Perspektivmeldingen 2024 — Premissforvirret pjatt, «klimakrise»-frenetisme og politisk bedyrelse av: «Norge mangler folk» aka. «mer innvandring»

«Perspektivmeldingen» for 2024 er på 182 radige sider, og kommer som regel hvert fjerde år. Hensikten med den er å fremstille sosioøkonomisk data, og sådan informere politikere vedrørende de finansielle forutsetningene for Norge samt foreslå eventuelle «retningsvalg» i forbindelse med hva som skal videreføres av politikk. Etter å ha lest gjennom denne utredningen, kan jeg trygt konstatere at Norge som nasjon går veldig tunge og mørke tider i møte såfremt utredningens innhold; dens veiinger, nyanser og fokus blir stående som noe sterkt, mer faktisk sigende, og videre sånn sett, som et avgjørende grunnlag for hvordan Norge skal politisk styres mot 2060. Problemet er at Perspektivmeldingens kartlegging, målestokk og fokus stemmer ikke overens med det faktiske terrenget vi egentlig har med å gjøre. Med neglisjerende og ignorante idiot-utredninger som dette lagt til grunn, er det nærmest en garanti at politikken som føres vil fortsette å spille fallitt.

Perspektivmeldingen bekrefter på mange måter uttrykkelig det mange av oss allerede vet: At myndighetene, vis-à-vis middelklassen, og de såkalte «elitene» i Norge, opererer på det som er svært overfladiske og livsfjerne, ideologiske forvirringer og premisser derav, og som nå er i ferd med å kollidere og derfor kollapse forestillingene, og eventuelt også true fysikaliteten av selve «samfunnet». Symptomene på dette er mange og synlige for flere og flere. Slike utslag kan manifestere seg som så mangt, deriblant alt fra folk med dårlig råd og svære strømregninger så vel som mer fysiske eskaleringer, som f.eks. det seneste raseopprøret i UK. Samfunnet går under i sakte film, og presset hos flere øker og med færre gode utsikter å håpe på, mens politikerne tenker i det samme dumme banene som før. Det kan ikke gå bra med mindre det kommer en radikal endring på bordet.

Hovedbudskapet som kan tydes ut i fra utredningens konklusjoner, og hva myndighetene vil komme med er sådan klart: Det blir mer økonomiske innstramminger, og de fleste må jobbe lengre for mindre mens de med størst mobilitet blir rikere og omsider bare flytter ut slik at skattene øker enda mer og krona faller tilsvarende. Den økonomiske politikken; «den norske modellen», er altså ved veis ende da premissene i realiteten har endret seg vesentlig mens de politiske fremgangsmåten og forestillingene forblir akkurat de samme.

Kort om innvandringen

Jeg kunne analysert «Perspektivmeldingen» enda mer gjennomgående, men skal holde meg til det aller mest sosioøkonomisk essensielle, nemlig flere av utredningens inntatte premisser, metodologi og hva som således avstedkommer av paradoksale dikotomier, det vil si, utredningens generelle ubehjelpelighet, idioti og praktiske ubrukelighet som noe fakta-opplysende angående økonomiske utsikter og presisjon i dens projeksjoner.

Helge Lurås omtalte også Perspektivmeldingen på iNyheter, og har helt rett i at den er «verdiløs». Men analysen fra Lurås var for det meste fokusert på, og sådan begrenset til hva flere og flere forstår, nemlig det faktum at den generelle asyl- og masseinnvandringen til Norge gjør det aller meste bare verre enn det allerede er. Til tross for hva Lurås skrev, så later Perspektivmeldingen til dette selv, dog nokså indirekte og uklart. (Boks 7.5 side 155).

