«Dollardroppet» i Kazan—Sikkerheten vedrørende synkende vestlige standarder styrkes ytterligere

Det siste BRICS-toppmøtet i Kazan, Russland, oktober 22-24, ble det tatt relativt store steg mot en global finansiell omlegging, dvs. en vending bort fra «NWO» og mot en mer multipolar verdensorden. Helt siden Bretton Woods-avtalen i 1944 har USA nytt stort av sin rolle som den globale pengmakten, dette via å effektivt penge-utnytte resten av verden og bedrive kynisk realpolitisk ‘dollardiplomati’ og såkalt «rent-seeking» på bakgrunn av en uovertruffen økonomisk posisjon og militærmakt. Men nå forsøker BRICS å sette foten ned for mye av dette, i alle fall på sikt.

Med Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika i spissen og støttet av nye medlemmer som Etiopia, Saudi-Arabia, Egypt og Iran, er dollarens såkalte reservevaluta-status satt på spill og anbud. Det er også rimelig å anta at andre land vil melde seg etter hvert som «Vesten» smuldrer og skranter. Jeg spår at land som Nigeria, Tyrkia, Vietnam og Indonesia vil melde seg inn som medlemmerr relativt raskt. Flere av dem er allerede på kroken.

Med en nåværende 40% andel av verdens befolkning og 80 % av energiforsyningene—mye av den vernet mot den «grønne» energi som samtidig er i ferd med å utradere Europas stadig fallende produktivitet og demografi—har BRICS nå annonsert sitt alternativ til «SWIFT»-systemet, som gjør det mulig å handle uten å involvere dollaren i regnskapet. Signalet er sterk: Den ellers stabile dollaren vil med tiden svekkes hvis det som allerede er et døende «vesten» fortsetter å forfølge det samme politiske formularet som nå.

Dollaren ble verdens ledende valuta gjennom avtalen med Saudi-Arabia om den såkalte «petrodollaren» på 1970-tallet, der USA garanterte militær beskyttelse i bytte mot at Saudi-Arabia handlet olje eksklusivt i dollar. Dette skapte en eskalerende etterspørsel etter dollarlikviditet i markedene, noe som sikret amerikansk økonomisk dominans og politiske rekkevidde. Ironisk nok ser vi i dag en tilnærming til vending fra der dollar-hegemoniet og petrodollaren hadde sin definitive opprinnelse: Saudi-Arabia, som i dag tillater betaling i alternative valutaer for oljen sin, og BRICS-land som, blant annet pga. sanksjoner, handler direkte i sine egne valutaer seg imellom.

Ved å frakoble seg fra dollarsystemet, reduserer «BRICS» USAs økonomiske makt via en jamstilt skalering, antakelig i fremtiden basert på gullreserver, som også har som hensikt å omgå trusselen fra amerikanske, «internasjonale» sanksjoner, slik Russland gjorde etter sanksjonene i 2022 ved å kreve rubler for sine eksportprodukter. Rubelens raske stabilisering demonstrerte at livet utenfor dollaren ikke bare er mulig, men lovende, og inspirerte mer enn det intimiderte mange land til å vurdere alternativer.

Det vi kan kalle «Dollar-dropping» er likevel en lang prosess fremfor noe momentant bytte. Verdensomspennende dollardominans er sterkt innvevd i globale markeder, men BRICS-fremtiden peker på mangee måter mot et nokså klart brudd på dollarens monopol. Det er også ironisk nok en utvikling som har sitt utspring i vestlige feilberegninger og overdreven tillit til overdreven resirkulering av dollaren som reservevaluta som har tatt posisjon foran produksjon. BRICS-initiativet ‘katapulterer’ seg på, og katalyserer ellers dollarens dødsprosess. Men det virkelige presset mot dollaren skyldes konsekvent vestens egen løssluppen- og selvtilfredshet, systematisk svekkelse av industri, og et penge-økosystem som fokuserer på ‘finansialisert’ profitt fremfor faktisk verdiskaping.

