Det skrantende fallittsamfunnets seksualiserte militærrekruttering

Krig er konseptuelt vesentlig av all biologi, fundamentalt i menneskets konkurransenatur samt den potensielt mest avgjørende faktoren i alle historiske kontekster. Naturtro menn har som regel og imperativ gått til krig og stridigheter med forestillingen at kampen utgjør en nødvendighet for at de og deres kan fortsette å leve. Mer tradisjonelle sivilisasjoner, og følgelig større samfunnsystem, har per sin tid og sted alltid forsøkt å formulere frem lignende fundamentale forestillinger for å mobilisere styrker i møte med sine fiender.

Etter som den sivilisatoriske strukturen øker omfang samt i sin konseptuelle kompleksitet, så har følgelig de mer opprinnelige forestillingene samtidig gjerne fortegnet seg fra noe primitivt-konkret over til noe mer eksistensielt-abstrakt. De mer forstandige samfunnsforestillingene har gjerne tatt form i noe mer sammensatt per «verdier» og av utpreget ideologi enn bare mer umiddelbare spørsmål om «liv og død». Man kan således utlede, og med stor sikkerhet hevde, at ethvert sivilisatorisk samfunnsystems kompleksitet og såkalte abstrakte beholdning av en større forbedret fornuft, forventelig, vesentlig reflekteres av mer fin-formulert krigspropaganda og kamprop.

I dagens mer moderne versjoner av «samfunnet», har den generelle overfloden av komfort, og annet av virkelighetsfjerne innretninger, både produsert et flertall av svake, og derfor ofte ideologisk indoktrinerte og livsfjerne folk. Samtidig har effektiviseringen og den teknologiske spesialiseringen gjort det enklere å føre voldsom krig enn noen gang før. I dag er det bare snakk om at flere tullinger finner på å trykke på en knapp, og hva er egentlig mer potensielt destruktivt enn et svakstilt, ideologisk styrt og livsfjernt folk, men som likevel besitter stor makt til å ødelegge?

Et skakkjørt «samfunns» militære motivasjoner

Den kategoriske politiske tilnærmingen i «vestens» såkalte «demokratier» for å oppnå enighet og oppslutning fra Folk Flest™ , består i å kreere kongruente «kriser» på bakgrunn av diverse ideologisk betingede narrativ, som blant annet skal erstatte den empiriske (nå «hatefulle») rasjonalismens fornuft og meritokratiets funksjonalisme. Det er en del av et maktspill og monopol hvor fornuft er fienden. Den strategiske tanken bak dagens såkalte «liberale samfunnsverdier», er at å de er sterkt så ‘sekulært’ forankret, at de i sin teoretiske effekt skal kunne nøytralisere alle kulturelle motsetninger og eventuelle motstemmer.

Disse «verdiene» har først og fremst hatt som det som hovedformål å rent appellere til den mest politiske tendensiøse tanken tenkelig: ‘Best til flest‘, og det med en potensielt enda større hensikt av tilsvarende tvetydig propaganda. En slik «demokratisk»-basert ideologi og tilnærming til populistisk appell, er i effekt et meget beleilig og sterkt betingende politisk invensjon for å konsolidere og kontrollere en større, og mer mangfoldig masse via en «tolerant» konformitet.

Relatert: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd

Men i og med at disse «verdiene» først og fremst er av en såpass fundamental abstrakt appell, delvis også av store usannheter og tvetydigheter, og som ofte går direkte på bekostning av noe mer objektivt og rimelig forutberegnelig, har denne demokratiske ideologien åpnet de mange mulighetene for en slags indre ‘interessekrise’ for et økende antall mennesker. Dette spesielt med tanke på hva som reelt eksisterer av konkret substans i systemet, og som i virkeligheten samsvarer med de faktiske forutsetningene samt de tradisjonelle forestillingene, som gjennom den menneskelige historien har incentivert menn til å bidra og eventuelt forsvare sine «samfunn».

Situasjonrapport fra slagmarken

Kort fortalt, så sliter militæret i «vesten» med rekrutteringen. Spesielt i tradisjonelt viktige deler som hærens og bakkestyrker, hvor de potensielt blodigste og hardeste kampene finner sted. Med verneplikten de facto avviklet i det fleste «vestlige» land samt at den konvensjonelle krigføringen er erstattet av mindre spesialiseringer og større internasjonale koalisjoner for å legge underlegne regimer i mer grus, så er det likevel et voksende behov for å rekruttere frivillige og motta skattepenger for å opprettholde et faktisk stridsdyktig «forsvar». Dette særlig i USA, som er i begynnelsen av en kulturell kollaps.

