Ikke ¬ «Lev og lær»: epistemologisk idiotisk ekstensjonalisme vs. intellektuell ideell intensionalisme

Den folkelige dyden av såkalt skepsis og fornuft hos det velferdssøkende, moderne mennesket innbefatter ironisk at konsekvensen gjøres til epistemisk forutsetning for å erkjenne relasjonen den rasjonelle prosessen burde ha gransket før handlingen overhodet ble aktuell, forestilt i en enklere sammenheng: å ‘føle’ seg frem, med tilsvarende vekt på nettopp følelser i sosial forstand har et kunnskapsvis problematisk potensial og forfengelig fornuft ved seg som folk har et relativt farlig avslappet forhold til.

At mennesket lærer av erfaring er fremdeles en nødvendighet, men langt fra noe intellektuelt ideal eller sosialt optimum, og den sedvanlige opphøyelsen av denne nødvendigheten til folkelig livsvisdom avslører hvor lavt premisset for menneskelig erkjennelse normalt settes, og hvor denne erkjennelsen dermed føres i en «liberal» orden hvor selv korrigerende teser er blitt demokratisert og dithen rasjonalisert til ett stort sosialt eksperiment der erfaringene systematisk fornektes samtidig som fornuften fristilles fra logikkens fundamentaliteter. Man kan neppe finne en mer fundamental oppskrift på reaktiv epistemologi og kollektiv inkompetanse som får folket til å forherlige sin egen ignoranse.

Det mer rasjonelle alternativet er tilsvarende enkelt i prinsipp, også ironisk nok desto mer sosialt forsømt gitt de kognitive forutsetningene, da premisser, per se, undersøkes før konsekvensen og relasjonen underholdes og gis forrang før erfaringen får opptre som nettopp forklaring. Den allmenne ‘aforisme-memen’ i dette henseende, «Lev og lær», berettiger at handlingen produsere konsekvensen som deretter omsettes til informasjon og omsider revisjon, mens den mer logisk fornuftige disiplinen (logikk > kunnskap) diametralt søker å etablere hvilke følger som allerede ligger implisitt i premissene før handlingen, og reserverer således erfaringen for hva den faktisk kan gjøre bedre enn tanken, altså å korrigere hva som ikke lot seg logisk utlede. I dette teknisk kontrære tankeparadigmet beholder dermed virkeligheten sin objektive ‘vetorett’ uten å effektivt funksjonere som en tilnærmet permanent sosial-pedagogikk og premiss-misvisende vitenskapelig, rigid demagogi. Aristoteles’ distinksjon mellom «den erfarne» som vet ‘at’ og «den kyndige» som vet ‘hvorfor’, har uansett for lengst egentlig korrekt indikert den samme rasjonelle rangen, hvor det erfaringsmessige falsum først oppnår intellektuell verdi idet noe reduseres til årsak og relasjon fremfor å betraktes som et anekdotisk avledet faktum.

Relevant: Etiologien bak pseudo-progressivismens ’empatipositivistiske’ elendigheter

Menneskets heuristiske særstilling ligger også således neppe i evnen til nettopp å erfare hva som skjer fremfor andre vesen, men i å abstrahere fra det kollektivt erfarte, ordne relasjonene derav og ekskludere muligheter som av ulike grunner aldri behøver prøves. Det meste av såkalt sivilisatorisk fremgang, sosialt eller teknisk, består nettopp av dette, hvilket også logisk mer enn insinuerer at stadig mer erfaring blir relativt overflødig om dens nødvendige eller sannsynlige struktur allerede er inntatt som en slags «sannhet». I dette pragmatiske skottet kan Platon nesten misbrukes som den motsatte ytterpunktet, hvor den ikke-sansbare strukturen gis epistemisk forrang fremfor de aksiologiske artefaktene, hvilket samtidig åpner for de mer ubehagelige spørsmålene om hvor mye av det man med tilsvarende hybris og implisitt legitimitet kaller «kunnskapssamfunnet» som, prøvet mot realitet og konsistens, egentlig for det meste består av fanatisk blanding av kompromitterte konsepter og rigide rasjonaliseringer.

