Etiologien bak pseudo-progressivismens ’empatipositivistiske’ elendigheter

Flertallets ideologiske triumvirat—«Likestilling», «Demokrati» og «Empati»—fremstår som en opplyst rettesnor for en «bedre verden». Ved nærmere ettersyn avsløres det som en villfarelse av flokkmental ignoranse og politisk nihilisme—En konsekvent flukt fra realitetens ugjendrivelige, mer jordnære «jernlogikk». Prinsippene er ikke i nærheten av bærere for noen stor ‘sannhet’, men snarere, forkledninger for en politisk pseudo-liberal praksis som er både selvmotsigende og ødeleggende. De gir oss ikke løsninger, men hva som foretrekkes av «systemet» å heller formulere som «utfordringer», og en direkte speiling av vår egen evne til å bedra oss selv—ikke ved ondskap, men ved «demokratiske» representasjoner av svakhet forestilt folket som styrker som samsvarer med de ideologiske abstraksjonene.

«Demokrati», «likestilling» og evt. fremhevingen av såkalt «toleranse» av «medmenneskelighet» i stedet for fornuft—disse fanesakene presenteres folket som nærmest ufravikelige moralske goder, men ved nærmere ettersyn avslører de en grunnleggende inkompetanse til å forstå og adressere samfunnets reelle forhold og strukturer. En glanset fasade som dekker over en radikal ideologisk impotens og tilsynelatende total inkompetanse.

Det er som sagt heller ikke lenger noe særlig snakk om løsninger på noe (delvis fordi det som er antas som tilnærmet optimalt), men synsing rundt diverse mer og mer synlige symptomer som forsterker samfunnets svakheter under dekket av moralsk dyd, og som i stedet for løsninger skaper flere problemer. Eksemplene er uendelige. Alt fra industriell fysisk fremstilling av transvestitter, delvis som følge av degenerert, «moderne» kultur med mye hormonell manipulasjon, til innvandring som overkjørende påskudd for det aller meste av det bankøkonomiske fokusets fallitter, til et «klima» som primært forfektes å syres av karbondioksid—enda en besettelse som gjør at man befatter seg med å finne frem «løsninger» på imaginære og unødvendige problemer som forverrer og fordyrer situasjonen ytterligere.

Relatert: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd

Ta «Likestilling», som er langt fra et spørsmål om rettferdighet, men er et slags glansbildeøkonomisk moralsystem der hvor en svak og angivelig «verdinøytral» symbolikk vikarierer for faste prinsipp. Dette farer i front av en politikk som forutsetter at utjevning i det synlige, f.eks. «lønnsforskjeller» og kjønnskvotering osv., skal tilsløre de underliggende realitetene på en overfladisk overbevisende måte slik at det snarere blir en slags sannhet. Slik marginaliseres også all lignende forståelse for hva «likestillingen» virkelig krever, ikke bare via statistiske manipulasjoner, men en fundamental omdefinering av hva f.eks. verdi og fortjeneste egentlig innebærer og betinger. Verdier over standarder. Demokrati-politikkens ideologiske forankringer i blant annet «likestilling», krever dermed en helt overfladisk tilnærming som er både praktisk umulig og ideologisk hul, mens den forviser kvaliteter som meritt, ambisjon og dyktighet til noe som snarere bare skal skattelegges.

Totalitær virkelighetsflukt

Det post-industrielle, anti-intellektuelle velferds-demokratiet besitter også en type desorienterende slagkraft som har vært politisk nyttig til å flytte alt av faktisk samfunnsdebatt og rasjonalitet ganske langt bort fra realitetenes verden, deriblant, hva som tradisjonelt var knyttet til produksjon og seleksjon, og inn i et vakuum av hva som til sammenligning er tomme forestillinger og et politisk show. Prosessen hinter, og bærer mye preg til Marx’ beskrivelse av såkalt «fremmedgjøring», hvor individet mister forbindelsen til både arbeidet sitt og sin egen verdi som følge.

Men i dagens kontekst handler det ikke bare om «arbeid»; et begrep som blir mer og mer obskurt i velferdssamfunnet, men på mange måter hele den menneskelige eksistensen som blir distansert fra sin egen substans og derfor også politisk rekonstruert til det ugjenkjennelige, ofte meget omveltende. Det «moderne» mennesker blir fort både redusert til forbrukere som defineres av sin kjøpekraft, mens produksjon og såkalt ‘hard seleksjon’—kilden til all reell innsikt av verdi—blir totalt politisk fortrengt og ytterligere forvridd hvor enn det passer, f.eks. mtp. «identitetspolitiske» kreasjoner.

