Etikkprofessor: Snart blir det mulig å få barn med seg selv—Fremtidens designbarn, en gyllen føniks eller fallitt?

Fra NRK.no

av Bjørn Hofmann

Professor Senter for medisinsk etikk (UiO) og NTNU Gjøvik

(…)

Bioteknologien har ført menneskenes reproduksjon gjennom fire store revolusjoner:

Den har gjort det mulig å ha sex uten å få barn (prevensjon), å få barn uten å ha sex (IVF), å få barn uten egne egg- og sædceller (donasjon), samt å stoppe den biologiske klokka (frysing av egg og vev).

Tre nye radikale revolusjoner står for døren:

• Å få barn uten å ha livmor.
• Å få barn med seg selv.
• Å designe sine barn

Før vi omfavner de nye mulighetene, kan det være klokt å se hva vi har lært av de foregående revolusjonene.

Prevensjonsmidlene gjorde det mulig å frigjøre ett av menneskenes grunnleggende behov, sex, fra faren for å få barn. Dette representerte en radikal frigjøring – særlig for kvinner. Men når sexen ble mindre farefull, ble den også mindre forpliktende. Når øyeblikkets forlystelse ble frikoblet fra følger for resten av livet, mistet den sin bindende funksjon.

Den tredje revolusjonen er forbundet med at tilgangen på egg- og sædceller ble frigjort fra sex. Å kunne få eller kjøpe sæd- eller eggceller har vært til stor hjelp for dem som ikke har hatt egne kjønnsceller.

Samtidig trenger man ikke lenger noen partner. Man kan få barn uten livsledsager, og single damer utgjør nå flertallet av dem som får fertilitetsbehandling.

Fordi menn trenger en surrogatmor, som jo foreløpig ikke er lovlig i mange land, havner de i den reproduktive bakleksa. Hvilke følger dette får, vet vi ikke enda, men det er trolig bare midlertidig.

Den fjerde revolusjonener å stoppe den biologiske klokka. Ved å fryse ned egne egg, eller få egg fra yngre kvinner, er det mulig å forlenge fertiliteten. Det øker den reproduktive friheten for kvinner, men det gir også eldre mødre. Rekorden er 74 år.

Den femte reproduktive revolusjonen er trolig at man vil bli uavhengig av andre for å få kjønnsceller. Det er nemlig mulig å lage egg- og sædceller av hudceller. Dette er en fantastisk mulighet for mennesker som ikke produserer egne egg- eller sædceller.

Det gjør at samkjønnede par kan få «genetiske» barn med hverandre. Men det gjør også at kvinner ikke trenger å ta veien om en sæddonor for å få barn. Mannens rolle i forplantningen blir enda mindre.

Man kan lage både egg- og sædceller av egne hudceller. Evolusjonsbiologisk er det kanskje ikke gunstig, men det er ikke vanskelig å forestille seg mennesker som synes det er en god ide.

Denne sjette revolusjonen vil i tilfelle frigjøre reproduksjonen fullstendig fra menneskelig samkvem, og bringe oss nærmere Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» enn noen trodde var mulig.

Utopisk, vil mange si, men når såkalt ektogenese (kunstig livmor), blir den eneste måten enkelte kan få barn på, vil presset bli stort. Da blir veien fra mulighet til virkelighet kort. Hvordan det går med barn født i kunstig livmor, blir et gedigent eksperiment.

Den sjuende revolusjonen er produksjonen av det som feilaktig har blitt kaldt «designer-barn». Tidligere har det ikke vært mulig å designe kjønnsceller, fostre eller barn. Man har bare kunnet undersøke og velge ut celler, embryo eller fostre med visse egenskaper.

Det nye nå er at vi med genredigering kan endre arvematerialet direkte. At dette ikke er utopisk viste He Jiankui, den kinesiske forskeren som «laget» Lulu og Nana, to genredigerte babyer.

Det er forståelig at folk vil ha så perfekte barn som mulig, men hvilket ansvar påtar vi oss og hvilke samfunn får vi når vi designer barn?

Bioteknologien har og vil revolusjonere menneskelig reproduksjon. Den vil endre oss som individer, samfunn og art. Den vil utvilsomt hjelpe mennesker som ellers ikke ville kunne få barn, men den vil også endre dynamikken mellom kjønnene.

I tillegg frigjør teknologien reproduksjonen fra forpliktende relasjoner. Derved endrer den samfunnet. Den gir oss flere valg – men også økt ansvar.

Spørsmålet er om vi er rede til å ta ansvaret – og til å forme teknologien – og ikke bare bli formet av den.

---

Kommentar

Det er menneskelig å strekke seg etter det uoppnåelige. Kultivering og avl på livsformer ligger det menneskelige intellekt og nysgjerrighet nært med tanke på overlevelse, forståelse og forbedring.

Kunstige livmorer har vært et i eksperimentelt fokus siden 50-tallet, men ser nå ut til å nærme seg en mer praktisk realitet i en konsumer-forstand, dog, det gjenstår fremdeles å se om menneskefoster over tilstrekkelig med tid utvikler seg tilnærmet normalt, og om det kan overleve slike syntetiske svangerskap.

