Bok: «Rome and Jerusalem» (1862)

Hva Moses Hess’ «Rome and Jerusalem» egentlig er, lar seg neppe kort konkretisere, ei heller fanatisk fastslå med ett slag. Men det som trygt kan sies, er at mye av budskapet, selv om det er nokså befengt med kvasi-messiansk språkføring, lett irriterende anafora og diverse deliriske utlegg, fremdeles besitter en usedvanlig sterk ideologisk substans samt en påtagelig selvkritikk.

Det er en av de første tekstene som forsøkte å formulere frem til det vesentlige konseptet «sosialisme», som senere ble fanatisk bastardisert til noe fremmed og faktisk farlig for folket i form av blant annet «kommunisme». Hess står i dette henseende som den mest konsekvente eksponenten for en slags før-marxistisk og grunnrasjonell sosialisme, samtidig som verket befinner seg svært langt fra noe som bare kan betraktes som en historisk kuriositet. Snarere er det et ideologisk manifest som på smått fascinerende og delvis fornuftig vis forener religiøs romantikk, moralsk idealisme og politisk ‘materialitet’ i en form som allerede i sin samtid var anakronistisk, og som i sin ettertid uten store problemer kan forestilles som både profetisk og fortsatt fremtidig politisk produktivt.

En bok som både er og blir profetisk, i tillegg til «produktiv» samt kontrær og kritisk til det kontemporære av både politikk og kulturell degenerasjon, er noe som man kunne skrevet langt og dypt om. Men ulikt Hess’ egen tilnærming blir det her utvilsomt og snarere mer effektivt å forholde seg kort ved å drille rett inn til kjernen av budskapet enn å eventuelt beundre formatets objektive trang til subjektiv trancendens og forfengeligheter.

I likhet med sine germanske etterkommere, dog ikke jødiske av herkomst, så var Moses Hess’ sosialisme en intellektuell støpning av blod og jord. Det leses best og bør forstås som et dokument som søker å forene tro og fornuft under arbeidets og nasjonens enhet, og som et uttrykk for en tidsånd i rask overgang mellom det metafysiske og det industrielle. Også i den forstand blir «Rome and Jerusalem» å forestille som et forvarsel om det tjuende århundres politiske inkarnasjoner av moralske ideer og ideologiske fanatisme. Hess betrakter for det første samfunnet som en organisk helhet, hvor fremmedgjøringen mellom arbeid, ånd og fellesskap primært er et moralsk anliggende fremfor noe ideologisk økonomisk. Den «moderne verden», ifølge datidens Hess, lider ikke av produksjonpropblemer eller materielle mangler, men av åndelig forvitring. Og i denne «forvitringen» finner Hess samtidig også den radikale roten til jødenes egen «misere». Assimilasjonen i Europa er ifølge ham en forfalsket frigjøring og en sikker vei mot mindre bevisst selvutslettelse misforstått som både fremgang og opplysning. Den jødiske borger, som søker anerkjennelse gjennom europeisk dannelse og engasjement for innføring av liberal politikk, forblir likevel dømt til å være en fremmed for de fleste, fordi årsaken til denne kroniske «fremmedheten» for jødene ligger i fraværet av ‘nasjonal selvrespekt’.

«They may tolerate us and even grant us emancipation, but they will never respect us as long as we place the principle ubi bene ibi patria above our own great national memories. Though religious fanaticism may cease to operate as a factor in the hatred against the Jews in civilized countries, yet in spite of enlightenment and emancipation, the Jew in exile who denies his nationality will never earn the respect of the nations among whom he dwells. He may become a naturalized citizen, but he will never be able to convince the gentiles of his total separation from his own nationality.» (s. 76).

I dette utsagnet til Hess, dog åpenbart begrenset til ‘omverdenen’ etter sine forfeilede forsøk å nå det tyske folket, ligger likevel en sterk moralsk forklaring og befaling til sine egne om «antisemittismen», som hverken er sentimental eller konspirativ, men mer diagnostisk og rimelig rasjonell. Altså, jødenes fiende er ikke hele omverdenen, men snarere deres egen abstraherte eksistensform og utpregede samfunnspraksis, inkludert «kapitalismens» predatoriske og parasittiske vesen.

Ut fra denne standhaftige selvkritikken mot både egne og kontemporære forhold, fortsetter Hess med å male frem urbildet av sosialismens opprinnelige moral og det første konturtrekket av den jødiske stat. Han fremfører denne innsikten med et språk som ligger litt for tett opp mot profetien, antakelig skrevet med en viss hensikt å vekke sine egne med mange store ord. Vekkelsen av det tyske folket tok som nevnt en annen vei gjennom Marx, men også en vei som Hess senere avviste som en «materiell villfarelse».

