Den psyko-patologiske kollapsologien bak kjønn- og sexinkongruensen i «vesten»
Kollaps konkluderer et kaos i forkant fremfor noe annet. «Kaos» kan bety, og vesentlig forekomme objektivt fysisk samt i en forstand av mer fjerne former. Hva er et samfunn i relativ kollaps, og hva er indikasjonene? Vil et stort og kompleks samfunn angivelig kobllapse enklere enn et mer ukomplisert? Hvor skjørt er hva av det som underbygger forestillingen av «kultur» og besvergelser av ideologi sammenlignet med mer fysiske vesentligheter av fundamental, tradisjonell struktur?
Det kategoriske «kaoset» man nå har ideologisk lagt opp til i dagens «vestlige», masse-demokratiske egalitær-utilitaristiske universell-samfunn, mangler på mange måter relevante historiske sidestykker når det gjelder den aktuelle utsiktens ‘fallhøyde’. Og fordi Folk Flest™ er å korrekt forestille som sindige og konforme frosker i en «smeltedigel»/kjele under omhyggelig oppkok, så fortsetter stadig normaliseringen av det kaotiske samtidig som kompleksitetene inkonsistens kontinuerlig når nye høyder. Konvensjonelle samfunn har neppe evnen til å unngå kollaps, blant annet fordi læren er lite utbredt, og prioriteringene er mer kortsiktige, og særdeles så i mer bakvendte, dekadente styresett som moderne «demokrati».
Ta et par mentale skritt tilbake, hvorhen det blir, og så ta en titt på utviklingen i undertiden: Alle nåtidens tegn sammenlignet med fortiden, samt det som kan forstås som tusenårige tradisjoner, tyder på at med en økende grad og mulighet for flere kombinasjoner, eksempelvis politikernes doktrinære påføringer av (tvungent) «mangfold», følger flere komplikasjoner og derav større potensielle og faktiske kaotiske utslag. En påfølgende kollaps betinget av en større uorden som fundament, er derfor med tiden helt sannsynlig økende, og videre nærmest uunngåelig.
Hva er den generelle driveren og fundamentale årsaken for galskapen og avvikene i det nåværende kaoset? Det hele starter med det fundamentalt doktrinært videreførte vedrørende «demokratiets» dialektikk og etikk. «Demokrati» har som ideologi hverken faktisk eller teoretisk nødvendigvis dreid seg om noen faktisk fremgang per fornuft, særdeles aldri i kontekst av den liberal-progressive hensikt og populisme, men snarere, en regresjons-doktrine, hvor hensynene og hovedverktøyene består av utjevning og skinnhellig posering og polering av den demokratiske statens etiske fortreffeligheter, hvilket fremdeles er og blir den fremste og største prioriteringen i samfunnet under ett for å begrunne den politiske legitimiteten.
Det er ikke lov å være «imot» folk i demokratiet. Det er den største forbrytelse, i alle fall innen rammene av all appell til den mest middelmådige majoritet mulig, som er «folket». Feilslutningene fra og med den mest fundamentale feilslutning som så, ekstrapolert til de mer spesielle tilfellene som sådan ellers er mulig, er ingen umulighet for «demokratiet» å realisere. Alt av krav til, rettigheter for, meninger av og aksept for få, er og blir en etablert eventualitet i det egalitær-populistiske paradigmet som nå gjelder og passerer for «politikk».
Ideologien i «Bakvendtland», der nå absolutt alt går an
Transvestitt-epidemi kjønn-lemlestelse av diverse slag, og på begge sider av den snusfornuftige ideologiske aksen som forestilles, påbudt bruk av tvungne og meningsløse pronomen, Pride-parader hvor unger går sammen med menn med påsydde bryster, og kvinner med hudflette de kaller «kuken», menings-diktat, åndssvake og selv-kontraindikerende «hat-paragrafer», og sist, et forbud mot såkalt «konverteringsterapi—som ikke kunne vært mer inkonsistent med den «Liberale» tankegangen forøvrig, ja alt slikt er mulig i et samfunn som er gått fra forstanden og går mot kollapsen.