Relevant: «NWO» vs. «BRICS» og «multipolaritet»

Ved å raskt studere historie, viser det seg at tilnærminger av reservevalutabaserte hegemoni sjelden varer mer enn noen få hundreår. Den spanske sølvpesoen dominerte verdenshandelen på 1600-tallet, før den ble erstattet av det nederlandske gylden og deretter det britiske pundet på 1800-tallet. USA sikret dollaren som reservevaluta etter andre verdenskrig, Dollaren som ble verdensvaluta i 1944, var opprinnelig knyttet til gull som skulle garanterte dens stabilitet. Etter at USA opphevet gullstandarden i 1971, oppsto en ny æra med fiat-valuta, der dollaren heller opprettholdt sin stabil posisjon gjennom avtaler som petrodollaren og diverse krigføringer mot de økonomiene som måtte finne på å ikke underkaste seg. Denne strukturen har lenge muliggjort enorme amerikanske lån uten betydelig valuta-inflasjon vis-à-vis dollarens stabilitet sammenlignet med andre valutaer, men BRICS-landenes innføring av om så kun egne betalingssystemer, bryter nå betydelig og eksplisitt med denne generelle fremgangsmåten.

For USA innebærer dette bruddet flere svekkede økonomiske forhold, og relativt økende inflasjon er en nå en mer potensiell sentral konsekvens. Etterspørselen etter dollar har også falt de siste årene, en utvikling som ble fremskyndet av «pandemien» og dens forstyrrelser i forsyningskjeder og av produksjon. Den inflasjonen vi ser i dag er ikke en kumulert produkt av rene fluktieringer iblant færre renteendringer, slik mange økonomer ønsker å fremstille helheten som eller såkalt direkte konsekvent av «pengetrykking», men snarere et resultat av en fundamentalt svakere dollar samt geneelt stigende relative kostnader m.m, som i tilfelle av valutaer dermed også drar med seg de andre og svakere denotasjoner, alt etter som. Dette har også mye med intrekat dog fundamental valutaparitet å gjøre, uten å gå videre inn på det. Den norske krona er på ingen måte noe unntak her, men ligger i samme spor, og mister verdi forholdsmessig deretter, tilsynelatende til alles store forundring. Sentralbankenes eneste løsning er å øke rentene, hvilket bare har ført til ytterligere økonomisk forverring og en mer markant «ulikhet» mellom diverse samfunnslag. En meget korrumpert og relativt kortsiktig pengepolitikk har alltid vært den reelle trusselen som underminerer dollaren, ikke enkle overenskomster BRICS.

I bunn og grunn er det potensielle dollardroppet man står overfor en stor refleksjon av en generelt sviktende amerikansk økonomi, som enkelt sagt alt for lenge har vært, og ville være avhengig av rentebaserte inntekter heller enn faktisk produksjon. Der BRICS-landene kontrollerer energiforsyningene og opprettholder produksjonskapasiteten, har USA sammenlignet sett blitt en parasittisk økonomi, der profitt genereres ut fra transaksjoner og oppblåste budsjett.

Selvforstekende faktorer

Hva som korrekt kan sies å være en økonomisk utfordring av «Vestens» ‘økonomiske superposisjon’, forsterkes ytterligere av en demografisk nedgang som mange dollardominerte økonomier står overfor. BRICS-landene, på den annen side, har yngre og voksende befolkninger, som potensielt kan opprettholde og øke økonomisk produktivitet over tid.

For «Vesten», derimot, betyr en aldrende befolkning generelt færre arbeids- og initiativtakere, økende press på sosialbudsjetter og svekket økonomisk ekspansjon. Kombinert med et potensielt 50% ‘dropp’ i den globale dollarøkonomien, skaper dette et ytterligere og uunngåelig press på Vesten til å omstille seg fundamentalt om en vil unngå en gradvis økonomisk og strukturell forvitring, hvilket allerede er på god vei.

Det «amerikanske imperiet», som bygget på dollarens dominans, står ved flere veiskiller og med flere dilemma. En såkalt multipolar verden uten et like effektivt dollarmonopol, tilsier automatisk at USA mister en av sine mest effektive økonomiske fordeler med en produksjonsbase som ligger i grus og rust, og hvor den mye av den mer kompleksitet-forvaltende og administrative økonomien omsider også vil kunne effektiviseres ut. BRICS-initiativet medfører en stadig mer fremtredende blokk som representerer majoriteten av verdens befolkning og stadig større deler av verdensøkonomien.