Relatert: Hvorfor det allerede døende «Vesten» er veldig langt fra uskyldig i Ukrainakrigen

Den amerikanske krigsmaskinen er først og fremst kjent for sin teknologiske dominans når det gjelder sjø- og luftstyrke. Den konvensjonelle krigføringen er også blitt mer mekanisert, automatisert og presisjonsbasert, noe som delvis har forskjøvet militærets behov for store styrker av fotsoldater. Men dette behovet er som nevnt meget teoretisk-spesifikt, og noe som lar seg illustrere på bakgrunn av forskjellige slagmarker ellers i verden. Strategien og den stridsdyktige komposisjonen avhenger altså av målet og fiendens forutsetninger.

Krigen i Ukraina arter seg nå som en ren strategisk utmattelseskrig, hvor den taktiske doktrinen for russerne, i minste praksis, går ut på å drepe mest mulig soldater, mens ukrainerne forsvarer der det er best. Det å rykke raskt frem mot en fiende med tilnærmet like teknologiske forutsetninger, og som ligger i forsvarposisjon, ville koste mye mer enn hva det objektivt ville nytte. Det samme kan ikke sies å vært tilfelle i andre kriger utkjempet av USA og deres allierte, som bla Irak 2003, Afghanistan, Falkland og Libya etc. hvor strategien generelt var basert på det faktum at man besittet overlegen forholdsmessig slagkraft vis a vis presisjonsvåpen, men nødvendigvis ikke antall soldater på bakken.

I et hypotetisk konvensjonelt krigs-scenario hvor f.eks. USA sto mot Kina eller Russland, foruten atomvåpen, ville dette antakelig ende opp i en mer fastlåst stilling hvor hæren og fotsoldater ville vært en mer sentral bestanddel for å oppnå militær seier.

Mangfolds-samfunnets verdi- og æreløshet

Det såkalte «vestlige» mangfolds-samfunnet demokratiske vinklinger, har som smått beskrevet et iboende begrenset propagandapotensial i forhold til hva samfunnet i praksis innebærer for det som etterhvert er et sterkt økende antall desillusjonerte menn. Samfunnet i «vesten» er mer og mer preget av et relativt frafall, forfall og en individuell håpløshet som den interne politiske propagandaen på mange måter har helt gitt opp å rasjonalisere. I stedet formaner de ideologiske interessene at man bare kan «bytte kjønn», flytte inn i en skoeske-leilighet, ta kvaksinene, spise insekter og dele på ei overvektig feit kjerring med fire andre tapere i såkalte polyamorøse forhold. Dette er altså hva det marxistiske «mangfoldssamfunnet» og «demokratiet» kan tilby å incentivere menn med i dag. Altså mye mindre enn egentlig ingenting, skal vi sammenligne historiske forhold i totalitet. Menn, spesielt hvite menn, forventes skal gå i minus, og attpåtil forstå dette som et stort pluss, blant annet fordi er med på å redde «verden».

Men disse ganske absurde forespeilingene av fremtiden er som sagt ikke bare ekstreme, men ekstremt forfeilet sin ideologiske kjerne. De er ekstremt overambisiøse og arrogante, og fungerer heller dårligere enn hva ideologene var i stand til å forutse. En ideologi basert på et slikt flytende syntetisk komplekst av kaos fremfor orden, og naturlig stringens og synergi, vil unngåelig fordre potensielt enorme komplikasjoner i visse fundamentale kontekster og sentiment.

Blant annet er sentimentet rundt det å eventuelt fysisk frivillig forsvare dagens «demokratier» sterkt fallende blant flere og flere. Fordi hva spørsmålet egentlig dreier seg om, er hva det er verdt å risikere livet, og eventuelt dø for? Det som ideologisk formanes som samfunnets «styrker» oppfattes av et økende antall ikke som «utfordrende», men snarere svært ødeleggende og uharmonisk for dem selv og sine liv. Det ville da være meget absurd å i det hele tatt forsøke å lokke slike folk inn i frivillig tjeneste på bakgrunn av de ideologiske «verdiene», og for et system som ellers ikke tjener deres interesser.

