«Remigrasjon» = «Integrering»
Problemet med utlendinger og innvandringen til Norge er den største og eneste egentlige eksistensielle krisen vi har som folk og nasjon. «Liberale» fjols og ideologisk ubevisst indoktrinerte tullinger og tølpere følger bare strømmen og mener det de blir fortalt, så de er ikke et kritisk kontrapunkt det i det hele tatt verdt å forholde seg til, selv om de utgjør mer enn bare majoriteten. Historien formes av de som formulerer, handler og motsetter seg en overmakt som har mistet all bakkekontakt, all evne til fornuft, og som har begynt å betrakte eget folk som brikker i sine moralske prosjekter.
Nå som NRK motvillig har våknet, og nærmest blitt tvunget til å rapportere om demografiske tall og tilstander som følge av alt for mange utlendinger i Norge, som bryter både med solskinnshistoriene og normativiteten, den norske naiviteten om dem som sine likemenn og kulturens grunnstruktur, har også «dissidentene» kviknet til, med «remigrasjon» som mirakelbegrep og gassventil mot det økende trykket av galskap på institusjonene våre. Det hele presenteres som om noen endelig har funnet en måte å regulere realitetene på, for å skru litt tilbake, sende noen ikke-snille ut og ferierende ut, «nullstille», og så er det hele gjort.
Men nei, og la det da heller være sagt først som sist: remigrasjon er ikke noen løsning. Dette vil selvsagt høres ut som kverulering og kjetteri for ukritiske sjeler som nå har kastet seg manisk på remigrasjonsbølgen, men det er bare fordi de selv er korttenkte og overentusiastiske som vanlig, og komplett med den gode gamle norske naiviteten som alltid tror at det finnes en fin løsning på et metafysisk og sivilisatorisk problem.
Relevant: Det finnes kun èn «krise» i «Vesten», og det innvandringen og demografiendringene
Det er hverken nødvendig eller særlig hensiktsmessig å bruke mye tid på å grave i ideen og forklare hvorfor remigrasjon er dårlig. Vi kan like gjerne konkludere kategorisk: remigrasjon er en forfeilet forestilling, blant annet fordi den som form allerede inngår sømløst i det samme forfeilede, rasjonaliserte rammeverket som innbiller seg at såkalt «integrering» var en løsning og en legitimering til å begynne med. I den forstand er remigrasjon en naiv lekmanns legalisme, en modallogisk bastardisering av fornuft, som omformulerer en historisk og demografisk katastrofe til et teknisk spørsmål om hvem som kan flyttes hvor innenfor det samme universelle moralsystemet som rår. Bare det at ideen i det hele tatt fremstår såpass «realistisk» og appellerende, på tross av total funksjonssvikt og brytning det innebærer med tanke på politisk kapital, er nok til å sannsynliggjøre at den er forfeilet, særlig dersom den skulle forsøkes implementert innenfor det rådende systemet.
Allerede de kvantitative størrelsesforholdene, med Norge som lite land i ytterkanten av en global migrasjonsstrøm, tilsier at Norge ikke kan ha noen form for permanent innvandring uten å oppløse seg selv over en synlig horisont. Det som likevel driver frem slike absurde forestillinger, fullstendig blottet for rasjonalistiske mål og hensikter, utgjør en kumulativ og suicidal giftcocktail av økonomisk overtro, kristensosial universalisme og annen selvutslettende ideologi, samt vår egen «vestlige» herjing i andre land som så etablerer et «humanistisk» grunnnarrativ for at vi må anerkjenne alskens fremmede som flyktninger, og deretter som evige nasjonalklienter.
Her fornekter idiotiet aldri seg selv, det bare bruker litt tid på å oppdage sin egen feiling. I beste fall har man konstruert et tilbakestående, nesten middelaldersk system der en sekularisert Aquinas, liberal teologi og retarderd lærebokøkonomi er mikset sammen til en ond sirkel som erklærer egen utskiftning som moralsk plikt. «Lex naturalis», løsrevet fra sin enhetskultur, blir plutselig transformert til et krav om at norsk territorium og norsk velferd er en form for verdenskulturelt fellesgods, der folket ikke lenger er herrer i eget hus; snarere bare lokale vaktmestere og tjenere for et nytt forfeilet og forledet, dysfunksjonelt kollektiv. Mekanismene i spill er nært sagt umiddelbart forståelig foruten fotfolket, som bare gjør det TV-skjermen sier: den politiske hovedkonflikten presenteres som moral, mens den faktiske kampen om hvem som skal utgjøre «folket» forvandles til et spørsmål om økonomisk administrasjon og «anstendighet».
