Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

Kapitalisme er et meget misbrukt økonomisk definert begrep, opprinnelig avledet fra marxistisk dogmatikk. «Et økonomisk system som er basert rundt privat kapitaleierskap», og i et såkalt «fritt marked». Denne kategoriske definisjonen på «kapitalisme» er åpenbar for allmenn og lite kontrasterende til å by på særlig mening og distinksjon i dagens komplekse makroøkonomiske landskap. Spesielt sådan i kontekst av hva som er et sterkt sentralbankbasert system som har omfavnet «finansialisering» som et fundament av økonomien.

Hvorvidt «staten» «eier produksjonsmidlene», eller ikke, er nå langt fra noen relevant sondring. Hva som i realiteten er riktigere å regne, er at man har fått et sentralbanksystem som i perpetuitet ikke bare «eier pengene», men også kan «trylle» frem pengene i både forkant og i kjølvannet av egne fundamentale fallitter, og det med en utelukkende støtte fra økonomi-teoretiske feilslutninger og dessuten fra et flertall av massedemokratisk indoktrinerte idioter og deres fullstendig inkompetente «ledere».

Den mer aktuelle realiteten er at sentralbankenes pengesystem utøver en overordnet markedsmakt ved å kunjektur-kontrollerer «kapitalen», altså via blant annet såkalt rente-fleksibilitet; atter et overdådig Orwelliansk-teknisk begrep for å bane mer vei for enda mer storstilt pseudo-spekulasjon, a.k.a kvasikapitalisme i og med f.eks. såkalte statsobligasjoner som vi er blitt vitne til nå.

Men hele denne økonomiske tilnærmingen har ikke vokst seg frem i et naturlig vakuum av bare «grådighet», men ut av monetarismens opprinnelige målsetning om å 1) kontrollere pengemengden for å 2) binde den iht. til den økonomisk veksten. Hovedproblemet er dog at 2% ‘normalvekst’ ikke lenger er forstått som nok for å tilfredstille «kapitalistene», samt at selvsagt BNP i seg selv er et elendig mål på produksjonsmessig lønnsomhet, men snarere bare et politisk skuebrød hvis hensikt består i å avskrive høyere gjeld, da det allrede oppstyltede BNP-målet unngår å befatte seg med nettopp dette.

I tillegg til dette «private», betinges mer selvsagt også økonomien av statens såkalte (de)reguleringer og generelle finanspolitikk. Men selv om begge disse er mer faktiske forhold, er de også mer betinget i omfang m.m. av både prisen på penger(renter), og hvor/hvordan disse pengene aktualiseres innad i økonomien. Monetarisme vis a vis klassisk Keynesianisme, deler det ganske generelle standpunkt at staten, mer eller mindre, skal styre økonomien, mens den mer faktiske og rendyrkede kapitalismen, e.g anarkosyndikalisme, karakteriserer at det snarere er den mest likvide kapitalen og kompetente aktører som former markedet. Forståelsen av det som kan hevdes å være det mest «økonomiske meritokratiet», som den monetaristiske statskapitalismen på en måte tar til ordet for, er heller neppe sammenlignbart et sant meritokrati i en mer rettmessig forstand, men tilkjennegir seg i form av dagens system mer som et slags korporativt kleptokrati. Dette belager seg ikke nødvendigvis på kløkt, verdiskaping og kompetanse, men utgjør en temmelig utelukkende tilnærming hvor den abstrakte FIAT-kapitalen brukes til å undergrave en nasjons fysiske verdiproduksjon og heller incentivere tankeløst forbruk av mer og mer utpregede konsumprodukter.

Noe av grunnen til at dette økonomiske renkespillet likevel sies å «fungere» for mange, er blant annet fordi Folk Flest™ mer enn gjerne rasjonaliserer og forveksler kvantiteten av diverse billige forbruksvarer som et kjennetegn på en egen, og mer upreget produksjonsdyktig kvalitetsøkonomi. Denne forestillingen må selvsagt også bejubles av dagens planøkonomer, a.k.a staffasjeaktige sentralbanksjefer, som ideologisk fremholder at mer reguleringer og bedre teknisk relaterte kalibreringer vil sørge for «en enda mer rettferdig» balanse i systemet slik at alle kan få mer meningsløse goder mens deres økonomiske forutsetninger degenererer. Realiteten er at denne «balansens» formål og funksjon er der å opprettholde en finansiell strukturalisme som Folk Flest™ uansett ikke er spesielt kognitivt kapabel til å forstå noe særlig av. De blir lurt. Akkurat som med innvandringen, så er utflyttingen av industri noe som på sikt beriker dem og deres land i det hele tatt. Snarere tvert imot.

