Inflasjon: Kompleksitet og misforståelser [Redux]

Som ved mangel på gull, og som en gylden regel, så er all inflasjon «politikerskapt«. Noe inflasjon er sånn sett formelt villet, et mål for og på vekst, dog mesteparten ikke. Det meste av overskytende inflasjon er drevet av politisk idioti og innblanding, hvilket inkluderer beleilig blanding av begreper og forestillinger som gavner finansmakten. Politikerene til sammenligning bare nikkedukker, og kan kun ødelegge når det dreier seg om komplekse systemer generelt. Alt konvensjons-politikerne gjør og sier når det gjelder økonomien, er og må være generelt feil, og derfor er nødvendigvis også «løsningene» de omsider foreslår enda verre enn det forrige.

Dette er hovedsakelig også på grunn av politikeres tilnærming generelt. Alt det som angår hva som kan sies å være vedrørende «demokratisk representasjon» og slikt fokus deretter, dreier seg alltid mest om å imøtekomme og derfor bekrefte konsensuskulturens banale forventinger, forestillinger og økonomiske trivialiteter. Følgelig økende blir også mangelen på en rimelig, og mer spesifikk konsis kontekst i det som egentlig er eksplisitte økonomiske spørsmål som totalt forsømmes av mer generellle «løsninger». Et helt konkret eksempel slike forsømmelige «løsninger» per politiske mandater, er sentralbankenes rentemanipulasjon, som de fleste forestiller er en fornuftig måte å angivelig fikse økonomien på.

Foruten politikeres overordnede fokus på hva som kan beskrives ‘demokratisk ekspansjonisme’, kombinert med deres tilsynelatende konstante inkompetanse, så er politikeren effektivt også maktesløs per rådende økonomisk teori og intellektuell veiledning derav når det gjelder å løse de økonomiske problemene de selv så til de grader introduserer. Politikerne og finansklassen står bak alle de økonomiske «krisene», men de fleste av dem forstår som oftest ikke engang hvordan, og kan således heller ei per gruppe bryte med systemet med sine «løsninger».

Populismepolitikken er et maktmiddel på den måten generelt fordi den mest forståelig kan formidles flest mulig folk i demokratiet. Økonomiske forestilinger og spørsmål er absolutt ikke noe unntak, og når det først gjelder økonomi lønner det seg enda litt mer enn ellers å kontrollere alt av informasjon om systemet. Dette byr naturlig nok på flere «utfordringer», for flere.. Samtidig er økonomi et fag uten mye reell fagdisiplin og objektivitet for hånd. Faget er også ekstremt betont av en ideologisk orientert karakter, og har alltid vært det, hvis per sin systematikk og fortolkning generelt er så «flytende» og faktuelt flyktig at nærmest det meste kan rasjonaliseres som relevant og realistisk etter som det passer både politikerne og pengemakten.

Krisenivå på kompetanse

Èndimensjonelle oppfatninger iblandet banale sentiment innbefatter, som oftest, tilsvarerende ubetydelige tiltak og påfølgende politikk. Det verste eksempelet på dette er forholdsmessigheten mellom politkk, designerte økonomer, og de finansielle storinteressene. Like åpenbart som at rendyrket markedskapitalisme selvsagt aldri kan være årsak til noen som helst inflasjon eller urettferdig fordeling, er trifekta-kombinasjonen av bla. stor sentralmakt, «politikk» og ekstravagant papir-kreditt den første betingelsen for systemisk inflasjon.

Eksempelvis så var Donald Trumps tollsatser i seg selv og mer enn bare delvis nokså kontraproduktive, og i effekt et hovedkomponent av inflasjonen som fulgte, og det med ganske forutsigbar mekanistisk forsinkelse. Det man i undertiden oppnådde var en slags imaginær og umiddelbar gevinst for industrien(e) i form av skattekutt på kort sikt, men noe som deretter bare førte til høyere importvarepriser, spesielt fra Kina.

En annen konsekvens av Trumps handelskrig var den systemiske effekten dette hadde på leveringslinjene og produksjonstilnærminger for eksportører til USA. Den imaginære produksjonsgevinsten i form av både skatteletter og føderal stimuli, rundt fire billioner (4,000 000 000 000) ble for det meste brukt til å kjøpe tilbake, og betale ut aksjeposter og større utbytter til eierne, hvilket samtidig også blåste opp papirverdien på børsen, noe Trump selvsagt også var raskt til å skryte av.

