«Venstresiden», moralsk og politisk dummere enn «høyresiden»
En utbredt forestilling i det norske samfunnet er at personmoralen hos folk på den politiske venstresiden er bedre enn hos deres politiske motstandere. Nå vil nok noen si at denne forestillingen er begrenset nettopp til folk på venstresiden og neppe noe som er allment godtatt. De som stiller kritisk til venstresiden, vil mene at venstresidens «høye» moral er en myte som dyrkes og opprettholdes akkurat av folk på venstresiden. Høy moral er en viktig del av venstresidens selvbilde og en grunnpilar i forestillingen om at folk til venstre er bedre mennesker enn andre, ikke minst bedre enn dem på den politiske høyresiden.
Men også hos rettshaverske venstresidefolk kan det til sine tider dukke opp tvil om venstresidens moralske primat. Spørsmålet om «venstresidens mennesker har høyere moral», ble nylig reist i en podkast fra den venstrevridde tenketanken, Manifest, laget av Rødt-politiker Mimir Kristjansson og Magnus Marsdal, to politisk korrekte, venstrevridde frontfigurer her til lands. Mens Marsdal i podcasten trår mer varsomt i det etiske landskapet, er slutningen klar hos Kristjansson: «Det er lavere moral på hyresiden».
Hva som var det empiriske grunnlaget for konklusjonen til Kristjansson, er uklart. Sånn i farta kan man jo for eksempel spørre seg om politikerne i Kristjanssons parti, Rødt, er mer moralske enn i andre partier, selv om de ikke har tusket til seg økonomisk fordeler på ulovlig vis som representanter på Stortinget. Men i fjor kom det fram at lederen i Skien Rødt, og samtidig kasserer i Vestfold og Telemark Rødt, hadde underslått en million kroner av partikassa. Lederen brukte millionen til pengespill og ble dømt til ni måneders ubetinget fengsel.
Nylig ble det kjent at tidligere Rødt-leder, Bjørnar Moxnes, stiller som stortingskandidat til valget neste år, i håp om en tredje periode på Stortinget. I den anledning er Moxnes blitt intervjuet i partiavisa Klassekampen og i NRK. Til Klassekampen forteller Moxnes at han ikke har stjålet noe siden han ble anmeldt for å ha tatt et par Hugo Boss solbriller på Oslo Lufthavn i fjor. For dette fikk han 3.000 kroner i forelegg, og han går nå til psykolog for å få behandling for sin mer eller mindre tvangsbetingede trang til å stjele.
Disse to eksemplene burde kunne i hvert fall slå noen små sprekker i Kristjanssons overbevisning om at personmoralen er bedre på venstresiden enn andre steder. Det er kanskje heller slik at folk på venstresiden er like tilbøyelige til å begå underslag og utvikle en «tvangsnevrose som tjuveri», i likhet med folk flest, eller rettere sagt, som folk på høyresiden. Men det er mulig at Kristjansson sitter fast i den forestillingen som i sin tid rådet blant folkene i forløperen til Rødt, nemlig AKP-ml. Der var man overbevist om at partimedlemskap var den beste og vel den eneste garantien for god moral.
Terroranklage og offer
Behandlingen som Moxnes har fått av mediene etter at det «tvangsbetingede» tyveriet på Gardermoen, kan tyde på at «skjebnen» farer lettere med politikere og folk fra venstresiden enn folk fra høyresiden. Dette var et poeng i en kommentar på nettstedet Document nylig der det ble stilt spørsmål om en partileder i, for eksempel FrP, ville kunne ha stilt som stortingskandidat om vedkommende hadde blitt tatt for tyveri? Sannsynligvis ikke. Og er det noen som tror at en tyvaktig FrP-politiker ville ha blitt bedt til et kose-intervju i NRK for å vise sin anger med en fortelling om å være på bedringens vei?
Et annet og ferskt eksempel på hvordan man på den ekstreme venstresiden kan slippe unna med sjikanering av av politiske motstandere, er nestlederen i Rød Ungdom, Amrit Kaur, som har hyllet Lenin, med sine massakrer av politisk motstandere, og kalt Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Nicolai Tangen for terrorister. Kritikken mot henne, også fra ledelsen i Rødt, har vært hard og uforsonlig, men det må gjøres godt igjen siden det er en person fra ekstrem-venstre som er «offeret». Som minoritetskvinne er hun ekstra utsatt, forteller hun i NRK, og viser til mottatte eposter med ønske om at hun må dø, samtidig som hun blir intervjuet i heimen sammen med kjæresten sin. Og som redaktøren i Inyheter, Helge Lurås, har poengtert, var det en på høyresiden som hadde laget slik politisk kvalme i mediene, ville vedkommende da ha fått slippe til i mediene for å forsvare og «normalisere» seg, slik som den revolusjonære Amrit Kaur.