Ulikt jødiske etterkommere som Herzl, ofte omtalt som sionismens far, hvis appell var mer pragmatisk og politisk, er Hess’ kritikk og visjon langt mer utviklet som en universell sosialistisk teologi og fornuftig framgangsmåte. Hver nasjon har et ansvar for å utvikle sin egen organiske karakter og nasjonale identitet. Det samme gjelder jødene, i enda større grad, bedyrer Hess. Han hamrer gjennom hele boken på at den jødiske selvforståelsen må forankres i arbeid, jord og moral langt fremfor abstraksjon og finans. Helst helt foruten.

Jøden Hess kritiserer også kristendommens verdslige humanisme som en «nasjonal byrde». Kristendommen forakter verden, og Hess forakter alt som ikke er konkret i den. Denne kontrasten danner også hans kritikk av det moderne Europa. Kontinentets universalisme er for Hess bare et degenerert derivat av kristendommen. Han søker sådan å redde «Gud» gjennom jord, via en omvendt, rasjonell metafysikk. Der Paulus abstraherte, vil Hess materialisere, og der kristendommen prater om oppstandelse, lover Hess produktivitet i tillegg.

Den anti-sosiale, anti-sosialistiske abstraksjonen som hefter herrefolket er i Hess’ begrepsverden både økonomisk og metafysisk. Hess skriver at den «moderne» jøde, løsrevet fra jord og håndverk, har blitt et åndelig mellomledd, en formidler av verdier uten å skape noe. Kapitalismen har gjort ham til en funksjon uten eget legeme og ånd, et åndsforlatt vesen som lever av differanser uten substans. Derfor må frigjøringen være konkret. Den må begynne med arbeidet, med en slags taktisk tilbaketrekning til jorden, som fundamentet for all moralsk handling.

Hess: «…men like Montefiore, Albert Cohn, Rothschild, Fould, and others. These men are Jewish princes such as the Jewish people has not had since the dispersion. These should organize a Society for the colonization of Palestine, a Chebra Eretz Nosheveth.» (s. 173).

Med dette, og i mye annet, forlanger Hess, nærmest ontologisk, at kapital skal gjøres produktiv for å gjenopprette verdighet og jødisk moral. Uten dette er folket fordømt. I dette tankespranget ligger også nasjonalkonseptets kime latent til alt som senere ble unødig forvansket og dels fanatisk; den ‘skjebnesvangre’ koblingen mellom moral, jord, folk og arbeid som i det neste århundret skulle tjene både som moralsk legitimering for nasjonalisme og som eskatologisk drivkraft for kollektivisme og ‘nasjonal individualisme’.

Men hos Hess er denne forbindelsen mer metafysisk enn biologisk. Han taler riktignok om folk og raser, men da som symbolske og historiske kategorier, ikke som naturtyper. «Rasene og stammene» danner bare ulike «livssfærer» for det menneskelige samfunn. Dette er et mer romantisk enn et (sosial-)darwinistisk perspektiv. ‘Folket’ er for ham en moralsk organisme, i sin rett og tro, og ikke en deterministisk, genetisk bestandel.

Selv om Hess i prinsippet avviser rase som et politisk organiserende prinsipp, er han ikke blind for slike forskjeller, ei heller vag når han velger å omtale dem. «As you see, my esteemed friend, Jews and Jewesses endeavor, in vain, to obliterate their descent through conversion or intermarriage with the Indo-Germanic and Mongolian races, for the Jewish type is indestructible.» (s. 61).Han beskriver her den jødiske rasen som både uforgjengelig og bærende på et særegent åndelig uttrykk, til og med når den nærmer seg det greske ideal. Dette er mer en estetisk og organisk realisme enn noen utpreget raselære. Altså, en mer uskyldig anerkjennelse av naturens konstans i menneskelig form. For Hess er dette beviset på folkets kontinuitet, altså på at ånden forblir der kroppen ikke fornekter sin opprinnelse og identitet. Den jødiske «religionen» er dessuten fast og bestemt nok på dette området at det finnes heller lite rom eller behov for noen slags «nyansert» debatt.

