Anti-rasjonalitet, undergangens makt-etikk og den svakes moral

«Realiteten», betinges av vilje, konstituert av ønsket, evnen og muligheten.

«Virkelighet», determineres av makt, og hva som er sansbart for dens utøvelse.

«Korrupsjon», er «virkelighetens» manipulasjon av «realiteten», for maktens skyld.

«Etikk», består ofte av rasjonaliseringer som forsøker å forene flyktige forhold som naturlig følgelig.

Ideologi er således et motiv av virkeligheten, både billedlig og moralsk, som forsøker å abstrahere alt av slik essens. Det aller meste av ideologi handler praktisk sett om å oppnå makt på grunnlag av forfalskning av realiteter på bakgrunn av rasjonaliseringer som ender opp som såkalt etikk.

Når slik etikk blir styrende for en virkelighet som motsetter seg realiteten, blant annet ved å forfalske forhold av abstrakt realitet, så blir rasjonalitet og tilegnelse av kunnskap—en kvalitet av abstrakt tenking, enten irrelevant eller en umulighet. Det er derfor vesentlig for all slik ideologisk virkelighetsforfektelse at det har som mål å erstatte rasjonalitet med mest mulig flyktigheter og invertert asymptotisk amoralisme, det være en type moral som enkelt sagt er så vilkårlig og meningsløs at den «spinner ut av kontroll» med tiden.

Denne flyktige virkelighetstilstanden determinerer den ideologiske levetiden. Jo mer flyktig forholdene er, men fremdeles nært nok den ideologiske kjernen, jo lengre levetid. En form for rikdom og overflod er også en forutsetning. Skjæringspunktet mellom disse verdiene og den ideologiske aksen må imidlertid også være konsistente nok, det vil si, de må være formelige etter systemets aspirerende funksjoner samt det ideologiske formålets potensielle spørsmål.

Per graden av flyktighet, så kan alt dette opprettholdes uten å utgjøre noe konkrete svar eller særlig korrespondanse med realiteten enn så lenge slikt er av en tilstrekkelig sansbar natur. Denne såkalte sansbare naturen fordrer et maktpåliggende for statens utøvelse av kontroll og folk flests oppslutning for den. Sosialmekanismen bak dette maktpåliggende er graden av hvor ukritiske folk flest er til denne naturens legitimitet som en fungerende og regulerende samfunnsnorm. Såkalt «politisk korrekthet» er et konseptuelt rammeverk av slik kronisk ukritiskhet.

Ideologisk undergang er historisk sett meget relativ, delvis fordi ideologi er et sammenfattet produkt av relativiserende rasjonaliseringer i seg selv. Når mente eventuelt Romerne at Rom var gått under? Slike betraktninger og klare referanser er ikke enkelt å presist konstatere.

I sluttfasen av et komplett ideologisk løp vil gjerne, og kanskje mer enn gjerne, den generelle samfunnsmoralen være implisert på en slik måte at all sannhet, i form av objektiv virkelighet, ikke har noen betydning, blant annet fordi den ideologiske intensjonen forestilles som etisk berettigende. All slik ideologi kan forstås som syklisk jamfør eksempelet ovenfor, men det innebærer også alltid og nødvendigvis en eksponentiell reduksjon av funksjon innbefattet i alle aspekter av all ideologi som forfekter sin «virkelighet» fremfor «realitet».

Essay: Lapsing on democratic deception dialectics and corporate coercion

Når rasjonelle og abstrakte koblinger mellom realiteten forkastes til fordel for den verdslige «virkeligheten», så vinner konsekvent den svake(ste) makt over den sterkeste. «Den svake(ste) makten» er den som ikke er produktiv, og komparativt ødeleggende til den sterke i mangel på all holdbarhet, og på alle måter sanselig og ellers sådan fysisk mulig.

Når den svake maktens sanselige substans og appell går fra å være triviell mot en kontradiksjon, får man uunngåelig et systemisk forfall. En funksjon av forfallet som gjerne manifesterer seg eksponentielt, og i form av intetsigende politisk retorikk, totalt tvetydige verdier og meningsløse slagord:

Vi kan observere alt dette i vår egen relative forfallstid: Hendelsene av galskap og dysfunksjon øker, hver dag. Man opplever til stadighet en akselerering av symptomene på dårlige tider, og at de kommer med minskende mellomrom.

Utviklingen er organisk og etiologisk på bakgrunn av ideologiene som driver dette frem. Deriblant disse, «demokratiet», en av de største systemiske pådriverne av denne ukontrollerte galskapen og økende uordenen. Årsakene bak symptomene er så klare at de til og med kan generelt fremstilles meget effektivt i kontekst av dagens konflikter og såkalte kriser.