Lurås, så vidt jeg kan se, oppfattet, eller nevner ikke klart hva som ellers ligger ganske så implisitt per konklusjoner og konvensjoner med tanke på finans-politiske budskap per «Perspektivmeldingen», nemlig at svaret/løsningen på hva som skisseres av økonomiske «utfordringer» for Norge egentlig innebærer og inviterer til mer innvandring. Altså «vi» skal få mer av den samme regla som systemet allerede har introdusert i Norge som en slags «løsning» på flere andre saker og ting? Dette være «mangfold», og behovet for kulturell «berikelse», høyere fødselstall, mer «likestilling» etc.

Ja, for selv om «Likestilling» ikke nevnes eksplisitt i Perspektivmeldingen i det hele tatt, så eksisterer det likevel et nokså sementert folkelig sentiment for at Norge, fremdeles, skal bistå og bidra til å «redde hele verden», hvilket inkluderer å promotere likestilling via innvandringen—å per kulturell osmose «likestille» kvinner og menn fra kulturer hvor likestillingen ikke eksisterer som premiss. Det er vår misjon som sekulær-sosialistisk foregangnasjon, en annen form for invertert kristen misjons-tankegang.

Begrepsfrekvens

Det er veldig mye mer å si om Perspektivmeldingens innhold og tilnærming til hva som er store forutliggende problemer, som den for det aller meste kaller «utfordringer». Begrepet nevnes forsåvidt totalt 123 ganger sammenlignet med begrep som inkluderer «problem» hele 5 ganger, dog dette er for det meste «helseproblemer» samt fotnoter om utenlandske forskerreferanser.

La oss også for moro skyld liste opp noen begrep, og deres frekvens i «Perspektivmeldingen» før vi går inn på noe mer av substans.

«Klima» dominerer rapporten, stortingsmeldingen, NOU’en, den økonomiske «Perspektivmeldingen», og er ellers proppfull av økonomisk snusfornuftige nyanseringer og standard politiske banaliteter—«system-speech».

«Perspektivmeldingens» hovedpremiss er feilslått

Det er meget viktig å understreke at Perspektivmeldingen, i likhet med andre statsfinansielle utredninger, forsøker å atter knesette det som fortsatt også er et meget utbredt, men misforstått og abstrakt tvetydig premiss og forestilling, nemlig det premisset at et land kan mangle såkalt arbeidskraft.

Jeg gjentar: Et land kan aldri «mangle arbeidskraft».

Dette er en sannhet og markedsøkonomisk truisme til tross for hva som er det kontrært av steinhard indoktrinering og akademisk normering. I beste fall er uttalelser på linje med «Norge mangler arbeidskraft» en realitet med svært begrenset gyldighet i visse marginale kontekster og da med flere modifikasjoner som de fleste ikke er i stand til å begripe heller.

Forklaringen er enkel.

Et land kan ikke «mangle arbeidskraft» så lenge tjenestene det er snakk om er tilstrekkelig konkurranseutsatte, ergo, potensielt profitable. For å ta det veldig enkelt og i en historisk norsk kontekst, så manglet Norge arbeidskraft da oljen ble oppdaget, men dette var ikke et problem veldig lenge, fordi «markedet» kom inn og tok seg av dette arbeidskraft- og kompetanseproblemet i form av Shell, Esso, ConcoPhillips og mange flere operatører.

Unntakene for denne regelen er trivialiteter som nettopp sykehustjenester, og andre normerte, handlings-søkende lokalinstitusjoner som samfunnet ved staten har påtatt seg som sine oppgaver. Kontrollspørsmålet til påstander om «mangel på arbeidskraft» er «hva er konsekvensen?». Svaret på dette fra politikere og fagteoretikerne vil som oftest være «tapt verdiskapning», men dette er altså veldig langt fra noe gitt. Det samme premisset brukes i perspektivmeldingen bastant og kategorisk, at «mangel på arbeidskraft» kan direkte veksles om til å forstås som «tapt verdiskapning». Politikere flest forstår egentlig lite hva «verdiskapning» er. De blander slike begrep hyppig om hverandre med aspekter og prinsipp av abstrakte verdier som selve tanken om «velferd» er i seg selv som idè. Denne uheldige sammenblandingen blir så basis for mye annet irrasjonelle påfunn og forestillinger som får godt fotfeste hos grupperinger som den arbeidsfrie middelklassen, «elitene» og ideologene.

