«Taktiske valg», den systemiske politiske idiotien, og strategien videre

Du er på mange måter dum hvis du forventer å få noe fornuftig ut av Folk Flest™, og i alle fall ikke i et «demokrati», som per design passiviserer og incentiverer til idioti. De fleste vet ikke engang sitt eget beste, på de enkleste måter. Ikke kan de spise, se, forestille, lese, formulere, forstå, tenke. Dette er slaver av systemet. På tide å vurdere alt av situasjoner deretter.

Resultatet av «valget» 2025 overrasket forhåpentligvis ingen. Den nærmest stillesittende regjeringen får «fire nye år», solgt til folket som nok en «demokratisk» oppvisning, med valgdeltakelse på nærmere 79%. Når det gjelder såkalte «valg» i «Demokratiet», så tolker folk situasjonen utelukkende ut fra sine små mentale forutsetninger og sine praktiske hverdagsbetingelser, fremfor noe holdbart eller langsiktig. Dette viser seg særlig i begreper som «taktisk stemming», tett koblet til tendensen til å selge stemmen sin for små, løse valgfleskløfter om billigere barnehager, bleier, pils i park og andre banaliteter som ender opp som mer utslagsgivende enn det meste annet, som er bortimot uniformt blant de fleste partiene

Ingenting i verden fungerer mer systematisk fragmenterende, ansvarspulveriserende og rasjonaliserende enn den rådende partiordningen, med «parlamentarisme» og demokrati-ideologisk «pluralisme» som bærende fasade. Folk er åpenbart for dumme til å forstå implikasjonen av å stemme såkalt «taktisk» i stedet for mer strategisk og prinsippfast

Realiteten i dag er at det som forfektes som «Demokrati» og folkestyre i langt større grad er folke-styrende, basert på ideologiske abstraksjoner som deretter skal «representeres» av en samling middelmådige karrierepolitikere. Som oftest i regjeringssamarbeid, alltid med tidens hjelp i demokratiets ekspansjon, der den «pluralistiske» fremveksten av stadig flere partier fortsetter å døv-differensiere seg, og sådan tynne ut den politiske substansen, parti for parti.

I effekt segregeres og atomiseres grunnpolitikken stadig mer, mens «velgere» opplever økende politisk ulikhet, falsk «polarisering» og tomme pretensjoner om perspektiv jo mer «Demokratiet» utvider seg. «Demokratiet» i dag er et malign, ekspanderende konsept som alltid driver frem mer av det samme. Dette inkluderer selvsagt innvandring, og et konstant påfyll av utlendinger som på død og liv skal integreres, særlig inkludert utlendinger som AUF’ere stifter familie med i fylla på selveste Utøya, og baserer sitt politiske patos og generelle orientering derav.

«Taktisk» politisk idioti

Ved å stemme «taktisk» for eller mot at to eller flere partier skal sikre et mandatmessig kompromiss, investerer man i realiteten mer personlig og politisk kapital i den konsensusdrevne korrupsjonsdynamikken i systemet, fremfor å signalisere noe direkte og prinsipielt. Altså å gi sin «stemme» til en konkret politikk, særlig der det faktisk gjelder vesentlig opposisjon og reell representasjon. Her kommer «småpartiene» inn, og som oftest i et forsøk på å fremme noe annet og mer konkret, til forskjell fra de meningsløse enkeltsak-partiene.

«Politikk» som fenomen handler om konkret implementering og aktualisering av verdier. En såkalt «taktisk» stemme kan aldri fremme dette. Den er kun en investering i systemet, en direkte stemme til status quo og til systemets egen appell. Poenget er at det ikke finnes noen reell måte å «stemme taktisk» på i dette «demokratiske» fireårsritualet. Begrepet «taktisk» og forestillingene rundt det henger helt i løse lufta, både generelt og systemlogisk.

Den eneste faktiske «taktiske» stemmegivningen som kan kalles legitim prinsipielt, er å stemme nedover, og da i negerende retning. Det vil si, på lengre sikt enten a) konvensjonelt, å signalisere politisk-prinsipiell tilhørighet for å bygge opp en ny base utenfor etablissementet, eller b) mer komplekst, å indirekte presse en ideologisk beslektet fraksjon til å bevege seg nærmere en tilsvarende posisjon.

Men nesten ingenting av dette viser seg i praksis i eksemplene på såkalt «taktisk» stemming i årets valg. «Norgesdemokratene», det eneste partiet som faktisk hadde et program for en rasjonelt orientert innvandrings- og utlendingspolitikk, mistet tilsynelatende mangee stemmer til Fremskrittspartiet. Et parti som på disse områdene ikke engang kan betraktes som et alternativ til ND. Velgere som strømmet til FrP, foretrakk altså å stemme mer «realistisk» på hva som nå er blitt et etablissement-parti, og det for å blokkere «Høyre» og «Arbeiderpartiet» i stedet for å stake ut en mer korrekt kurs; en klarere kurs som trolig ville fungert som et ganske konkret korrektiv for FrP samt andres innvandringspolitikk, og på vei effektuert et mer rasjonelt nivå rundt blant annet «Remigrasjon». Dette ville sådan vært en faktisk strategisk stemme tilnærmet alternativ b), og basert på reell prinsipiell, realpolitikk.

