Om å realisere «mangfoldssamfunnet» gjennom ensartet språkomlegging

Den britiske sosiologen Frank Furedi er en av de bedre observatørene av den kulturelle og sosiale omformingen som foregår i den vestlige del av verden. Og han trenger ikke alltid dagsaktuelle hendelser for å illustrere hvordan den politiske korrektheten vinner fram og åpenbarer sine totalitære trekk. I et skriftstykke nylig forteller han ei 14 år gammel historie om da han skulle på besøk til sin sykehusinnlagte mor.

På sykehuset presenterte han seg som Frank Furedi, sønn til den slagrammede Clara. Den kvinnelige sykepleieren så på ham —Du mener at du er hennes omsorgsgiver («carer»)? —Nei. Jeg er hennes sønn! Men sykepleieren ville ikke gi seg og svarte: —Nei, du er hennes omsorgsgiver.

Senere forklarte en kontoransatt ved sykehuset at de ikke brukte tradisjonelle ord som mor når pasienter fikk besøk av nærstående familie, men heller ordet «carer», fordi ord som mor diskriminerer dem som ikke har noen mor. «Omsorgsgiver», på norsk, er et mer inkluderende ord som også omfatter personer som ikke er i nærstående familie med pasientene på sykehuset, fikk han opplyst.

I artikkelen tar Furedi for seg den språklige rensingen som myndigheter og institusjoner i den vestlige verden driver med og som nylig fikk oppmerksomhet i forbindelse med ordvasken av bøkene til den britiske forfatteren Roald Dahl. Bøkene hans skal renskes for nedsettende ord og uttrykk og erstattes av mer nøytrale ord og uttrykk som frambringer andre og mer politisk korrekte tanker enn Dahls ”diskriminerende” skildringer av folk.

For Furedi var opplevelsen på sykehuset med på å få ham til å forstå hvordan nyoppfunne og politisk korrekte ord kan bli brukt for å forandre folks selvoppfatning og presse dem til å godta nye verdier i samfunnet. Folk kan se på seg selv som et familiemedlem, en sønn, datter, mor eller far, men ifølge sykehusets administrative formularer og ordbruk, er man en omsorgsgiver. Dette er en ganske ubehagelig påminnelse om at andre mennesker med et språklig diktat og med en offentlig etat i ryggen skal bestemme hvem man er, mener Furedi.

I Australia har landets helsedepartement bestemt at alle som gir hjelp til syke og skrøpelige personer, skal kalles «carer», uansett om man er i familie med den som mottar hjelp eller ikke. Ordet «carer» kan være i inkluderende, men hvis forholdet mellom mor og sønn, for eksempel, blir gjort til en byråkratisk typologisering, har man mistet noe av dagligspråket og den daglige virkeligheten som er viktig for folk flest, mener Furedi.

Det nye «vi»

Det som en gang var normal språkutvikling i takt med samfunnsendringene, er i dagens vestlige samfunn mer eller mindre blitt en systematisk og styrt språkomlegging i regi av de politiske og kulturelle elitene. Målet med denne ord-dikterende språkpolitikken er å fjerne det som av den rådende politiske korrekt ideologien blir definert som diskriminering og forskjellsbehandling, og som står i veien for det multikulturelle likhetssamfunnet, et mål som i Norge er kalt «Det nye vi» av statsminister Jonas Gahr Støre.

Som ledd i gjennomføringen av denne språkpolitikken er det innført anti-diskrimineringsparagrafer i straffeloven i flere vestlige land, slik at rettssystemet kan tas i bruk for å renske bort uønskede ord i det offentlige rom. I tillegg utarbeider myndigheter og institusjoner språkveiledere, der man forbyr bruk av ord man mener er diskriminerende og innfører nye og mer nøytrale ord for å avløse ord som ikke kan godtas, ifølge den rådende ideologien.

Det er særlig land i den anglosaksiske språkverdenen som utmerker seg med å gi ut slike språkmanualer, og det skjer i et slikt omfang at språkomleggingen nærmest er blitt en selvgående prosess. Ifølge Furedi utgir kulturelle institusjoner, utdanningssystemer og den offentlige tjenestesktoren en ustoppelig strøm av lister over tillatte og ikke tillatte ord og uttrykk i skrifter som kalles Inkluderende Språkrettledning (Inclusive Language Guide). Organisasjonen for lokaladministrasjon i Storbritannia, (LGA), har for eksempel laget en slik språkveileder som forbyr ord som mamma, pappa, hjemløs, damer, herrer, og uttrykk som «fattigslige nabolag», andre generasjon (av innvandrere) og «økonomiske migranter». Som erstatning for ordet mamma, foreslår LGA «fødende forelder». LGA har foreløpig ikke foreslått erstatning for ordet pappa, men bare vent, mener Furedi, det kommer nok, for snart vil organisasjonen foreslå «ikke fødende forelder» som det nye ordet for pappa.