Alt dette er dog helt forutberegnelige manifestasjoner av et realisert «demokratisk» samfunn, som per sin anti-strukturelle «mangfoldighet» (enfoldighet) er i full ferd med å frikoblet seg fra faktiske idealer, og således byttet ut fornuft med ideologiske inspirasjoner av såkalt kategorisk fordomsfrihet; en tilstand som kan forestilles som demokratisk dekadentisme, betont og berettiget av hva som i realiteten og effektiv er etisk nihilisme formummet som «frihet», fordi den nye «samfunnskampen» handler ikke om motstand til maktubalanse, men bekjempelsen av alle forskjeller.
Det har nemlig bevist seg selv, at det nemlig finnes grenser for hva hver og en kan få ut av såkalte «rettigheter», kontrært med hva de er i stand til å produsere for andre og seg selv. Der hvor rettighetene ikke kan realisere «rett» for hver og en, må forskjellene utraderes.
I et samfunn hvor det daglige syssel ikke lenger består i å produsere noe anvendelig, men å f.eks. forvalte sitt svake og derfor undertrykte selvbilde, handler det om å karre til seg mest mulig av menneskeskapte rettigheter for å kompensere mentalt og faktisk. Et samfunn som er forestilt et slikt sosialt scenario som fremste incentiv, og ofte, som den sikreste og evt. beste av mulighetene mtp. goder, er og blir aldri et mer produktivt samfunn.
Denne produksjonen innbefatter også fysisk videreføring av seg selv. Også på dette kriteriet ser «vesten» ut til feile. Ingenting er vel kanskje som å selv-realisere seg som å etterlate seg barn. En psykososial stedfortreder i så måte er sex. Så tilgang på sex, og anerkjennelse i den forstand, er essensielt synonymt med å både leve og overleve for de fleste når det gjelder mentale og faktiske prioriteringer.
Med videre henspill til evolusjonære mekanismer, så er loven der ‘produsèr din egen forandring (tilpasning per mutasjontilfeldighet), eller dø ut’.
I en mindre menneskelig og ideologisk forstand blir dette, per den demokratisk emblematikken, til noe aktpågivende à la: Produsèr store bevegelser av Folkelig™ forandring, slik at noen av de (stakkars) få også kan [over]leve i den forstand at deres universelle rettigheter ivaretas, og det til enhver pris, per prinsipp. Til og med på bekostning av andres rettigheter, både reelt realiserbare samt de som da er analogt rent syntetiske av følgeligheter. Et eksempel på det kan være et homofile par «rett» til å adoptere et barn, som i seg selv har mer naturlig «rett» på en far og mor, men som totalt forkastes fordi man har forflyttet seg fra den faktiske og fornuftige verden til den «fordomsfrie».
«Seksuell revolusjon», og skift i den seksuelle seleksjonen
Fallitten er tydelig på mange måter. Det inkonsekvente «kaoset» er en naturlig indikator og manifestasjon av det mis-forvaltet og misrepresentert samfunn, hvor moralmajoriteten er blitt gjort til livløse marionetter, uten særlig mye overskudd av livsmot, men helst selvsentrerte og systematisk suggerert av masse-psykotiske rasjonaliseringer effektuert per «demokratisk» demagogi og dogmatikk. Det lille som er igjen av mot og moro, er trivialiteter på TV og fra underholdningsbransjen, som maler på og resirkulerer gamle eventyr med nye masker slik at folk skal fortsette rasjonaliseringens virkelighetsflukt, og bevare noe som minner om forstand. Ingenting annet av originalitet eller spenning finnes foruten «progressive» idéer og påfunn for å underholde et understimulert og intellektuelt-politisk kuet folk i samfunnet.
Relatert: Det skrantende fallittsamfunnets seksualiserte militærrekruttering
Man hører også hele tiden at vestlige samfunn, på en eller annen måte, trenger «påfyll», blant annet «berikelse». Dette er hverken tilfeldig retorikk eller foruten psykososial substans. I et gynosentrisk samfunn, et kjerringstyrt, feminisert, og «demokratisk»-tolerant, forstå-seg-i-hjel-type samfunn, så er det kvinnen som er gjort til den sterkeste og selveste spissborger.
Kvinnens psyko-seksuelle forutsetninger er dog av et ganske annet imperativ enn menn. En kvinne er et objektivt ikke-divisibel samfunnsgode, mens menn i samme system- og spillteoretiske forstand, er noe som kan avses/avrettes og sendes i krig eller på tokt for å skaffe til veis ressurser, til kvinnene. En kvinne er heller der til for å beskytte flokken, dvs. forvalte gruppen eller i det hele tatt å på ulike måter representere samfunnet utad, men å forsørge gruppen innad. Denne kollektive dimorfe dynamikken har fungert meget bra, hovedsakelig fordi rollefordelingen er naturlig betinget fremfor noe ideologisk besverget, og som selvsagt er under kategorisk angrep av krefter som ønsker å svekke eller utnytte disse strukturene.