Det er en lang tradisjon for at folk på venstresiden slipper unna billigere enn folk på høyresiden, fordi venstreside-folk egentlig er snille og gode og vil «det gode», mens folk på høyresiden er «onde og slemme» og vil det «verste for folk flest. Dette er en problemstilling som kunne kvalifisere til et opplegg for en doktorgrad i moralhistorie, men som kan kokes ned til en ganske velkjent problemstilling. Nemlig at venstresiden alltid har stått fram og talt de «underryktes og svake sak» og tatt deres parti. Det er derfor folk på venstresiden ser på seg selv som moralsk overlegne andre.
Og venstresiden har ikke bare overbevist seg selv om denne forestillingen, den har også vunnet innpass i store deler av opinionen i Norge og i Vesten for øvrig. Det er forklaringen på hvorfor venstreradikale demonstranter, grupper og bevegelser ses på med mildere øyne og får mildere straffereaksjoner enn sine motstykker på høyresiden. Midt under arrangementsforbudet under corona-epeidemien, kunne for eksempel et tosifret tusentalls demonstranter samles i Oslo sentrum i protest mot George Floyd-drapet i USA.
Blitzere og AKP-ML
Venstreradikale fra Blitz-miljøet i Oslo har alltid sluppet billigere unna enn de norske nynazistene på 1980- og 90-tallet. Blitz-ledere, fra borgerlige hjem, har gjennom årene sluppet lett til i mediene og fungert som helter og voldelige stormtropper for den politiske korrektheten, jfr. den siste episoden i NRK-serien Makta, der det Blitz-pregede engasjementet til ei av søstrene til Jens Stoltenberg, blir skildret. Av folk i det norske kultursjiktet er blitzerne blitt framstilt som utstøtte og elendige. Det gjorde filosofen Odin Lysaker da han i 2007 i Aftenposten skrev at dette er ungdommer som lengter etter kjærlighet, anerkjennelse og inkludering. Men å være blitzer er et selv-valgt «utenforskap», med en alternativ estetikk og etikk som står for et brudd med hovedstrømsverdiene i samfunnet. For blitzerne er en slags vulgærutgave av den borgerlige bohemen på jakt etter en identitet hinsides den borgelige smak.
Folk i det totalitære partiet AKP-ml som i sin tid, naturlig nok, ble overvåket av den norske sikkerhetspolitiet, fikk i sin tid erstatning for å ha blitt overvåket. Flere av dem har havnet i topp-posisjoner i samfunnet, som for eksempel Norges første journalistprofessor i 2003, Sigurd Allern. Nå skjedde dette til sterke, men fånyttes protester fra redaktørkrakkene i Akersgata i Oslo. En av dem mente det var en fornærmelse av ytringsfriheten at en som i flere tiår hadde kjempet for at Norge skulle bli et kommunistisk diktatur, kunne bli ansatt som professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo. En annen skrev at Allern’s professorat var like latterlig som at Mulla Omar, en gang Talibans ubestridte leder, skulle bli designer i et motehus i Paris. Men Allern ble selvsagt sittende, for den ekstreme venstresiden blir alltid unnskyldt siden de jo er «gode mennesker» på bunnen.
Og for å holde oss til journalistikken og et annet eksempel. Det å ha vært leder i Rød Valgallianse, var intet hinder for at Hilde Haugsgjerd endte som sjefredaktør i spissborgerlige Aftenposten fra 2008 til 2013. Heller ikke for lederen i Rød Valgallianse fra 1997 til 2003, Aslak Sira Myhre, har den venstre-ekstreme bakgrunnen vært noe karrierehinder. Med mellomfag i historie ble Sira Myhre i 2014 ansatt som sjef for Nasjonalbiblioteket anbefalt og omtalt av Høyres kulturminister, Torild Widvey, som en visjonær leder.
Går man til utlandet og til Tyskland, kan man se hvordan en venstre-ekstrem terrorguppe som Rote Armeé Fraktion (RAF) og deres avleggere i Tyskland ble sett og ses på med langt mildere øyne enn for eksempel det klart demokratiske partiet. Alternativ für Deutschland ( AfD). Avleggere fra RAF har i dag nærvær i tyske statsinstitusjoner, mottar endog statstøtte og har representanter i det tyske sikkerhetspolitiet. Det er dette politiet som skal holde øye med grupper som vil oppheve det tyske demokratiet, for eksempel de venstre-ekstreme i Tyskland. Ekstrem-venstre-folk er i dag på innsiden av etablissementet og med i nettverket av NGO’er der de kan avlede oppmerksomheten bort fra seg selv og heller rette den mot AfD.