Men den kumulative effekten, og over tid, spesielt, var begynnelsen på en uforholdmessig prisøkning i USA så vel som på det globale, integrerte markedet generelt. De mer vesentlige effektene av Trumps handelskrig tok ikke til i reell effekt før midten av 2018.

Jo mer utviklet, og spesielt, hvor kompleks en økonomi er, jo lengre tid tar det før regulative virkninger viser seg, og da spesielt med tanke på de negative fordi økonomien i dag prises på forhånd, mens resultatet og konklusjonene minimaliseres mens «regningen» rasjonaliserers, pulveriseres og sendes til «folket» før syklusen er komplett. «Kompleksitet» her går generelt også på hvor differensiert det finansielle markedene er satt opp mot mer statiske sentralbanksmonetære faktorer. I kontekst av USAs økonomiske bilde, så stabiliserer reguleringer som skriver seg fra relativt enkle monetære og finansielle enkeltgrep seg i snitt først etter 23 måneder. I Eurosonen er på den måten mindre effektiv og derfor ganske mye høyere på 39 måneder, dog EU er et mer løst sammensatt system. Huskrakket i USA tok i effekt flere år å manifestere seg som et «sjokk» for middelmådige analytikere.

Den vestlige finanskulturen samt de sentralbank-pengepolitiske strukturene i USA er hva som primært driver inflasjonen ut av mer rimelige proposjoner iht. normal økonomisk vekst. Konglomerater som kjøper opp annen «kapitalistisk» konkurranse er også en ekstremt undervurdert faktor med tanke på ringvirkningene dette videre betinger med tanke på slik systemisk inflasjon. Systemet selv er på denne måten konsumatisk selv-predatorisk, dvs. driver rovdrift på de med bla. minst finansiell mobilitet m.m. Såkalt «kvantitative lettelser» (QE) er en slik beviselig farsott og samtidig meget mekanistisk markør for økonomisk feilbruk av misforstått institusjonsmakt generelt. Det er på mange måter også noe som bør minne om det rakt motsatte av såkalt «kapitalisme», men begrept «kapitalisme» er i vestlige «demokratier» blitt mer et politisk skuebrød for retoriske sosial-fremstillinger enn hva det sikter til av faktisk økonomisk funksjonalisme.

Den korporative risikokapitalen har i tilegg mer eller mindre erstattet banker som primæraktør i lånefinanssektoren, og denne kapitalen brukes for det aller meste til å kjøpe opp eller ut konkurranse, og er sådan monopolistisk. I større effekt bidrar denne faux-hyperkapitalismen til at industrinæringer uungåelig faller utenfor nasjonal kontroll, som i tilfelle med Ford til Mexico, og Boeing til Kina..i alle fall nesten.

Disse enkle mekanismene illustrerer poenget ovenfor: At enkle sentimenter ofte medfører kompliserte problemer når disse loves å realiseres på et politisk plan hvor virkemidlene ofte er utilstrekkelige, eller rett og slett ubrukelige.

Noen (for) enkle inflasjonsteoretiske motargumenter

Teorien om at såkalt etterspørselindusert inflasjon kan fremtre i utviklede industrier og globale markeder, og evt. ligger bak nåværende prisstigning, er begge gale og ganske irrelevante med tanke på etterspillet av «pandemiens» eventuelle (store) forskyvninger, forsinkelser i produksjon og etterslep i logistikkøyemed. Inflasjonen vi den gang, og forsatt opplever, skyldes ikke mer gale politiske beslutninger enn før, men er effektivt bare mer endemisk forsterket. Dette er også hvorfor den tar lengre tid og blir verre med mer system-intervensjon, fordi slik intervensjon skalerer mer negativt på økonomien generelt enn hva som konvensjonelt simpelthen antas i teorien.

Slike faktorer er heller ikke noe som egentlig medfører noen betydelig gyldighet innad i økonomisk teori av den enkle grunn at økonomer og monetære grep kan ikke nevneverdig drive effektiv nok avhjelp på faktorer og produksjonsstrukturer som ikke er av en monetær og pengemessig natur. Det er altså snakk om «epler og bananer»; løsninger som har liten systematisk nærhet med som lar seg fremføre med den største grad av korrelasjon. Men dette stopper selvsagt ikke system-idiotene fra å prate, prøve, skylde på annet og ‘eksperimentere’ enda mer med økonomien, og folk synse om f.eks «pengetrykking» som en slags ondskapsfull årsak til inflasjonen.