Det er bare de eldre, og typisk «boomer-generasjonen» som fremdeles forestiller seg, i et ganske forbigått og virkelighetsfjernt «alvor», at blant annet «demokratiet», «ytringsfrihet», «likhet» og mye annet av feilslåtte og misbrukte «verdier», nå er verdt å gå til krig eller ofre seg økonomisk for. Dette er dessuten stort sett irrelevante folk, og spesielt sådan når det gjelder militærtjeneste. Hva har egentlig «ytringsfriheten» og «demokratiet» egentlig forbedret og forhindret av de mange katastrofale utviklingene som «samfunnet» har opplevd hittil i kontekst av dets «verdier»?

Det «demokratiet» virkelig har fått til, er å blant annet bombe folk i obskure og avsidesliggende land uten såkalt «demokrati», og hvor den eneste konsekvensen som følger er en konstant strøm av såkalte «flyktinger» fra disse landene som nå invaderer «demokratiene» som bombet. Ironien for den «demokratiske» fortreffeligheten er i så måte meget komplett, og selv om mange kanskje heller ikke forstår hvordan disse relaterte ideologiske mekanismene fungerer, så merker de det på andre måter, eksempelvis via arbeidsledighet, økende utenforskap og ellers en systemisk neglisjering som ikke akkurat gir dem lyst til å slåss for et slikt «samfunn» uansett.

Relevant: «Kalergiplanen»: Vestens «infokognitive» og kulturelle katastrofekollaps

Snarere oppnår «demokratiet» det det rakt motsatte, og ender flere og flere opp med å forkaste hele ideen om at det i det hele tatt er noe å rope hurra for. Bare de foreløpig uberørte og utpregede dumme og ukritiske forblir optimister og glade.

Seksualisering som fremste ideologiske produkt og motiv

Men systemet har omsider oppfattet deler av den noe ubeleilige konsekvensen av deres politiske galskap, som generelt går ut på å radikalt omdefinere et samfunn i, men med et ekstremt naivt håp om å bevare de samme følelsene og oppslutningen for samfunnet ellers.

Det som vanligvis står igjen av virkemidler når alle rimelige verdier er lagt øde og meningsløse, er som regel å appellere til diverse former for dekadens. I Roms endetider var det fest, spill og sirkus.

En direkte konsekvens av det demografi-utskiftende, «likestilte», ‘mangfoldspolitiske’ galskapsprosjektets opplegg i dagens «vest», er at man i nettoeffekt har lagt opp til at «samfunnet» nå består av en betydelig økende gruppe «tørste» taper-menn, på pop-språket såkalte «Simps» og «Incels», hvis største ønske er å motta kvinnelig oppmerksomhet i form av seksuell anerkjennelse og faste forhold.

Levekårene, blant annet vis a vis «konkurransen», kvoteringene, vilkårene og samfunnsbrøkene ellers, er i full ferd med å bli såpass ubalanserte, og enda mer utslagsgivende i mellommenneskelige relasjoner enn hva som er betraktet som normalt, at individene som kan kategoriseres som gruppen av «tørste menn», nå, er helt uten noe som helst håp og såldes motivasjon for å gjøre noe annet enn å bare «melde seg ut». Samfunnet blir mer og mer, per doktrine, styrt av kvinner, noe som de selv synes er helt fantastisk, men konsekvensen av dette er potensielt katastrofal med tanke på det aller meste. Spesielt med tanke på demografisk utskiftning som effektueres av en grenseløs innvandring, som på mange måter er selve katalysatoren for denne selv-utslettelsen.

Relatert: Kvinners forestillinger om sex- og samlivsforfallet i «vesten»

Men dette er også et problem rent militært. Å få disse (under) middelmådige mennene til å eventuelt melde seg inn i militæret som vanlig, tar myndighetene nå i bruk hyperseksualiserte kvinner som digitale lokkeduer for å blant annet underbygge de mannlige underbevisste forestillingene om at militæret medfører en slags seksuell suksess, samtidig som disse seksuelle fremstillingene aktivt undervurderer og neglisjerer den underliggende faren og harde brutaliteten som gjerne venter for disse stakkarslige mennene hvis de sendes ut på slagmarken.

