Det opposisjonelle trusselbildet

Vi lever i en åpenbar nedgangstid som går mot et relativt sterkt forfall sivilisatorisk. Dette forestilte jeg for lengst, selv allerede i mine tidlige tenår, og det med minimum av informasjon for øyet. Ikke bare noe, men mye ble forstått som galt og fundamentalt feil. Også det faktum at Folk flest™ ser ikke slikt. I beste og verste fall klager de om saker og ting som i sammenligning er mikro-symptomer og bare bagateller. —Ikke nok barnehage- og parkeringsplasser, fastlegetimer eller bussavganger. Mine venner lo litt smånervøst den gang da jeg bremset ned med festlighetene. og uttalte at mye egentlig er ganske håpløst, særlig så hva gjaldt hvor disse så for seg å stå, og med tanke på hvor deres fremtid således ville ligge. I dag ler de samme ikke like godt, og noen ikke i det hele tatt.

Situasjonen er ganske klar. Vi lever ikke bare i begynnelsen av en nedgangstid, men befinner oss i en konstant dystopisk verden i og av skakkjørte systemer, også kjent som «stater», mens sikkerhetspolitiet mobiliserer mot anti-statlige og «høyreekstreme», to begrep de egentlig ikke forstår noe særlig av. De «system-ekstreme» lever på lånt tid, og det ikke bare på tillitsverv.

Og det hjelper lite å jage syndebukker og spøkelser når systemet spiller fallitt . Når var sist gang man kunne si at det man fikk av «system-oppdateringer» eller i kontekst av nyheter, var «gode» nyheter? «Gode nyheter» eksisterer ikke lenger, men det meste er snarere beretninger av oppløsning og «dekonkstruksjon», og det er ellers en gjennomgående ferniss av noe falsk over det hele.

Det såkalte «samfunnet» er og blir bare mer og mer et politisk placebo-begrep som brukes for å trygle og megle, og ellers fylt av trivielt tøm som maskerer for et mer og mer manglende tradisjonelt særpreg som systematisk forvitres. Mediene er kontrollert av helt andre enn sannferdige interesser og etterrettelige folk. For det meste jøder. Åpenbart nok i USA, hvor det er fullstendig dominans, men også mtp. egentlige eiere av Norske mediekonsern, og i alle fall så i Sverige.

Ingen stuevarme kritikere påpeker dette som et prinsipielt problem, enn så lenge enten værdamene er «velkledd», eller at nyhetsankeret ikke har på hijab. Samtidig pusher mediene bare mer og mer dekadent pisspreik og psykotiske forstyrrede virkeligheter, alt for å åpenbart sementere sitt monopolistiske jerngrep på det de fleste fremdeles og omsider forstår som en realitet. Det handler om å skape en «ny» realitet, og et «nytt» Norge.

Relevant: Hva er egentlig «greia» med så mange svarte folk på TV og i reklamer?

Systemet har sitt trusselbilde, altså de som utfordrer deres makt og status. Innad i «opposisjonen» gjør man sine egne tanker, og ut i fra helt andre perspektiv og prioriteringer. Vi sanne og stolte er få, og er omringet av fiender, på alle kanter, og på mange måter, fordi fienden vår er gal i den forstand at den mangler først og fremst av alt, fornuft og evne, hvilket gjør de til desperate skapninger med ingenting å tape. Det er i realiteten vi som har hatt alt å tape, og dette var alltid vår største svakhet, men noe som burde vært gjort til en styrke.

Man feier for egen dør før man kritiserer naboen. Det samme gjelder sin egen krets av kritikere. Og en kan ikke være enig i alt, men skal man kunne sies å være overlappende i dagens debatt- og ideologiklima, må enigheten effektivt være mer enn cirka 90%. Dette fordi den politiske og ideologiske fragmenteringen av samfunnet, inkludert den påfølgende «vestlige» atomiseringen, skyldes «liberaliseringen» og demokratiet, hvilket er systemer som splitter og hersker på basis av en kompromitterende tilstand for alle under ett. Dette er altså roten til alt vondt, det i perpetuitet, men skal vi tro de som utropes som de mest forstandige og anstendige av «systemet», så er deres falske dikotomi ikke tilfeldig den at demokratiet snarere er roten til alt godt, og alt som går mot demokratiet er automatisk «ondskap» og frihets-kvelende diktatur.