Ekstremvenstre i Tyskland, og ellers i den vestlige verden, er i flere sammenhenger hevet over lov og rett og fungerer med sin aktivisme som stormtropper for de vestlige, politiske elitene. Og i Tyskland, som i Norge, er begrepet venstre-ekstremisme så å si utryddet som ledd i den språklige saneringen som er en viktig del av det politisk korrekte prosjektet i vestlige land. Antifa-gruppene, som la strøk i amerikanske storbyer i ruiner etter drapet på George Floyd, blir nærmest sett på som helter i USA i deler av regjeringspartiet Demokratene. Og bak ligger den velkjente antagelsen om at venstresiden har en høyere moral enn høyresiden, fordi venstresiden kjemper de undertryktes sak.
Forskning på politikk og moral
Moralen på høyre- og venstresida er også noe som opptar forskerne Johannes Due Enstad ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo og Henning Finseraas ved NTNU i Trondheim. I en artikkel i Tidskrift for samfunnsforskning ser de på forholdet mellom moral og politiske holdninger i Norge. For å finne ut om det er korrelasjon mellom politisk holdninger og moral, har de brukt en teori og metode som er utviklet i USA. Den toneangivende sosialpsykologen Jonathan Haidt har vært en sentral bidragsyter til utviklingen av teorien og undersøkelsesmetoden, som har vært brukt til menings- og holdningsundersøkelser i USA og flere andre land.
Teorien (Moral Foundations Theory) og undersøkelsene tar utgangspunkt i at det finnes fem-seks grunnleggende moralske intuisjoner hos menneskene. Disse intuisjonen er tverrkulturelle og er gjennom den menneskelige evolusjonen blitt en del av det menneskelige moralske fellesgodset, for å si det på den måten. De seks moralske intuisjonene er, ifølge teoriens grunnleggere, knyttet til begrepene omsorg, likhet, proporsjonalitet, autoritet, lojalitet og gudommelighet/renhet. Disse intuisjonene fungerer som en form for moralske reflekser som avgjør hvordan man reagerer. Og disse intuisjonene kan operasjonaliseres, dvs. gjøres målbare, slik at de kan brukes i spørreundersøkelser for å kartlegge folks moralske holdninger og se om de samvarierer (korrelerer) med politiske og ideologiske preferanser. Begrunnelsene for hvorfor folk mener at noe er moralsk eller umoralsk, kommer i etterkant av reaksjonene, som en rasjonalisering av den øyeblikkelige moralske intuisjonen og reaksjonen.
Det kan nok fremmes kritikk av denne teorien, som i sin vektlegging av intuisjon og emosjon ser ut til å ha forbindelse med den skotske filosofens David Humes moralteori, men som i sin påstand om å være tverrkulturell og universell, også ser ut til å være påvirket av Immanuel Kant, med påstanden om at moralsk sans er medfødt. Teorien har vist seg å fange opp moralske forskjeller mellom folk på høyre- og venstresiden. Og i en slik sammenheng kan man si at teorien gir en forklaring på empirien, dvs. på velger- og meningsatferd som følger med gitte moralske disposisjoner eller intuisjoner.
«Moral Foundations Theory» (MFT) om menneskenes moralske sans, hviler på fire grunnpåstander.
- «Moralsk sans er medfødt»
- «Den er kulturelt betinget og formbar»
- «Moralske reaksjoner er intuitive»
- «Moral er pluralistisk, dvs at det finnes et sett av (fem-seks) moralske intuisjoner som man reagerer ut ifra når man opplever noe som moralsk eller umoralsk»
Universell og stedegen moral
De moralske intuisjonene til Jonathan Haidt & co er en moralsk palett og står i så måte i motsetning til tidligere forsknings moralbegrep, begrenset til en eller to verdier, som for eksempel rettferdighet/likhet eller omsorg. En slik ensidig moralforståelse er blitt kritisert for å være individualistisk og for å være en vestlig, universalistisk måte å tenke på. Et eksempel på denne individualistiske/universelle tenkemåten er menneskerettstenkningen.
Den moralske paletten av fem-seks intuisjoner som dagens forskning legger til grunn, er oppdelt i to hovedkategorier, universelle og partikulære. De universelle moralkategoriene er, som navnet sier, universelle. De to universelle intuisjonene er likhet og omsorg. De gjelder for alle grupper og er knyttet til vestlige forståelsesmåter, som menneskerettstenkingen (vestlig juss) og den kristne omsorgstanken. De andre intuisjonene er partikulære og gjelder lojalitet til egen gruppe og indre samhold. Partikulære moralske intuisjoner er med andre ord stedbundne, og det samme kan sies om autoritets-intuisjonen med sin aktelse for tradisjon og den rådende, legitime orden.