«Sosialismen»

Hess’ sosialisme er imidlertid å korrekt kategorisere som mer en antropologisk erkjennelse enn noe som har med premissvise valg av økonomiske systemer og handel å gjøre. Det hele utgår fra en moralsk innsikt og nasjonalt instinkt: at mennesket ikke kan frigjøres gjennom tanken om et slags felleskap, alene, men gjennom forsoningen mellom tanke og handling, ånd og stoff, idé, jord, og så videre. Der Marx oppkonstruerer et historisk pseudo-syn av årsak og virkning, bygger Hess en slags fornuftsdoktrine av mening og formålmessigheter. Han forstår arbeid som selve handlingen som gjenoppretter menneskets forbindelse til verden som sin egen. Arbeid er altså skapelse, og skapelse er moral. I dette kampropet kan man også klart høre ekko av både den hebraiske arbeidsmystikken samt en sekularisert utgave av den gammeltestamentlige skapelsesforståelsen. Den hebraiske arbeidsmystikken hviler forøvrig på forestillingen om arbeid som en form for gudstjeneste; et middel til å helliggjøre materien gjennom menneskelig handling, slik loven helliggjør bruken av materien gjennom forskrift, altså «kosher». Arbeidet er den handlingen som gjeninnsetter mennesket i kosmos, og den jødiske frigjøring er derfor uatskillelig fra arbeidets frigjøring sånn sett.

Hess skriver at en potensiell jødisk kolonisering og nasjonbygging har ingen mangel på hverken jødiske arbeidere eller kapital. Han appellerer, igjen og igjen, til jødisk kapitalister om at f.eks: «Let only the germ be planted under the protection of the European powers, and the tree of a new life will spring forth by itself and bear excellent fruit. You smile at my innocent belief in Jewish patriotism. You have undoubtedly read the Ghetto Scenes and you will possibly, remind me of the hero, Mendel Wilna, who possessed a fixed idea to persuade the Rothschilds to devote their capital and energy to the rebuilding of the Holy City and Temple» (s. 169).

Dette er et uttrykk for hans generelle grunnsetning: at moral må organiseres i massen (dobbelt betydning), og at kapitalens rolle ikke består i å forøke seg selv av seg selv, men å videre materialisere seg som jord, bygninger, institusjoner i konkret moral, i fysisk form. Derfor foreslår også Hess å opprette et fond til å kjøpe så mange områder, jorder og andre bruk i det «hellige land» som mulig og å opprette landbruksskoler for ungdom, for å sårt re-kultivere den «jødiske skaperkraften».

Dette er forsåvidt «sosialisme» mer forstått som nasjonal og sosial regenerasjon, mistenkelig likt nasjonalsosialismen, der økonomien ikke skal tjene alle menneskers «frihet», men menneskets;folkets forankring. «Friheten» består i å være bundet til et meningsfullt system av lover, formål og steder. Derfor må også kapitalens flyt stanses, for verdien må igjen måles i substans fremfor sirkulasjon og evig spekulasjon.

Hess’ kamp mot kapitalismen er dermed en kamp for sosial, nasjonal virkelighet. Den moderne jøde, som han beskriver som «mellommann» og formidler, må slutte å leve av det som passerer mellom andre. Han må bli produsent fremfor forbruker og bank, eller forgå i sin skjebne som rotløs på det europeiske kontinentet, hvor han «lever som en bukett med blomster». Hadde Hess sett dagens «moderne», «vestlige» «jøder», så tror jeg det ikke er godt å si hva han hadde skrevet. Hess var forresten meget rotløs selv, og ‘pendlet’ i sann stil hele livet mellom ulike europeiske hovedsteder.

Dette er altså den første form for «sosialistisk» moralteori i moderne tid, med en etikk som krever at mennesket vender tilbake til årsaken til sin eksistens, og til sitt kulturelle budskap fremfor forøkelse og totalt fingert «klassekamp» i en «kapitalistisk», livløs verden.

Hess skriver med en ufravikelig sikkerhet om den historiske skjebnen som tilsier at jødene som folk må opprette og leve på noe eget: hvert folk må virkeliggjøre sitt indre vesen gjennom arbeid og jord, ellers går de til grunne. Dette er hans universelle ‘lov’ og pluralistiske teleologi: at hver nasjon har sitt kall, sin misjon, sin religion, sin «rase», og «menneskehetens harmoni» oppstår først når alle nasjoner oppfyller sin egen skjebne. Hess’ kombinasjon av sosialisme og romantisk nasjonalisme innebærer altså at kollektivet ikke skal oppheve forskjellen internt, men virkeliggjøre dem i verden. Det «universelle» i den originære sosialismen er derfor fullbyrdelsen av en kollektiv egenart, ikke «likhet» og utjevningsutopi via «økonomi».

