En sårt tiltrengt begreps-belærelse for de mange millioner av «nyfascister»

Såkalte samfunns-kommentatorer, journalister og skribenter, i diverse av spalter, har hovedsakelig alltid vært en blanding av skrøner og skruppelløse tullinger. «Demokratisering» og den pseudo-intellektuelle «pluraliseringen» av samfunnet har ikke gjort det vesentlig bedre. Få har noe å komme med. I alle fall noe nytt, eller tilnærmet originalt. Det demokratiske menings-markedet og skrivemølla er mettet av majoritetens forestillinger og fjas, eller, flere fjasete ting som skal dyttes på majoriteten av manipulatorene med hensikt å gjøre folks idioti til en inntekt.

Det er altså alt annet enn vanskelig å finne frem til sludder og anti-intellektuelle avveininger i dagens meningsbrytning, også designert som «gjørmebrytning», såfremt man skulle finne på å først bevege seg opp, og utfordrer den rådende folkelige definisjons-maktens kår og forståelser.

«Pluralismens» populisme fortoner seg mer faktisk sekterisk enn noe samlende og sammenfallende. Ymse publikasjoner samt statssubsidierte synsere søker ikke særlig av sannhet, men snarere en slags forutinntatt form av majoritet- og moralappell, og produserer heller alt av synspunkt derav.

Økende «populisme» er aktualisert sett et polaritets-paradigme hvor uforstand og begrepsforvirringen rår på bekostning av faktisk fornuft. Disse diskusjonene, denne pseudo-intellektuelle diskursen, danner bunnen (i bøtta) av diverse begreps-betingelser for såkalte demokratiske prosesser, som blant annet dermed blir uunngåelig forfeilet og som igjen danner mer grunn for nye distraksjoner. Hva er disse «distraksjonene», kan man spørre. Vel, «woke» er en manifestasjon av slik systemisk selvtekt; en forvillelse og forledelse fra annet av politisk fornuft, og, et følgelig sluttprodukt av ‘endestasjons-demokrati’.

Feil, forkvaklet, fanatisk «fakta»

Massedemokratiet per sin ideologiske kjerne, innbefatter en opportun og generelt optimistisk, således forlokkende, men i faktisk-praksis, forkvaklet og hovedsakelig overvurdert form for virkelighets-disposisjon med tanke på det meste av såkalt fornuftig debatt. Et system hvor kontinuerlig flere og flere, fra forskjellige «mangfoldige» lag skal nyte en slags iboende og uransakelig rett over «sin virkelighet», hvilket betinger en konstant økende dysfunksjon per underoptimale kompromiss når det gjelder alt som angivelig lar seg løse via diskurs.

Begrepsforvirring og eventuell bevisst misbruk av ord, konsept og forståelser, er imidlertid fundamentalt og sentralt nødvendig for alle former av fanatisme.

Det er bare å se seg rundt, og man vil få øye på det enorme omfanget av feilforestillinger og foreldelser som passerer som fakta samt videre premisser for politisk hensikt og fremgang; fornuft.

Document: Islam = «den nye nazismen»

For å ta et ganske enkelt eksempel på slik fanatisk fakta-fornedrelse, kan vi, forhåpentligvis for en sjelden gangs skyld, ta utgangspunkt i Document.no og Christian Skaugs åpenbare kristensentristisk-populistiske artikkel titulert: «Islam er den nye nazismen, og nå tar den over vestlige storbyer», hvor Skaug nokså desperat, men utrolig nok forsøker å binde sammen universell-Islam med tysk nasjonalsosialisme, det kun på argumentativt bakgrunn av sitt såkalte felles «jødehat» som eneste og utelukkende felles-kriterium.

For all del, Document gjør generelt en bra jobb for Norge og Nordmenn, men de har sine store blindsoner, de også. Spesielt når de først rører opp i og med religion som ideologisk ingrediens. De er heller ikke unntatt kritikk ellers, men kanskje enda viktigere å kritisere enn noen andre, for de er jo på «vårt» lag. Selvsagt, alt dette av generell kritikk og begrepsforvilling gjelder alle, ikke minst massemediene etc.

