimaendringer», et fenomen som er blitt redusert til banalitet gjennom overforenkling og trivialisering. Massene mates med simplistiske narrativer som utelukker enhver dyp forståelse, og resultatet er en blind aksept for tiltak som ikke engang forsøker å adressere noe reelt, men som kun er en illusjon. Dette gir elitene muligheten til å konsolidere makt og implementere politiske agendaer som tjener deres interesser.

Relevant: Den anti-intellktuelle A.I-fremtiden

Paradokset som lar seg spore i storsamfunnets moral-relativistiske akrobatikk og diskurs, er at de som hevder å være mest tolerante, ofte viser seg å være de mest intolerante. Evolutive, faktisk «åpne» tenkere, altså de som faktisk besitter evnen til nyanser og selvkritikk, blir systematisk avvist og marginalisert til fordel for gruppetenkningens komfort på alle nivå i det manipulatoriske middelmodighetssamfunnet. Selv enkle forestillingen som «toleranse» har dermed mistet sin opprinnelige dyd og blitt et instrument for å kvele avvik og sementere konformitet. Inverteringen er total, og forfallet er selvforskyldt, drevet av individets egen tilbøyelighet til simplifisering. Dette har makten uklokt utnyttet ved å akselerere en nedadgående spiral av intellektuell reduksjonisme, hvor menneskelig tenkning pulveriseres og forvitrer, via bla kunstige komiteer, prosesser og AI-intelligens, til hastige, verdiløse konklusjoner; et stort meningsfattig spill av svake formeninger og premissfattige pseudo-poeng som gjør massene lett kontrollerbare under en stadig mer dominerende, falsk og forstyrret elite.

Relevant: Fra grasrot til gevinstkapital: Teknokrati og konservative kapitulasjoner

Den egentlige kampen står mellom statisk og evolutiv tenkning, mellom stagnasjon og fremgang, mellom illusjon og virkelighet. Valget er enkelt, men konsekvensene er enorme. For en verden styrt av dogmer og frykt er en verden med store skadelig begrensninger for noen faktisk fremgang, hvor passivitet og selvbedrag blir den ultimate valuta, der individet frivillig frasier seg sin evne til selvstendig tanke til fordel for en konstruert trygghet og illusjoner som sakte men sikkert fanger mennesket i en evig loop av overfladisk tilfredsstillelse og forutsigbar kontroll.

Alternativet er en verden hvor individet har mot til å søke sannhet og fornuft, selv om det innebærer ubehag, og særlig selv når det krever konfrontasjon med egne illusjoner og samfunnets masseformelige tvangstrøyer. Implisitt i valget ligger det en intellektuell utfordring med et slags eksistensielt ansvar. For i det øyeblikket individet velger å se bort fra kompleksiteten og vende seg mot komfortens enkle løgner, har det allerede tapt, og dette såkalte demokratiet deres kan like gjerne forkastes i samme slengen, da det har underkastet seg de kreftene som aldri vil tillate frihet, bare en simulert utgave av det, uten noen som helst berettigende av faktisk funksjon.

Den fornuftige fremtiden tilhører de som våger å bryte ut av denne mentaliteten, de som forstår at frihet og fornuft aldri gis, men krever verdsettelse av intelligens, innsats og disiplin samt en urokkelig kollektiv vilje til å møte realiteten i all dens kompleksitet og brutalitet.

Alternativet er intet mindre enn en moderne form for slaveri, hvor individet reduseres til et viljeløst redskap for systemet, holdt i sjakk av illusorisk trygghet og sosial tvang. Her erstattes frihet med trivielle valg, tenkning med repetisjon, og potensial med konformitet. Kun de som gjennomskuer bedraget og bryter lenkene av selvpålagt underkastelse, kan kreve en fremtid der friheten er reell og ikke bare en dekorasjon for en skjult trelldom.