FILMKRITIKK: «Dune: Part One» (2021)

Nytolket sci-fi av det som visstnok er en slags ufullstendig klassiker fra selveste godåret 1984. Implikasjonen er selvsagt at jeg ikke har sett originalen, selv om jeg muligens burde ha gjort det for å vurdere denne filmen skikkelig. Denne ble meg anbefalt av noen som mente den holdt en viss kvalitet innen sjangeren, så da ble den dyttet foran i køen.

Det viste seg også at det var David Lynch sto bak originalmanuset i filmen fra 1984, noe som potensielt forklarer mye angående herværende films manuskvaliteter. Jeg liker generelt sci-fi som sjanger fordi sjangeren i seg selv, blant annet, presser normies til å kanksje tenke bittelitt lenger enn ellers, og det er dessuten et meget opportunt format til å brette ut både det ene og det andre samfunnskritiske, som oftest, dystopisk kritikk.

Men denne filmen handler mer om heroisme enn noe annet. Igjen, uten å ha sett, eller å ha noe inngående kjennskap til originalen, ble jeg relativt positivt overrasket da jeg så denne filmen. Spesielt med tanke på manus og moment, men dette med visse forbehold. Blant annet det mest åpenbare, nemlig fortellingen, hvilket drar meget til kjenne på historiefortellingen i «Star Wars» (1977). Plottet i Dunes univers er helt åpenbart veldig inspirert derav, og selv om dette ikke er «feil», en film-forbrytelse eller uforståelig, så trekker det meget ned med tanke på originalitet som kvalitet.

I tillegg til at historien og universalitetene meget trolig er nærmest kopiert fra «Star Wars», og sikkert fra flere andre verk, så er visst denne filmen en såkalt «remake». Hvorvidt «Dune» (2021) følger samme adapterte manus som filmen fra 1984, hvor Lynch sto bak, vet jeg ikke. Men jeg antar at det ikke er veldige eller vesentlige avvik mellom de to. I så fall blir det automatisk en lavere skår for filmens manus.

Som nevnt, momentet filmen holder er også vel satt. Slikt kommer ofte nærmest av seg selv på bakgrunn av et bedre manus. Men det er likevel ikke noe som kan sies å være selvsagt, så derfor skårer jeg uansett høyt for meget god flyt og progresjon av fortellingen, og i den forstand er filmen kanskje sterkest. To og en halv time går greit unna uten at man kjeder livet av seg for mye til å slå av.

Regi og kinematografien er tilsvarende god. Der er det lite å utsette. Denne filmen vant flere «Oscars» for blant annet for lyd, klipp og design, noe som sikkert kan forsvares. Likevel, noen av konseptene og spesielt flere av kreasjonene er kanskje i overkant etterlignet andre filmer, blant annet med åpenbar påvirkning fra James Cameron hans og «Avatar» (2009), hvilket forresten en lite imponerende film i seg selv.

Men «Dune» (2021) er som film pen i ‘tøyet’, og virker derfor ikke spesielt slitsom på øynene. Estetikken bærer mange av scenene. Skuespillet er jeg også delvis fornøyd med, men det er to ting som trekker ned i der også.

For det første tar jeg høyde for at castingen i denne filmen er mindre problematisk med tanke på at man som regissør allerede har en foregående film, hvor man helst (gjen)kjenner svakhetene til karakterene, og derfor kan være mer treffsikker med tanke på rollebesetningen. Hovedrollen er brukbar, selv om det blir litt lite sparsommelig med enkelte «drømmescener». Litt for klamt og spinkelt, men det irriterer ikke.

Det andre henger mindre sammen med det første, og dreier seg om karakterutvikling, hvilket ingen av karakterene i filmen egentlig viser noe særlig av i denne første delen. Del to er under produksjon, og kommer i 2023. Derfor blir det vanskelig å bedømme hvor gode skuespillerne egentlig er som utviklende karakterer. De karakterene som dør i denne filmen gjør dog dette på en kinematisk fornuftig og fortrolig nok måte som er i tråd med sunn realisme.

Så til noe av det mer negative.

Filmen er i overkant for høy på seg selv og sine metoder, deriblant eksempelvis litt for glad i bruk av spesielt ‘slow motion’ og andre banaliteter som skal bidra til mer øynefangende sekvenser. Noen av disse minuttene stjeler tid og litt krefter hos seeren, og gjør heller ikke så mye godt for troverdigheten til enkelte av karakterene, som forsøkes betegnes som store og mektige i så måte.

Deriblant, så er det et par scener der «Baron Vladimir Harkonnen» eleverer opp og flyr rundt, noe som filmen forsøker å gjøre til en slags stort øyeblikk, eller noe som er spesielt intimiderende, hvilket er forfeilet, fordi, anti-gravitasjonsteknologi i denne filmen ekisterer jo over alt ellers i dette universet.. Så hvorfor skulle ikke en forkrøplet, feit, men veldig rik gubbe også kunne flyve rundt i en slags fremtidig hjul-løs «rullator» uten at dette vakte noe særlig oppsikt? Nei, det henger ikke særlig på greip og blir derfor dumt.

Flere slike «store» greier som filmen forsøker å presse på oss er litt for corny til å overbevise særlig. Det blir fort feilslått og rett og slett mindre gjennomtenkt på en sterkere konseptuell basis. Dette trekker ned for meg, spesielt med tanke på hvor smart og gjennomtenkt filmen virker på sine egne vilkår. Tross alt, så er en god film gjerne mer gjennomtenkt enn å bare kopiere eller appellere til barnslige tåpeligheter. Filmen har også en god del av mer åpenbare kontinuasjons-feil, men dette kan man jo overse.

Foruten alle disse feilene og flere klisjeer er filmen brukbar, og oppfølgeren kan bli god. Man kan vel også, på grunn av historiens større holdepunkter, lage fler filmer i en slags lengre saga. Men det uten at noen nødvendigvis mer utpreget originalitet i det videre er rimelig å forvente. Fordi denne filmen, og eventuelt kommende filmene, byr ellers sådan på lite nytt av tanker og konsepter. Hadde denne filmen vært (mer) original, så hadde vi trolig snakket om en høyere skår.