Relevant: «Korrupsjonens» ideologier og fordummende vesentlighet

«Demokratiets» plass i dette bildet er enda mer nedslående, en simpel flertalls-appellativ institusjon forvandlet fra folkets stemme i særhet til en permanent ond sirkel av generell ideologisk selvbekreftelse, konseptuell-korrupt politisk systemekspansjon og samfunnstagnasjon. «Representasjonen» som hylles som demokratiets kjerne, har i virkeligheten blitt et speil for massenes følelser og en arena for venstre-populismens trolldom, der prinsipper ikke lenger konkurrerer, men bukker under for stemmetall og umiddelbare inntrykk på vegne av såkalte undertrykte «minoriteter» og fanesaker med så liten systempolitisk motvekt som mulig.

Og hva annet kan forventes, når systemet belønner de som lover det mest følelsesladde, det mest gripende, fremfor de som tør å snakke om det ubehagelige og det nødvendige? Kontinuerlig relativ kollaps.

«Empati» er ikke moral

Men det er definitivt angående såkalt empati, innad det ‘venstre-demokratiske’ galleriets labile trosartikler at vi finner den største og mest skremmende svakheten av dem alle. Den mer «liberale» og utadvendte, «tolerante» tankgangen og dets intelligensia, har det som sitt primære mål og eneste erfarende å «intellektuelt» sanse hva som er «følsomme» objekter og produsere umiddelbare politiserte inn- og uttrykk derav.

Hele dette hovedsakelig idiot-politisk engasjementet har sitt opphav i hva som kan forestilles «følsomt» og hva som eventuelt lar seg fremstille som «empirisk» derav, dvs. folks forutinntattheter og ignoranse om alt fra A til Å. Dette trivialiserer og tillater som oftest hverken særlig fornuftige og rasjonelle tanker om «objektet», f.eks. aspekter av statistikk eller en høyere forståelse og representasjon derav. Kumulativt blir konsekvensen av en slik storstilt empatisk-emfatisk og fanatisk tilnærminger av fortolkning og politisk foretilling at den typiske ‘venstre-labile’, «demokratiske» velgeren er helt ut av stand til forstå hva som egentlig er rimelig enkle faktiske forhold av årsak-virkning eller annet. «Annet» være seg hva som ellers opportunt fremstilles av følelsesladde fremstillinger i mediene og i de partipolitiske indoktrineringa-ekkokamrene.

De særdeles effektive folkeforførende fremstillingene av diverse politiske virkeligheter som presenter velgere som premisser i dagens politiske paradigme, om ikke fra og med såkalt «samfunnsvitenskap», er i realiteten kun «demokratiske» dementeringer av årsak-virkning fremfor noen reell og fornuftig deduksjon av faktiske forhold. Dette blir således videre prosessert om til ekstremt ‘lettfordøyelige’ politisk representative forbruks-forestillinger hos de stadig ‘mangfolds-forskjellige’ i samfunnet, så vel som såkalt «likestilte» i «demokratiet».

Relevant: Anti-rasjonalitet, undergangens makt-etikk og den svakes moral

Dette er altså de mindre delene av den politiske «empati-positivismens» metodologiske forledelse, som per effekt søker å «sentralisere» og redusere all politikk til det helt banale av diverse intetsigende avsporinger, slik at det ‘demokrati-industrielle korrupsjonskomplekset’ og kompleksiteten øker mer enn bare forholdsmessig. Denne fremgangsmåten i seg selv sørger så for at behovet for en større og mektigere stat sannsynliggjøres, mens systemet bruker konflikter og «kriser» for å mobilisere ideologisk intriger for å gi inntrykk av en dypere mening i det pseudo-progressive kaoset de selv har skapt. En fremgang i perpetuitet av en forfektet «fremtid» som kun eksisterer i teorien, og som lover gull og grønne skoger enn så lenge vi bare gjør mer av de samme: «Mer demokrati, mer åpenhet».

«Politisk empati» og kollektivt bedrag

Den politiske «empati» som påkalles flertallet—et flertall som per statistikk er uvitende—er en affektiv refleks, ikke en handling av innsikt eller selvrefleksjon. Den opererer innenfor en mentalstandard og et sett av «verdier» som skaper en systematisk énveiskjøring, der alt konsekvent fortolkes innenfor dette rammeverket. Dette gjør det nær umulig å forstå tilsynelatende regressive standarder for hva de faktisk er. Resultatet blir en psykologisk ignoranse—passiv eller i mer aktivistiske former, en neglekt—da alt evalueres gjennom egne inntatte verdier, ofte i direkte konflikt med objektive eller faktiske standarder.