De fleste kvinner i vesten mener nok å har nytt godt av «frihet», men hvor mye av såkalt frihet er fornuftig før det blir for farlig for «samfunnet»? De fleste anerkjenner dilemmaet, men vil på en annen politisk side, fornekte at det kan gjelde menneskelig frihet så lenge det foregår innenfor forestillingene av «demokrati», «likhet» osv.
Det er flere og åpenbare, tydelige tegn i tiden, som nå manifesterer og dernest demonstrerer at det er noe som heter produktiv kjønnsbalanse, og at «vestlige» samfunn også har feilet i den forstand. Synkende fødselstall er bare èn makroindikator på kollapsen. Dårligere vilkår for dating er noe flere kvinner sutrer over, mens flere menn bare gir helt faen, og melder seg ut. Det av flere grunner, men hovedårsaken er stort sett mye av det samme.
Relevant: Kvinners forestillinger om sex- og samlivsforfallet i «vesten»
I det seksuelle makromiljøet, som kan sies å være en stor del av «kulturen» i samfunnet, skjer det mye merkelig av lettere kaotisk karakter før en kollaps. En tydelig tendens vitner om at når kvinner blir mer og mer seksuelt «frigjort», så imiterer de egenskapene og oppførselen til anti-sosiale menn, mens da majoriteten av menn blir mer og mer avbalanserende og seksuelt passiviserte, hjemmeværende og underdanige som konsekvens. Denne generelle utviklingen er psyko-sosialt kongruent med at kvinner blir mer og mer styrende i hva som helt tilfeldigvis.. også er et fallende, kollapsende samfunn, hvor f.eks. økonomien snevres til og skranter, jobbene uteblir, horder av «flyktninger» og «innvandrere» (fremmede inntrengere) ønskes rakt velkommen av kvinner samt flere av deres kjerringstyrte menn, nå snart som både moral- og tallmajoriteten av den maskuline skare. Det er et tegn på kaos i de mer kategoriske kjønnsstrukturene og derav, en eventuell samfunnskollaps.
Demokrati-lovgivningen, som i alle tilfeller passerer for å være såkalt «liberal», muliggjør også oppløsning av fundamentale strukturer, med stor fordel for kvinner, spesielt i land som USA, hvor 73% av skilsmisser initieres av kvinner. Den seksuelle asymmetrien medfører flere meget betydelige sosiale og fysiologiske implikasjoner. Kvinnen er en konformist, altså ingen rebell av natur, fordi det er ikke hennes biologiske imperativ. Kvinnens biologiske imperativ er overlevelse og avkom, og må derfor ha vesentlig større anlegg for å opptre og tilnærme seg amoralsk for å overleve. Selv kvinnens fysiske forplantningsorganer er i bunn og grunn en biologisk amoralsk og av en høyst adaptiv mottakerform, med en nokså tilsvarende kongruent psykostruktur. Konsekvensen i realiteten, er at kvinner, blant annet, lever mer eller mindre under en eutymisk emosjonell forståelsestilstand som er sterkt underbevisst betinget med tanke på deres rasjonalisme. Dette innebærer at kvinner, mer enn menn, aksentuerer en mer kategorisk amoralsk adferd, spesielt så i møte med, eller i en fiendtlig økologi, hvor kvinnens vei ut er å gå til «sengs» like enkelt som med den «verste» som den «beste» av menn, det på flere måter. Denne tilsynelatende underbevisst betingede vilkårligheten fremtrer mer og mer hos kvinnen når de befinner seg i en kaotisk eller usikker tilstand, som forvirrer og skaper således enda mer maskulint kaos som følge.
Kvinner gjør som de vil, «Fay ce que vouldras», men har ikke samfunnets beste for øyet slik menn har
Det er flere potensielt positive sider vedrørende kvinnes økende sosio-seksuelle fristilling, men disse tilstanden er, i et kollapsende system, meget skjøre. I et ideelt samfunn, et samfunn uten for mange dumme lover, regler og syntetisk struktur, vil de beste menn være de mest tilgjengelige og attraktive, veldig enkelt forklart med at svake menn, f.eks. ville bli utryddet og dødd før de når selv puberteten.
