Den dyssosiale bioteknologiloven— homofili, horeri, og dysgenikk

Norge har som kjent for et økende antall for lengst gitt opp å være et etnisk særegent folk, og således også å utgjøre en nevneverdig kultur med tanke på fremtiden. Sleng inn standard suverenitetsavståelse, som er blitt med på trenden av løssluppenhet, og man har ikke mye igjen særlig lenge.

Dette gjelder også for hva folk eventuelt skulle finne på å mase om angående «samfunn». Samfunnsbegrepet innbefatter tradisjonelt og konvensjonelt mye som lenger ikke ikke kan sies å eksistere på den basis konseptene forestilles å fordre ellers, hverken av etikk eller funksjon, i det nye «samfunnet».

I det nye «sivilist-samfunnet» flyter alt og over. Enda mer generelt går det aller meste i retning av forstand av «mer», og det alltid medstrøms, fordi dette «mer» impliserer som regel mer penger—oppskriften på suksess, skal du vite.

I et skakkjørt system, hvor en kan observere en slik intellektuell rigiditet, hypotetisk som følge av appell til en majoritet som på sikt ikke kan gjøre mye, vil alltid være «mer» av det samme være løsningen. Galskap er som kjent å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat.

Så det vil aldri finne sted noen vesentlig brytning av hva samfunnet har staket ut i sin ignorante jag etter majoritietsappell, eller flertallets vesentlige løssluppenhet for det som per følelsebasis ikke kan sies å angå dem selv. I alle fall ikke før det er overtydelig at fallitten er et utvilsomt faktum for folk flest.

Aldri før har så mange samtidig latt seg bære med av de såkalte ‘strømningene’. Disse strømningene handler for det aller meste om en tilnærming på minste veis motstand, for flest mulige i «demokratiet, hele tiden, i alle saker. Alltid. Er det ikke middelet, så blir det målet, og tilsvarende. Ukritiskhet er på denne måten veien til selveste undergangen, eller relative samfunnskollapsen.

Dette være den usynlige og forlokkende veien til fortapelse som det i mange trossetninger og retninger snakkes om på forskjellig vis. Det er oppskriften på oppløsning, svakhet, villfarelse og fortapelse, enkelt sagt.

Fornuften er for lengst forlatt og fortrengt med billige forestillinger som substitutter som tilsidesetter alt annet av kategorisk verd og forutsetninger.. Diverse «orienteringer»—eksempelvis ‘mangfoldet’, appellerer og florerer hyppig og konstant som de reneste goder og såkalte verdier i seg selv.

Sekulariteten og moderniteten blir den eneste skjønneste forenesle, sjarm og styrke. ‘Humanismen’ blir til selvdyrking og svakhet. Ateismen blir rådførende.

Dette er blant annet hva som omtales som den nye «fremgangen».

I helhet er frigjøringsbevegelsene overordnet sett en gigantisk feilslutning, mener jeg, hvor man forveksler moment og omfang med en slags større nytte. Bare på bakgrunn at man tenker: Fordi vi beveger «oss» relativt fremover, så er det gitt av «vi» ankommer et bedre sted. Men selv ikke engang «vi’et» mye av sannhet lenger.

Argumenter om det motsatte; At alt er skjønt vakkert og berettiget av medfølelser, trivialiserende «menneskedyrking» a la «humanisme», eller på den andre siden, grandios. forfektende devot og bigotte banaliteter uten hverken logikk eller realisme her og nå, ja, begge går i effekt egentlig ut på det samme.

Begge ståstedene, delvis og varierende politiserte, har til felles i sine moralismer om appell til «rett» eller det å være «berettiget» i synet av noe annet, kanskje FN-bærekraftmål, kanskje «Gud». Begge er i sin rene systemeffekt en konspirasjon, og et pyramidespill hvor A og B bestemmer hva C skal gjøre for D. I den forstand, og i kraft av det desentraliserende og ekspansjonistiske «demokratiet», så er konsekvensen i at Staten og makten både er og blir ‘A,B,C’, og at ‘D’ bare dikterer ut i fra det mest forgodtbefinnende som A, B og C sammen kan tillate, og må tillate—hvis ikke er det plutselig stopp, noe som demokratiet på lang sikt ikke kan overleve.