Denne umiddelbare og kortvarige, men dominerende ‘følelsesresonansen’ manipuleres nøye av systemet og forsterkes gjennom massemedienes formidling. Dette er imidlertid ikke en fornuftig styrke, men en manifestert kollektiv blindhet—en politisk-emosjonell psykosetilstand som utnytter menneskelige mekanismer til å distrahere fra prinsippene systemet påstår å forsvare. Utfallet er en pseudo-politikk definert mer av sine ubevisste konsekvenser enn av klare intensjoner, derav kaotisk, kortsiktig og grunnleggende selvdestruktiv.

De som forstår denne formen for affektiv empati en slags dyd og et legitimt politisk utgangspunkt, avslører bare sin manglende evne til å skille mellom prinsipiell rettferdighet og pur personlig impuls. Motvekten til affektiv empati er ‘rasjonell empati’, som åpenbart krever og definerer en viss grad kognitivt kapasitet i kontrast til det å simpelthen bare føle seg frem. Skjevheten i dette empati komplekset er biologisk nedarvet kvinner mer enn menn. Men enn så lenge «systemet» er kvinnestyrt, som det egentlig er, og de fleste menn forblir feministisk kontrollert på ulike sett og vis, er det helt rimelig å forvente at denne skjevheten bare blir større. Og hvilket samfunn kan faktisk forvente å kunne snu dette, og uansett, «blomstre», når politikkens fundament er en refleksiv hengivelse til det helt midlertidige og labile, uten hensyn til det mer konsekvente?

Dette moralske landskapet blir desto dystrere når vi ser på konsekvensene. «Velferdsstaten», politisk dyrket som en hellig melkeku for stemmesanking og folkelig legitimitet, har ikke bare mistet sin funksjon; den eksisterer nå som en illusjon av bærekraft, opprettholdt gjennom økende subsidiert svindel og systematisk utarming. Den er ikke under press; den er i fritt fall, en kronisk forvitring som avslører det fundamentale ideologiske bedraget. Tallenes tale er ubarmhjertig og snart uunngåelig.

Produksjonskapasiteten som skal finansielt støtte opp fremtidige pensjonister, krymper i alarmerende hastighet over hele den vestlige verden. I USA har forholdet mellom arbeidere og pensjonister gått fra 16,6 i 1950 til bare 2,7 i dag. Norge, på sin side, har opplevd en tilsvarende nedgang—fra 6,8 i 1959 til 3,5 i 2010, med en videre prognose på 2,5 innen 2050. Dette er ikke en midlertidig utfordring, men en strukturell katastrofe—et samfunnssystem fanget i en dødelig spiral av stagnasjon, systematisk utarming og voksende desillusjon.

Venstresidens empati-drevne illusjoner forblir uanfektet av denne virkeligheten. Deres blinde tro på at politisk vilje alene kan definere «velferd», og at demografisk utbytting heller ikke representerer en politisk overstyring av det som burde vært ‘demokratiske lover’, demonstrerer en gjennomgripende svikt i demokratisk ansvarlighet. Enten det skyldes uvitende naivitet eller ren likegyldighet til spiralens uunngåelige ende, er resultatet det samme: En manglende evne til å konfrontere realiteten sikrer kun at kollapsen akselererer.

Og her ligger det virkelige og faktiske bedraget—Denne «trifektaen» av Likestilling, Demokrati og empati lover et bedre samfunn, men leverer nødvendigvis ofte det stikk motsatte fordi konseptene som tas for gitt, hviler på feilaktige tolkninger av årsak og virkning, ofte redusert til overforenklede symboler og ukritiske narrativ. Disse er preget av venstrepositivismens politiserte virkelighetsflukt og affektive labilitet på en måte som er svært egnet til å fremme en politisk agenda, men som forblir fremmed og potensielt dysfunksjonell i realiteten.

«Likestillingen» fjerner ikke maktens urettferdighet; den forskyver det hen til symbolikk og appellerer til dårlig forståelse av bla. statistikk. «Demokratiet» dyrker ikke folkets interesser, det reduserer folks fornuft til manipulering av følelser som sikrer den populistiske stolleken og systemrasjonaliseringen. «Empati» er ingen garanti for rettferdighet, moral eller fornuft. I stedet fungerer det som et speil for kortsiktige emosjonelle bekreftelser og subjektive verdibaserte standarder, ofte projisert på fremmede uten forståelse for de større prinsippene som nytter samfunnet. Hva gjenstår, når denne falske ‘treenigheten’ av sekulære helligheter får styre nærmest uimotsagt? Ikke en bedre verden, men en gigantisk ruin bygd på løgner og selvbedrag.