Resultatet av undersøkelsen til Due Enstad og Finseraas stemmer godt overens med lignende, utenlandske undersøkelser. Folk på venstresiden i Norge reagerer mer ut fra universelle og moralske intuisjoner, som likhet og omsorg, enn folk på høyresiden. Det vil si at de legger vekt på de universelle, moralske verdiene, og mindre vekt på det partikulære, stedegne, moralske verdiene. Dess lengre folk er ute på den politiske venstresiden, dess mer er de preget av de universelle, moralske intuisjonene. På høyresiden fordeler folks reaksjoner seg ganske jevnt ut på de universelle og partikulære, moralske intuisjonene. Men jo lengre man er ute på høyresiden, jo mer vektlegges de partikulære, stedegne intuisjonene uten at fordelingen blir like skjev i partikulær retning som universell retning hos folk på venstresiden. Folk på venstresiden er, med andre ord, mer ensidige og primitive i sine moralske reaksjoner enn folk på høyresiden, som altså har en bredere moralsk palett å handle ut fra.
Ut fra undertegnedes vurdering er det på denne bakgrunnen ikke tilfeldig at ropet på, og forsvaret, av menneskerettigheter og globale organisasjoner, som FN, er sterkest på den politiske venstresiden. Det gir også forklaring på hvorfor folk på venstresiden i EU er mer for regionale og globale organisasjoner og globalisering enn folk på høyresiden. Men her skiller den norske venstresiden seg ut med sin motstand mot EU, til tross for den dyrkingen venstresiden driver med av FN og andre globale organisasjoner. Den bredere moralske paletten på høyresiden forklarer også hvordan man der er mer opptatt av tradisjoner, lojalitet til eget folk, til nasjonen, patriotisme og av nasjonal styringsrett enn venstresiden med sine universelle og globale anfektelser.
Innvandring og moral
Som illustrasjon på de moralske forskjellenes utslag i politisk forståelse i Norge trekker Due Enstad og Finseraas fram innvandring og skolepolitikk som på ulike måter aktiverer venstre- og høyresidens moralske intuisjoner. På venstresiden dominerer de universelle, moralske forestillingene om at Norge skal hjelpe og ha omsorg for de sårbare asylimmigrantene. Det er jo en plikt for de som har mye og er rike (folk i Norge), å hjelpe dem som har lite. På høyresiden legger man mer vekt på å begrense asylinnvandringen og, ut fra nasjonal lojalitet, i stedet å ta vare på sine egne og først og fremst, sikre landet mot importert kriminalitet og ta vare på nasjonal og kulturell egenart.
I skolepolitikken reagerer folk på høyresiden på manglende reaksjoner mot elever som truer og bruker vold mot lærere og medelever, mens folk på venstresiden er mest følsomme for at slike elever er «sårbare» og trenger hjelp. Fra høyresidens synsvinkel kan man si at venstresidens krav til likestilling av elever med lærere i skolen, har ført norsk skole på avgrunnens rand.
Relevant: Den norske «skolen som forsvann»—Bråk og pedagogisk fallitt
Utbredelsen av vestlig rettslære og lover gjennom menneskerettighetskonvensjonene, og andre internasjonale konvensjoner, gir alle Jordas individer universelle rettigheter uavhengig av det enkelte lands lover og regler. Det har ført til en strøm av asylimmigranter til vestlige land i håp om at de der de kan få oppfylt sine rettigheter. Omfanget av denne menneskestrømmen vil nødvendigvis medføre store samfunnsendringer i mottakerlandene. Politikerelitenes universelle, moralske intuisjoner og anfektelser gjør at de samme elitene i økende grad ser bort fra sosiale og kulturelle forskjeller og den endrede demografien som følger med denne immigrasjonstrafikken, og som i stor grad styres av kriminelle syndikater.
Den vestlige verdens lederskaps moralske intuisjoner og den medfølgende moralismen gjør at de lukker øynene for viktige økonomiske og kulturelle realiteter, og at de neglisjerer lojalitet og identifikasjon med behovene til landenes egne innbyggere. Dermed legges det et grunnlag for parallellsamfunn som blir en eksistensiell trussel mot de tradisjonene og det tradisjonelle samfunnet som de, ifølge de partikulære moralske intuisjonene, skulle være de fremst til å forsvare (slik som i Sverige og Tyskland). Et slikt forsvar skjer ikke siden de politiske elitene og de venstreideologiske og kristne NGO’er som styrer norsk asylpolitikk, ikke vil kjennes ved de partikulære moralske intuisjonene som finnes i strømmen av asylimmigranter til Vesten, og som har sin lojalitet til de samfunnene og tradisjonene de utgår fra.
