FILMKRITIKK: «Rumble Fish» (1983)

Film noir-tilnærmet filmatisering fra Francis Ford Coppola av tenåringsroman ved samme navn. Har ikke lest boken.

Førsteinntrykket er av en tynn surrealisme og mentalt uopplagte portretteringer av menneskelig tiltaksløshet. Handlingen skjærer mer og mer gjennom som et tåkete og traurig tenåringsdrama om to brødre, i to forskjellige ‘virkeligheter’, men på samme sted. Dette er i grunn filmens hovedtema, med ikke så alt mye utenom verdt å bry seg med.

Bildet og fotografien veksler mellom en forfølgende, utvungen og noe forføresk portrettstil. Kinematografien er preget av en grå sødmevis ‘tåkevegg’ og en viss gjennomfarende atmosfærisk seighet som gjør at handlingen holder godt tritt med budskapet.

Regien tjener godt med en viss perspektivistisk innfallsvinkel som finurlig og relativt kreativt veier av der hvor fokuset skiftes betimelig. Dette gjør at filmen også beholder en brukbar balanse mellom oppbyggning og mer direkte dramaturgi. De mer perifere skuespillerprestasjonene er ikke merkbare slik de bør, og irriterer lite.

Hovedrollen spilles av Matt Dillon, og dette må være en av de beste rollene han har spilt noen gang. Men jeg mistenker at det nettopp er fordi han deler mange av de samme døve trekkene med sin tenåringskarakter, og at rollen derfor faller ham mer eller mindre naturlig nok. Mickey Rourkes prestasjon irriterer egentlig mer enn hva den oppleves ‘dyp’ og autentisk. Dette til tross for at det er nettopp hva hans karakter er ment å bekle, eller hva manuset antakelig bemyndiget. Det er noe som mangler der, og det blir derfor til tider lite overbevisende, noe som ødelegger, men ikke veldig mye sånn sett.

For mer voksne skuespillere å innta mer enfoldige og infantile roller er ofte et stort problem i filmer, og det er bare et fåtall som gjennomfører med stil. Det oppstår gjerne en konflikt og formidlingsmessige problemer med både manus og scenebilde når rollen skal iføres i henhold noe så bokstavelig og forestillingsmessig typisk som skildringer av tenåringsvold, av, og formodentlig for voksne.

Filmen har to hovedbudskap. Ett mye mer sofistikert og mer assosiativ, og mindre sosialt betinget enn det andre, som følgelig er mer åpenbart og platt.

Spille- og handlingsvis er dette på mange måter en film typiske film-frekventerende ‘midwits’ vil synes er finurlig og smått forlokkende. Mens normies vil synes den er veldig merkelig og ikke minst kjedelig foruten kanskje ‘elskovscenene’ og annet av banaliteter.

Jeg på min side oppfatter filmen som et forsøksmessig anløp på å være delvis stilistisk modig og samtidig nokså manustro, spesielt med tanke på fotografisk fortolkning og tidvis meget overbevisende skuespill. Men alt i alt så oppleves filmens ‘filosofiske vekting’, tematikk og moment mer som en del av et stilvalg og overformidlet i kontekst av handlingens overordnede budskap. Handlingen og portretteringene er også mindre overbevisende i kraft av de aktuelle miljøene som skildres som ensbetydende med filmens alvortyngende toner og tematikk.

Mer ut av en viss fatning er tematikken når Dennis Hoppers karakter avlaster de mindre overbevisende rollefortydningene av ‘tenåringdramatikk’, som også blir litt ‘sliten’ og brysom etter som handlingen egentlig smått steiler og mer av substans uteblir.

Det hele hadde antakelig vært noe bedre om både manus og det regitekniske var mer tilpasset Mickey Rourke som en sterkere figur enn hva han på sett og vis forsøkes som. Kanskje noe mer fordrende som hadde fremhevet karakteren mektigere og sannere tilpasset en autentisk ungdomsrebell og halvgeni enn det som etter hvert blir forholdsvis for mye pleonastisk preik.