70-tallets feminister knesatte (uten knebeskyttere) visstnok at det de forestilte som «likestilling» ikke var komplett før kvinner var fritatt sine ‘biologiske forpliktelser’.

Vi ser i dag hvordan disse målene har nådd frem til mange og spredt seg i kulturen i form av dalende fødselstall i vesten. Når vi er på null fødsler, så er vel de mest ihuga feministene mest fornøyd?

Men jeg klandrer ikke feminister, og jeg misliker egentlig ikke feminister veldig mye heller. Faktisk, så er jeg enig i at de fleste menn er noe herk, men jeg mener også at kvinnfolk er barn av sinn og generell forstand, så jeg sikter ikke etter noe forhold med en stakkarslig feminist, selv ikke om jeg kan oppbevare henne i kjelleren, evt. i en fryser?

At nasjonen føres videre og overlever, har aldri vært kvinnens oppgave å tilse, men dette forstår de ikke selv, fordi kvinnens oppgave er å overleve uansett konsekvens, om så det betyr å ligge med fienden, bokstavelig talt.

På den andre siden av overlevelsen og utenfor den helt store sengekosen, finner vi såkalte «incels», dvs diverse kategorier av ‘tapermenn’, klager over at det vestlige samfunnet blir mer gynosentrisk—kjerringstyrt, og dette har de helt rett i om man undersøker hvem som sitter og styrer og hva beslutningsgrunnlagets ideologi og holdepunkter ellers består av.

Spørsmålet er imidlertid om denne praktiske så vel som den mer teoretiske samfunnsutviklingen nødvendigvis er negativt slik som disse incel-typene ikke forstår det som? Nei.

Naturen i menneskehistorien har inntil relativt nylig hatt det med å luke ut de som er svake eller ikke smarte nok til å egentlig å komme til relevans og i det hele tatt overleve før selve konsepsjonen. Så var det barnedødlighet i tillegg. Forut for dette kalles gjerne den sosiale «seleksjonen», selvsagt innbefattet samtlige feno- og genotypiske aspekter. Få har overlevd og videreført seg på seksuell «goodwill», og det er hva «incels» gjerne mener seg berettiget til: en rett til sex. En pueril og særdeles umoden tanke. Dessuten meget ynkelig. Jeg ler for det meste av incels, men jeg hater dem ikke, og jeg overser dem heller ikke, men det gjør visstnok kvinner, ifølge incels selv, og det må være mer enn helt greit, tenker jeg.

Det kan nok definitivt hevdes at den patriarkalske ordens-strukturen i samfunnene inntil relativt nylig sørget for en viss dysgenisk byrde; at primært dårlige menn fikk litt for ledig adgang til «kjøttmarkedet» og snek seg inn i det seksuelle forplantningsleddet i alt for stor forholdsmessig grad enn hva naturens evolusjons-logikk kunne føre ‘oppsyn og kontroll’ med.

Følgene er en befolkningseksporsjon av under middelmådige menn med utbredte defekter. Disse er gjerne «incels». I tillegg til å være fysiologiske deprimerte, noe som er definisjonen på en incelaktig menneskevesen, så kommer de sosiale faktorene og dens determinisme i tillegg.

Primitive, men perifere faktorer?

Det er mye, og vi befinner oss i en sosial revolusjon som kan tenkes å ha aksentuert med de sosiale sidene av Internett. Samtidig; mer og mer utpreget arbeidsløshet og «arbeidsfrie samfunn», og relativt dårlige økonomiske kår sådan, bidrar til å gjøre flere og flere menn formelt sett ikke-attraktive som samlivskonflikter for kvinner, som de jo egentlig ønsker seg.

De seksuelle «revolusjonene», mer praktiske innredningene sådan, som Bjørn Hofmann refererer til er egentlig fullstendig underordnet disse mekanismene. Kvinner kan så sies å være mindre praktisk avhengige av å f.eks. bindes til en mann via svangerskap, men dette må egentlig ses på som positivt i et premiss i lys av den seksuelle liberaliseringen og videre evolusjons-logiske til å begynne med:

At en kvinne kan abortere og ellers vanskeliggjøre svangerskap med en «ekkel» mann, som på bakgrunn av lavere og mer liberale seksuelle standarder for sex, oppnår slikt, er sterkt syntont og sannsynligvis rimelig med tanke på utviklingen. Det er igrunn positivt.

Men problemet sett videre, og i form av flere aktive alternativer til sosialisering, samkvem og generell omgang som kan realiseres, er imidlertid at flere kvinner nå faktisk begynner å bevisst orientere sin livsstilstrategi på bakgrunn av velferdsmessige forsørgermuligheter—’lett-praktiske’ syntetiske løsninger på deres emosjonelle villfarelse og samlivsspill.

Dette blir å anse som nærmest den ultimate virkelighetsflukten for kvinner, og slike «løsninger» blir så gjerne et slags samfunnsmessig faktum og sosial-virkelighet meget raskt i det kjerringstyrte demokratiet, etter som som de velferdsmessige rettighetene alltid er på utkikk etter flere eiere, og helst en ny minoritet, en annen utgruppe osv.