Dumheten på venstresiden
I en artikkel i Dagens Næringsliv 16. mars skriver forskerne Johannses Due Enstad og Hennings Finseraas at universaliseringen av moralen i Norge har gjort at politikk ikke lenger bare er et spørsmål om å ha rett i sak, men om hva som er moralsk godt. Det Due Enstad og Finseraas ikke sier, er at med sitt enøyde syn på moral neglisjerer de politisk korrekte elitene viktige realiteter og legger opp til et styre som er dømmende og moralistisk. De slår hardt ned på kritikk, som blir definert som rasistisk, fremmedfiendtlig, nasjonalistisk og fascistisk. For at ikke det politiske ordskiftet skal havarere i moralsk fordømmelse, kan det være nyttig å være klar over de moralpsykologiske innsiktene som Jonathan Haidt og han kolleger i USA har kommet fram til, mener de norske forskerne. Derfor kommer de med følgende oppfordring: «Neste gang du opplever en følelse av harmdirrende uenighet i møte med noens meninger, ikke gjør som Mimir og tenk at disse menneskene må ha en lavere moral enn deg.»
Dette er i grunnen en ganske revolusjonerende uttalelse fra norske samfunnsforskere, fordi den ikke støtter opp om venstresiden i norsk politikk, en støtte som samfunnsforskningen her i landet har en tradisjon for. Og det er heller ikke norsk samfunnsforsknings fortjeneste at resultatet av forskningen denne gangen går «høyresidens vei». Norske samfunnsforskeres manglende innsikt i det postmoderne, vestlige samfunnet, er noe som gjør at samfunnsforskningen her i landet ligger i en bakevje. Det er bare oppfinnsomheten og nyskapingen hos amerikanske samfunnsforskere som Jonathan Haidt & co, som muligens kan berge norske samfunnsforskere fra den dominerende, politiske korrekthetens forsknings- klisjeer der de tråkker i sjøen og forsøker å holde hodet over vannet.
Ifølge Moral Foundations Theory og undersøkelsene avledet av denne teorien, har venstresiden en mer begrenset moralsk pallett enn høyresidens fordi den, i motsetning til høyresiden, legger en ensidig vekt på den universelle intuisjonsmoralen. Man kan da gjerne konkludere med at moralsk sett, er venstresiden mer innskrenket og dummere enn høyresiden. Og fordi venstresidens intuitive moralske universalitet fører til at de ser bort fra viktige samfunnsrealiteter, er konklusjonen at venstresiden også samfunnsmessig og politisk sett er dummere enn folk på høyresiden. Dette er noe som blir demonstrert daglig for eksempel av den venstredreide og ødeleggende asyl- og skolepolitikken. Og det gir også grunn til å trekke en siste slutning: Det er venstresiden som i dag utgjør den største og eneste trusselen mot den demokratiske samfunnsformen vi har i Norge og i Vesten for øvrig. Ved å universalisere egne lover og tvinge gjennom deres allmenngyldighet globalt, blant annet gjennom såkalte humanitære intervensjoner, ikke bare skyter Vesten seg selv i foten, men er i ferd med å begå kollektivt selvmord.
Relevant: Demografisk katastrofekollaps i øst og vest
Mens den moralske universalismen er i ferd med å ødelegge Vesten, dog uten særlig vold, kan den moralske partikularismen settes i sammenheng med den krigen som i dag utkjempes i Gaza og i Ukraina. I Gaza er det folk på begge sider, med forankring i partikulære, moralske intuisjoner som guddommelighet, etnisitet og lojalitet, som forsvarer sin eksistens mens de ser helt bort fra universelle, moralske intuisjoner og verdier som likhet og omsorg. Både i den fanatisk-religiøse blodskulturen i Hamas og hos de ortodokse jødene er det ikke rom for toleranse i en situasjon som kan minne om religionskrigene i Europa i forbindelse med Reformasjonen. I Russland har president Vladimir Putin gjort den partikulære moralen til statskonfesjon til forsvar mot Vestens postmoderne universalisme. Moral Foundations Theory er viktig for å forstå det som skjer i verden i dag. Det er ikke uten grunn at denne teorien er utviklet i USA, et nasjon som slites mellom de to moralske polene, den moralske universalismen på venstresiden og den moralske partikularismen på høyresiden.