Relevant: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd

Også pensjons-pyramidespillet, SPU (ikke nødvendigvis av en negativ konnotasjon), er først og fremst hva jeg da tenker på av slike lovregulerte og sosiale lovnader om at man skal få drive litt dank som gammel, og at dette privilegiet skal sikres av staten. Men dette «pyramidespillet» kan også bli et svært potensielt statsfinansielt og politisk problem, og dette av en økende kritisk grad etter hvert som «vi’et» blir flere, mer «mangfoldig», fattigere, så vel som produksjonen blir mer effektivisert, sentralisert, outsourcet, automatisert og så videre.

Vårt fokus og våre forutsetninger for kvalitetsmessig homogenitet er i dag byttet ut med utelukkende og ukritiske universalistiske betraktninger som spiller hva det kan på ny-kommunistiske tilrop av såkalt økonomisk «ulikhet» som et absolutt onde.

Et enda enklere og isolert eksempel for de som muligens ramler av teorianalysen her, kan illustreres med en potensiell lokal bussrute som transporterer folk fra A til B, og som økonomisk-synergistisk stimulerer annen økonomisk virksomhet, men hvor denne bussen av en eller annen grunn enda ikke går eller ikke har kommet i orden. Vi har altså det som er snakk om en buss som ikke går fra A til B, men en bussrute som burde eksistere for å stimulere økonomisk aktivitet.

Hvis bussen ikke går, men det likevel eksisterer et himmelropende borgelig behov for buss mellom A og B, så vil markedet omsider finne en løsning og konkurrere om denne muligheten. Anskaffeleslovgivningen som Norge har i dag garanterer nærmest dette.

På den mer statsøkonomiske siden, hvis staten per forskriftmessig stand lovfester at det skal gå så og så mange busser her og der, så vil man kontinuerlig «mangle arbeidskraft» i form av bussjåfører, spesielt f.eks. når innvandringen øker, fordi dette kravet er kodifisert, dog selv om det nødvendigvis ikke reelt behov, eller mer tilfelle, ikke spesielt rasjonelt at nettopp bussruten trengs så veldig mye likevel, men snarere fungerer først og fremst for å simulere produktiv økonomisk aktivitet via statlige skattesubsidier. Kostnaden av en bussjåfør importert fra Kongo kan lett overgå nytten, og dette er generelt tilfelle. (Figur 7.1)

Så dette er premisset som politikerne liker å anføre som en generell regel når de snakker om økonomien og behovet av arbeidskraft. Dette er også årsaken til hvorfor byråkratiet bare vokser og vokser i takt, fordi byråkratiet på mange måter også er lovfestet og for å fungere som en papirmølle i en voksende stat, hvor den statsbærende økonomiske ortodoksien hele tiden sirkel-argumenterer for mer skatteinntekter etter som staten vokser fremfor kutt eller bedre prioriteringer—ting som ofte også menes med «mindre stat». Men staten vil hele tiden vokse, og Norge er et glimrende eksempel på det.

Når politikerne snakker om at «vi trenger flere arbeidere», samtidig som de uten arbeid i Norge bikker ±700.000 samtidig som man fabler og babler om 2-3% «arbeidsledighet», så er det åpenbart noe galt.

Det politikerne egentlig mener er at regnestykket for de diverse konvensjonelle oppleggene deres ikke går opp, og at skatteinntektene uteblir. Denne budsjettering-politiske tilnærmingen til økonomien generelt blir etter hvert til en ond sirkel hvor løsningene på problemet er mer av det samme som opprinnelig skapte problemet. Alle må bare gjøre mer av det samme!