Krakkene som kommer i kjølvannet av denne promoterte passiviteten tjener uansett de med mest evne til å flytte og motta lett tilgjengelig kapital, fordi dette er synonymt med «rikdom», og rikdom er fortsatt et relativt fenomen under ett. Det er brøken, og ikke tallene, mellom rike og fattige, som styrer maktforholdet, men når børsen krakker, så har de med tilgang på kapital mest å vinne, mens de fattige, i ringvirkningenes univers, har mest å tape. Den strukturelle verdiskapningen som foregis «perfeksjonert» av sentralbanken er i realiteten en peilet balansegang mellom kontinuerlig kvasikapitalistisk investeringstrategi, som i essens dreier seg om utnyttelsen av kapitalkrefter foran alt av fysisk verdiskapning, og handler ellers om systemisk re-absorbasjon av aktiva på bakgrunn av krakk, konkurser, tilbakesalg, tilbakekjøp av aksjer, statlige kontrakter, og overordnet gjeld på penger. Fattige og normale folk, uten tilgang på likviditet, vil dernest alltid lide og har nærmest ikke engang muligheter til å simpelthen navigere særlig fornuftig i et slikt system, fordi det hele er lagt opp til å feile fra første stund om man finner på å investerer i det som svinger etter storkapitalens mange påfunn.

Relevant: Det «bankøkonomiske» bondefangeriet og store samfunnsbedraget

Den moderne konsumkulturen bestående av billige forbruksvarer, har i samtidig effekt altså banet vei for en finans-, handels- og monetærpolitikk som parallelt kultiverer frem en form for global ‘konsumkollektivisme’, som med en samsvarende effekt ideologisk sanksjonerer for mer «åpne grenser» og ellers vidåpen korporativ korrupsjon, som fordrer mer av nettopp det samme fordi stor-kapitalen kjenner nettopp ingen grenser, mens fattig-kapitalens «velferdsfriheter» bare effektivt avvikles mer og mer på bakgrunn av denne utviklingen.

Så prisen for mange tiår med billige varer, og på bakgrunn av mer og mer «gratispenger» og utradering av egen industri, er logisk nok mer fattigdom og minkende samfunnsfunksjon.

Sånn sett er det hele å betrakte som et parodisk økonomisk narrespill, og bare en mer moderne versjon av Romernes «brød og sirkus».

Vås vedrørende «pengemengde» og prislapper

Man kan selvsagt bare «printe» opp en hel masse fysiske eller digitale penger, og ikke gjøre noe mer med denne beholdningen av kontanter. Og da vil heller intet skje med tanke på økonomien. Det foreligger forhåpentligvis forståelig nok ingen umiddelbar og naturlig kausalitet mellom antall penger i beholdning på et isolert lager og markedpris. Sånn sett er pengemengden isolert, i seg selv irrelevant i markedet. Men det som er høyst relevant, er hvordan man bringer disse pengene inn, og hvorhen i økonomien, samt hvor pengene ender opp etter å ha byttet eiere og blitt brukt opp.

Det er her det endemiske problemet med tanke på pengepolitiske prioriteringer ligger med tanke på de mange misforståtte og sterkt misvisende forholdene vedrørende såkalt inflasjon per kvantitativ teori. Realiteten, som sentralbanksystemet selvsagt ikke vektlegger eller bryr seg om, er at pengestrømmen i samfunnet går opp i strataen, slik at likviditeten på bunnen i samfunnet alltid vil tynnes ut, og på en slik måte at den allerede anti-produktive, ‘konsumkulturelle’ degen-økonomien opparbeider seg en forholdsmessig ubalanse som fordrer at man bare må trykke mer penger for å holde et minimum av såkalt markeds-synergisme vedlike. Det er derfor man trykker penger. Fordi økonomien i seg selv er skakkjørt og dysfunksjonell, så må man konstant forsøke å fundamentalt kontrollere den for å unngå kollaps. Kryptopenger utgjør en enorm trussel mot systemet, da desentralisert valuta og finans eliminerer sentralmakten som kontrollerende mellommann.

Relatert: «CBDC»/«SBP»: «Digitale sentralbankpenger»—Et teknokratisk bedrag med kleptokratisk tillitskontroll

Fordi selve hovedformålet med såkalt finansialisering av den korporative forbrukskulturen er å tjene penger for sine investorer, er resultatet på en viss sikt den at økonomien omsider uunngåelig går ‘tørr’ for likviditet. Hva trenger man da? Jo, mer likviditet. Hvordan får man til det—«tryller» penger ut av løse luften. Monetarismens kvantitative pengeteori fremholder samtidig at den langsiktige effekten av at prisene stiger, skyldes inflasjon indusert i effekt av absolutt pengemengde. Men dette er en ganske gal og forsmedlig feilslutning fattet på den fattige forestillingen at pengemengden i seg, på noen som helst vesentlig måte, selv, kan determinere produksjonskostnadene.

