Demokrati, en farlig religion: Del Èn
Etter å ha vokst opp i et vestlig demokratisk politisk miljø har folk flest fra fødselen blitt formidlet en overbevisning om at en eller annen form for et flerpartisystem, som vi løst kan betegne «demokrati», er den den eneste måten å styre på.
Det er ikke urimelig å si at amerikanere generelt tror at alle nasjoner streber etter sin overlegne og opplyste styreform, og at etter hvert som disse nasjonene utvikler seg, vil de nødvendigvis og ‘naturlig’ trekkes mot det som vestlige holder for å være sant—at «demokrati», uansett definert, er en ‘universell verdi’ fordi det representerer sivilisasjonens høydepunkt.
Faktisk blir «demokrati» veldig ofte forestilt som en refleksjon av hele menneskehetens ‘lengsler’. Men disse meningene og overbevisningene fremstår for det meste som bevisstløse stadfestelser, som tilsynelatende aldri har blitt åpenlyst utfordret eller diskutert. Posisjoner som gjennom generasjoner med intens og uopphørlig propagandaforsterkning har oppnådd status som nærmest åpenbare religiøse truismer som derfor ikke kan stilles spørsmål ved fordi de er av natur ikke tvilsomme.
Jeg har dekket i detalj propagandamytene og taktikkene som fører til denne situasjonen, i en serie artikler i en e-bok med tittelen «Bernays and Propaganda». Den inneholder alle nødvendige referanser og ville være verdt tiden din til å lese og forstå hvor dypt dette har trengt inn i det amerikanske samfunnet, og vesten der med.
Les også: Demokratiets destruktive forenklinger og pseudo-medisin
Den falske propagandakampanjen for å insinuere teologien om demokrati i den amerikanske psyken begynte tidlig på 1900-tallet med Edward Bernays og Walter Lippmann, to jøder som hadde gått i skole hos en Rothschild i City of London.
Lippman og Bernays beskrev sin åpne forakt og sådan frykt for en «formbar og håpløst dårlig informert offentlighet» i Amerika. Lippmann hadde allerede skrevet at folket i et demokrati rett og slett var «en forvirret flokk» av «uvitende og blandede utenforstående» som bare skulle opprettholdes som «interesserte tilskuere», for å heller bli kontrollert av den (jødiske) «hemmelige regjeringen».
De konkluderte med at i et valgsystem med flere partier (et såkalt demokrati), måtte opinionen «skapes av en organisert etterretning» og «konstrueres av en usynlig (‘deep state’-aktig) regjering», med folket henvist til status som uinformerte observatører. Dette er en effektivt virkelighet som har utviklet seg uten avbrudd i USA de siste 95 årene.
Den bevisste og intelligente manipulasjonen av massenes organiserte vaner og meninger er et viktig element i det demokratiske samfunnet. De som manipulerer disse usynlige mekanismene i samfunnet utgjør en usynlig regjering, som er den sanne herskende makten i landet vårt.
Bernays hevdet at det var nødvendig å anvende «vitenskapens disiplin», dvs. (for ham. red. anm) propagandaens psykologi, på demokratiets virkemåte, der hans ‘sosial-ingeniører’ «ville gi den moderne staten et grunnlag som en ny stabilitet kan realiseres på». Dette var det Lippmann kalte nødvendigheten av «etterretnings- og informasjonskontroll» i et demokrati, og uttalte at propaganda «har en legitim og ønskelig rolle å spille i vårt demokratiske system».
Både Bernays og Lippmann så for seg det moderne amerikanske samfunnet som dominert av «et relativt lite antall personer som forstår de mentale prosessene og sosiale mønstrene til massene». For Bernays var dette det «logiske resultatet av måten vårt demokratiske samfunn er organisert på», og unnlot å legge bemerke til at det var hans jødiske europeiske mestere som organiserte det på denne måten i utgangspunktet.
Lippman og Bernays var ikke selektive i sitt perverterte syn på propaganda som en nødvendighet for demokrati. De var også av samme syn med tanke på krigspropaganda som de også hentet sine overbevisninger og instruksjoner fra sine sionistiske mestere i City of London, som de testet i Storbritannia før den ble brakt over til USA.
Flerpartivalgsystemet ble ikke designet og implementert fordi det var den mest avanserte styreformen, men snarere fordi det alene ga de største mulighetene til å korrumpere politikere gjennom kontroll over penger og å manipulere opinionen gjennom kontroll av pressen.
Relevant: Flere vesentlige konseptproblemer med demokrati og abstrakt «representasjon»
I sin bok «The Engineering of Consent» uttalte Bernays åpenhjertig at «Konstruksjonen av samtykke er selve essensen av den demokratiske prosessen». Med andre ord, essensen av et demokrati er at noen få «usynlige mennesker» manipulerer den forvirrede flokken til å tro at de har kontroll over det som forestilles som et såkalt transparent styresystem, (eksempelvis) ved å velge èn av to forhåndsvalgte kandidater som allerede er kjøpt og betalt for av de samme usynlige menneskene.