Derfor inngår det i demokratisk praksis at «mindretallet», alt etter som, tas vare på, men ikke fordi dette i seg selv er veldig viktig for flertallet (som kan stemme ned eller opp), men snarer fordi forestillingene rundt statsskap og segmenterte samfunn, i økende grad med demokratisk ekspansjonisme-appell, går ut på noe så enkelt og ufornuftig som at: «Det som ikke betyr noe for meg, er greit».

Dette i seg selv er grunn til å avvikle demokratiet i sin nåværende form før det fullstendig avvikler alt annet.

Menneskerettighetsmytene

Den dogmatiske, grunne og overfladiske løsrivelsen universelle menneskerettighetene har på bekostning av natur og naturlig symbiotisk etikk erstattet selveste naturen og dens overlegne harmonisering og konsekvensmåte . Dette selv om folk ikke forstår hverken hva en rettighet kommer av og mye mindre hva slike eksempelvis forutsetter av kompetanse for å kunne dispenseres i virkeligheten. Det er snakk om syntetiske, og på den måten sammensatte rettigheter som ikke har rådighet som de facto rettigheter, som de fanatisk forfektes som.

«Retten til abort» forutsetter, i dens mest underliggende og tekniske implikasjon, at legestandens etikkmodell skal forebygge selvskading og berge liv hvis den kan. Noe annet er det ikke, når man vasker vekk det som gjerne lastet på av glissen retorikk og individuelle innfallsvinkler ved slike spørsmål.

Diskursen som ledet an til rettighetsfestet abort i USA var ikke et intellektuelt produkt av fornuft eller særlig forstand, men et kompromiss mellom trussler og kvinnens svakhet; både selvskading og ansvarsløs adferd. Demokratisering og medmenneskelighet, kaller noen slikt.

Nei, dette lignet mer, derfor. på et maktkompromiss, nærmest et slags utmatting- og utleggstrategi som i all vesentlighet har lagt til rette for slike «rettigheter» i «vesten».

Men jeg er ingen abortmotstander, tvert i mot, så mener at de fleste ikke burde vært født. Jeg mener også at menn flest ideelt ikke burde forøkt seg, men det er hver en sin sak i så måte, og noe jeg sikkert kommer tilbake til.

Med dette sagt, så er det kanskje mer forståelig hvorfor jeg samtidig mener at «assistert befruktning» og medisinsk «bioetikk» er fundamentalt forkastelige greier. Det skulle nærmest vært kriminalisert, på lik linje med homofile som adopterer. Ja, her er det viktig med likestilling når man først har begynt.

Bioteknologi og hasardiøs godhets-«etikk»

Bioteknologiloven i Norge gir kvinner og homofile-kvinner, kvinner generelt på diverse premisser av et slags seksuelt og sosialt uføre, retten til å få barn opp til en alder av 46-7 år.. Dette skal betales av «samfunnet». I snitt koster assistert befruktning, av varierende inngripen, rundt 115 000 kroner, og det kan fort bli mye mer.

Det enkleste i verden for en kvinne er å få barn. Ikke rent teknisk nødvendigvis, men definitivt generelt og per statistikk, så er dette et nokså veletablert faktum. Halvparten av våre forfedre er kvinner som har født barn.

Jeg mener selvsagt ikke at alle kvinner skal få barn og ikke drive med annet enn å slave rundt for ubrukelige menn som muligens er dem mindreverdige. Det er ikke min posisjon. Men det blir likevel og uansett helt vanvittig om staten, av alle aktører, skal måtte «hjelpe» det som angivelig er disse sterke og «selvstendige» kvinnemenneskene med å skaffe seg barn. Det er definitivt noe, nei, veldig mye som skurrer her. Intet mindre enn en alvorlig sykdomstegn for samfunnet.