Dette skiller ham skarpt fra Marx og bringer ham nærmere Fichte. Der Marx drømmer om klassekamp, forestiller Hess moralsk og nasjonal differensiering. Der Marx synset om internasjonal solidaritet, søker Hess nasjonal integritet samtidig som den jødiske stat blir selve varslet om en ny moralsk verdensorden der arbeidets verdighet gjenopprettes som grunnlag for menneskelig orden. Hess: «The day on which the Jewish tribes return to their fatherland will be epoch-making in the history of humanity» (s. 159). Dette blir sånn sett Hess’ ‘dialektiske’ opphevelse av Marx, der menneskeheten gjenforenes med sine røtter mens borgerskap og proletariat roter rundt i et kosmopolitisk, vesen-korrumperende ‘shithole’.

Denne nasjonale motsetningen til den ‘internasjonale utopi-lengselen’ gir Hess’ visualiseringer også et strøk av asketisk realisme. Han ser modernitetens liberalisme som en farse over «frihet», der fraværet av tvang forveksles med umiddelbar, sekulær mening uten nødvendig forankring i noe som helst annet enn materiell metning. I virkelighetens stat og folk blir frihet et spørsmål om kollektiv forpliktelse. Hess skriver, som nevnt, at «…in our time people are prone to decorate themselves with the flowers of culture rather than cultivate them again in the soil on which they grew» (s. 119), og at disse folkene har fortapt seg og mistet forbindelsen mellom estetikk og etikk, mellom retning og sans. Dette gjelder både Europa og jødene. Sosialismen blir derfor et konseptuelt korrektiv mot over-estetiske overflater, politiske pretensjoner samt liberalt selvbedrag.

Enda en kontrast til samtidens, universelle, internasjonale marxist-sosialisme: Hess er like nådeløs mot den såkalte filantropien som mot kapitalismen. For veldedighet uten struktur er riktignok oppfattet som enda et moralsk selvbedrag. I stedet for å gi almisse, må man bygge institusjoner. Og i stedet for å hjelpe individet, må man «gjenreise folket». Dette er sosialisme i sin grunnarkitektur, men som i dag, og for lengst, har forvillet seg inn i en klam utopisk individualisme og kulturrelativisme.

Dette gjør Hess til en ideologisk overgangsfigur som sto mellom den religiøse verdensforståelsen og den moderne samfunnslæren, og forsøkte å forene dem i et nasjons-system der moral og materie ikke blir fremstilt som nødvendige motsetninger. For Hess er nasjonen og sosialismen et kosmisk instrument for å virkeliggjøre («Guds») orden i historien gjennom arbeidets handling. Derfor må sosialismen være nasjonal, og nasjonen sosialistisk. I denne foreningen av teologi og politikk ligger både Hess’ storhet og hans grenseløshet. Troen på arbeidets frelsende kraft gir ham en visjonær styrke og et klart motstykke til kapitalismen som korrumperende konsept, men åpner også for en mulig blindhet: at arbeidet i seg selv, løsrevet fra sin etiske kontekst, kunne bli et redskap for underkastelse, slik det senere ble i sovjetisk sammenheng.

Dette er likevel ikke en svakhet hos Hess, men et uttrykk for historiens gang, som gikk fram foruten hans bidrag og formuleringer da arven ble kapret/myrdet i krybben av en mer «moderne» Marx.

For Hess selv er alt klart: arbeidet er hellig så lenge det tjener sannheten, og «sannheten» er jordisk så lenge den tjenes i rettferdighet. Hess’ sosialisme er derfor det motsatte av utopisme. Den er vesentlig anti-utopisk, fordi den ikke lover ikke i grunn ikke en fundamentalt annen verden.

Mot slutten av taler Hess som en som kjenner historiens utgang. Gjenreisningen av Israel blir fremholdt som en slags naturlov og garanti, med midler fra velstående oligarker. «Rome and Jerusalem» skriver seg sådan frem som ‘skjebnens protokoll’, der mennesket vender tilbake til sin jord og folket til sitt kall. Den messianske vissheten og religiøse overtonene viker riktignok raskt for mer åpenbare konstateringer og det som formuleres av underliggende, nødvendig politisk strategi, mens denne gitte historien ikke kan fortsette uten «forsoning mellom ånd og materie».

Hess’ relevante betydning ligger i erkjennelsen av betingelsen for nasjonens eksistens og med original-begrepet «sosialisme» som nødvendighet. Nasjonen må begrunnes i mer enn makt og arbeidet må tjene mer enn økonomi. Politikk kan heller ikke reduseres til et flyktig program, men må fungere bærende for en viss jordisk metafysikk: et system hvor virkeligheten selv er det «hellige», og hvor «frihet» begynner når mennesket stopper å flykte fra eller forringe sitt opphav. Hess står dermed igjen som første vitne til en tapt syntese mellom moral og materie, og som den siste som forstod at all frihet krever forankring i et virkelig fellesskap.

Noen land og noen folk har forstått dette bedre enn andre.