Det sagt, og med en høyere standard lagt til grunn, ingen dannet person, med historisk orientering og ideologisk konseptforståelse, enten det er snakk om Islam eller hvorvidt vedrørende nasjonalsosialisme, kan med troverdighet finne på å parallellføre disse med noe brukelighet foruten det å simpelthen propagandisere essensen av begge bort i absurde generaliteter og abstrakte relativiseringer. Her må det være andre hensikter i spill, altså ideologiske sentiment, evt. å forfekte flere som kritiserer saker og ting som «anti-semitter», og på den andre siden, Israel som en garantist for «godhet» i verden. Altså, en ganske så absurd skrudd sammen virkelighetsforståelse. Fanatisme.

Relevant: Instruert og bevæpnet «antisemittisme»: Fra «offer» til forgriper

Den presumptivt nyttiggjørende hensikten, som her er sterkt forutinntatt, evt. fordummet med tanke på begge konsepter, er å gjøre det Document liker å gjøre, nemlig konvensjonelt å sverte stakkar-religionen islam ytterligere bort i natta, men nå også ved å koble på «slemme nazister», og dermed rense Israel for all potensiell skyld i hva de måtte finne på å kunne kritiseres for. Det er «meningen».

Men Islam og nasjonalsosialisme har lite fundamentalt konseptuelt til felles til å forbinde dem som et premiss i en eventuelt nyttig og klargjørende diskusjon overhodet. Men her er det snakk om å slå langt under beltestedet, og å benytte seg av en slags sekulær blasfemi samtidig som man reduserer seg selv til en historieløs idiot.

Ironisk nok, så har nasjonalsosialisme snarere mer til felles med statens Israels fremtoning, struktur og meget militaristiske fremgangsmåter, inkludert seksuell krigspropaganda- og retorikk enn hva terror-ideologien Islam og Hamas kan rubriseres. Israel er den eneste nåværende staten som krever genetisk testing for å evt. søke om statsborgerskap—dette unntatt div. sionister som søker seg dithen med penger og annet av beleilige ressurser.

Jødedommen er, og i sterk motsetning til f.eks. Islam, en åpenbar supremasisme-teologisk overtro-konstruksjon hvor jødene som «utvalgt folk», anser det som sin rett og plikt til å dominere ikke-troende. I og med at jøder er i mindretall, så er også den jødiske sionismen en teoretisk åpenbar subversjons-ideologi med klare «anti-sosiale», og således, «onde» fellestrekk forenelig med noe av nasjonalsosialismens åpenbarte forakteligheter mot andre folkeslag.

Nasjonalsosialisme forutsetter nødvendigvis et kriterium-minimum av et definert land, et samlet og homogent folk, evt. en rase for å med hell anvendes akademisk sett. Mens Hamas, Islam og «Gaza» er diametrale motsetninger sådan. Det samme inkluderer lignende intellektuelle forfektelser av «venstresiden» som «jødehatere» bare fordi «venstresiden» per ideologiske fascinasjon, egentlig er av en infantil og primitiv tiltrekning, som ideologisk-metodologisk operasjonaliserer svarte og brune folk som sedvanlige «offer», og «undertrykte», og deres undertrykkere som «onde» og umenneskelige, derav da altså jødene. «Venstresidens» såkalte «hat», altså kritikk mot jøder, er fullstendig underorndet deres idioti ellers. Det er bare akk og krokodille-grin for svarte og brune folk, som vanlig.

