Feildiagnostiske foreldelser, ‘anti-sosiale medier’ samt flere demokratiske fallitter

«Det er ikke en innbilling at verden har blitt gal.. Sunn debatt har blitt erstattet av aktivistisk hysteri. Maskulinitet er giftig, mens menn i skjørt og høye heler feires i gatene. Det er som om vi opplever et samfunn i fullstendig forfall. Det kan være lett å le av disse minoritets-skikkelsene, men de politiske tilstandene i samfunnet er ingenting å le av. Et merkelig innslag av psykologiske dysfunksjoner er i ferd med å ta over institusjonene våre. Vi er syke. Samfunnet er sykt, og vi må finne ut hva denne sykdommen er»

Dette er innledningen til en video av den kristen-konservative tenketank-tenkeren Christopher Ferguson Rufo, hvor vedkommende søker å diagnostisere hva og hvor det har gått galt i det vestlige samfunnet. Men vi får ikke noe godt svar. Det vi får er bare mer sykeliggjøring og standard klipp-og-lim-sludder i sann stil av en system- og symptomforstående sjarlatan. Rufo er på ingen måte alene, men hans video kapsulerer mye av det som sirkulerer av kritisk substans mot «det syke systemet», som mange «konservative» til stadighet synser om.

Det er snakk, og mye snakk sådan, om et hjemmesnekret og meget beleilig kritikk-narrativ, hvorav det en gang flotte samfunnet, og selvsagt «demokratiet» inkludert, nå er tatt over av «slemme» eller «syke» folk. Sykeliggjøringen består i å male sine motstandere som «psykopater», «narsissister», «histrioniske» eller emosjonelt dis-regulerte gærninger, altså ikke ulikt hva den «radikale» «venstresiden» bruker av merkelapper som «rasist», «nazist» og/eller «fascist». Begge tilnærmingene og premissene derav er like ubrukelige og faktuelt latterlige.

Både «høyre»- og «venstresidens» samfunnskritikk er altså ubrukelig, ofte fullpakket av både ubrukelige og dumme folk med tilsvarende av tilmålinger, og dette er problemet som også Rufo lite elegant klarer å unngå i sin video. -Man kan jo ikke finne på å kalle Folk Flest™ i demokratiet for dumme eller for dumme, for da mister man jo all makt. Her må man finne syndebukkene som har skylden, og «rasistene» er jo allerede brukt, så da er man tvunget til bli noe kreativ.

Flere merkelapper, mer begrepsforvirringer

Rufo strør, i likhet med de fleste andre, heller rundt seg med begreper, designasjoner og patologiske betraktninger som han for det første åpenbart egentlig ikke forstår, men som likevel fungerer fordi det spiller på det mer psykologiske og tvetydige av faktorer for å forklare selve årsaken til fallitten som flere og flere ser ut til erfare i det såkalte «samfunnet». Men dette er selvsagt bare symptomer, og forklarer sådan ingenting annet enn at vedkommende har øyne. At det finnes en hjerne bak øynene i skallen, en som forstår sammenhenger, og som evt. kan sette sammen ting på egen hånd om hva som foregår, er ikke dermed heller selvsagt. «Sannheten» for mange i «samfunnet» er nettopp for mange.

Relatert: «Venstresidens» tapermentalitet og kultivering av falsk politisk virkelighet fremfor «sannhet» og objektiv realitet

Rufos rubriseringer faller sikkert i god smak til den gjengse og geme, men desillusjonerte demokratiforkjemperen—altså hva som i beste fall bare er en ganske naiv person. Rufo kommer med den ene faktafeilen etter den andre, men det har ikke noe å si, fordi, det han forsøker å «forklare» er jo sant, er det ikke? Som fakta og per funksjonell unytte, så kan være, men som fenomen er det ikke forklart nok, men ganske feilaktig forstått, med store friheter i forhold til f.eks holdbare definisjoner, om så psykologiske sådan.

Ifølge Rufo, og mang mange andre samfunns-forståsegpåere som ham, er samfunnet på feil kurs nettopp fordi det er de «onde» som styrer samfunnet i dag, enkelt oppsummert, altså. Selvsagt alt for enkelt, på mang en måte.