En mulig effektiv ekspansjon av BRICS og følgelig en betydelig reduksjon av dollarhegemoniet, kan faktisk begrense den globale etterspørselen etter dollarlikviditet. Et godt kjent dilemma som utstedere av reservevaluta ofte faller for, er at man kontinuerlig må betjene markedet med likviditet for å møte den global etterspørselen, dette typisk ved å operere med relativt store handelsunderskudd eller øke gjelden. USA har gjort mye av begge, og egentlig ikke satt noen annen kurs enn å utsette å gjøre noe annet i mellomtiden enn å svekke seg selv på mange andre politiske måter.

Om vi antar at «BRICS» effektivt skulle klare droppe dollaretterspørselen med 50%, noe som ikke er urealistisk gitt tiden, vil den ganske så syntetiske FIAT-etterspørselen for dollar ikke bare simpelten halvere og stoppe der, men konstant krympe per seg selv og sin monetære forfatning. Dette ville så enkelt redusere selve behovet for USA å utstede like mye gjeld, hvilket i seg selv, potensielt, kunne bidratt til å normalisere likviditetsubalansene som har blåst opp dollarforsyningen over hele verden. Imidlertid vil konsekvensene av dette for den amerikanske innenlands-økonomien være mer uheldig kompleks og sannsynligvis kostbar når regningen kommer på bordet.

Hvis den globale etterspørselen etter dollarlikviditet avtar som følge av BRICS’ ekspansjon og deres ideologiske innsatser for å generelt styrke seg selv komparativt ved å redusere dollarens rekkevidde, vil selve dollarverdien etter alle sannsynligheter synke sammenlignet med hvor stabil den har vært tidligere. Med færre land og institusjoner som krever store dollarreserver eller som må drive sin handel med eller via dollar, vil dollaren selvsagt svekke sin internasjonale appell, noe som uunngåelig fører til en reell svekkelse med tanke på å beholde dens relativt varige verdi.

Men i møte med en fallende redusert global etterspørsel, vil USA sannsynligvis svare med dumme, konvensjonelle midler ved å stylte opp sine markedsposisjoner og finansielle formuer, blant annet amerikanske statsobligasjoner, med mer sentralbankmidler og skatter ‘bare’ for å opprettholde et visst nivå av etterspørsel som søker å anføre en økonomisk standard med tanke på f.eks. forbrukerøkonomiske levestandarder. Nødvendigheten av mer penger blir også større jo mer dysfunksjonell og i segmentarisk ubalanse økonomien er, noe sosialbudsjetteene i USA i seg selv allerede betinger.

Sentralbankene vil også på et eller annet tidspunkt finne på enda flere kortsiktige grep, det selvsagt være seg å heve renten såpass for å desperat «tiltrekke seg investorer», og forsøke å opprettholde dollarens appell. Men bare marginalt høyere renter vil på dette tidspunktet få faktisk fatale konsekvenser med tanke på betjening av statsgjelden sammen med det resterende.

Symptomtungt forfall

Samtidig, den rasjonaliserende regla og regelen som sier at en svakere valuta vil kunne redde oss og gjøre amerikansk eksport mer konkurransedyktig globalt ved å bli billigere for utenlandske kjøpere, og potensielt øke amerikansk produksjon og eksportdrevne sektorer, holder imidlertid mindre mål og optimisme, da denne momentane fordelen som ligger parallelt med monetær ekspansjon- og intervensjonisme—som egentlig kun kjøper utsteder av reservevalutaer tid til å gjøre andre grep—forvitrer bort uten funksjonell bruk, og noe som uansett vil bli betraktelig overskygget av den bredere økonomiske belastningen forårsaket av den reduserte globale tilliten og kreditt-nytten av dollaren per enda mer integrerte finansielle systemer.

Før i tiden var de monetære systemene særdeles mindre integrerte, implisitte og umiddelbare, hvilket ikke bare gjorde at reservevalutaer mer «kjøpte tid» og sted for mindre i takt med tidens teknologisk betingnde tregheter, og samtidig gjorde det mye vanskeligere for potensielle konkurrenter å overta. I dag er gjør denne mangelen på «tid» at tilliten den gjerne kjøper, nødvendigvis før eller senere må erstattes med ren tvang, hvilket vi i vesten klart er på vei mot. Symptomene som forutsigbart følger er mange og klare når man undersøker dagens amerikanske økonomi. Før var børsen i USA et sted hvor man satset på å eie deler av selskaper. I dag er den amerikanske børsen et sted hvor man forleder og gambler på USA skal kunne fortsette å bedra seg selv samt andre land. Finansialiseringen er som tidligere nevnt å betrakte som selve dødsstadiet av en utbrent og fundamentalt falleferdig økonomi i et pseudo-kapitalistisk system.