Men den «taktiske» stemmegivningen, den forgodtbefinnende, lav-intellektuelle rasjonaliseringen og konformiteten overfor systemets egne spilleregler som holder konsensus-dynamikken ved like, ble for sterk, og folk flest flykter derfor, som vanlig, til det de forestiller som det «sikre», mer «realistiske» valget. Realiteten er at de ikke sendte et eneste signal av prinsipiell verdi da de stemte «taktisk». Det eneste de oppnådde var å reinvestere sin egen konformitet og lydighet til systemet, ved å underkaste seg dets rigide og selvrasjonaliserende struktur.

Og dette føyer seg inn i den lange rekken av bevis på at det «demokratiske» styringssystemet hverken er fornuftig, folkelig eller frigjørende. Det fungerer kun som en mekanisme for å effektivt «rotere» de samme elitene inn og ut av politikken ad infinitum, helt i tråd med Paretos forholdsvis enkle teori.

«Innvandring», utlendinger og fundamental destruksjon

Folk Flest™ har i dag et rosenrødt, romantisert og rent propagandistisk bilde av «innvandring». Forestillingen er totalt abstrakt, fremstilt som om fenomenet skulle være fornuftig i en samfunnsmessig sammenheng. I realiteten er innvandring per definisjon kun en forflytning av mennesker fra A til B. Denne sekulært sterile definisjonen bæres frem som pragmatisk, og utømmende relevant, men er like intetsigende som den er intellektuelt hul og «humant» forstått.

Det reelle innholdet og de faktiske konsekvensene rasjonaliseres bort, mens innvandring hylles som «god», «antirasistisk» og «medmenneskelig». Klassisk moralistisk logikk, der målet helliger alle midler, uansett konsekvens.

Den vestlige doktrinen om masseinnvandring er en påtvunget «verdi», formet av ytre ideologiske forestillinger. Den har infiltrert alle politiske tenkemåter og institusjoner i en totalitær form som fremstilles som hellig, med en tilsvarende selvberettiget og forsmedelige arroganse som gjør det effektivt ulovlig og kriminelt å stille grunnleggende spørsmål ved den. Innvandring er også en konsekvens av folkets egen kollektive dumhet. Den late «liberalistiske» forestillingen om «universelle rettigheter» smelter sammen med den kristenpåførte skyldmoralen.

Fordi det er gjort ulovlig å diskutere utlendingers faktiske forutsetninger, manifesterer den liksom-liberale og antirasistiske selvmordslogikken seg i form av fullstendig feilslått bistand. Denne «hjelpen» produserer bare flere mennesker i land som ikke kan opprettholde seg selv. Resultatet er et kontinuerlig trykk av innvandring som oversvømmer og drukner «vestlige» velferdssamfunn med mennesker uten mentale, sivile eller kognitive forutsetninger til å bidra eller tilpasse seg. Helt parallelt bidrar den samme «hjelpen» paradoksalt til enda mindre håp om reelle forbedringer i «flyktningenes» egne hjemland.

Den fullstendig feilslåtte dogmen om «multikulturalisme» er en forfektt akademisert abstraksjon. En idiotisk og selvutslettende utopi, fremstilt som uselvisk dyd for de mindre dannede, selvkompenserende små- og spissborgerlige; et faux bourgeoisi som ikke produserer noe nyttig, bare mer banal etterspørsel etter irrasjonelle og surrogataktige «tjenester». Konsekvensen er en direkte oppløsning av vert- og velferdssamfunnet. For samfunn kan bare bestå når de bygger på reell biologisk og intellektuell kompatibilitet

USA og Storbritannia er i dag bastioner for den «multikulturelle» oppløsningen av samfunnet. Den teoretisk korrekte løsningen er enkel: send en tredjedel av befolkningen tilbake dit de hører hjemme. Den mer realistiske løsningen for USA er å velge en segregert strategi. Balkanisering, løsrivelse og territorielt basert reform av unionen, fremfor felles sammenbrudd og total kulturell oppløsning.

I Europa finnes ikke samme mulighet, gitt de fundamentale kriteriene for areal og demografi. Storbritannia er skrekkeksempelet. Kanskje nasjonen som har kommet lengst i det multikulturelle selvmordet. Alle de klassiske sivilisatoriske tegnene er der: økende totalitær kontroll, teknokratisk tyranni, en politistat forkledd som «human» og «tolerant». En stat som angivelig beskytter alles «rettigheter», men som i virkeligheten demonstrerer den uunngåelige regresjonen av et samfunn i forfall.