Analogisk, så hjelper det ikke med sentralstimulerende veldig mye mens ‘nervenettverket’ og distribusjonen er svekket. Dette kan faktisk bare bidra til mer kumulativ og såkalt integrert inflasjon; et begrep systemet ikke forstår mye av. Og dette er nettopp hva man ser etter f.eks større skattekutt og føderale pengedryss, samt utbetalinger til aksjonærer: Finansiell overinvestering og opphoping av inflasjon i form av overpriset aktiva, og papirbørsen generelt. Ingen såkalt pengehastighet, alene av seg selv, er i stand til å ha noen som helst eller særlig effektiv avhjelp rundt dette strukturelle problemet, men gjør det verre, så de Keynesinianske tilnærmingene av mer syklisk fundamentalisme feiler desto like mye i slike scenario.

Monetarisme, generelt, og innbefattet «quantitative easing»: Å (forsøke) regulere økonomien via selve pengemengden, har alltid vist seg som en fallitt. Men denne teorien fikk i særdeleshet gehør på 70-tallet, da inflasjonen svevde høyt samtidig som den økonomiske veksten var minimal. «Monetaristiske» grep som fulgte ga sterke indikasjoner på feilslutningene økonomene forholder og fremdeles betror seg til angående sentralbank-stimulerende tiltak, eksplisitt med tanke på økning eller relativ reduksjon av pengemengden.

Realiteten er at monetarismen er en sanksjonerende kartellvirksomhet som brukes kynisk eller forstokket, alt etter som, til å styre svingninger i økonomien, og som videre nødvendiggjør og appellerer til systemets egen berettigelse til å nettopp eksistere som det gjør. Altså, en særdeles stupid, men like så svindleraktig ad baculum-argumentasjon nærmest uten sidestykke.

«Inflasjon» er i så måte også en genial måte å kanalisere midler fra de fattige til de rike, samt å kjøpe opp og absorbere eiendom, eierskap og kontrollere politikere. Det er også svært egnet til å undergrave eiendomsretten på en måte som både er lovlig og sosialt idèell i et såkalt kollektivistisk demokrati, for ikke å si sosialistisk «mangfold» hvor man skal være tolerante.

Spekulativ handel av statsgjeld, og derivater derav, er utelukkende betinget og opprettholdt av den monetaristiske forfatningen, spesielt i USA, men også på verdensbasis i kraft av dens implementering ellers ute i verden. Dollaren svekkes med tanke på kjøpekraft i bytte mot bruk. Dette er i en nasjonal forstand helt absurd, men tolerert, delvis fordi vanlige og dumme folk ikke tenker særlig langt uansett, og de som tenker penger, tjener også penger på denne utvanningen og følgelige systematiske utraderingen av den amerikanske økonomien/samfunnet.

Biden har ikke mye av skylden

Selv om valg-juksemakeren Joe Biden er åpenbart ubrukelig og en pseudo-president på høyeste nivå, så er det ikke korrekt at det er han eller hans administrasjon som er skylden i den pågående, og fremdeles nævrende, og fremtidige inflasjonens hopp. Faktisk så er det tvert imot. For èn gangs skyld har de (få i bøttekottet) som støtter Biden rett: Trump og systemet forøvrig, har større av skylden for både nedgangstidene og springende inflasjon. Biden foreslo faktisk, utrolig nok, en av de få faktiske løsningene på denne inflasjonen selv. Om dette var en forsnakkelse eller ikke, vet man ikke.

Den andre årsaken til inflasjonen er åpenbart ettervirkningen av kreditt-stimuli i form av pandemitiltak generelt, og systemiske forstyrrelser i produksjon- og leveransekjedene. Dette går på mye forskjellig av faktorer, og ved veldig mange sammensatte produksjonsretninger, men alt dette pågikk, og var i gjenget før pandemiens effekter slo inn for fullt, så pandemien avdekte mer et skrøpelig system enn hva det forårsaket inflasjonen som var der system-endemisk fra før av.

Realiteten angående inflasjon generelt er mer strukturell enn hva den er pengestyrt, og hva monetarismens sentralbankmessige styringsrenter og injeksjoner kan rette opp i.

Formålet med å skyte inn mer penger inn i økonomien (9 billioner nå sist), og øke prisen på pengene slik at folk skal bruke mer i en pengepolitisk situasjon som relativt skranter likevel, er ganske absrud og direkte idiotisk. Men det mer bakomforliggende av disse formålene er antakelig av en meget kynisk natur, og noe som dessuten alltid tjener de rike, og derfor fortsetter dette skuespillet, og med det, inkompetansen mot hele tiden mot nye høyder.