Ifølge klakørene, er bla, «ytringsfrihet» ikke noe som bare er nødvendig for at demokratiet skal fungere, for å opprettholde et systemisk kontrollert (menings)kaos, kan man si, men «ytringsfrihet» som konsept inverteres så til noe som «garanteres» av selve demokratiet. Man bukter sådan begge ender konseptuelt, det for å manipulere alt som kan rasjonaliseres i den demokratisk forstand som et motverge mot inngående systemkritikk, som f.eks. «intolerant» og «hatefullt». «Hat» mot «demokratiet» blir i denne skrømtede syllogismen samtidig derfor også et «hat» mot selve «mennesket».

Anti-fornuft

Fienden vår i dag er å fundamentalt betrakte og forstå som fundamentalt anti-fornuftig, og derfor også konsekvent som korrupt, fordi all «korrupsjon» går essensielt ut på å gå mot naturens orden, og erstatte den med sine egen «sannhet». Korrupsjon indikerer det å ødelegge, og går man konstant mot realiteten, så ødelegger man omsider beviselig seg selv og andre med. Korrupsjon blir dog i et sykt system av mange, og for mange i en stor stat og per demokrati, å forestille som noe nærmest helt naturlig, hvilket deretter blir en institusjonaliserende faktor i selve «samfunnet».

Relatert: Anti-rasjonalitet, undergangens makt-etikk og den svakes moral

Det hele foregår også delvis fordi Folk Flest™ heller ikke rekkevidde eller energi til å virke tilnærmet fornuftig utenfor sin egen personlige kontekst over til det politiske, hvor helt andre hensyn snarere rår fritt, eller skal vi si «liberalt», hvilket «demokratiet», dvs. politikerklassen og dets bakmenn på mer enn mange måter kynisk utnytter, om ikke kontrollerer fullstendig. Ikke overraskende, så ender ufornuft i det at folket selv blir utnyttet og forledet.

«Frihet»

Kategorisk appell til «frihet», inkludert en bokstavelig talt grenseløs frihet når det gjelder f.eks. innvandring, appellerer i dag til langt flere enn hva fornuft og rasjonalitet gjør. Kunnskapssamfunnet til tross, så ser vi i dag at «fakta» og utpreget utsøkt fornuft, for det økende antallet av den system-sanksjonerte majoriteten, nærmest er blitt noe synonymt med et slags putativt «overgrep» mot disse, som evt. også kan brukes til å mobilisere majoritetens passivisering direkte mot farlige «opprørere», men i en psykologisk forstand av passiv-aggressiv undertrykkelse. En mer enkel manifestasjon av denne mekanismen er f.eks. det man i dag kaller «kanselleringskultur».

Å tale ‘sannheten’ i dag blir forestilt som et «diskriminerende» «overgrep», «hat» og nærmes forstått som noe fundamentalt frihetsberøvende, ‘ytringsfrihetskultur’ til tross. Samtidig ser vi også at systemet er veldig opptatt av å promotere og fasitlitere sine egne former av utpreget pseudo-fornuft—til tider ren banal galskap, og dette på helt andre premisser enn objektivitet, rasjonalisme, og kausalitet. «Frihet» samt «sikkerhet» i forstand av det formyndende teknokratiet, brukes altså som et trumfkort og mål som helliger alle type midler, selv om det hele er korrekt å forstå som meget selvmotsigende, og til tider helt absurd.

«Demokrati»

Den største trusselen foruten systemet og innad i dag, er demokratiet som system i seg selv, og med alt det som konvensjonelt følge med.

Det mer tekniske problemet med masse-demokratiet, som et post-moderne statorganiserende konsept, er hvor ansvarsløst og passiviserende det virker på alle involverte, og derfor også hvorfor det er så enkelt å kynisk manipulere som en mer direkte følge.

Demokratiet, både i den videre forstand, så vel som den mer teknisk primitive av flertallsappell, produserer altså uunngåelig en fundamental fragmentering i samfunnet som hovedfunksjon, og ikke nødvendigvis som følge av et behov for slik «enighet om å være uenig». Jo mer homogent og harmonisk et samfunn er, jo mindre behov for et institusjonaliserende, masse-psykotisk demokrati.

Relevant: Feildiagnostiske foreldelser, ‘anti-sosiale medier’ samt flere demokratiske fallitter

Demokratiet kan snakkes mer ned enn det kan opp, uendelig mer, men det gjøres ikke, fordi det er selvfølgelig et tabu i et demokratisk samfunn, akkurat som i et annet menings-diktatur. Et annet problem med tanke på kritikk i demokratiet, er mangelen på store autoriteter i stedet for «staten»; en flyktig, forbigående og impermanent skikkelse av «folket», hvem nå det er. «Demokrati» representerer i dagens kontekst tydelig nok ikke «folket», men bare folk generelt, ikke så mye nær, men helst fra fjern. «Folk er folk», og demokrati er i en økende grad med mer folk, «mer åpenhet».