Realiteten er at den sentralbankbetingede økonomien er av en såpass strukturell ubalanse som fører til at likviditeten flyter opp i systemet før den klarer å evt. veie opp til noe mer av materiell produksjon. Denne avkastningen og forbruket av likviditeten, er derfor å forstå som luftige, løse «gratispenger»—penger hvis formål og bruk ikke er egnet til å produsere noe særlig fremfor å importere, for å så ende opp i toppen i de finansielle pyramidestrykturene, hvor man så omsider spekulerer stort i systemets fiktive soliditet mtp. f.eks vareproduksjon versus «verdipapirer». Statsobligasjoner, huslån og derivathandel generelt er alle finansielle instrumenter, basert på gjeld, som per funksjon fremskriver en antatt verdiproduksjon og økende økonomisk vekst, som egentlig ikke, eller nødvendigvis er materiell reell. Systemet kan vagt sammenlignes med et slags sykeligstilt legeme som er ytterst avhengig av kontinuerlig injesering av systemets blodpenger; FIAT-kapital, fra sentralbankmakten for å holde seg oppe og fremheve seg som «fremgangsrikt» og «bærekraftig» samfunnsmedlem, men som bare fortsetter å gamble og rane til seg likviditet.

Hva vi kan beskrive per nå, er derfor neppe å forstå som sannferdig og særlig produktiv kapitalisme i det hele tatt, men snarere en type kartelløkonomi basert på teknokratisk magi, stupide teoretiske formularer og retoriske trylleord, hvis formål bla. er å trollbinde idioter, produsere frem gjeldslaver, konfiskere og beskatte eiendom. Alt under falske politiske forutsetninger som f.eks å garantere for grenseløse velferdsstater, ofte forvaltet av et kobbel av forskjellige kredittinstitusjoner og deres interesser. Det kan heller ikke lenger være snakk om at vi har såkalt sann «korporativ kapitalisme», da meritokratiet dette sånn sett måtte betinges av, heller ikke eksisterer, men erstattet av regelrette mekanismer og markeder som til syvende og sist livnærer seg på produktive skatteytere, både rent ordinært, samt når de store smellene; krakkene, kommer som følge av såkalt «too big to fail–institusjonenenes» finansielle spekulasjoner. Deres finansielle funksjon er å forfekte stor markedsverdi med sin kapitalmasse i hva substansielt er mer for tomme aktiviteter å regne.

Kvasi-kapitalismens kontraksjoner

Forsøkene på å så styre staten, samfunnet generelt, etter en slik fortegnet finansiell forståelse, altså noe som går mot de mer rene naturtilstander vis a vis sann «kapitalisme», det være system uten statlig intervensjon, og med faktisk fri flyt basert på kvalitet, vil ganske åpenbart ikke innebære annet enn en trend av kontinuerlige negative forandringer. Og dette er jo hva sentralbankøkonomien siden 70-tallet har prestert å levere: konstant og relativ sosialkapitalistisk nedgang. Symptomene er mange om man leter med en viss innsikt. Lønnsomheten av å arbeide, samt verdien man kan everve for penger som trylles frem, er systemisk regressiv. Dollaren i seg selv er dokumentasjon på dette enkle faktum. Men dette skjer ikke grunnet «inflasjon» i seg selv, men grunnet forholdene som gjør at pengemakten, nærmest hele tiden, faktisk må printe penger for å berike seg selv og for holde skuespillet gående. Hadde man ikke printet disse pengene, så ville den faktiske fattigdommen i form av de generelle nullproduksjonsamfunnenes effektivisering blitt alt for synlig for Folk Flest™. Man printer derfor, billedlig forstått, heller 100 pengeenheter for å gi 98 av til seg selv, og gi resten av smulene til 98% av folket. Slik oppstår og vedlikeholdes samfunnstoppen av såkalte «èn-prosentere» samt illusjonen av velferdsfremgang, helt til man er fullstendig bankerott uten noen konkurransedyktig produksjonsbase. Alt dette skjer i Norge, samtidig som de rike flytter ut i hopetall.

Den korporative kvasi-kapitalismen livnærer seg generelt på ekstremt løstsittende sentralbankpenger, som på nært sagt magisk vis kan trylles frem, og dessuten per øyeblikk transformeres om fra forlokkende gratiskapital til finansielle blodpenger av absurde proporsjoner som både er umulig å betale tilbake og utelate uten at systemet i sammenheng koker over og smelter sammen i nye konsoliderte entiteter før det hele starter på nytt. Kombinasjonen(e) av såkalte ‘gratispenger’, det være seg i form av lave renter, FIAT-penger, den bankfinansielle liberaliseringen på bakgrunn av systematisk ubalanse, falsk meritokrati, ikke-produktiv innsidehandelens markedsmanipulasjon, utflaggingen av industri og nedleggelsen grunnet teknologisk effektivisering, er forutsigbart ikke en spesielt levedyktig orden, men betegner en systemisk overspesialisering sårbar for de harde realiteter vis a vis, produser eller dø.