Det er nettopp i dette mellomrommet mellom konsept og det konkrete at «kunnskapssamfunnet» lett forveksler sin egen ekstensjonelle, evt. ekstensivt «demokratiske», epistemiske vekst med noe av faktisk funksjonell fremgang. Feilslutningen går på den logiske følgelighet at en kategori blir ikke nødvendigvis mer sann fordi stadig flere feilforståtte observasjoner kan plasseres i den, og en «vitenskap» blir heller ikke mer presis bare fordi dens begrepskonstruksjoner lykkes i å absorbere stadig større mengder empiri, og særlig dersom den idé- og konsept-intensionale avgrensningen allerede er svak, elastisk og ellers videre ideologisk kompromittert, kan den ekstensjonelle akkumuleringen tvert imot produsere en stadig større base av stadig dårligere forståtte pseudo-virkeligheter som effektive bortforklaringer. Det som gjerne skjer deretter er at informasjonens kvantitet får metodologisk auto-autorisere konseptet som opprinnelig bestemte hva som skulle forstås som «informasjon», og den epistemologiske onde sirkelen blir sådan også sosialt usynlig nettopp fordi den kan fylle med korrekte målinger, reelle observasjoner og metodisk godkjente «fakta». Problemet ligger ikke nødvendigvis i selve materialet eller informasjonen, men i relasjonen som bestemmer hva det skal få betydning for hva, og ofte sådan eksplisitt hvordan.

Realiteten bryr seg ikke om et folkelig fingert, sosialt eller teknisk kompromittert konsept blir intellektuelt kommet til unnsetning av tusen beleilige grunner uten noen videre presisjon; problemet bare fortsetter og får i så fall også bare tusen ekstensjoner av den samme kompromitteringen ved seg, hvilket som regel opparbeider visse sosiale sannheter med en særdeles teknisk treghet typ ideologisk belagt «politisk korrekthet». Det menneskelige menings-leksikonet kan sådan fortsette å vokse i massivt omfang samtidig som selve forståelsen går nedover med en økende avtakende avkastning.

Relevant: Mangfoldfragmentasjonens fallitt: Vesten mellom sammenbrudd og syntetisk styring

Innstillingen til den intellektuelle som imperativt lyder mer i retning av «Lær og lev», og høres riktignok både mer corny og pretensiøst ut enn den mer folkelig fascinerte originalen, men er, igjen, ironisk nok likevel bedre egnet til det fornuftige formålet. Den noe mer konsept-aretiske varianten, «lær å leve», peker samtidig og parallelt på at det store poenget primært ikke er å simpelthen akkumulere alskens opplysninger fremfor å utvikle en metodisk kvalitet som bestemmer hvilken form informasjonen skal få før den får adgang til å legitimere hva som i realiteten er effektuerende virkeligheter. «Kunnskap» er i denne forstand noe som kan aldri forstås som epistemisk selvbærende, da dette forutsetter et filtrerende system av definisjoner, relasjoner, implikasjoner, eksklusjoner og et spektrum av sannsynlighet som avgjør hvorvidt informasjonen faktisk kan oppnå status som kunnskap fremfor å inngå som massekumulert ide-logikk i en allerede antatt folkelig fremstilling.

Det mer tekniske problemet oppstår helt følgelig når dette epistemiske hierarkiet inverteres, og informasjonen begynner å metodologisk beære og bare betjener den informatiske absorbasjonen fremfor at metoden bestemmer dens intensionale betydning og ekstensjonale gyldigheter. Den egentlige epistemiske begrensningen ligger derfor mindre i hvor mye mennesket nominelt «vet» enn i hvilken forsatand man klarer å skille mellom hva informasjonen faktisk viser, hva dens kategorisering allerede forutsetter og hvilke formelige slutninger den deretter legitimt tillater.

Når denne funksjonelle fornuften av korrekt form og proporsjon faktisk svekkes, noe som nærmest er uunngåelig fordi den menneskelige diskriminasjons-kapasiteten er endelig, om ikke totalt gjort ideologisk begrenset eller forbudt, mens informasjonsmengden og dens inkonsistent-konseptuelle pseudo-kompleksitet, særs forvillet av «demokratiet», prinsipielt kan ekspandere uten tilsvarende grense, blir ytterligere informasjon stadig mer ineffektiv mot den formede uvitenhet, og kan gjennom både ekstensjonell overbelastning og intensional fortrengning forsterke den samme kunnskapsmessige svakheten den kvantitativt gir inntrykk av å avhjelpe via en fundamentalt misforstått kvalitativ standard. Et relativt enkelt, men meget relevant eksempel i makrosystematisk forstand i samfunnet, finnes allerede i den nærmest uendelige sosiale utvidelsen av juridiske begreper som «vold», hvor stadig svakere intensionale kriterier lar stadig flere språklige, symbolske og indirekte handlinger inngå i den ekstensjonale kategorien, hvorpå den voksende mengden registrert «vold» igjen kan anvendes som empirisk bevis for at fenomenet faktisk har vokst. Empirien kan være korrekt per se; tilfellene reelle og statistikken metodisk uangripelig, samtidig som den epistemiske konklusjonen bare delvis måler konseptets egen ekstensjonelle utvidelse (e.g. legaldefinisjoner tatt som så) og dertil underminerer forståelsen i helhet. Man har sådan regelrett og (politisk) «korrekt» produsert mer «kunnskap» ved å gjøre objektet mindre bestemt, ergo man har både som definitivt samfunn og individ blitt dummere og kanskje en voldelig person over natta.