«Ideologi»

Ideologi kan foreskrives som så mangt. Idéen om demokrati som fortreffelig, er støttet opp av flere ideologiske forestillinger, deriblant mer dogmatiske overbevisning av konformt kaliber som «likeverd», «egalitarisme», men ikke minst skyld- og skamkulturelle offerroller. På èn måte er ideologi alt av forestillinger som ikke kan verifiseres som funksjonelt, eller som ikke kan falsifiseres konseptuelt.

Det meste av religion er også ren ideologi, men snarere også en psykisk lidelse, både på et individuelt nivå og kollektiv plan.

Religiøse vrangforestillinger har alltid blitt skreddersydd av «elitene» for å tøyle massene. Religion handler først og fremst om autoritet og sosial kontroll. Fra Folk Flests™ ofte enklere og hverdagslige synspunkt, forestiller religioner å bla. ‘garantere’ mot sosial uro, ondsinnet oppførsel, vilkårlig underkastelse og urettferdighet, samt å evt. gi tilbederne «evig liv» om de oppfører seg underkastende nok.

Religion lindrer også mot inherent menneskelig angst, som ofte er utslag for selve stresset de samtidig utsettes for av nettopp elitene og andre maktstrukturer samt den generelle frykten disse i sin svakhet lever/lider under. Religion er som kjent «opium for massene, og slik virkelighetsflukt er svært populært blant de fleste, spesielt om man befinner seg i en traurig hverdag.

Ideologi eksisterer også generelt fordi dets forfatning er basert på vilje til overvinning, behov for overbevisning, beleilighet av underkastelse samt overtro av at slike tanke-konstruksjoner også demonstrerer en praktisk nytte ved å ‘garantere’ en strukturert orden for «alle», ofte basert på forutsigbar etikk og andre overordnede retningslinjer. Med på kjøpet av lydighet, får man så skrifter og eventyr som man kan fortelle og trøste seg selv med.

Relatert: Demokrati, en farlig religion. Del fire: Partipolitikk og pluralisme

Andre eventuelle erfarte narrativ, anekdotiske så vel som kollektive, som feilaktig, ofte psykotisk, konfereres av en gruppe som «evidens» uten tilsvarende av fornuftige motforestillinger, er den vanligste formen for hvordan fundamentale vrangforestillinger ender opp som menneskelige fanatismer og «normaler». Dette kalles forøvrig «gruppetenking», og er også et sentralt komponent og psykologisk dimensjon som demokratiet insisterer at alle ivaretar, spesielt om man er «utsatt» eller en «minoritet», fordi «minoriteter» i masse-demokratiet tar aldri noe ansvar for seg selv, og er alltid bare «offer» som makten kan bruke som et middel for å berettige sin generelle utøvelse og «forvaltende» ekspansjon med.

Gruppetenking-komplekset råder der også i den forstand at slike grupper aldri skal kunne kritisere seg selv, med eksistere som et bevis på at man trenger en sterk og stor sanksjonsmakt i staten, som ikke forsvarer noen, men som i realiteten ender opp med å utslette seg og sine «egne», f.eks. i forbindelse med å engasjere for gjennomgående «dekonstruksjon»- og annen inkvisisjons-ideologi samtidig kombinert med stor såkalt «erstatnings-innvandring».

«Sannhetsfanatikere» og «portvoktere»

En annen trussel og diskrediterende entitet populær iblant opposisjonelle i dag, lider på mange måter mye av de samme mekanismene som herjer i masse-demokratiet, hvor folk feilinformeres og forledes, bare på forskjellige måter og bakgrunn. Der hvor systemet insentiverer systemspillerne med jobber, ordninger og lovnader om store pensjoner, insentiverer og appellerer «truthers» typ «Q-anon» etc. med selveste «sannheten» som belønning. Selvsagt er det aller meste av slikt også regelrett kynisme blandet med gjengs idioti, og ikke vesenforskjellig fra hva «systemet» selv farer med av foreldelser. ‘Sannhetsstyrte’ «truthers» er som oftest de aller mest ukritiske og lett-manipulerte per kompetanse og intellekt, i tillegg til det at disse gjerne er svært så desillusjonert med systemet, og blir derfor enda et enkelt offer for propaganda met motsatt, ofte konsekvent kontrært fortegn, men uten noe særlig av fornuft eller forestilligneevne.

