Rasjonaliseringene og den ‘nasjonalsosialistiske distanseringen’ løper løpsk—«Norge har bare fire nazister!»

Joda, ‘baby-boomere’, og deres skakkjørte mentalskjematiske forståelser av realitetene er igjen ute med det samme bråket og den reaksjonære dum- og dårskapen sin når det blåser litt i den dustete og konforme norske offentligheten.

Organisasjonen «Den Nordiske motstandsbevegelsen» fikk arrestert noen medlemmer for å ikke ha fulgt politiets pålegg i forbindelse med en umeldt demonstrasjon i Oslo 29. oktober.

Dette har skapt en god del «reaksjoner» på begge såkalte «sidene» i Norsk politikk. Det samme gjelder diverse såkalte «alternative medier», deriblant en slags omtale på Lurås-nettstedet iNyheter.no, som selv har en lang vei å gå, og på de fleste måter.

Overskriften som flagges der, som riktignok er en videre referanse til et Fjesbok-innlegg (boomerbok), hvor et eller annet forvirret kvinnfolk ved navn Bente Haarstad, angivelig på det hold de fleste i Norge vil betrakte som «høyresiden», kjører på med SAMME GAMLE BETIMELIGE OG BIDIGE whatabout’isme som bare boomere er i stand til å lire av når det gjelder kritikk i samtiden. En samtid og samfunnsituasjon de forresten selv har forårsaket!

Dette forbanna tøvet og generelle debatt-idiotien i Norge må snart ta slutt:

«Da har vi fått demonstrert at det kun er 4 (!) nazister i Norge, heldigvis. De ble momentant lagt i jern da de viste seg i går, sammen med 30 svensker og dansker. Hva de ville er uvisst, men rikspresse, visse politikere og venstresiden er helt i fistel.»

(…)

«Hvor var de, da 6.000 islamister fylte gatene i Oslo i 2012, og krevde død over en filmskaper?»

(…)

«Hvor var de, da jenter og kvinner ble gjengvoldtatt, eller våre kirker satt i brann?»

«Men hva med det?? Enn dette her?? Se der! Det da???»

Omtrent slik lyder denne formen for argumentasjon og «samfunnskritikk» fra slike evneveike, og pseudo-intellektuelle uærlige. Slike folk med slike utspill har vi, til tross for hva majoriteten av de som hevder å være på «høyresiden» mener, ikke bruk for. Ikke i det hele tatt. Det gjør mye større skade enn hva de forestiller seg å utgjøre noen motstand med deres «journalisme» og ‘omtaler’. «Omtale» i den direkte forstand at de snur om på problemene og går rundt problematikk og sakens anliggende.

Så, hva er verst? Raymonds våsete retorikk, eller de pseudo-opposisjonelles omtale?

Svaret er faktisk det sistnevnte..

Selv om Raymond Johansen er en gigantisk tulling, som er for dum, indoktrinert og generelt forstokket slik at han nærmest velvillig driter seg ut på Norsk TV-debatt i beste sendetid uten å forstå hva som foregår, så er han i denne saken mindre virkelighetsfjern og generelt mer relevant enn denne Bente Haarstad-personen trolig noen gang vil kunne bli i slike sammenhenger.

Raymond Johansen legger i alle fall ut et slags premiss når han velger å fremheve at de som marsjerte «ikke respekterer det som gjør Oslo til Oslo. Det er blant annet forskjelligheten. Over 30 prosent i Oslo er ikke etnisk norske, men de er likevel norske og ikke minst Oslo-beboere.»

Johansen er således definisjonsmakten selv. For ham, og alle andre, så er det tydeligvis nå et kulturelt kategorisk dekret at innvandrere skal forstås som det som definerer Oslo.

Med andre ord, når jeg ser en kurder, tamil, somalier, afghaner eller noe annet slikt, så skal jeg i følge Johansen forbinde dette med Oslo by.

Dette er kjekt å vite. Neste gang jeg drar til Asia og får øye på en Tamil, så kan jeg med stor ro trekke på assosiasjonene til Oslo by. Joda, det høres meget rimelig ut…

Fire Nazister?

Angivelig så var kun fire i en gruppering av noen og førti personer som ble arrestert etter demonstrasjonen Norske.

På samme måte som de pseudo-opposisjonelle boomerkveget tiltar med sin whatabout’isme hver gang en hendelse rettes mot deres forkvaklede og jøssingaktige, ideologiske tilholdsted, så er den naturlige reaksjonen der å dessuten rasjonalisere mest mulig slik deres svært begrensede intellektuelle gangsyn tillater.