Faktumet sådan er at flere ubrukelige og utstøtte folk fordrer samtidig en større stat som både styrings-giver, bufferkreditor samt politiske og sosiale rasjonaliserings-mekanismer som det kan ideologisk kappes om makten av. Om alle var selv-produktive og selvgående, ville staten størrelse vært marginal i forhold til folket, politikernes makt ville vært tilsvarende og vi ville antakelig hatt mindre gjennomgripende dum og ineffektiv politikk.

Men denne økonomiske ‘rasjonalisering-realismen’ og vox pop-mantraet om at «vi mangler arbeidskraft», er blitt såpass utbredt rent folkelig og politisk, at de samfunnsøkonomiske forestillingene er blitt ganske så pervertert til det totalt tilbakestående og patetiske at de har malt seg inn i et hjørne og rigide rammeverk i form av velferdkapitalisme/maksimisme/velferdsmarxisme de ikke kan gi avkall på fordi, til tross for sin logiske dysfunksjon, dette forblir populært grunnet «gratis penger» via. blant annet mer og mer «omfordeling», er noe de fleste føler seg berettiget til, og derfor kategorisk aksepterer som et politisk hovedpremiss og del av sin forestilling av «sosialistiske» sinnelag og «rettferdighet».

Relevant: NRKs idiotiske økonomiforståelse: Gassbrann ble til «Gullgruve»

Artikkelen «Gassbrann ble til gullgruve» her på Kritikken er på noen måter satt på litt spissen, men er likevel helt på kornet hva angår den bidige populærforestilte/folkeformidlede økonomiske samfunns(dys)funksjonen i Norge samt mange andre tilsvarende post-industrielle land, og deres arbeidsfrie og teoretisk-logiske friksjonsfrie forestillinger om hvordan en økonomi effektivt fungerer, og hva som således ender opp som premiss for de videre betraktningene. Og disse premissene er som sagt blitt omformet og delvis ‘sosialisert’ via andre politiske forståelsesformer forsterket via populær-retoriske rariteter inkludert ideologisk stats-propaganda.

Og med tanke på «Vi mangler arbeidskraft» er propagandaen helt klar, med helt konsekvente veiinger i tråd med hva jeg har smått kvalifisert her, nemlig at staten bedyrer at vi må ha «flere nordmenn» fordi 1) Vi’et må ha et bedre helsetilbud og 2) Vi må betale mer skatter fordi det større vi’et trenger disse velferds- og helsetjenestene.

Det er egentlig det hele av bekymringer ifølge Perspektivmeldingen og andre MSM-outlets i Norge som omtaler den.

Store spørsmål, mindre svar

Men dette samfunnsøkonomiske spørsmålet er selvsagt mye mer sammensatt enn hva Perspektivmeldingen foregir som så, selv om dens syn, fremgangsmåter og fremhevinger forholder seg ekstremt begrenset og pragmatisk sådan, hvilket også kunne gjøre det rimelig å forvente mer dybde og substans i sin utredning.

Rapporten, stortingsmeldingen, NOU’en; Perspektivmeldingen er som sagt 182 sider, men i stedet proppfull av hva som i det store og hele er økonomisk snusfornuftige -vinklinger- og banaliteter i mangel på noe annet vettugt.

Eksempelvis formuleringer i samme dur og intellektuelle dybde som: «Høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet har betydning for en jevn inntektsfordeling»…

Alt av løsninger og tiltak på lasset av fundamentale «utfordringene» knyttet til den fremtidige norske økonomien er ikke uventet og forøvrig et spørsmål om (om)fordeling og «deltakelse», ikke stort annet.

Jo, forfatterne av Perspektivmeldingen har vært veldig flink med å vikle inn en helt overdøvende omtale av saker og ting konneks til «Klima»—også som et påskudd for at flere innvandrere må komme til Norge, og at økonomien formodentlig skal gjennom hva som egentlig er en mindre teknisk omstilling, men som selvsagt blåses opp, og ut av sine fornuftige proporsjoner. Hvorfor det, da? -Fordi det handler nemlig om å gjøre systemsimp-propagandaen så stor og allmenngyldig for å få «alle med» på «dugnaden», per se, og dessuten per mantra av «Arbeiderpartiet». «Alle skal med», og hvorfor det? Jo, fordi alle skal betale mer for mindre for å «redde klimaet», stadfester Perspektivmeldingen selv:

Kvinner betaler ikke skatt?