Relevant: Det finnes kun èn «krise» i «Vesten», og det innvandringen og demografiendringene

Man sliter altså veldig med å finne faktisk holdbare konseptuelle fellestrekk, og kommer i stedet med et hav av beleilige forenklinger hvis hensikt er å fungere som foreldelser for sin sak og sin forutinntatte politiske-populistiske posisjonering, som i tilfelle av Document.no, er å side med sionistene, fordi de blant annet feilaktig har forstått det slik at man er bedre rustet med den ène enn den andre. Deriblant disse, denne passè forestillingen at jødisk makt i vesten er helt greit, relativt problemfritt, mens Islam er den store stygge ulven. Realiteten er den dog at jødisk makt står for de virkelig store og systemiske problemene i «vesten», og at mye av «islamismen», som pådyttes vesten i form av blant annet massiv «innvandring», også er et produkt av sionistisk aggresjon i «midtøsten», og ellers verden rundt. I tillegg er jøder og sionister helt i front når det gjelder å heie frem ikke-vestlig innvandring i «vesten». Skal man tro visse surveys, så anser rundt 9/10 jøder, i Israel, seg som såkalte «sionister». Kristensionister i «vesten» jobber gjerne med jødene, fordi de ikke forstår sin egen religionslære særlig godt. Det er for det meste bare synsing og akk, der også. Ukritisk, og selvsagt, fundamentalt ganske «ufornuftig».

Relatert: Solomons visdom: Import av Hamas-fanatikere og flere ikke-hvite villmenn er «veldig bra for det hvite vesten»

Man har altså alliert seg med en totalt falsk dikotomi, altså, et totalt uproduktivt premiss, og argumentasjonen som springer ut fra slikt har det med å manifestere seg som en logisk eksplosjon av motsigelser. Motsigelser som altså ikke er nyttige. Man oppnår ingen faktisk fornuft her. Man drømmer seg bort, og tegner sin egen virkelighet fordi det er beleilig fremfor etterrettelig.

Fascismen, og «Nyfascisme»

Et annet misbrukt og misforstått begrep, det kanskje mer enn «rasist», eller noe annet, er «fascist».

Og det er ikke veldig rart at «fascisme» er så misforstått, fordi konsept-definisjonen per et eller annet historisk belagt «konsensus», er så elendig, sammenblandet og sammenfallende idiotisk mtp. de mange etterkrigsnarrativene, at man nesten må le av den. Til og med Hitler mislikte Mussolinis fascisme, blant annet fordi den var for divergerende og korporativ og således av et mindre folkelig «fokus».

Under denne dumme definisjonen av «Fascismens fire grunnpilarer», kan man nok, i likhet med Christian Skagus ideologiske mentalakrobatikk om Islam og nasjonalsosialisme, finne frem til holdepunkter at samtlige vestlige demokratier i dag er «fascistiske», selv om selve resonnementet vil være ganske så vagt og teknisk sett svakt sådan.

Fascisme er enkelt nok og sagt sosialisering av korrupsjon. «Sosialisering» her menes å «løfte opp og inn» en latterlig ìdè, et frynsete sentiment, en inkompetent person hvor vedkommende egentlig ikke klarer å komme seg til ved egen hjelp etc, men hvor tingen trenger hjelp i form av fanatiske mekanismer, evt. universelle prinsipper som måtte omfatte ens situasjon hvor enn det måtte være. Dette er hva som ligger nært til sosialismen.

Såkalt «sosialiseringen av korrupsjon» kan manifestere seg på mange måter, men må først og best forstås i forbindelse med et annet begrep, nettopp begrepet «fornuft», fordi fornuft faktisk skiller seg fra hva som nødvendigvis er sosialt og kollektivt iboende av egenskaper.

Sosiale prosesser handler om genereringen av appell til sentiment fremfor f.eks faktorer av «hukommelse» eller «selverkjennelse», (egen)«erfaring». Innforstått også såkalt «positive rettigheter» Det er på det rene.

Det å på sett og vis evt. «sosialt overvinne» en slik «rasjonalitet», er også en brukbar nok definisjon på en videre konseptuell «korrupsjon».

Konklusjonen at «Fascisme» kan godt forstås «sosialiseringen av korrupsjon» er derfor holdbar nok—i alle fall per begrepet «rasjonalitet», hvilket er sammenfallende med sunn fremgang, og helst for flere enn en selv om man først er et vennligstilt menneske, som er en rimelig antakelse og anvendelse.