Et av problemet med et kaotisk samfunn, er at kvinner per imperativ går for trygghet i den forstand at de primært skal overleve, generelt alltid. Men når denne «tryggheten» er videre betinget av en mer kompleks nedadgående trend; en stor samfunnskollaps, vil kvinnene i plenum, paradoksalt nok, både sky maskuline farligheter, men rasjonalisere og foretrekke partnere per sine mangeartede konformitetbekreftende-kompleks; ikke-uavhengig makeseleksjon, i tillegg til at en større andel av den kvinnelige befolkningen generelt atomiseres, og som nevnt, utvikler div. former for maskulin anti-sosial adferd og mer generell imitert dimorfi av menn, som naturlig nok forskyver bort og ut en større andel av svake menn.
Mange svake og skrullete menn, som ellers bombarderes med tradisjonelle krav og forventinger i «vesten», er blitt såpass stakkarslige, og muligens ydmyket på så mange måter, at et økende antall rett og slett nå opererer seg for å bli «kvinner». Dette for å få en større andel av kaka, fordi de blant annet ser at kvinner opererer i samfunnet med et hav av faktiske fordeler samt en slags sosial straffefrihet menn bare kan drømme om. De får også enklere tilgang til barn, naturlignok fordi «kvinner» oppleves som mindre faretruende også i den forstand.
Relatert: Konsekvensene av den «statsøkonomiske- og gynosentriske sosialismen» i «vesten»
Flere og flere kvinner forlokkes og ‘fanges’ når de tar «karriereveien», noe som videre betinger og manipulerer hennes sosio-seksuelle posisjon, og ellers bekrefter alle andre valg som positivt, hvilket ofte praktisk ender opp med å isolerer dem med mer fiktiv «frihet», som ender opp med å begrense dem ut av eksistens til å realisere seg som mødre, i mens for menn som oftest skylden eller det meste av stigmaet.
Falsk «frigjørende», indignert feminisme, karikerte også menn som endimensjonal stereotypier, men siden kvinner er kjønnenes store konformist, aper kvinnen nå etter denne maskuline karikaturen de mer og mer erstatter i samfunnkulturen. Kvinner som drikker mye og mer, banner, konfronterende og voldelige, asosiale og trassige, promiskuøse, blir arbeidsnarkomane, utbrente, slitne, bedrar sine partnere og opptrer generelt som berettigede bråkebøtter, blottet for særlig empati.
Kvinnelig seksuell hypergami for dyktige og sterke alfahanner er også truet. I mens skriker rødpillede og såkalte MGTOW’s opp om at kvinnen som et fundamentalt onde, ikke ulikt mange religiøse, men uten å forstå mye av mekanismene bak.
Relevant: Et oppgjør med tilnærmede «MGTOW’s», samfunnets ‘psykoseksuelle incel-pandemi’, forskrudde feminister samt sutringen fra samtlige stakkarer og systemidioter
Kvinner, ofte regelrett kvoterte inn i «samfunnet» store saler samt styrerom, kultiveres nemlig per sin konformismesøken og prestisje, til ønske seg å være på topp, på alle mulige måter, hvilket da indikerer å inkludere dynamikken i relasjoner. Problemet er dog at kvinnen ønsker ikke å pare seg med tradisjonelle rene alfahanner, rebeller og de beste av menn generelt per pareto-fordelingen, populært referert av rødpillecuks i den såkalte «Manossfæren», men snarere, de 20% av beta-mannlig kaliber, hvilket innbefatter mye av det man kan kalle «normies» uansett.
De som havner utenfor bildet, er i det store og hele fremdeles «incels»; deformerte folk, men også økende andel av mer normale menn i det nedre sosio-seksuelle sjiktet i befolkningen. De som i en slik menneske-økologi ender opp i faste forhold, og som forgrener seg videre, er dermed som regel segmentet av de aller mest systemlojale og kulturelt tilforlatelige menn, som antakelig preges av en lav nok selvfølelse eller en slags latskap, slik at de velvillig lar seg manipulere til å godta hva som helst. Det finnes også mange menn som gjør det til sin livsmisjon å kompensere for sin lave selvfølelse og ego ved å tråle rundt etter kvinnfolk etter at de har såkalt «looksmaxet», dvs. fikset på utseendet, slik at de kan få seg ligg. Dette blir for mange stakkarslige menn en slags kompenserende og ultimate gjengjeldende livsstilen for å på en måte realisere sin maskulinitet. En slags mannlig feminisme, om man vil, og det er kanskje enda verre å være en slik mannehore enn selv den mest amorøs [mani]pulerende kvinne.