Samfunnets ekstensjonelle ordensproblem

Hertil ligger også den mer alvorlige betydningen av «logikk > kunnskap»: Logikken må ikke forestilles som å først og fremst tilføye mer informatorisk innhold til kunnskapen, men regulerer per sin konsistens hvilke forbindelser innholdet har rett til å anta og etablere, og om feilen først er antatt blir forviklingene deretter, altså ofte i form av massive fallitter som bare ligger og venter på å realiseres. Det åpenbare ordensproblemet er at den samme menneskelige begrensningen som gjør dagens ekstensjonelle kunnskapsorden utilstrekkelig også i stor grad forklarer hvorfor den først oppstod og historisk sett har vært funksjonell, dog ikke særlig lengre på flere områder, inkludert flere vitenskapelige former.

Et samfunn kan ikke problemfritt forutsette at majoriteten rekonstruerer premisser, årsaksforhold og flere mangfoldige inferensielle betingelser for enhver sosial, teknisk, etisk eller annen normativ pseudo-sannhet den forventes å operere etter for å desperat forsøke å fortsette sin egen fallitt, og desto større den menneskelige massen blir, desto mer må erkjennelsen reduseres ned til lover, banale regler, autoriteter, kategorier og ferdig-distribuerte massekonklusjoner som ofte er nærmest idiotiske/tyranniske av nødvendighet for at de skal kunne etterlevlse og ‘fungere’. Det debile massedemokratiet forsterker bare denne idiotiske nødvendigheten ved samtidig å ekspandere antallet epistemisk relevante deltakere og redusere den formelle adgangen til å avvise deres vurderinger og forvirrede krav som faktisk og funksjonelt kvalitativt underlegne. Det er derfor også noe for enkelt å betrakte samtidens «kunnskapssamfunn» som en radikal feilprioritering, da dens intellektuelle svakhet er også dens største sosiale kapasitet. Et slikt samfunn kan veritabelt organisere enorme mengder mennesker nettopp fordi den ikke krever at de forstår relasjonene systemet forutsetter, hvilket også er «demokratiets» største prestasjon: å lure folk til å tro at de forvalter noe mer enn sin egen ideologiske ignoranse. Det store problemet blir først synlig når det som en gang var nødvendig som ordensmessig kompresjon og konseptuell kompromittering, inkludert forenklingen av verdier på vegne av et mangfold av diverse fiksjoner, opphøyes til epistemisk ideal, og når en bastardiserende masse-metode utviklet for å administrere begrenset individuell fornuft begynner å opptre som den høyeste formen for kollektiv intelligens, selv om den i realiteten effektuerer kollektiv inkompetanse og helt predikabelt forfall deretter.

Relatert: Det dekadente demokratiets dialektikk: Degenererte premisser, døende prinsipper

Det er her samfunns-skismen etter hvert må kunne tenkes som historisk datert og falleferdig som system. De store talls lov, her med tanke på flere folk var nødvendige for å akkumulere spesialisering og teknisk differensiering, men den samme ekstensjonelle skaleringen produserer i tillegg en institusjonell treghet og en demokratisk meningsfattig verdi-inflasjon som stadig vanskeligere lar seg forsvare gjennom ytterligere fyllmasse av forskjellige, men likestilte, «integrerte» mennesker ene og alene.

Det må også tas et enkelt og tydelig forbehold om at Logikkens egen lille akilleshæl følgelig ikke gjør det mer fornuftige alternativet helt klokkerent og korrekt uansett, da en gyldig slutning kan være fullstendig ubrukelig dersom premisset først er falskt, og en intensionalt elegant konseptbevisst orden kan således ende som en perfekt konstruksjon over misforståtte virkeligheter. Den fornuftige forskjellen ligger dog i hvor denne typen feil funksjonelt og faktisk blir systematisk fortrengt å eksistere og i hvilken form dette er mest produktivt for flest mulig forhold, og svaret er klart i og med at Logikkens funksjonelle fornuft eksponerer premisset som ansvarlig for konklusjonen intensionelt, mens den epistemisk ekstensjonelle masseordenen lettere lar feil på feil distribueres gjennom lag på lag av rasjonaliseringer, kategorier, institusjoner, sosial autoritet og nærmest alt av akkumulert inkonsistent «kunnskap» inntil ingen lenger kan angi feilens opprinnelse.

Samfunnets epistemiske fremskritt trenger derfor neppe bestå i å avskaffe den ekstensive orden som gjorde kompromitterende kompleksitet mulig så lenge, men i å frata den dens nåværende intellektuelle forrang og igjen gjøre metoder av kvalitative betingelser noe informasjonen må utbedres fra før den får status som rasjonalisert konsensus og anti-fornuftig fakta i et rammeverk ellers belagt av ideologisk utelukkende intensjoner.