Vi ser dette allerede med tanke på enslige taper-kvinnfolk, eller på den andre siden: veldig selektive kvinner, som begge ender opp med å effektivt vente for lenge og derfor må benytte seg av det som i ‘lovnadsforstand’ er «retten til å få barn»— alt garantert av statlige ordninger.

Bioteknologiloven kodifiserer dette rettighetsparadigmet, og er et glimrende eksempel på hvordan man staker ut en såkalt «slippery slope» hvor hensynet til gode intensjoner for flest mulige (svake), i realiteten snarere innebærer en blanklagt vei til ‘helvetes oppløsende fortapelse’.

Relevant: Den dyssosiale bioteknologiloven— homofili, horeri, og dysgenikk

Feminister og flertallet av kvinner er som nevnt å regne som intellektuelle barn, og de kan ikke beskytte en nasjon mot menn i favør av seg selv. På bakgrunn av dette kan vi menn, med naturens rette, egentlig tillate oss å rubrisere feminister som nasjons-fiendtlige, og mange gjør nok dette også, men kanskje gjennom litt andre tankebaner.

Feminister er også hyklerske og inkonsekvente av substans fordi de foregir å operere innenfor grensene av en maskulin struktur, som de «hater», men som de egentlig ikke evner å hverken reflektere eller ellers forestille som noe positivt ivaretakende for dem selv. Det er med andre ord en form for sosial-dissonans.

Samtidig ser som oftest heller ikke feministene hvor grensene for deres aktivisme egentlig går, og hvor de egentlig bør stoppe eller kanskje tenke seg to-tre eller hundre ganger om. Mer generelt: dette er egentlig bare snakk om dumme og forledede folk som tror at «rettigheter» bare skapes ut av tynn luft, essensielt sett samt pseudo-forstått rent rettsteknisk ellers.

De er fantaster og samfunnsfiendtlige, degenererte, ofte fysisk motbydelige, eller i alle fall mindre attraktive. Feministene er med all rimelighet kvinners svar på mannlige incels. Så enkelt er det.

«Rett»

Kvinnfolk som tror de har en «rett» på barn, er en fallitt, men mer kan dette sies å utgjøre en fallitt for menn som tror på det samme; at de skal ha rett på noe som helst annet enn en runk for seg selv. Vi snakker her om svakhet og i beste fall, sentimental forståelse av verdens kall og faktiske naturrett på kollisjonskurs med menneskeskapte «rettigheter».

Det er bra at svake menn forfaller og går hen. Det samme med kvinner som mangler feminin kløkt og vesentlig kjærlighet for sin naturlige plass i samfunnet, men som heller er så navlebeskuende at de heller går hen og mister seg selv i diverse «finne seg selv-prosesser» samtidig som tiden går og de blir grå og mannevonde krek.

Harem-systemet er allerede i sterk vekst og merkbar effekt på det seksuelle markedet: 30% av menn under 30 år i vesten rapporterer at de ikke har prospekter eller relasjoner som innbefatter seksuell samkvem.

De fleste av incels, ifølge visse selvrapporterende undersøkelser, er visstnok venstrevridde (48%). Dette tror jeg godt på fordi ‘venstresiden’ er som kjent en gjeng sykelige og stakkarslige kollektivister, ergo, generelt gjerne svake folk som samles med den egentlige formål å føle seg bedre og sterkere som en mobb. Men det er vel grenser for hvor mye typiske venstrevridde tøser kan strekke seg, og stedvis seksuelt betjene alle disse alle taperne, bare for å vise at de er med i den ‘gode, snille og tolerante, kjærlige gjengen’ som deler alt og solidaritet, hva enn det går i.

Vesten befinner seg ellers i en gedigen og nå eksistensiell demografisk katastrofe-utvikling for man via en hasardiøs, kynisk og idiotisk innvandringspolitikk er i ferd med å avvikle seg selv via ren effektiv «forskyvende» ‘befolkningserstatning’, som myndighetene benekter er virkelighet, men som er realitet. Videre slikt sett, befinner vi midt oppe i en generelt suicidalt scenario og muligens bevisst indusert folkemord.

Kunsten i livet er å alliere seg med naturen. Det nest beste alternativet er selvsagt å la naturens logikk føre an og diktere ens bane mer.

Dette gjelder i det «små som i det store», og per all relevant spillteori. Det vil eventuelt forgrene seg slik at «samfunnet» snart begynner å prioritere og faktisk praktisere et meritokrati fremfor sosialistisk føleri og idioti. Det slik at de beste faktisk når opp og ikke massivt undermineres og f.eks. utestenges av såkalte «demokratiske» hensyn.

Det være hensynet til middelmådigheten og dessuten alt underliggende dens nivå, som igjen innebærer en underminering av den potensielle optimalen mulig for samfunnet å utvikle seg faktisk sterkt, fremfor syntetiske samfunnsformer, eksempelvis dysfunksjonell «multikultur», konform og kokett idiotkultur og all annen utopisk fingert ideologi som ikke bare tillater, tolererer og muliggjør, men feilaktig «hyller» slike floskler og forestillingene av dem som en styrke.