Relatert: Finansialisering, «økende forskjeller» og enda mer falskt «mangfold»—Et forvarsel på oppløsning og økonomisk undergang

I stil med den amerikanske pengepolitikken og dens utenlandske herjinger, er det totale trusselbildet for dollaren i seg selv også svært ekspansivt, og vil nok vedvare helt det faktisk imploderer per dens egen tyngde og den treghet som ligger latent i verdensmarkedet, noe som potensielt kan skrante relativt fort. Dette vil foruten den store kollapsen som mange mener kommer, snarere manifestere seg som et sakte men sikkert fall i USA, det være seg som et mer og mer svekket samfunn per sine fundamentale forutsetninger, og noe det rett og slett ikke vil være i stand til å effektivt forhindre uten en videre og svært krass «korreksjon» i dens økonomiske kurs, og dette helt utenom hva som i dag markedsføres som en normal del av standard «boom og gloom»-sykluser.

Også europeiske nasjoner står også overfor mye av de samme økonomiske utfordringer idet deres tradisjonelle allianser med USA svekkes per betydning av hvor faktisk effektive de er.

Norge er ikke bare særdeles tungt investert i både dollar-hegemoniet, men også på de fleste måter, ideologisk-politisk hardt inne i den samme verdens-ideologiske staffasjen som fundamentalt søker å utkonkurrere det materielt og produktivt, inkludert å løsrive seg fra det militært, hvilket øker innsatsen og evt. den nødvendige fanatismen.

Relevant: Kronekræsjet: Mekanismer, og «løsinger»

Mange mener at USA må nå velge mellom å tilpasse seg et enda mer «globalt» økonmisk landskap, der dollaren ikke har enerett eller å risikere økonomisk forvitring. Jeg mener at USA ikke har forutsetningene til å gjøre det, og BRICS’ dollar-dropping indikerer klart at aktørene der er av samme oppfatning. Syklusen er svært synlig for hva den er. Avhengige nasjoner blir under inkonsekvent trykk herdet til å bli uavhengige kontrært til koloni-derivert «Dependence theory».

Det hele er med på å demonstrere hvordan markeders «økonomiske» likevekstteoretiske realiteter glatt overstyrer de politisk syntetiske ‘likestillingsvirkeligheter’, blant annet i form av hvordan destruktiv og hemmende innvandring utraderer og sosialistisk «omfordeler» det økonomiske fokuset i tidligere industriland, slik at de uunngåelig fasevis utarmer seg og sin produksjonsbase fundamentalt under en type uhemmet utvikling innen effektivisering som underminerer den markedstotale verdien av det meste på vegne av korporativ kontroll og innstrammende monopolisme samt det vi like gjerne kan kalle «Finansialisme». I tillegg til dette, på mange måter, øker også den generelle systemiske sårbarheten. Eksempelet fra 2008-2009- blekner totalt i forhold til det enorme potensialet for krakk og kollaps som ligger mer fundamentalt tilslørt i det økonomiske systemet.

Man kan med møtet i Kazan i mente hevde at en ny økonomisk epoke er underveis, der ikke bare nasjoner søker suverenitet og økonomisk frihet fra vestlig kontroll, men noe som også ønskes av en økende del i befolkningen innad i vestlige land. Den intellektualiserte akselerasjonen mot «alternativene» til konsolidering, sentralisering og konsensus, brukes imidlertid av opportunister til å fange flere folk i andre systemer fremfor å bryte med de mer fundamentale villfarelsene.

Den konvensjonelle banksektorens utstrakte bruk av pseudo- og sirkeløkonomiske mekanismer, særlig innen rente- og kredittstyring, viser langt på vei, om ikke også kort, hvordan man på effektivt vis sementerer en økonomisk kollaps samtidig som man bibringer mer og mer fiktiv kapital. Slik genereres en illusorisk finansiell «merverdi», som verken tilfører produktiv nytte eller langsiktig økonomisk robusthet, og som ikke lar seg intellektuelt rasjonalisere av hverken selv den mest korrumperte «kapitalist» eller markante Marxist.