«Narsissist» og narsissisme

Det er hensiktsmessig å ta for seg særlig dette begrepet «Narsissist», fordi dette er såpass omfattende og misbrukt som få andre lignende forsøk på å «forklare» det aller meste som er, og går enhver galt.

Rufo spesifiserer for det første at vi befinner oss i et såkalt «cluster B-samfunn», dvs. et samfunn bestående av «dramatiserende personlighetsforstyrrelser», derav «narsissister», og at disse utskuddene før, og «for det meste av vår historie», ble behandlet som «problemer» og forvist til «siden av samfunnet». Dette er selvsagt kategorisk og definitivt feil. Psykologi og nærmere, dens spesifikke kliniske kriterier, observasjoner, designasjoner og mangfoldige beskrivelser, stammer for det aller meste fra og med 50-tallet, og før den gang vard et veldig få. Faktisk bare èn generell klinisk diagnose.

«Narsissisten(e)» i dag, ifølge Rufo, hylles og hyres inn i institusjonene, og det er derfor det går så fælt. En «narsissist» ‘forklares’, samtidig som hen dernest nærmest geniforklares av Rufo, som en person av høy «selvberettigelse» og med stor forakt for andre, altså, noe ganske nært hva som menes å være symbolsk «ondartet» person. Nært sagt det samme knyttes til de andre personlighetsforstyrrelsene som ellers stilles opp.

Rufo mener å vite noe i den retning av at f.eks. masse-psykologiske ‘fremkalte’ mønster av utviklende adferd kulminerer i det som til slutt ender opp med å bli «kultur». Dette er følgelig ikke feil, men observasjonen er ikke verdt mye uten så mye som en etiologisk appendiks ved siden. «Narsissisme» og en «Narsissist» er ikke nødvendigvis det samme i det hele tatt. Mer faktisk, så er «narsissisme» en naturlig og nødvendig del av ethvert mentalt sunt og normativt menneskes psyko-strukturelle kompleks og utøvende sub-persona. En «narsissist» er i effekt og relasjonelt det relativt motsatte. Forstår man ikke såpass «enkle» distinksjoner, så bør man heller ikke forsøke å tvinge frem ‘forklaringer’ med slike definisjoner som grunn eller årsak. Det fremstår snarere som mer moralisme.

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse—en «narsissist», kort og omfattende komprimert, er en permanent og kompleks traumatisert sinns- og selvbevissthetstilstand. Dette er den mentale grunnkonstruksjonen hvorpå alt av «personlighet(er) til og med såkalt «ego» sies å skulle springe ut fra, men som er erstattet av kontinuerlig og ubevisst såkalt introjektsjon—en slags eksklusiv-intern objektbaserert schema vedrørende all såkalt psykodynamikk, og som derfor effektivt har det med å totalt neglisjere alt av såkalte eksternaliserende forhold, inkludert et absolutt forsvarsverk mot alle egodystone inntrykk i form og erstattet av en mer egosynton virkelighets-testing, samt mye annet av hva mer normale individer ellers antar og forstår som ’emosjonell kommunikasjon’ o.l.

En narsissist har derfor ikke genuin eller forholdsvis ‘human empati’, men evner snarere å kontemplere og evt. forstå empati kognitivt sett, hvilket riktignok kan være mer enn egnet til å manipulere andre, mere, men sådan ikke motsetningfritt mindre egnet til å emosjonelt, og ellers, først og fremst ute etter å på diverse vis aktualisere intet annet enn sin egen, og ofte, «grandiose» selvfølelse.

Men samfunnet er i følge mange altså blitt et såkalt «patokrati», og nå tatt over av «psykopater» og «narsissister»—til og med tatt over av de (mange?) som ikke behersker eget følelsesliv, labile individer med mentale lidelser som ‘BPD’, men som ifølge Rufo, i sin ondskap samtidig er i stand til å kynisk appellere til folkets følelser..

Nei, som forklaring på et endemisk samfunnsproblem er dette snarere tungpustet tøv enn hva det er treffsikre diagnoser, men snarere bare mer eller mindre løse påstander, ganske så totalt tatt ut av lufta—miasmaen som er den politiske tåken i dag, som f.eks. det at «sykeligheter blir politisk belønnet», er og blir alt for misledende og dumme.