Rasjonaliseringer er i slike undergangsider blitt så dominerende for folk flest, at det ikke lenger betyr at de er i konflikt med realiteten, fordi motivene og intensjonen har erstattet den, og blitt til den sosial sannhet via indoktrinering.

Dette forsterkes av kulturen, som på samme måte har forkastet abstrakt realitet til fordel for virkelighetens verdslighet og dens makt-etiske irrasjonalitet. Et dominant psykologisk aspekt som inngår, er at slik verdslighet og ignoranse er noe som har blitt særdeles insentivert og premiert av systemet, for så mange, og derfor fortsetter folk flest å oppfatte dette som et bevis på at det de har forestilt og foretatt seg er «sannheten» selv. Dette er en form for masse-psykotisk klassisk betinging.

Denne «sannheten» er altså blitt et medium som har erstattet den funksjonelle realitetens forhold og optimalisert tilnærmingen på vei mot den. Derfor et dette virkelighetsmediumets «sannhet» per definisjon en såkalt sub-optimal samfunnsstandard.

Relatert: «Liberalismen», forfeilet parakonsistent unytte?

Et vesentlig gjennomgående eksempel på dette i en generell samfunnmoralsk forstand, som også kan karakteriseres som mer overfladisk og overflødige virkelighets-kreasjoner av ideologi, er at intellektuelt eierskap og utøvelsen av tenking og postulering i slike paradigmer nå utelukkende handler om å beskytte, sementere og vedlikeholde ideologiens kjerne, men ikke å kritisere den. Det er kritikerne selv som skal «flagges» og henges ut:

Dette ser vi nærmest en helt åpenbar og dessuten statsstøttet praksis av i dag, hvor systemets tjenere og klakører, som med klippekort i mediene går systemets og ideologiens ærend og «bærer vann» for seg selv og sine egne. Samtidig hevder de seg selv som eksempelvis «gode» og «medmenneskelige» , uten at de i det hele tatt forstår hva som egentlig betinger «godt», hvilket er rasjonell produktivitet og ikke-forvridd logikk i motsetning til deres kvasi-logikk.

Relevant: Utrops Brunnese-redaktør behersker ikke sin egen argumentasjon

En slik ideologisk logikk, i alle utfall og former, koster dessuten meget mye å opprettholde. Man kan argumentere for at velferdsstatens relativt økende meromkostninger er et direkte utslag av slik ideologisk korrupsjon og dens makt-etikk.

Alt det irrasjonell ideologi har som mål vil bli berørt mer eller mindre effektivt direkte. Veldig få aspekter og annet av interesser forblir unntatt. Dette er fordi det er enklere å forholde seg til noe forutsigbart enn usikkert for folk flest. Det å forhandle med realiteten krever abstrakte evner, produktivitet og oppbygging av kunnskap.

Et ideologisk samfunn skaper heller sin egen kunnskap som sentrerer rundt sin egen akse og inviterer til systemisk opportunisme for middelmådigheten og de svake, som nevnt. Kritikere og sterke kapasiteter vil i beste fall forkastes eller misbrukes av flertallet. Demokratiet sørger for at alt dette legitimeres og kategorisk opprettholdes som selveste «kvaliteter».

«Demokratiet» har gått så langt i deler av verden, spesielt USA, at man nå velger slagpasienter inn som representanter.

Ideologiens inntog i alle institusjoner har gått så langt at populistisk anrettet pseudo-vitenskapelige forklaringer på klimaendringer frontes av en autistisk tenåring uten noen kvalifikasjoner

Den forøvrige ideologiske kollektiviseringen og dårskapen har gått så langt at man velvillig og smertefritt oppløser sine egne land med innvandrere fra dysfunksjonelle land fordi man har klart å rasjonalisere slike som en «berikelse»

Alle tegn er der på at den relative sivilisatoriske undergangen ikke bare er på ferde, men ganske godt i gang, og det på de aller fleste måter. Årsaken er enkelt sagt hysterisk og fanatisk ideologisk appell.

Ideologi og overtro er på mange måter det effektivt samme. Slike skrøner og skremmehistorier må begrenses i samfunnet. På sin side har religion tradisjonelt vært begrenset og separert fra moderne statsstyring, med varierende effekt. Det har likevel aldri eksistert noe fullstendig rasjonelt statsstyre, struktur eller konstitusjonelt formålsgrunnlag, fordi folk flest ikke er fullstendig rasjonelle og er intellektuelt late.

Imidlertid vil denne aktive forkastelsen av realitetens fordrende fornuft til fordel for en fiktiv og forførende virkelighet alltid føre til en ruinering i mangel på rasjonalitet. En slik forfektet virkelighet ender med fortapelsen av fornuft.

Menneskets forhold til realiteten kan på bakgrunn av denne mekanismen av svakhet derfor sies å være «syklisk» betinget, og deres forsøk på sivilisasjoner like så.