Hva man egentlig er vitne til er ganske ironisk og tåpelig. Et desperat og forfeilet system som forsøker å forlede desperate og forfeilede mennesker inn i deres åpenbart meningsløse militærmaskin for å beskytte en samfunnsdestruktiv ideologi via digitalt ‘horeri’ på «sosiale medier» av såkalte «E-girls»— unge og ofte relativt attraktive kvinner som lever av å få oppmerksomhet og penger på internett av svake menn. Disse kvinnene er som oftest modeller som leies inn for å posere som vernepliktige, og ellers ikke en uavhengig kreasjon, men enda et dekadent kulturfenomen som myndighetene nå kynisk bruker i sine seksualiserte militaristiske propagandiseringer i rekrutteringen til «forsvaret», fordi systemet ellers har ingenting annet av substans å tilby enn løse, digitale horer og et klapp på skulderen.

Militæret har alltid finansiert og bedrevet propaganda. Militæret, spesielt i det som er et nokså militaristisk USA, har historisk hatt nært samarbeid med underholdningsbransjen og Hollywood, i det som refereres til som det militær-underholdende-kompleks. Deres mål er å vedlikeholde «patriotismen» kår samt det generelle inntrykket av det amerikanske militæret i befolkningen. Men kulturen forandrer seg, og propagandaen må holde tritt med virkelighetene. Men denne ganske eksplisitte endringen i militærets rekrutterings-metoder er på mange måter ganske slående fordi den sier sitt og speiler den desperate situasjonen i samfunnet man nå forsøker å rekruttere fra.

«Kvinner i Forsvaret»

Man må evne å forstå denne utviklingen for hva den egentlig representerer, og hva den betinger av endringer ellers. Den meget dumme «debatten» angående kvinner i militæret handler åpenbart ikke om noen økt stridsevne i militæret. Enkelt sagt, så er den generelle påstanden om at kvinner gjør forsvaret «sterkere» bare et utslag av ideologiske premisser som forutsigbart manifesterer seg som merkelige forankrede feilslutninger. Det finnes mer enn god nok fornuftig argumentasjon, til og med fra kvinner selv, og empiri på at kvinner ikke har noe å gjøre i militæret, men slikt tas ikke til følge fordi spørsmålet dreier seg om «verdier» fremfor «standarder». I løpet av krigen i Afghanistan, «Enduring Freedom», utgjorde kvinnelige soldater kun 1,9% av alle skader, og 2,4% av alle drepte. Til sammenligning hadde kvinnene i gjennomsnitt dobbelt så høy dødsrate (36%) som sine mannlige kolleger, som var lå på 17%. Enklere sagt: Kvinner utgjorde en helt ekstremt marginal del av den totale militærstyrken som blir drept, men dør likevel mer enn dobbelt så lett i strid som menn. De er med andre ord relativt ubrukelige.

Det er som vanlig sammensatte grunner til at idiotiske diskusjoner ikke kommer noen vei i det hele tatt. De er fundamentalt ofte preget av dumskap, ignoranse samt sterke interesser som impliserer en grunnleggende feighet og uærlighet i premissene.

Men på mange måter er det faktisk riktig at kvinner er til gavn for militæret på den måten som hittil er illustrert. Nemlig at rekrutteringen av villige kvinner til Forsvaret samtidig styrker rekrutteringen av «frivillige» menn. Altså, kvinner rekrutteres inn militæret med den hensikt å blant annet virke intrigeskapende for flere menn. Dette er et eksempel på en faktum som blir fundamentalt vanskelig å erkjenne for de fleste, og spesielt de i militæret selv, som utad har som oppgave å representere viss stoisisme og saklighet.

Relatert: Konsekvensene av den «statsøkonomiske- og gynosentriske sosialismen» i «vesten»

Et annet hensyn, deriblant også relevant for Forsvaret i lille Norge, er at Forsvaret har utviklet seg i retning av å være en mer «samfunns-sosialiserende» institusjon og ‘sosialbuffer’, samt en mer tilnærmet konvensjonell «arbeidsplass», hvor kvinnelige «soldater» sånn sett er blitt en like selvsagt objektiv «investering» som skuddsikre vester. Dette er ikke noe Norge har funnet på selv, men det er en ideologisk trend som går igjen i alle vestlige samfunn. Til og med Kina, i ledd av sine mange vestlige imitasjoner, har for å stille opp rene kvinnelige divisjoner. Men dette er, som mye annet kineserne foretar seg, en form for staffasje for ideologisk konsum utad, men i land som Norge er dette skuespillet «blodig alvor» og en såkalt «verdi», som blant annet har manifestert seg konkret i form av en eksklusiv kvinnelig «spesialsoldatutdanning» som NRK selvsagt fulgte med stor begeistring.