I lille Norge er ikke denne utviklingen hverken godt forstått eller i det minste særlig kartlagt. Man har små blaff, her og der. Det meste av slik kulturell ut- og effektiv avvikling kommer alltid fra USA, som på mange måter i disse tilfellene er stilt litt annerledes, f.eks. med tanke på «no fault divorce», og ekteskapslovgivningen generelt etc.
Men vi snakker således generelt om en mer moderne type sosio-seksuell akseutering blant kvinner som innehar et aspekt av hva som kan teknisk fortås som stats-seksuell seleksjon, hvor «systemslaver» og mannedroner avler frem neste svake generasjon, som får det enda verre, og som sementerer kollapsen videre. Divergering per seksuell seleksjon, er den hyppigste måten for å endre evolusjonær kurs.
Seleksjonen går altså mer og mer i retning av konforme og typiske beta-menn, «yes-men», og mer generelle ubrukeligheter av fysiske egenskaper, tilnærmet ting som «blidheter», evt. mental adapsjon etc. Dette sørger for mer pinglete unger, mer dumme unger, oppdragelse, mer og mer «toleranse», alt fordi vilkårene av seleksjonen har gått med overvekt til til kvinnens dumme og delvis dekadente diskresjon, som er videre sanksjonert av den kjerringdominerte «staten», som på mange måter også kan sies å ha erstattet mye av behovet for maskuline strukturer sånn ellers.
Relevant: Den dyssosiale bioteknologiloven— homofili, horeri, og dysgenikk
Den mest fundamentale strukturen for mennesket og derav samfunnet, er videreføringen av seg og sine verdier. Hvis ikke, går samfunnet mot utslettelse og overtakelse. Den demokratiske demagogien demoniserer alt det som angivelig kan sies av de svake og være urettferdig maktmisbruk, og blant dette, så inkluderer man altså nå mye av den naturlige maktbalansen mellom mann og kvinne. Denne fiktive maktkampen forutsetter seg bevisst flere mindre forståtte forandringer med tanke på nødvendige forskjeller i samfunnet, som alle skal viskes ut, og som kvinnen effektuerer som samfunnets mest fundamentale institusjon.
Kvinnen kan per sin moderne perspektivisme (frihet-likestilling-lik samfunnsidentitet), videre via en totalitær anordnet kunnskaprelativisme, fullstendig fortegnet per den demokratiske konteksten av at alle har en «sannhet» og en «rett på å bli hørt» (noe som forøvrig går mot ytringsfrihet, uten at systemidiotene forstår såpass), som igjen fordrer kulturrelativisme; en gynosentrisk sosialånd, helt på egen hånd, som i dag sies å være den største kulturmarxistiske faktoren som preger den generelle utviklingen.
Men man kan ikke klandre kvinnen for noe av dette, fordi de som sagt følger bare sin natur. Det er menns oppgave å yte motstand til uønsket forandring og utryddelse, og der har menn feilet nokså fundamentalt, om man bare tar en titt på en gjennomsnittlig norsk gatescene, demografisk fremskrivning, og nært sagt alle andre aspekter vedrørende dagens samfunn.
Religion har tradisjonelt biltt hyppig brukt for å kontrollere, også anvendt mot kvinnen for å begrense og moralisere ovenfor henne. Denne faktoren er nå forøvrig betraktelig borte vekk i «vesten». Det betyr ikke at f.eks. «kristendom» er noen løsning heller, da kristendommen uansett legger opp til det mye av det glorifiserte humanistiske synet lik typ etisk egalitarisme, videre sekulært begjært av Rousseaus plagierte volonté générale, og omsider universelle brodersamfunn, som nå er verdensborgelige, balkaniserte shitholes. Forresten, Islamske samfunn er sådan mer på retur, og nå mer tilbakeholden mtp. kvinners utfoldelse, og kan sies å være under en relativ stor reformasjon sånn sett, hovedsakelig påvirket og delvis brakt med av kapitalistiske understrømmer, som i alle fall krever en litt mer kommersiell rimelighet, da kvinnfolk er de største konsumentene og pådrivere av forbruksvarer.