Denne gruppen av utskudd og svake avvikere er «farlig» i den forstand at det finnes kanskje like mange dumme folk på begge sider av de «politiske» spørsmålene, og at denne gruppen kan vokse seg like stor som mobben på motsatt hold, men at de har like lite å fare med, og står dessuten i fare for å bli latterliggjort om de om så skulle få slippe til i et eller annet debattprogram som «representanter» for «opposisjonen».

Grunnen til at disse mange av disse selvutnevnte ‘sannhetsvitnene’ dog ikke slipper til så mye i mediene, er fordi man i tillegg har diverse «portvoktere», eller «kontrollerte opposisjoner». Kontrollerte opposisjoner er som oftest ubevisst kompromitterte, men også rent kyniske organisasjoner som på ulike måter misrepresenterer system-kritikk og forleder folk bort fra problemets kjerne med alt fra helt naiv eller fanatisk vinkling samt utelatelse eller verre.

I Norge er nærmest alle «alternative medier», om så på et spektrum av både ignoranse, inkompetanse og kynisme(r), kontrollert opposisjon, mens MSM selvsagt ikke er «opposisjon», men enda mer kontrollert og systematisk spreder av «fake news».

(Sosiale) medier og deres dumskap

Ingenting fornuftig kommer ut av såkalt «sosiale medier». Ei heller massemediene. De er begge dessuten designet for å tiltrekke seg menneskelig søppel og annet tøv som en distraksjon, eller for å generere klikk og penger. Dette er selvsagt en katastrofal tilstand og prioritering, og såkalt pressestøtte i Norge gjør det hele mye verre. I USA er korporasjonene også inne, bare med en annen finansiell gane.

De fleste sosiale medier er også totalt system-vennlige og kontrollerte. «Sosiale medier» er designet for å være antikomplekse, massepsykotiske mobb-bobler, hvor «polarisering» er en av mange ganske forutsigbare konsekvenser, men altså innenfor såpass kontrollerte rammer at dette gavner «demokratiet», som er det største systemiske problemet med tanke på fundamentalt fornuftig statsstyring.

Men hovedproblemet med sosiale medier er folkene som bruker det, da det der handler om å skape sin egen virkelighet samt det å først og fremst aktualisere seg selv fremfor noe annet fornuftig. Det samme kan sies om mindre format, som system-promoterte debattprogrammer, hvilke fungerer som rene utstillingsvindu for håndplukkede «eliter», ofte uten noen som helst snøring, men likevel med endeløse klippekort i masse-mediene. Hva angår såkalt «mediemangfold» i den forstand av denne praksisen av åpenbar ensretting hos f.eks. NRK, er vanskelig å si, men det taler snarere mer for hvor sterkt kontrollert narrativene mediene selv ønsker at deres såkalte «journalisme» skal være.

Mange «journalister» ser på seg som moralske voktere, og sådan, litt i likhet med «truthers», som sannhetsvitner til hva som foregår og hva som skal foregå samt forestilles i den såkalte «offentligheten».

Relevant: De fleste «eksperter» er idioter og systemslaver

Et annet problem med sosiale medier, og «mediemangfold» generelt, er den forestillingen man opplever etter å være passiv mottager av diverse inntrykk som tilfredsstiller, men samtidig utmatter «brukeren». Man kan sådan leve under en relativ oppfatning av det å være «opplyst» på bakgrunn av rene søppel-formidlinger og annet av lav kvalitet, delvis fordi de krever såpass lite innsats fra brukeren selv å både finne og videre undersøke, fordi «nyhetenes» innhold per substans er helt fjernet for, og uten noe behov av noen som helst videre forståelse. Dette er ekstremt fordummende, og derfor meget skadelig, hvilket kun gavner «systemet».

System-sosiale medier har også en proporsjonal fordel med tanke på hvordan disse ikke er egnet til å fange eller fascinere et intellektuelt publikum, men egner seg best til triviell underholdning og symptomatisk fokus fremfor forklaringer. Dette er en fordel fordi systemet kontrollerer, og er generelt sterkere i stand til å både introdusere, men også kontrollere nye narrativ inn i diskursen bedre enn hva folk på «grasrota» kan, selv i saker som omfatter «sosiale spørsmål», hvorpå politikken tjener på konstant diametral «polarisering» fremfor noen klarere av tilstand som krever store endringer. Det er heller ikke tilfeldig at «endring» er blitt et populært slagord, som mer og mer frontes av politiske figurer, og det sterkt via sosiale medier, deriblant av Barack Hussein Obama, som kanskje var den første prototypiske politikeren promotert i system-sosiale medier, men som egentlig ikke endret noe til noe stort bedre for noen i USA, inkludert svarte slaver fra Afrika.