Fanatikere, idioter og kynikere: «Kunstig intelligens skal beskytte demokratiet»
Kappløpet om såkalt «kunstig intelligens» (A.I/K.I) sies å være godt i gang. Mer kritisk sett kan det sies at det hele ikke engang har startet, da den «kunstige intelligensen» det generelt gjerne dreier seg om, egentlig ikke er annet enn en konseptuell utvidelse og omkalfatring av et allerede meget utstrakt, teknokratisk rigget sentralmaktsystem som står ovenfor store potensielle politiske prøvelser.
De fleste tekniske feilforestillingene som formidles i forbindelse med selve konseptet «kunstig intelligens» kommer av at de akademiske miljøene som utvikler denne teknologien, generelt er nærmest totalt unntatt alle former for kritikk. Dette er fordi ingen heller egentlig tjener noe som helst på å fremføre denne kritikken, altså, det er til ingen særlig konkret nytte for noen, generelt eller videre spesifikt. Selv ikke mellom konkurrenter fordi de er i samme båt hva gjelder teknologi. Man antar også at formålet med forskningen er til generell gavn for alle. Altså, alle i samfunnet. Det å kritisere denne utviklingen blir derfor på noen måter litt som å kritisere opptakten til forbrenningsmotoren, og samtidig «sette vogna foran hesten».
Det er også snakk om meget store investeringer når det gjelder «kunstig intelligens». Alle slike «kappløp» består i å tilegne seg kontroll og kommersielle fordeler med tanke på effektivitet. Kappløpet om «kunstig intelligens» er i så måte ikke noe unntak i det hele tatt.
Tekniske konseptproblem
Definisjonen av «intelligens» er allerede ganske anstrengt og til tider for utvetydig for mange. Definisjonen av «kunstig intelligens» er til sammenligning ekstremt utsvevende og til tider ekstremt innbilsk og nærmest naivt utelukkende forstått på bakgrunn av hva som er en form for absurd reduksjonistisk logikk. Dette tilsvarende tanken at om man bare integrerer nok konseptuelle koblinger og multipliserer dette i uendelighet, så vil man produsere noe nytt av overordnet forståelse, men dette er selvsagt ikke tilfelle.
Relevant: Trusselen fra «kunstig intelligens» — mer et definisjonsspørsmål og sosialfantasi?
Problemet kan enklere forestilles på den måten at mange mennesker, alt for enkelt sett, lar seg lett begeistre over en maskins prosessuelle dyktighet når det gjelder kompleksitet bare den til en viss grad overgår deres egen. De samme menneskene begår samtidig den feilen at de uvitende både utelukker og absolutt undervurderer viktigheten av en maskins mangelfulle evne til å uavhengig diskriminere mellom programmerte utsagn og selve rigiditeten bak definisjonene som ligger til grunn som legger lokk på faktisk kreative løsninger.
Kompleksitet med særlig hensyn til kvantitativ behandling av mye informasjon er neppe en holdbar ekvivalent til «intelligens». I den forstand, så går «intelligens» ut på mye av det faktisk motsatte; å bryte ned og med definisjoner, og på den måten skape nye premisser. Ny informasjon og retning. Ville en hypotetisk velutviklet «kunstig intelligens» klassifisert seg som «kunstig» eller «intelligent»? Trolig begge, i tråd med hva som desto er maskinens menneskelige definisjonkomplekser lagt til grunn.
Kunstig intelligens, «en gave til autoritære»
Såkalt «kunstig intelligens» er i realiteten og essensielt et komplekst dataprogram, og et dataprogram kan enkelt teknisk kopieres. Dermed lar denne «intelligensen» seg spre og potensielt anvendes av nærmest alle som har et motiv. Man kan altså ikke begynne å potensielt sammenligne f.eks. mer beskyttet raketteknologi og innlåste fysiske raketter, med (mer) åpne dataprogrammer.
Den store frykten for de demokratiske demagogene i «vesten» er sånn sett at «K.I-systemer» skal falle i hendene på «autoritære» regimer, som ifølge dem, angivelig bare vil bruke det hele til å misbruke, undertrykke myrde sitt eget folk osv. Syntetiske systemers evne til å destillere ut såkalt «høypresisjons-propaganda», inkludert forbedringer innen blant annet «deep fakes», bekymrer også vestlige monopolmakter. Men denne frykten kommer nok på bakgrunn av at utviklingen truer deres egen teknologiske kontroll, og foretrukne metode når det gjelder diverse former for aktiv manipulasjon av virkeligheten:
Luckily, companies in the United States and allied nations have largely led the advance of generative AI capabilities. As the technology matures, this advantage will be increasingly important in giving open societies time to understand, detect and mitigate potential harms before autocratic states leverage the technologies for their own ends. But the free world risks squandering this advantage if these pioneering tools are easily acquired by authoritarians.