Den eneste reelle politiske løsningen på springende inflasjon av kost- og produksjonsart, er enkelt sagt, men kategorisk effektivt det å faktisk beskatte kapital- og finanseliten på en måte slik at selve sirkulasjonen og skiftefrekvensen i økonomien etterhvert opphever de større strukturelle hindringene som måtte foreligge, enten disse er av logistisk og produksjonsmessig art, eller, mer av insentiver og reguleringer. Det går på det samme, men generelt handler det om å hindre systematisk skumming av fløten som pengemakten vet kommer, og derfor selv induserer. Kombinert med mindre monopolistisk, faktisk kapitalisme, vil forbrukermakten overvinne de korporative kreftene. Men det finnes selvsagt ingen politisk vilje til å gjøre noe av dette, da blant annet lobbyvirksomhetene praktisk talt fanger opp og eier politikerne, og da spesielt i USA.

De øverste strataene i 1%-økonomien er hvor det meste av likviditeten befinner seg, og de rike vil under inflasjon generelt holde igjen på det meste, og selvsagt drive med mye opportun prisskjæring/jekking og hhv. omjustering av sine posisjoner der hvor lovene kommer til kort og mulighetene er mange, hvilket er pengemaktens største prioritering og hele tiden beskaffe, predikere og helst kontorllere.

Monetaristiske kvantitative tiltak, «pengetrykking», er ikke selve hovedårsaken til inflasjon, men noe som i effekt bare utsetter problemet og gjør det hele verre til neste kumulative svikt, uansett art og foregående årsak.

Andre dumme sentraltiltak (eksempelvis, nå, den foreliggende «Federal Inflation Reduction Act» er potensielt like misforstått, men dette kommer også an på hvor pengene dirigeres sammenlignet med hva som finnes av makroøkonomiske, monetaristiske og langsiktige tiltak. Under Donald Trump ble de føderale pengene og skattelettelsene, som nevnt, fortrinnsvis bare brukt til å forstørre boblen, og bygge ned konkurransedyktigheten i forhold til f.eks. Kina. Lignende forhold kan lett oppstå igjen, og vil sannsynligvis være mindre effektive på den måten desto senere slik sentral-stimuli kommer.

Disse sviktene og syklusene kommer an på tusenvis av andre og mindre faktorer, men økningen av pengemengde over proposjonalitet forblir implisitt i systemet så lenge alt annet forblir vesentlig det samme. Mengden i seg selv kan ikke diktere pris direkte. Men slik blir og glir økonomien i retning av et slags halsbrekkende kasino, eller et slags bølgebasseng.

En lekestue for de rike hvor de små og fattige drukner, mens de store står igjen, og de som ellers er fulle av likviditet og aktiva ikke kunne bry seg mindre, men snarere og gjerne ser at pengebassenget fylles ytterligere opp slik at det blir enda større bølger og sprut neste gang.

Enda mer fundamentalt, så kan det fremholdes at dette hadde aldri vært spesielt mulig i en økonomi som var totalt selvforsynt, altså i retning av nærmest et autarki. Dette kan gjenspeiles på 50-60-tallets Amerika med tanke på pengemengde eksplisitt illustrert. ‘Produsere eller dø’ er i dag blitt et spørsmål om kredittproduktivitet evt. «finansialisering«‘, eller forbli en slavebefolkning styrt av finansielle institusjoner og uunngåelig stagnant FIAT-valuta.

Trump bommet med handelspolitikken sin, ganske grovt, og alle politiske gallionsfigurer etter ham vil sannsynligvis være enda mer forstokket og bundet til masten på skuta de liksom skal styre. Det nytter ikke å vise til at man har gjort seg rik i et korrupt og ‘kaputt’ system som et slags argument for at man angivelig kan forbedre økonomien under som man på sett og vis støtter seg på, men ikke er spesielt posisjonelt berørt av uansett, eventuelt at lovgivningen kommer de rikeste til unnsetning.

Jeg er langt fra noen sosialist, men ønsker man å forhindre springende inflasjon og det som verre er, så må man skatte de rike for å bringe inn endogen kapital i stedet for å bringe inn ny. Man kan alternativt utferdige et mye bedre lovverk med tanke på mer selektiv og umiddelbar beskatning i alle vestlige økonmiske systemer.

Forutberegneligheten som en faktor angående slike mekanismer kan lett la seg formidle korporasjonene uten særlig store teoretiske problemer hvis man faktisk hadde et «fritt» og kapitalistisk marked, men det eksisterer ingen vilje for dette, og disse endemiske problemene vil derfor bare fortsette som før.