Både «Fascismen» samt denne mer nøye formulerte «Nyfascismen», er altså ideologisk misbruk av bevisst eller ubevisste former av folkelig forledelse, altså korrupsjoner, på bekostning av nettopp «fornuften», og dette ganske så ofte som en intellektuelle anti-instans der hvor flertallet brukes som et argument for noe som helst annet enn i seg selv. Fascismens symbolisme av pinner i fasci speiler også denne forståelsen nokså fullstendig billedlig sett.

Man kan altså forstå «fascisme», eller en «fascist», som et fenomen eller person hvor fornuften er parkert evt. passivisert systematisk til fordel for andre politiske «hensyn», og med passumet at «fascister står samlet mot potensialet av fornuften selv» blir fort treffende. Og her kommer totalitarismen uvesen inn i varmen, og som Mussolini selv korrekt beskrev det hele som en tilstand hvorpå: «Alt innenfor Staten, ingenting utenfor Staten, ingenting mot Staten». Et lukket system. I aktualitet, lukket for fornuften.

Ettersom staten enten blir større, mer kompleks eller mer korrupt og full av falske premisser, jo mer vil staten nødvendigvis også vise seg som «fascistisk». Staten i Norge i dag er klart en «Nyfascistisk» stat, og da med nødvendigvis mange nyfascistiske aktører som surrer rundt med sitt snakk og løgnaktige premisser—korrupsjon.

Nyfascisme er begynnelsen på bastardstaten

Dette pseudo-intellektuelle polaritets-paradigmet innad det nye post-modernistiske menings-proletariatet av sannhets-synsere og ‘frihetsforkjempere’, inkludert hva som på bakgrunn av dette institusjonaliseres som demokratiets «prosesser», favoriserer og prioriterer per økende grad av misnøye med sin egen endemiske effektivitet, en forfektet begrepslære eller andre former for anti-intellektuell kompleksitet som bastardiserer selve betingelsene for all ens videre konseptforståelse.

Etter som situasjonen i de såkalte «mangfoldige» samfunnene blir mer kompliserte og konflikterende, og det populistiske-polariserte presset skifter, spesielt så i hva som postuleres som «frie demokratiet», ser vi samtidig en tydelig trend; En eskalerende endemisk, encyklopedisk elendighet og enfold når det gjelder definisjonsmakten og flere og flere folks ganske desperate formuleringer i mange forskjellige sammenhenger. Enten det dreier seg om innvandring eller injiseringer av eksperimentelle kvaksiner på befolkningen fordi ditt og datt av idioti. Alt kan sies å omfattes av dette ufornuftige fenomenet.

Relevant: Slipp «Nyfascismen» fri!

I tillegg, så finnes det ingen særlig troverdighet, ergo, ingen form for tekniske eller særlig fyllestgjørende, ekskluderende ansvarmekanismer i demokratiet. Dette er blant annet fordi folkets ‘dom’, samt «stemme», er for konseptuelt samsvarende med gjengs politiske passivitet, dumskap og kroniske ukritiskhet, samt faktorer som ellers er for befengt med pluralistiske forbehold og komplikasjoner. Dette i tillegg til de parlamentarisk-tekniske

Derfor finnes det egentlig heller intet reelt grunnlag for såkalt tillit, men snarere, grunnlag for naivitet, og derav mer fritt spillerom og opportunisme for diverse politiske aktører, og deres innflytelser. Demokratiet, foruten en velformulert og kodifisert konstitusjon, har heller ingen sensorisk test eller rettledelse for hva som er «feil» foruten sekulariserte rettergangsregler. Og Norges Grunnlov konstituerer ikke en slik velformulert idè eller systematikk, men det motsatte.

Likevel, det sier noe om den politiske korrupsjonen som rår når politikken, selv med en slik svakstilt konstitusjon, hele tiden må finne absurde veier og fingerte måter på å omgå den for å få gjennom sin Nyfascistiske politikk. Det samme gjelder, og starter på grasrotnivå, altså begrep- og virkehetsnivå hos folket, og der står det like ille til i dag som på toppen av «sosialdemokratiet».

Kritikken.no

Redaktør