Slike kategorisk kontrasterende uttalelser som foregir å være i samsvar med «gode» verdier, er ofte mer avslørende enn faktiske og fornuftige. Folk som skriver slikt må være idioter, kynikere eller svært naive mennesker. Det bør være en automatisk forutsetning å kategorisk forstå at nærmest hvilken som helst storstilt implementering av gjennomgående «kunstig intelligens» i vestlige samfunn, etter all sannsynlighet, vil innebære en enda sterkere konsolidering og kontroll for en sentralmakt som allierer seg med slike «intelligente» systemer. Noe annet er fullstendig kontraindikert med realiteten, og må således forstås som propaganda i seg selv.
Implikasjonen i samfunn hvor «kunstig intelligens» implementeres, blant annet for å både «styrke demokratiet» og demme opp mot «autoritære» tendenser, går åpenbart effektivt ut på det samme: Man søker ikke bare å kontrollere informasjon, men å definere bort all potensiell motstand i systemet.
Kontroll og tilbakehold av informasjon, såkalt «hoarding», er på andre samfunnsområder kriminelt, og det med god nok grunn. Hensiktsmessigheten av dette går ut på at prinsippet at å komme til produktive forslag og løsninger, skal incentiveres av ‘frihet’ til å tenke mest mulig fritt (sannferdig) fremfor det å manipulere og produsere falsk «fakta» for å skaffe seg fordeler. Lover mot blant annet innsidehandel går ut på nettopp dette juridiske rasjonal m.m.
Det syntetiske demokratiet
Som sagt, en samfunns-bred implementering, som er selve «målet» med «kunstig intelligens», vil effektivt innebære enda mer og sterkere politiske føringer samt rom for det eksisterende av «demokratiske» fallitter.
De demokratiske «grasrot-verdiene» og dets politiske produkter, er ofte er langt fra noen som helst substansiell realitet eller filosofisk ideal, foruten når det gjelder hva dette gavner politikerne selv, ikke folket. «Demokrati» som konsept, er som kanskje kjent en ekstremt svakstilt struktur med tanke på sannhet og hvordan systemet av natur og effektive vesentlighet, både kompromitterer all mulig substans med overveldende hensyn til alt som finnes tilgjengelig av mulige «kompromiss».
Og hva betyr det så, i praktisk effekt, at man skal komme «autoritære» i ‘forkjøpet’ med bruk av «kunstig intelligens»? Kunstig intelligens er, som ellers drøftet, hverken «intelligent» eller nødvendigvis noe sannferdig. Kunstig intelligens er produktivt og potensielt meget nyttig når det gjelder prosessering av allerede bestående, men kompleks informasjon, men ikke noe mer. Så hva kan man således forvente av forbedringer i «demokratiet» i nettopp denne forstand?
Implementeringen av kunstig intelligens vil sannsynligvis og snarere ta det allerede demokratiske ‘dobbeltsidige’ demagogien til et helt «nytt nivå», men personlig tror jeg selv denne muligheten foreløpig er en mulighet av begrenset realisme.
Relatert: Demokrati, en farlig religion. Del fire: Partipolitikk og pluralisme
Fordi det bør fremdeles bety noe å være et menneske med meninger mer enn å være en type ‘meningsmaskin’ a la politikere i det «pluralistiske» paradigmet. Uansett hvor stor «polariseringen» blir, med såkalte «faktasjekkere» og det hele, så vil folk flest i fremtiden forhåpentligvis være mer tilbøyelig å høre på fornuft fra mennesker med reell intelligens enn å forfekte syntetisk, «uavhengig» «informasjon» fra det som i all netto-effekt egentlig er forhåndsprogrammerte og fordummende maskiner.
Men folk foretrekker dessverre overforenklinger fra såkalte autoriteter, og det er nettopp der styrken til «kunstig intelligens» virkelig gjør seg gjeldende. Masse-demokratiet følger på mange måter akkurat samme formular. En slik implementering ville således vært en perfekt politisk fusjon med tanke på å bryte ned motstanden i det «liberale» sosial-demokratiet.
Derfor vil nok en ukritisk implementeringen av «kunstig intelligens», etter alle nåværende indikasjoner og mål, utgjøre en stor fare fremfor løsning på noe som helst «problem». Vi kan derfor bare forvente at denne utviklingen og fanatismen fortsetter å samle moment, og det med et minimum av nødvendige motforestillinger, fordi dette gavner systemet per nå. Et annet paradoks verdt en mer subsidiær, men relevant betraktning med tanke på «K.I», er at når man sådan (over)forenkler blant annet den «politiske deltakelsen», så legitimerer man samtidig makten enda mer, men uten at det nødvendigvis medfører et større ansvarshavende. På denne måten produserer systemet uunngåelig nok bare mer passivitet, naivitet og idioti samt ansvarsløse, korrupte politikere fordi nivåene for innsats og tilsvarende produktivitet blir systemisk lavere etter som maskinen tar over enda mer av tekningen hos nærmest enhver.