Forutsetningen for ent samfunn er som nevnt mange, men for familier å føde barn i alle fall på lik linje med dem selv (to). Nordmenn feiler sånn sett hardt med 1.8, og verre kal det bli, til tross for eventuelle rasjonaliseringer og misforstått anvendt statistikk, som forsåvidt er normalen nå. Særlig i politisk/ideologiske spørsmål.

Den virkelige «Norske modellen»? -Et sykt og døende samfunn.

I realiteten, det vil si i tallenes verden, så er Nordmenn verdensmestere på likestilling, politisk representasjon, og faktisk de dårligste til å reprodusere seg, og sånn sett bygge og videreføre «samfunnet».

I stedet for å bygge samfunn og føde unger, så har norske folk, i sin genialitet, og med full støtte fra sine folkevalgte, heller funnet ut at det som virkelig gjelder er å jobbe i mest mulig meningsløse og produktive jobber; den norske økonomien er en av de mest effektiviserte, og den med sånn sett lavest relativ gjennomsnittlig verdiskapning per BNP over eksportoverskudd. Dette er fordi primærnæringene kan vedlikeholde en grad av lav produktivitet ellers i befolkningen.

Folk flest vil forstå dette som noe (inkluderende)-utelukkende positivt, fordi de ikke eier forutseende eller annen konseptsterke evner til å skjønne at det de er en del av slettes ikke er så veldig genialt dette opplegget de indirekte er med på.

Så lenge de kan bo i en overpriset hybel og spise litt grei mat og ha noen elektroniske dingser, kjøre litt tivoli-bil (batteribil) til ikke-blodpris, så er det meste greit kollektivt sett. Verdens beste ditt, verdens beste datt.

Imidlertid så er statistikken ganske slående:

Når man ser på objektiv tilmålt levestandard og medregnet andre perifere kriterier der av, satt over netto befolkningsvekst, så kommer Norge dårligst ut fordi levestandarden gjør at man går forbi land som blant annet Finland og særdeles Polen, veldig raskt og enkelt.

Den geniale idèen; den Norske modellen i praksis, er så genial med tanke på samfunnsprioriteringer, at kvinnfolk i Norge, i en økende grad, ikke engang klarer å skaffe seg barn før de er 40 fordi mange av dem er opptatt med å realisere blant annet DINK, GINK, DINKWAC/D, og på si ‘betale’ mest mulig skatt til et system slik at dette systemet således kan tillate seg den nådegaven og argumentere for å hovedsakelig bringe inn et annet folkeslag med en annen kultur som man per dogmatikk automatisk sidestiller med sitt eget og i effekt ender opp med å kultur-demografisk avvikle seg selv på bare noen tiår.

I mens sitter norske kvinnfolk og griner om «hjelp» fra staten til å la seg inseminere, sammen med blant annet homofile og annet rart av forvrøvlede samlivskonstellasjoner ellers som finnes og dukker opp alt etter som tingene blir bare mer løssluppne og relative.

Man kan eventuelt spørre seg selv om alt dette tøvet er et virkelig resultat av såkalt «frihet», innbefattet «likestilling»? Det ser nemlig slik ut.

«Godheten», i seg selv. Sjeldent et godt argument

Alt dette er for vanlige folk vanlig gjort i en slags affekt med tanke på godhetens hensikt og naivitet. Men faren for at dette kan innebære en mer løssluppenhet og mer dyssosial, massepsykotisk adferd blant flere og flere «karrierekvinner» er absolutt det mest nærliggende. Den pågående innvandringkatastrofen og «humanistiske invasjonen» går utmerket hånd i hånd med tanke på hva som er originært og mer styrende og syntaksvis for slik degenererende samfunnsutvikling, på flere måter.