Mangler fiendebilder og fordeler av kvinner

De vestlige militærmaktene sliter ikke bare med bredde-rekrutteringen, men generelt også propagandamaskinen som printer ut generiske fiendebilder har gått tom for gode ideer. Krigskasus-doktrinen «demokrati- og nasjonsbygging» er i ferd med å gå ut på dato, og de trenger desperat noe nytt. Det er også kanskje grenser for hvor mange analoger til «Hitler» man kan lykkes å lokke dumme folk med. Men dette ser ut til å fremdeles fungere når det gjelder rent politisk og overfladisk, kollektivt konsum. Fremstillingene i «vestlige» medier kontrollerer majoriteten meget enkelt, særlig når det gjelder å glatt stigmatisere og sykeliggjøre det som i en «demokratisk» kontekst mer enn gjerne er å fremstille som obskure diktatorskikkelser, som uansett ikke byr på noen særlig stor militær motstand, og som derfor relativt enkelt kan tas av dage i «demokratiets» navn.

Men fordelen av kvinner i militæret, og spesielt i strid, som formidles i «sosiale medier», er enda mer obskur og kynisk enn selv den mest forhatte diktator. Ikke bare brukes seksualiserte propagandiseringer for å øke selve rekrutteringen til militæret, men det brukes også for å samle naiv støtte fra andre land og hos allierte. Israel er spesielt kjent for slik promo-pornografiske fremstillinger av militæret, men dette propagandaprosjektet er særlig ment å formidles det amerikanske publikum for å ‘sjarmere’ og ytterligere styrke de allerede «sterke båndene».

Behovet for fiendebilder, og særlig det som kan sies å være fine forestillinger om eget «samfunn» og fæle fremstillinger av fiender, befinner seg i en slags krise. Denne krisen er dog bare et mikroskopisk symptom på et sykt samfunn som står for fall, og som rett og slett er blitt sin egen verste fiende. Folk Flest™ vil alltid være enkle ofre for propaganda, og vil kun være i stand til å eventuelt «våkne» om de blir informert og overbevist av folk som er dem overlegen. Men det krever egeninteresser for å i det hele tatt begynne å høre på andre enn seg selv for slike.

Propagandamakerne og systemet består mer og mer av middelmådige personer som følge av blant annet «demokratiet» og dets ideologiske forkastelse av meritokrati og kompetanse til fordel av «verdier», hvilket på sikt går ut over selve standardene, hvilket militæret nå på mange måter eksemplifiserer. Underoptimale, «demokratiske» standarder er regressive i den forstand at de per konsekvens risikerer å bli direkte bakstreverske fordi man hele tiden sporer an til hva som er forståelig og fornuftig for Folk Flest™ fremfor hva som faktisk er nyttig og uansett utenfor deres synsevne. En dum person blir faktisk mer produktiv i forstand av Folk Flest™ fordi han kun studerer og utferdiger hva som er nyttige for dem.

Samfunnsutviklingen med tanke på militærrekrutteringen er et slikt eksempel hvor det kan hevdes at den politiske strategiens speilinger også reflekterer en regressiv forstand av samtidens «verdier», som ikke lenger er i kontakt med selve realiteten, og derfor heller ikke lenger innehar en ideologisk appell tilstrekkelig til å forsvare seg rent fysisk med nok frivillige. Man kan sånn sett forstå dette som atter et tegn på et fallittpreget samfunn, som ikke lenger har noen betydelig samhold, «bærekraftig» struktur eller ideologisk substans begrepene verdig, men simpelthen kun et syntetisk skall av et pseudo-samfunn som må ty til den mest dekadente propaganda for å i det hele tatt forsvare seg. Samtidig blir deres menn mer og mer fremmedgjorte, og til og med stedvis forsøkt stigmatisert som samfunnets største fiender.