Etter Vietnamkrigen og Nixons avgang, giret det Bernays beskriver som den «hemmelige regjeringen» opp, og det amerikanske politiske landskapet endret seg for alltid.
En stor del av denne ‘demokratiske oppgiringen’ (deriblant propagandaen) var den nesten umiddelbare opprettelsen av tenketanken «The Trilaterale commission», som fokuserte på «demokratiets krise»
Deres første store rapport ble utgitt av New York University i 1975, og fikk tittelen «The Crisis of Democracy».[3][4] En hovedforfatter av verket, en Harvard-professor ved navn Samuel Huntington, uttalte i avisen at «1960-tallet bar vitne til en økning av demokratisk glød i Amerika», med en alarmerende økning av innbyggere som deltok i marsjer, protester og demonstrasjoner: alt et slags akt av «en gjenreisning av likhet som et mål i det sosiale, økonomiske og politiske livet», men en type ‘likestilling’ demokratiet egentlig ikke har råd til å bekoste.
Han hevdet: «Kjernen i den demokratiske bølgen på 1960-tallet var en generell utfordring for eksisterende myndighetssystemer. Det være seg offentlige og private. I en eller annen form manifesterte disse føringene seg i familien, på universitetet, i næringslivet, ved offentlige og private foreninger, politikk, det statlige byråkratiet samt militærtjenesten.»
Huntington, som hadde vært propagandakonsulent for den amerikanske regjeringen under krigen mot Vietnam, beklaget videre at vanlige folk ikke lenger anså elitene og bankfolkene for å være overlegne og følte liten forpliktelse eller plikt til å adlyde. Huntington konkluderte med at USA led av «et overskudd av demokrati», og skrev at «effektiv drift av et demokratisk politisk system krever vanligvis apati og ikke-engasjement», og uttalte at dette var avgjørende fordi det var nettopp disse egenskapene hos folket som «aktiverte demokrati å fungere noenlunde effektivt».
Han avsluttet rapporten med å si at «demokratiets sårbarhet, i all hovedsak ‘demokratiets krise’, kommer av et samfunn som utdannes og deltar for «en mer balansert tilværelse» med «ønskelige grenser for utvidelsen av politisk demokrati».
Med andre ord, den virkelige krisen i demokratiet var at folket begynte å mer regelrett «tro» på en «regjering av folket, for folket»—ikke bare forestille seg som involvert i proessene, men begynte også å forakte og være ulydig mot de som hadde styrt landet utelukkende for deres egen økonomiske og politiske fordel tidligere. Selvfølgelig ble løsningen på denne (fæle elitismen) å (de)konstruere en sosial situasjon og miljø med mindre utdanning og mer «demokrati», og med mer autoritet fra den hemmelige (jødiske) regjeringen som Bernays og Lippman talte for.
Demokrati, ifølge Huntington, besto av utseendet ( det overfladiske ), men ikke av substansen. En konstruksjon der de skarpsindige elitene valgte ut kandidater som folket kunne late som de stemte på, men som ville bli kontrollert av og adlyde sine herrer.
Relatert: Lapsing on democratic deception dialectics and corporate coercion
Etter å ha deltatt i «demokratiet», var det forventet at folket gikk tilbake til sin normale tilstand av apati og ikke-engasjement. Den uvitenheten som er nødvendig for å opprettholde et flerparti-system og beskrevet som ønskelig, var på 60-tallets «demokratiske kriser» forstått som å være truet av studenter som faktisk lærte saker og ting som Bernays hemmelige regjering ikke ville at de skulle lære.
Krise-kommisjonen uttalte at den var spesielt opptatt av skoler og universiteter som ikke gjorde jobben sin med å «indoktrinere de unge ordentlig» og at «vi må ha mer måtehold i demokratiet».
Derfra var veien videre klar: unge mennesker i Amerika skulle nå bli «riktig indoktrinert» av både det offentlige skolesystemet og universitetene. Dette for å bli «mer moderate» (‘anstendige’..). og mer uvitende.
Før Huntington og studentaktivismen på 1960-tallet hadde vi en annen anerkjent ekspert på propaganda, politikk og fascisme, i form av en annen amerikansk jøde, Harold Lasswell, som beundrende har blitt beskrevet som «en ledende amerikansk statsviter og kommunikasjonsteoretiker, som spesialiserer seg på i analysen av propaganda».
I likhet med Lippman og Bernays før ham, og Huntington et al etter ham, var Lasswell av den oppfatning at demokratiet ikke kunne opprettholde seg selv uten en legitimert elite som skapte, formeet og kontrollere opinionen gjennom propaganda.
Han uttalte at hvis elitene manglet denne nødvendige kraften til å tvinge lydighet fra massene, så må «sosiale ledere» vende seg til «en helt ny teknikk for kontroll, hovedsakelig gjennom propaganda» på grunn av «uvitenheten og overtroen hos massene» (dimme og dumme folk).