Relatert: «Høyre- og venstresidens» forståelser av «demokrati» er uforenelig, og må forkastes

Idealistisk etterstrebet liberalistisk «likhet» implementert med abstrakt og anført universell praksis kan ikke bære et system, men må være reellt og rasjonelt basert for å kunne fungere. Folketall-relativ masseimport av menneskemasser med vitenskapelig standardisert testet 80 gjennomsnittlig I.Q fra Afrika og Pakistan o.l, er ikke sivilisatorisk kompatibelt, ergo ikke «bærekraftig», og har heller ingen generell økonomisk gevinst eller «berikelse» foruten bare mer utnytting og utarting av akkurat de samme problemene som fortsetter å hefte utlendingenes egne hjemland.

Nulløkonomi

«Vesten», særlig anført av USA, lever i dag på en bobleøkonomi som balanserer på oppblåste og falske tall av enhver art. Pseudoverdier pumpes opp på papiret av dum, kunstig kapital og dårlig spekulasjon, prioritert politisk fremfor reell materiell produksjon.

Utbytte, avkastning og nytte synker tilsvarende. Likevel simulerer systemet videre «bærekraftig» vekst, bygget på grandiose, kosmiske kryptosvindler i fravær av noe fornuftig å falle tilbake på.

Økonomien er generelt også styltet opp på mye misforstått industri, grønn energi og tech-hype, spesielt sådan rundt AI, som mer og mer feiler å faktisk innfri som først forfektet. «AGI» heller kommer aldri. Man får bare mer markedsførte, oppgavespesifikke tilnærminger generelt integrert i systemer som allerede var vesentlig automatiserte. Den faktiske skaden overvurderingene av AI har gjort på økonomien, det både i sin produktive og midlertidige fortrengende forstand, og i tillegg til enorme feilinvesteringer derom, er enorm.

Samtidig råtner den amerikanske unipolare verdensordenen på rot, og reservevalutastatusen skranter i takt med finansialiseringen av økonomien. Kina og BRICS-samarbeidet viser muskler, mens USA feirer seg selv med patetiske militærparader mens de venter på Israels neste selvunderminernde sjakktrekk for å realisere en overtroisk, fullstendig fanatisk forestilling og verdenssupremasisme de selv har skrevet og delvis eksportert til blant annet «evangeliske» kristen-tullinger og sionist-konservative tåkefyrster, som dermed er ute av stand til å skille symptom fra årsak, politisk og ideologisk.

Ulykker skjer generelt fordi man ikke evner å endre kurs i tide. Verden, og Vesten spesielt, er satt på et løp den verken kan eller vil kontrollere, og kan derfor bare massepsykotisk rasjonalisere sin fallitt som sin største «styrke». Norge er langt fra noe unntak, og på mange måter enda mer ute å kjøre. Landet er dømt til å stå igjen som en lydstat uten retning, folk og suverenitet, som et endelig offer for illusjonen om at ideologisk idioti og generell underkastelse på en eller annen absurd måte skulle fungere som en garanti for overlevelse.

Den politiske samtalen reduseres dermed til meningsløse ritualer av nytale, forslag om banale partilapper uten funksjon, og tilbakestående valgshow som simulerer styring, mens realiteten er uavvendelig oppløsning. Det som kalles «demokrati» viser seg gang på gang for hva det er, en politisk prosess-maskin for masse-passivisering av et folk helt ribbet for fornuft og reell meningsdannelse.

Dette er heller ikke et trivielt spørsmål om «kommunisme» eller «kapitalisme», eller en intetanende høyre mot venstreside uten identitet. Skillet går nå mellom reaksjonær realisme og ideologisk illusjon. Mellom masseutløst stupiditet og rasjonalitet.

Og så lenge massen fortsetter å «velge» det den kan best, nemlig dumskap, fanatisme, opportunisme og latskap, velger den også sin egen undergang. At dette i det hele tatt er mulig skyldes kun en massiv rikdom som hviler på stadig mer sviktende forutsetninger. En rikdom som folket til og med ønsker å avvikle, for å «redde alle» og til slutt hele planeten. En reell start på å bryte med denne masseidiotien ville være å utdanne de «moderate» og middelmådige politisk, fremfor å kontrollere dem som flokkdyr gjennom mediene og ideologisk indoktrinering, men dette kan man ikke gjøre med dagens versjon av «demokrati», som baree er en garanti for videre forfall, inntil det avvikler seg selv og dets patetisk passiviserte tilhengere først, og trekker resten av samfunnet med seg ned i det mangfoldige mørket.