På ironisk vis fremsettes det blant annet et fåfengt ironisk, induktiv overensstemmelsesmetodisk slutning om at «det finnes altså kun fire nazister i Norge». Dette er selvsagt både vås og idioti i ett, uansett intensjon og ironi. I samme gamle norske boomermedia-stil. Fullstendig i bakleksa og totalitær i sine samfunnssyn og undersøkelser. Null journalisme. Kun diverse lavmål av ideologisk betinget aktivisme.

Disse boomer-aktivistene, og i deres kommentarfelt på diverse «alternative» nettsteder i Norge, utviser alle en slags unison historisk ignoranse og irrasjonell forståelse av hva i det hele tatt Nazisme er og ikke er. En typisk gjenganger man alltid kan bevitne der i gården er den traurige og tynnslitte «argumentasjonen» om at Nazisme ikke er «høyre», men «venstre», og at «kommunisme» og «nazisme» egentlig er samme greia. Disse folkene som fronter slikt har ikke forstått noe som helst av historie, teknisk relevans eller ideologiske forankringer.

Relevant: Slipp «Nyfascismen» fri!

Det eneste de har forstått og føler på er frykten for å bli merkelappet som «rasister» selv, og miste sine dumme venner og jobber. Derfor er deres reaksjoner og argumentasjoner så idiotisk sammensatt og totalt forutsigbar som den jo er.

Disse vet ingenting, og tjener ingen nytte enn sin egne rasjonaliseringer i det store bildet. De er også såpass skakkjørte at «venstresiden» bare ler av deres argumentasjon, fordi den har ingen slagkraft eller relevans. Slik blir disse i all offentlighet og påsyn av allmennheten totalt overkjørt i eventuelle debatter om både det ene og det andre når det dreier seg om ideologiske spørsmål samt hva som ut i fra slikt kan utledes.

«Nasjonalkonservative»

Er man nasjonalkonservativ, som de fleste av disse apekattene på «høyresiden» ofte betegner seg som, så er det faktisk lite i veien for å teknisk like gjerne kalle seg nasjonalsosialistisk.

Hvis man først er nasjonalist, hvorfor ikke være sosialistisk? Hva består eventuelt denne argumentasjonen og nyansen av? Det skulle jeg likt å se disse folkene prøve å ro seg vekk fra.

Saken er den at nasjonalsosialisme er den mest kongruente og naturlige formen for nasjonalisme, punktum. At man ikke er like militant og krigersk som NSDAP var i sin tid og ikke like «ekstrem» som Nazistenes mindre liberale og «tolerante» «menneskesyn», for så være. Det er en ærlig og dessuten meget relativ sak, til tross for hvordan «høyresiden» i dag velger å distingvere og differensiere sin «konservative» politikk, som forøvrig er fullstendig forfeilet på alle måter.

Disse folkene er bare indoktrinerte boomers som er redd for å bli kalt «rasist». Så enkelt er det. Så snart søkelyset rettes mot deres «konservative» høyreside, så har de ingenting de skulle ha sagt foruten rasjonaliseringene sine.

Realiteten er selvsagt at det eksisterer et overveldende flertall blant nordmenn som ville støttet opp under det aller meste av NSDAPs politikk den dag i dag så vel som den gang partiet var på sin fremmarsj. Men dette kan disse reddharene og uforstandige, svake ikke tillate seg å mentalt erkjenne noe som helst av, eller i alle fall ikke mene «offentlig». I stedet så blir det med desperat og dum distansering.

Den Nordiske motstandsbevegelsen er sågar bare mer ekstreme folk enn gjennomsnittlige Nordmenn, og de er tøffere og mindre redde for den norske meningsmobbens konforme og kollektivistiske kjeppjaging.

Overskriftene burde og kunne derfor heller lyde i realitetenes og saklighetens univers:

«Kun fire Nordmenn blant den ekstremt politiske interesserte og engasjerte, Nordiske motstandsbevegelsen», eller noe slikt, for det er realiteten. Alt det andre deskriptive er bare fordummet demagogi.

For det er ikke egentlig den store vesenforskjellen å spore. Det er bare det at nordmenn flest er et feigt og konformt folkeslag som få, spesielt når det dreier seg om politikk, noe flere undersøkelser også bekrefter.

Denne liksom-høyre opposisjonen er ikke verdt noe som helst lenger. Det er kun et spill og skuebrød.

Den er ikke engang i stand til å være forstandig med historien eller ærlig med seg selv, og kan derfor aldri lykkes med noe annet enn å rasjonalisere rundt sin egen politiske idioti og definisjonmaktens slibrige stigma.