Under hele innvandrings- og integreringsideologien ligger dermed den samme sekulære, blåkopierte, humane naturrettstankegangen om at jorden tilhører «alle», at ressursene i praksis er kollektivt felleseie for en abstrakt menneskehet, og at konkrete folk bare er forvaltere av en moralsk konto med uendelig kreditt.
Dette kunne ha vært, og var forståelig i en middelaldersk kristen enhetskultur, der hersker og undersått delte metafysikk og familie, men overført til en sekulær velferdsstat på 2000-tallet blir denne universelle naturretten ren selvoppløsning ganske raskt. Når man først har akseptert premisset og pseudo-«politikk» om at nasjonen egentlig tilhører en usynlig global menighet, gjenstår bare et teknisk spørsmål i weberiansk forstand: hvor raskt og hvor «rettferdig» klarer geniene og de moralske overmenneskene å bytte ut menigheten i landet?
Relatert: Innvandrer med Agenda: «Vi trenger ikke etnisk baserte partier i Norden!»
Oppå dette tykke laget av teologisk slagg kommer så økonomifagets sirkus og abstraksjoner. De samme halvflinke idiotene som belæres i grensenytte, marginaleffekter og «optimal allokering» mister på mystisk vis all kontakt med egen teori idet temaet forflytter seg til billig arbeidskraft og «drittjobber». Da eksisterer det plutselig ingen grense for nytten av importerte pleiere, bussjåfører og rævtørkere med brun og svart «hudfarve» som skal «redde oss» med varme hender. Glem antall kaffekopper solgt når i nyklassisistisk økonomiteoretiske skrøner: Hver ekstra varme kropp fra fattige og lav-I.Q-utviklingsland antas å ha positiv, nærmest magisk nytte, som en omvendt variant av Marx sin reservearmé, mens den reelle ‘marginaleffekten’ på «tillit», kultur, lønnsnivå, kriminalitet, politisk stabilitet og selv stønadsbudsjettene får ikke en gang plass i regnestykket. Den grenseløse politikkens grensenytte gjelder i praksis bare nedstrøms for nordmenn; det er vi som skal klare oss med mindre, leve med mindre trygghet og kalle et svekket samfunn for «beriket», mens det alltid finnes plass til én til som skal integreres og påstås å redde alt i det tolerante moralmaksimets ignoranse.
Når remigrasjon da luftes ut og ropes frem fra de mer primitive, men oppriktig desillusjonerte delene av befolkningen, blir det i beste fall bare et røyksignal, og svaret fra geniene på tinget er som vanlig en eneste tåkelegging i seg selv, og helt forutsigbart per formulae: «mer integrering!», mer moralisme, mer juss, mer økonomisk rasjonalisering, mer akademisk skravl om «inkludering» og «deltakelse». Remigrasjon-narrativet, inkludert fabler om «deportasjon» i USA, brukes også som atter et bærekraftnarrativ for eliten for å avlaste populistisk press, for å rasjonalisere den økende graden av ekstremtilfeller, og dessuten av diverse «nasjonalkonservative» for å lydiggjøre velgere i den forstand at de forestiller seg om at noe vesentlig blir gjort. Men som sagt, det hele blir bare snakk og utløser uansett i så fall bare en ny bølge med integreringslogisk liberal-politikk og lovgivning som forholder seg som før til det underliggende av kilder og politiske faktorer, altså ingen løsning, bare atter en «utfordring» som det norske samfunnet ikke trenger og aldri har spurt om,
På den måten blir remigrasjon enda en katalysator på mål satt av systemet selv, hvor «integrering» og «remigrasjon» tosidige ritualer i den samme religionen av et mer og mer apolitisk folk etter som, i den «antirasistiske», fargede universalismen og den økonomiske total-fiksjonen om at «Norge vil dø uten mer arbeidskraft» og vekst i boomernes helliggjorte BNP, samtidig som det eneste som faktisk står i fare for å dø er nordmenn som historisk kategori og Norge som nasjon.
Løsningen på masseinnvandringen og de mange fremtredende demografiske problemene i Norge er i sitt vesen ideologisk, ikke et apolitisk parlamentarisk spill og spørsmål. Det rådende politiske regimet, med stort sett det samme styrende og synsende tankesettet som brakte Norge dit det er, kan hverken troverdig reversere kurs eller endre seg selv fundamentalt forstått, men bare fortseette å administrere og forvalte sine egne feil gjennom rasjonaliseringer og distraksjoner.
Først når selve premissene for denne politikken brytes opp, når universalisme, økonomifetisjistisk tullball, kristensosial svakhet og det simulert demokratiske skuespillet faktisk kritiseres og forkastes til fordel for noe mer funksjonelt og fornuftig, finnes det i det hele tatt rom for politikk i ordets egentlige forstand igjen.