Begrepet «kvinne», «kvinner» er å finne hhv. 6 og 10 ganger i perspektivmeldingen. Mens «menn» 5 ganger.

Drøftelsene kvinner og kvinne derav er delt mellom to forskjellige kontekster. Den ene, kvinners yrkesdeltakelse som en slags mirakelkur for at «økonomien» er blitt som den er blitt (altså dårlig og ikke «bærekraftig»), og det andre, at «kvinner» i Norge føder for få barn til at dette likevel skal gå rundt..

Altså, Perspektivmeldingens veiinger vet ikke engang å kunne bestemme seg hva som egentlig er et problem (utfordring), og hva som går på bekostning av hva, og forventer på den måten at den «moderne» kvinnen bare skal gjøre mer av alt.

Og det er forsåvidt også «planen» der—at kvinner skal gjøre mer, og det er selvsagt ene mer ideologisk enn noen realistisk og rasjonell ambisjon det, at kvinner skal jobbe mer med syke gamle samt føde mer samtidig. Det kan bli heftig å pendle mellom eldrebølgen i sykesenger og ligge på fødestuen i mellomtiden.

Hverken eller ser ut til å være realiteten per nå, men dette er altså «Løsningen» for Norge, forut for å kanskje foreslå en alternativ strategi for samfunnet og kvinner/menn under ett.

Realiteten, og noe som Perspektivmeldingen ikke kommer inn på det grann per premiss, er at kvinner generelt, i vestlige samfunns-kontekster, for det aller meste gjennom sine liv bidrar til samfunnet netto mindre og minus enn hva de får av goder og pluss. Mens menn i arbeidsfør alder er de som er faktisk netto produktive når det gjelder skatt, det vil si, det er for det aller meste menn som er faktiske «skattebetalere», og som sådan finansierer kvinne-kollektivet i tillegg til sin egne, personlige kvinnepartnere. Denne ikke veldig likestilte ordningen er dog under massivt kollaps i vesten, og manifesterer seg som mangt, og noe jeg kommer tilbake til om litt.

Det må også i den forstand til slutt poengteres at effektiviseringen og automasjonen i «arbeidslivet», helse- og velferdssektoren inkludert, presumptivt fordrer mindre behov for konvensjonelle (helse)arbeidere per pasient enn per i dag, men at dette som premiss heller ikke vektes presist nok fordi slikt er vanskelig å konkret predikere, men at føding av barn ikke er noe vi sannsynligvis ønsker å overlate til roboter, men i stedet noe vestlige makter imidlertid har satt innvandrere til å gjøre. Genialt, ikke sant..

Markedsfundamental universial-meliorisme

Dagens finans-politiske økonomiforståelse baserer seg utelukkende på nok et falsum, nemlig at alle er like, eller skal være like. Denne tankegangen springer kort fortalt ut av diverse markedsfundamentalistiske masse-psykologiske mekanismer som videre klekker ut konseptet vi oppfatter og deltar i av forbrukerkultur, og forbrukersamfunnet vi priser oss inn og ut av på en daglig basis.

«Demokratiet» deler forsåvidt også en vesentlig del av denne forbruks-kulturelle mentaliteten, og noe som på sin side bidrar vesentlig til å utvide staten samt å redusere rettighetene til dens innbyggere. I den sammenheng, får vi mon tro snart puste-klimakvoter og enda et inngrep i vår frihet får å redde verden? Kveg har allerede fått det i Danmark, og da er ikke nok ikke dumme «nordmenn» langt etter i løypa, for vi skal jo være best.