Den kvasikapitalistiske tryllekunstøkonomien er per definisjon et regelrett nullsummespill hvor de største aktørene er helt avhengig av å spre samt utnytte idioti og idiotenes arbeid og folkets «tillit» for å berike seg selv, men i tillegg uten at dette nødvendigvis skaper noe mer av verdi, bare mer penger, som man uansett kan printe ut av intet til å begynne med. Politikken opererer også mer og mer i samsvar med denne tafatte tanken. Det er ikke snakk om «kapitalisme», men en form for enda mer pervers, predatorisk og kynisk kollektivisme enn hva kommunismen klarte å formulere frem av åndssvakt teori- og utopitøv.

Det de fleste økonomer og deres haleheng av idioter i mediene kraftig misforstår generelt sett, er hvordan en holdbar økonomi egentlig burde beskjeftige seg med alt annet enn storstilt implementering av forskjellige finansialiserings-gimmicks og institusjonell inntjening. Det er nå nærmest blitt en eneste stor selvfølge at desto mer gratispenger som kan hentes og skapes ut i fra økonomien, jo bedre fungerer systemet. Denne typen økonomisk «suksess» kunne like gjerne måles i form av antall tyveri, men dette sentimentet speiler seg sterkt i hvordan økonomiske idioter blant forestiller aksjemarkedet som en brukbar representasjon av samfunnets overordnede rikdom og funksjon.

Økonomer har generelt ikke særlig peiling på hva som foregår per systemisk utnyttelse og samfunn forøvrig. De er smått tallkyndige, men store systemsynsere som orienterer seg etter tillærte tegn og teoretiske antakelser uten vitenskapelig holdbarhet eller påviste mekanismer. Det er en av årsakene til at økonomer antar og later til å øke prisen på sine gratispenger som en løsning på å redusere inflasjonen, når «inflasjonen» først er forårsaket av en systemisk skjevhet som gjør at produktiviteten lider på bakgrunn av mangel på likviditet til å begynne med.

Mer likviditet forårsaker ikke systemisk større hindringer til produksjonkostnader eller finansielle ‘flaskehalser’, men når man først ideologisk-teknologisk inverterer den økonomiske pyramiden «på hodet», med verdiskapningen snarere snudd på hodet, så «flyter» all likviditeten i gal retning, som illustrert ovenfor.

Mer idèelt skulle det befinne seg mest likviditet hvor det er minst risiko for å maksimere produksjonen, men det politiske og økonomiske paradigmet per nå har forlatt produksjon og større fornuft til fordel for spekulasjon og størst profittmargin på bakgrunn av gratiskapital, som igjen er basert på gjeld. «Inflasjonen» som det hele tiden mases og synes om, skapes først og fremst av spekulasjonens mange forskjellige forstyrrelser. «Økonomisk forstyrrelser», og generell ustabilitet/usikkerhet, er hva som logisk og empirisk bekreftet, medfører høyere produksjonskostnader. Idiotene antar at disse økonomiske forstyrrelsene kan strukturelt bekjempes iht. monetarismens formål og teoretiske forståelse ved å kategorisk ‘kvele’ en økonomi, som allerede er i produksjonsmessig ubalanse med tanke på en mer fornuftig tilgang på kapital. Effekten av å manipulere ‘økonomiens logiske flyt’ enda mer, resulterer bare i det at man dis-incentiverer produksjonen, som resulterer i fortsatt høyere priser, og sådan bare fremmer mer faktisk fattigdom på et litt annet kausalt vis.

Når den generelle fattigdommen brer nok om seg, synker naturlig nok også de generelle prisene. Analogien er ekstremt enkel: Fattige land har billige priser, og årsaken er like åpenbar. Effektive tiltak mot endemisk inflasjon må altså ikke tilskrives som en direkte konsekvens av en slags direkte normaliserende faktor primært betinget av selve pengemengden, men på grunn av fundamentale markedsmekanismer, blant annet med tanke på at konkurranse og etterspørselen i markedet, gjerne krymper og eventuelt bli mer eller mindre utradert.

I den forstand, vedrørende oppklaring av inflasjon, er keynesiansk teori mer holdbar og fornuftig, men samtidig nærmest totalt ikke-kompatibel med hoveddelen av den kvasi-kapitalismen som monetarismen trollmenn og tilsynelatende talekyndige nyfascistene promoterer i et idiotisk samfunn for å berike seg og sine fåtallige venner.