Sosiale mentalmodeller for samfunnets mangfoldige sykeligheter

Som sagt, det er helt ukontroversielt at en «kultur» manifesterer mentale konsepter, inkludert selv-persepsjon; kollektiv så vel som individuell selvberettigelse, spesielt i den «liberale» tidsalderen, hvor det finnes et større henspill på et mylder av begge to, samtidig. Men at dette er årsaken til problemet er helt trivielt og sådan ubrukelig. Hva er løsningen om man ikke forstår årsak?

For Rufos oppramsing er generelt dum, kommer ingen særlig vei annet enn å kalle folk for syke og skumle, famler sånn sett også. men som sagt, er kanskje korrekt i kontekst av hva som rent deskriptivt er situasjonen, men uten å være særlig forklarende mtp. hva som skjer. Men uansett er det faktisk mer feil enn noe fornuftig, hvilket nok ironisk også er emblematisk på selve årsaken til problemet han forsøker å forklare, nemlig hva som gjorde at man kom i denne situasjonen til å begynne med mtp. mekanismer.

Relevant: En forenklet «faktisk» forklaring for en allerede generelt fortapt generasjon

Problem #1: «Demokratiet»

Problemet er selvsagt, først og fremst, selve demokratiet, og som Rufo i begynnelsen, og muligens ubevisst, parallellfraserte og karakteriserte som et sted for «sunn debatt», altså, et sted der behov for reell og rigorøs «debatt» egentlig er overflødig til å begynne med. Og dette problemet blir proporsjonalt større jo mer dette behovet for «debatt» øker, og hva øker behovet for slik debatt, kan man så retorisk spørre rundt om.

Problem #2: Flere forlengelser av «masse-demokratiet», deriblant i og med «sosiale medier»

Sosiale medier er en forlengelse av den demokratiske diskrusen, sies og fremholdes det, til og med offisielt. Derfor er også staten og den institusjoner nettopp på sosiale medier, for å «opplyse». Men hva er egentlig disse sosiale mediene for noe, teknisk og psyko-sosialt? Rufo forklarer ingenting utenom at «folk imiterer hva de ser på internett» der…

Alle sosiale medier er basert på såkalt nettverk-modeller. Nettverkmodeller følger strukturen som benyttes av epidemiske virus og infeksjons-organismer, hvor «smitten» går fra èn til den andre. Det samme gjelder demokratiet, som ikke er basert på f.eks. hierarki, orden eller andre autoritære konstruksjoner, nettopp «tvert imot», sies det. «Sosiale medier» er designet for å være antikomplekse, massepsykotiske mobb-bobler, hvor «polarisering» er en av mange ganske forutsigbare konsekvenser. Det samme gjelder massedemokrati og dets middelmådige mobbstyre og kontrollerte, politiske konformitet-konstruksjoner og massemediene.

Relevant: Bok: «The Crowd» A Study of the Popular Mind — Om den menneskelige mental-fanatismen

Det demokratiske demagogien er drevet, og proporsjonalt propellert av populært negativitet eller passivitet. Systemet vinner uansett. Det samme gjelder sosiale medier, hvor innbyggerne i begge instanser faktisk jobber for, og legitimerer systemene. Demokratiet består uansett utfall, og derfor er også «mer åpenhet, mer demokrati» mulig som dets evige svorne sosial-mantra.

Det å «bruke demokratiet», eller å «beskytte demokratiet», er i effekt det samme hvordan negative emosjoner effektivt drifter sosiale medier, og engasjerer dets brukere via primært aggresjon, misunnelse, og «hat». Alle sosiale medier er basert på disse drivkreftene, som i motsetning til positive følelser, kun skaper en psykologisk veritabel avhengighet til selve systemet. Det samme kan sies om demokratiet, og folkets avhengighet til «polariserende» politikere og partier til nødvendigvis ingen spesiell eller generell nytte for folket.

Relatert: Hvorfor de norske, «sosialdemokratiske» problemene bare vokser

«Sosiale medier» er en forlengelse av demokratiet, og demokratiet i sin opprinnelige idè er blitt transformert, reformert og organisert på en måte som gavner politikere og maktmisbruk. Det samme kan sies om sosiale medier, som ble skapt av schizoide, sosio-seksuelle avvikere, og som således teknisk sett er og blir en meget dissonant konsept-konstruksjon, men som raskt ble fyllt opp av andre typer mennesker, med sin feil- og misbruk av disse mediene, hvilket sådan innebærte en massiv effektivt popularisering av meget distinkt dissonante kommunikasjonsformer, a.k.a dekadanse og dumskap, fordi folk flest er dumme. På sosiale medier er det de dumme som dominerer og definerer hva som er populært, ergo «best». Det samme gjelder, igjen, demokratiet i akkurat samme feilaktige forstand.