All denne absurde idealismen forgår politisk presumptivt i den hensikt å «forbedre verden» for flere via hva som er mer abstraksjoner enn fysiske så vel som praktiske rimeligheter; «Demokratiet», masse-innvandringen så vel som det såkalte «frie markedet», men som i realiteten er like fritt som samfunnsutviklingen vi kan bevitne i dag der staten regulerer mer og mer av menneskelige aktiviteter. På samme måte som «demokratiet» i effekt styrer «velgerne» mer enn velgerne styrer politikken, så styrer også «økonomien» individer mer enn hva vi’et nødvendigvis selv velger å delta. Det kan i den kontekst også nevnes at såkalte forbrukerrettigheter skilr mer og mer inn i og overdøver andre rettigheter, og at dette er et resultat av hva disse to konsept-entitetene har til felles av hva jeg her kaller ‘universalistisk meliorisme’.

Et umiddelbart praktisk og mindre teoretisk problem med tanke på universalistisk meliorisme er hva Perspektivmeldingen også ser ut til å delvis støtte seg på, nemlig det feilslåtte premisset at mer av det samme av kvantitet vs. mer kvalitet, på en merkelig måte later å forestille som forutsetning for at mindre kvalitative forhold og faktorer skal bli bedre. Eksempelvis: «Mer penger til utdanning og helseforetak», men dette er noe som per Norges økonomiske siktemål skal ta unna for:

1) Mer syke folk, og 2) Flere folk inn i utdanning. Men da altså dårligere utdanning(Gauses regel og Gaussing), hvilket således fører til ingen høyere kvalitet på utdanningen og derav, flere dårligere tjenester over tid enn hva man nødvendigvis hadde med mindre og et bedre, evt. mer effektivt fokus.

Sosialistisk og sosioseksuell kollaps i vesten

Perspektivmeldingen nevner i kontekst av denne tematikken «enslige» som bor alene som en faktor. Denne faktoren er svært oversett, men meget vesentlig omfattende nærmest alt som har med den tradisjonelle økonomien som bla. «Den norske modellen» og den økonomiske-ortodoksien på mange tar helt for gitt.

Det er veldig viktig å forstå at forbruksøkonomien man har lagt opp til i dag fundamentalt sett er ganske så gynosentrisk, og sådan mer seksuelt motivert for menn enn hva den er forbruksstimulerende, mens kvinner tradisjonelt og konvensjonelt biologisk anser seg som komfort-mottakere og «preeners»; det være luksus-, trygghet- og statussøkende vesen, hvilket fortsetter å drive kvinners konsumkulturelle inklinasjoner mye mer enn noe kategorisk konsistent for majoriteten av menn. Kvinner står nå som gruppe for hele 80% av kjøpte konsumprodukter.

Relevant: Velger heller selvutslettelse enn å begrense kvinners datingmakt

Med institusjonalisert ideologisk «likestilling» og «Feminisme» er mye av dette dynamiske samspillet på mange måter reversert, og derfor er også flere av de finansielle forholds-funksjonene mellom menn og kvinner stagnert til det punktet at de ikke lenger fungerer som de skal, eller hva stor-staten antar det er. Derfor svikter og kollapser også mye av grunnlaget for denne økonomiske aktiviteten som forventes å genereres derav, mens løsningsforslaget fra myndighetene er at folk må gjøre mer av det de allerede gjør, noe som ikke bare ikke vil fungere, men gjøre det hele mye verre.

Relatert: Demografisk katastrofekollaps i øst og vest

Denne utviklingen har også med kvinners naturlige hyperseleksjon samt demografisk moral og kulturell etikk å gjøre, noe stupide politiker og imbisile offentlige utvalg ikke er i nærheten av å muligens forstå dybde og omfanget av, spesielt ikke de eldre (boomers). Kvinner kommer også med mange merkeligheter i form av leserinnlegg som forsøker å relatere til tematikken, men hvor de som oftest forbigår hele problemstillingen, og heller kaller disse greiene for «syting», noe det forsåvidt er.