Han hevdet at samfunnet ikke skulle gi etter for «demokratiske dogmatisme om menn som de beste dommerne av sine egne interesser», fordi de egentlig ikke var det. Videre, «de beste dommerne er elitene, som derfor må sikres midler til å påtvinge sin vilje, til felles beste». Rockefeller og andre stiftelser og tenketanker har langsomt utrettet dette rådet i nesten 100 år i USA og resten av den «demokratiske» verdensordenen.
Demokrati hadde alltid vært hypet i Vesten som den mest perfekte styreformen, men under påvirkning av en enorm propagandakampanje forvandlet det seg snart til toppen av opplyst menneskelig evolusjon, og blitt til en religion i seg selv, spesielt i Vesten.
Siden et valgsystem med flere partier dannet grunnlaget for ekstern (utenlandsk og parasittisk) kontroll av den amerikanske regjeringen, var det viktig å injisere denne fiksjonen direkte inn i den amerikanske massepsyken. Det gjorde de også, i den grad at «demokrati», med sine tusenvis av betydninger og forestillinger, i dag tilsvarer det verste av religiøs dogmatikk—et budskap fra ‘Gud’ som i sin natur ikke kan stilles spørsmål ved.
Bernays og hans folk var kilden til den dype, varige – og åpenbart falske – overbevisningen i hvert amerikansk hjerte om at demokrati er en «universell verdi». En av de mest tåpelige og vedvarende mytene disse menneskene skapte var eventyret om at etter hvert som alle mennesker utviklet seg mot perfeksjon og opplysning, ville deres DNA mutere og de ville utvikle en gudgitt, kanskje genetisk, trang til et pluralistisk system. Denne overbevisningen er fullstendig vås, uten et snev av historiske eller andre bevis som støtter den. En tåpelig myte skapt for ytterligere å villede den forvirrede flokken.
I en artikkel i New York Times,[1] bemerket Jason Stanley og Vesla Weaver: «Filosofen Elizabeth Anderson hevdet at når politiske idealer avviker veldig mye fra virkeligheten, kan idealene i seg selv hindre oss i å se gapet. Når den offisielle historien skiller seg sterkt fra praksisens virkelighet, blir den offisielle historien en slags maske som hindrer oss i å oppfatte den.»[5]
Relatert: Det innholdsløse, «demokratiske» mangfoldets undergang
Dette betyr at hvis propaganda ikke bare er uopphørlig og gjennomgripende, men hvis dens prinsipper er for langt unna den faktiske sannheten, mister ofrene for denne propagandaen sin evne til å skille fakta fra fiksjon og blir ute av stand til å gjenkjenne uoverensstemmelsen mellom deres tro og deres virkelige verden. Det resulterer i en massepsykose hvor man heller ser verden samsvare med de religiøst inspirerte læresetningene og med propagandaen, selv når den åpenbart og mest åpenbart ikke samsvarer.
Teorien er ikke intuitivt åpenbar, men den er sterkt støttet av fakta. De mange følgelige feilene som ligger i dagen av et multikulturelt og således, pluralistisk politisk system, er så overveldende, så blendende åpenbare og så alvorlige, men likevel så tilsynelatende helt usynlige for de som befinner seg i boblen.
De påfølgende artiklene i denne serien vil utforske disse feilene, én etter én. Jeg vil komme med en siste kommentar her: I «The Crisis of Democracy» innrømmet Huntington åpent at den demokratiske prosessen, det vil si at underordnede velger sine ledere og/eller bestemmer den overordnede banen til enhver institusjon, nesten uunngåelig ville føre til fiasko.
Huntington: «Et universitet der lærerutnevnelser er underlagt godkjenning av studenter kan være et mer demokratisk universitet, men det er sannsynligvis ikke et bedre universitet. På lignende måte har hærer hvor kommandoen til offiserer har vært underlagt veto av den kollektive visdommen til sine underordnede, nesten alltid havnet i katastrofe på slagmarken. Arenaer der hvor demokratiske prosedyrer er hensiktsmessige er kort sagt begrensede.»
Likevel fortsetter propagandaen. Generelt i så måte at en dertil gjerne kommer met uttalelser a la «demokratiet har vært mislykket overalt hvor enn det har blitt prøvd ut», men at det likevel er det beste for nasjoner og regjeringer, er en av de schizofrene feilene vi skal utforske videre.
[1] BERNAYS AND PROPAGANDA https://www.bluemoonofshanghai.com/wp-content/uploads/2022/02/BERNAYS-AND-PROPAGANDA.pdf
[2] Bernays and Propaganda – Democracy Control
[3] https://www.trilateral.org/download/doc/crisis_of_democracy.pdf
[5] American Dystopia – the Propaganda Mask and the Utopia Syndrome
https://www.bluemoonofshanghai.com/politics/1514/