Demokrati og sosiale medier har også til felles det at de forakter kompleksitet og kultiverer gjerne det motsatte som nettopp «fornuftig». Sosiale medier er i effekt også anti- og asosiale, men paradoksalt nok mer teknisk strukturert for å kommunisere «følelser» og ting av tvetydighet, hvilket spiller en stor rolle i dagens politiske kompleksiteter. Presisjon, og for treffende formuleringer av f.eks diskriminerende stigma, eller sann og nyttig kompleksitet i diskursen, er i tilfelle av sosiale medier så vel som «demokratiet», effektivt forbudte.

Forskjellighetenes fundamentale likhet

Ulike epoker determinerer forskjellige måter å observere, beskrive og tilnærme fenomener. Psykologien er en slik disiplin. Kristendommens kategoriske dogmatikk en annen. Mens dagens post-moderne, liberalisme pluss sosialdemokratiske demoner er «rasister», «nazister» og «fascister». Ironisk nok ser ikke hverken dogmatikk-bjelken i sitt eget øye, demokratiet uten noen som helst tvil blant dets tilhengere og innbyggere i deres religion som er «samfunnet», hvor den sykelige egalitarismen uunngåelig nok omsider er blitt til teknokratisk regulerende og kontrollerende totalitarisme, også forstått og foreslått her som «nyfascisme»; demokratiet fullendt og fåfengt med tanke på styring og annen nytte.

Sosiale medier katalyserer og etteraper hva som er essensielt av og for masse-demokratiet i seg selv. Det kvalitative tapet og resultatet er kontinuerlig fall i offentlig karakter og avskaffelsen av standarder i favør av universelle «verdier». Samfunnsmessig har sosiale medier ikke bare aksentuert men også introdusert et helt nytt sosio-seksuelt paradigme, som har forandret mye som før ble sett på som fundamentalt med tanke på sosial interaksjon, deriblant sex, derav familiedannelse, som i dagens «vesten» er sterkt synkende, noe som naturlig nok fører til mindre såkalt «samfunnsdeltakelse», derfor mer «innvandring», som igjen fører til enda flere former for kollektivt selvmord, inkludert unge som begår selvmord i hopetall i vesten.

Relevant: Den psyko-patologiske kollapsologien bak kjønn- og sexinkongruensen i «vesten»

Problemet er altså ikke at «psykopatene» og «narsissistene» styrer sakene, men at demokratiet, i likhet med sosiale medier, lever og kontinuerlig drives frem av initiert agitasjon mellom idotiske brukere samtidig som samfunnet går i en mer og mer feministisk retning, hvor konsensus, konformitet og kompromiss derav er det største politiske verdiene, mens menn opprinnelig foretrakk konfrontasjon, men som nå nærmest forfølges som «onde» patriarker og pariaer.

Demokratiet og sosiale medier atomiserer samfunnet mer og mer, i mens protesterer de fremdeles pro-sosiale demokratipusherne og slår nevene i været mens de skylder snusfornuftig på «psykopater» og hva som faktisk er mangelen på sunn «narsissisme» for at styringen i systemet deres har mistet fullstendig evne til å foreta fornuftige valg, dette på bakgrunn av en brukerbase som bare vokser i sitt såkalte «mangfold», mangfold av forskjellige motsetninger mens man forestiller dette som en «styrke». Men forståsegpåere som Rufo maser om mangelen på «orden», og «kompetanse» i det «likestillende» demokratiet, samt syter om såkalt «moralsk narsissisme», hva nå enn dette skal være for noe..

Nei, det blir ikke mer idiotisk, beleilig og navlebeskuende enn slikt som serveres av «forklaringer», og demokratiet, dvs. majoriteten, elsker å peke på falske fiender, velge feige ledere, og får nok derfor som faktisk fortjent til slutt, fordi dette stopper ikke med eller i demokratiet, men vil fremdeles fortsette.