Kvinner som kollektiv har vel aldri «løst» noe som helst samfunnsproblem, eller funnet opp stort, så hva vet de om å konfrontere slike endemiske problemer. Kvinners jobb er å kreve mer ditt mer datt, og det er også hva vi ser de gjøre, spesielt i politikken.

Symptomene på denne utviklingen, som innebærer en avvikling av som-den-er-økonmien, er i likhet med økonomisk nedgang mangeartet, men i nettopp dette spørsmålet om status og seleksjon kan menns kredittmuligheter og incitament også betraktes som mer en årsak til frafallet enn noe annet.

Menn flest kan for sin egen del bo i hva som like gjerne kan være en pappeske så lenge visse basisbehov er dekket, og den hedonistiske masse-konsumkulturelle mentaliteten og vareproduksjonens effektivitet samt hva som passerer som syssel og underholding servert elektronisk i dag, passiviserer flere og flere menn som enklere gir opp å være økonomisk ambisiøse for å konkurrere i hva som fremstår som en mer meningsløs, og dessuten ekstremt marginal nisje, enten dette gjelder innpass i «arbeidsmarkedet», som fortjener sin egen artikkel, eller det seksuelle markedet. I moderne passiviserende samfunn som Sør-Korea har dette gått så langt at staten nå betaler «enslige» for å gå ut i helgene.

Relatert: Konsekvensene av den «statsøkonomiske- og gynosentriske sosialismen» i «vesten»

Alt dette tilsier at menn vi komme til å jobbe mindre, og det er også hva statistikken i dag uten tvil viser. Årsaken til der er altså nokså sammensatt, men poenget er at systemet gjør ingenting for å forandre retning, så ingen vesentlig bedring vil sådan være i nærheten av realistisk. Alt systemet ender opp med er å fremmedgjøre flere menn mens de, og mange kvinner, maser på at «menn må gjøre mer» av ditt og datt, enten det er å betale skatt eller betale for «dinner dates» i «simp-økonomien». Dette fenomenet er spesielt mer fremredende i større land enn nåværende Norge, men det vil, og har nok allerede rammet mindre deler av de relevante demografiske segmentet.

Dette som en finansiell faktor og insentiv er selvsagt direkte relatert til hva som nå blir flere og flere barnløse og såkalt «enslige» i Norge, og det såldes har ingenting å si at vi forventes å leve i snitt syv år lenger når færre menn gidder å jobbe for hva som egentlig er ingenting annet enn å på mange måter de-investere fra et døende «samfunn» med dem i.

Relatert: «Incels kan ikke styre politikken»—men det kan heller ikke kvinner

«Ulikhet!»

Det ser altså ut til at det ideologiske jaget etter «mindre ulikhet» også har spilt fallitt med tanke på de viktigste sosioøkonomiske funksjonene som forutsatte en økende befolkning, foruten massiv import av innvandring.

Vi snakker altså om en fundamental politisk feil-prioritering og naiv sosioøkomisk misforståelse av menneskelig natur på bakgrunn av såkalt samfunnsfunksjonelle mekanismer som skulle tilsi «vekst» generelt foruten å melke befolkingen mer for mindre og delegere, omfordele og forvalte frem et idealsamfunn, som nå med tanke på dens levedyktighet snarere ser ut til være på god vei mot relativ kollaps.

Perspektivmeldingen bekrefter også dette, f.eks. via at «ulikheten» mellom menn som gruppe, med tanke på inntekt, har økt, mens det samme forholdet hos kvinner har falt, altså at kvinner har blitt mer likestilt, mens menn har blitt mindre likestilt. Formodningene om at datagrunnlaget muligens kan gi et skjevt bilde av situasjonen kan imidlertid ignoreres, da det i denne konteksten uansett dreier seg om de yngre i etableringsfasen. Så data om kvinner fra 1930-tallet er selvsagt irrelevant i dag uansett. Kanskje like irrelevant som selve Perspektivmeldingen i seg selv med tanke på fremtiden.

Hummingway