Demokratiet er en fallitt på flere måter enn flertall og mindretall kan fatte eller formulere frem. Spesielt i debatter hvor det egentlig gjelder å være mest mulig håpløs og følelsesbetont. Slik er disse helt fortapte i sin egen selvstyring.

Bioteknologiloven er et greit eksempel på disse omfattende tankefeilene og hvordan de spiller fallitt.

For hvem kan være mot at andre skal få barn? De med barn? De Kristne? Hvem? I alle fall ikke «norske» velferdsmuslimer og «flyktninger». De har ingenting de skulle sagt foruten «Mer» av det gode.

KRF var mer «bekymret» for at helsetjenestene ville bli satt under mer «Press» om bioteknologiloven ble vedtatt etter noe parlamentarisk surr i 2018. En patetisk innsikt.

Folket vil bare ha mer, og det kan aldri være legitimt i demokratiet å være «mot mer».

Så inkonsekvent er disse forestillingene at de som går hardest ut og forsvarer «retten» for kvinner som ikke kan eller ikke har klart til å få anbrakt barn, automatisk finner seg raskere enn de er klar over i samme etikk-kategori som den mest ihuga ekstremist-eugeniker, som de i sin ignoranse sikkert forakter. Men vesenforskjellen på disse perspektivene er ikke mye å snakke om hvis man tenker langt, og spesielt bredt nok.

I fundamentale spørsmål så handler det om hva som blir kategorisk riktig, eventuelt i form av prinsipiell grad. Dette spesielt når man så bringer autoriteter som Staten inn i problematikken for å lovfeste slike rammer under pretensjoner av «utfordringer».

På samme måte kan man sammenligne «retten for homofile» til å gi blod. Dette vanviddet er i samme ‘gate’ som mye annet.

Ingen burde ha ukvalifisert «rett til å gi blod til andre trengende», i alle falle ikke til meg, eller på et ikke-ambulerende vis. Det om jeg skal ha «min rett» i behold til å ikke bli sprøytet full av ‘homblod’.

Dette særdeles så når de homofile på sin side insisterer på at homofili er medfødt. Hvor er egentlig den store konvensjonalismen og konsistensen i slike spørsmål som enten eller ikke angår de fleste ? Svaret er: Det er ingen steder. Ingen har sterke nok interesser eller bry, for ikke å snakke evne eller mot. Det er umiddelbart et tabu politisk å være mot «menneskerettighetene».

Den fundamentale funksjons-fallitten, og relative samfunnskollaps er nært forestående.

..om ikke allerede komplett

Menneskerettighetsgestalten og «mangfoldssamfunnet» er en videreføring av den demokratiske-individualistiske frakoblingen fra det fornuftige og sterke, samvirkende (potensielt funksjonelle/utilitaristiske) «samfunnet».

Realiteten er snarere den i objektiv forstand, at «samhold» er sterkere en «mangfoldighet».

Idealitet er best når det er foruten kategorisk inkludering av ting som ikke er idèelt.

Og at meritokrati er mer rettferdig og sterkere en kategorisk, sosialistisk utfallslikhet.

Statistikk av alle slag tilsier på èn side at Norge og de nordiske landene er de beste for kvinner, og at den såkalte likestillingen begynner å bli brukbar. Samtidig må Norske kvinner ha hjelp til å gjøre det som er enklest av alt, nemlig som nevnt å få barn. Og hvor er menn, kan man si?

Vel, menn i dag er tilsidesatte, noe som for meg er langt fra like kategorisk negativt eller merkelig som det er at kvinner må ha hjelp fra å la seg befrukte, hvilket er helt absurd.

Disse to faktorene og utfallene er naturlig nok ikke gjensidig utelukkende. Samspillet har feilet, blant annet fordi selve samfunnet har for lengst feilet og latt seg atomisere, og vil aldri lykkes for alle som per nå er investert i det på grunn av alt for mange fastlåste fraksjoner.