Språkrens i USA

I USA er det særlig universitetene som går i bresjen for å renske språket for diskriminerende ord og uttrykk. Den inkluderende språkveilederen for Universitetet i Washington advarer mot bruk av ord som «healthy» og «normal» fordi det diskriminerer folk som ikke oppfyller gjeldende definisjon av sunn og normal. Og språkkonstruktørene ved Washington-universitet er muligens et hestehode foran andre når de skal begrunne hvorfor de ønsker å fjerne ord fra språket som før har vært vanlige og uomstridte. Ordet «housekeeping», for eksempel, foreslås avskaffet fordi dette ordet brukt i sammenheng med kontorarbeid, kan oppfattes som kjønnsdiskriminerende.

Brandeis-universitetet trodde de hadde skutt gullfuglen da de fant en historisk begrunnelse for å forby ordet picnic. Språk-konstruktørene ved universitetet mente at ordet «picnic» tidligere ble forbundet med lynsjing av svarte i USA, fordi hvite tilskuere i sin tid angivelig skulle ha hatt med seg mat de spiste under lynsjinger og som derfor ble kalt picnic.

Den amerikanske legeforeningen har gitt ut en 54 siders rettledning for inkluderende språk der de blant annet foreslår å erstatte ordet kjønn (han-hun- og andre kjønn….) med fødselsregistrert kjønn. Men Legeforeningen tråkker ikke bare i allerede opptråkkede språkspor. Rettledningen mener at folk som er vanskeligstilte eller behovstrengende, ikke bør kalles disadvantaged, men i stedet kalles historisk og med hensikt ekskluderte (historic and intentionally excluded).

«Problem»/«Utfordring»

Det er neppe i noe annet land enn USA som, med en langt framskreden woke-kultur, kan vise til en slik verbal kreativitet og gjennomføringsvilje for å gjøre det nasjonale vokabularet diskrimineringsfritt og nøytralt i forhold til samfunnets ulike grupper og individer. I Norge ligger man, sammenlignet med angelsaksiske land, ganske langt bak i denne språklige renselsprosessen. Også her i landet skjer det språklige endringer i politisk korrekt retning, både som resultat av rettsavgjørelser og ved hjelp av prosesser som ikke er styrt av offentlige administrasjon, men som vinner fram fordi ledende grupper i samfunnet går inn for å avskaffe uønskede ord og erstatte dem med andre.

Et klart eksempel på dette er ordet «utfordring», som langt på vei har avløst ordet problem på norsk. Jeg foretok i 2017 en gjennomgang av ordene problem og utfordring i databasen Retriever knyttet til artikler i årene 2006 og 2016, der Høyre-leder Erna Solberg og Ap-politiker og nåværende statsminister, Jonas Gahr Støre, var med i teksten.

I 2006 var ordet «problem»/»problemer» brukt 356 ganger og utfordring/utfordringer 165 ganger i forbindelse med Erna Solberg. For Gahr Støre var de tilsvarende tallene 464 og 228. Altså ble ordet problem/ problemer benyttet omtrent dobbelt så mange ganger som utfordring/utfordringer. I 2016 var dette forholdet blitt kraftig forskjøvet slik at Solberg ga 1.373 treff for ordet problem/problemer og 1.196 for utfordring/utfordringer. For Gahr Støre var de tilsvarende treffene på henholdsvis 612 og 560. De to ord-parene ble nå brukt omtrent like mye.

Ser man på perioden 01.01. 2022 til 17.03 2023, har forholdet forskjøvet seg enda litt mer til gunst for ordparet utfordring/utfordringer. Problem/problemer blir i denne perioden brukt 1.961 i tilknytning til Solberg, mens utfordring/utfordringer var ble brukt 1.799 ganger. De tilsvarende tallene for Jonas Gahr Støre er henholdsvis 4.271 og 4.130.

Tallene viser at ordet problem langt fra er forsvunnet fra det norske politikerspråket, men det er sannsynlig at forholdet ville ha forskjøvet seg enda mer i retning av utfordring/utfordringer, om forekomstene av ordene refererte direkte til uttalelser fra de to politikerne og ikke også til tekster der to politikerne er omtalt av andre og ikke uttaler seg selv. I den offentlige debatten ellers virker det som om ordet problem er på kraftig retur, og at folk kvier seg for å bruke ordet og heller tyr til utfordring.

«Utfordringer» skjuler systemisk elendighet

Grunnen til at problem/problemer er blitt begrenset i den offentlige debatten, er at ordet oppfattes som diskriminerende, i hvert fall i tilknytning til personer. Det å forbinde en person med problemer, er stigmatiserende, ifølge den politisk korrekte tankegangen. Et problem defineres som en uløst oppgave, som et vanskelig spørsmål eller en vanskelig sak. Ordet signaliserer passivitet og avmakt, og det er ofte vanskelig å gjøre noe med et problem. Ordet utfordring, derimot, signaliserer en oppgave som aktiverer til løsninger. Da er det greit å forstå hvorfor politikerne vegrer seg for å bruke ordet problem. Og det gjelder ikke bare politikerne, ordet utfordring har i stor grad erstattet ordet problem og vunnet fram i mediene, i forvaltningen og i de sivile organisasjonene, ja i hele samfunnet.

Den svenske økonomen Tino Sanandaj tar et oppgjør med ordet «utfordring» i boka si: «Massutmaning. Ekonomisk politikk mot utanförskap & antisosialt beteende». Han mener at ordet brukes til å forskjønne problemer som utenforskap, segregasjon, ulikhet, bostedsmangel, fattigdom, arbeidsløshet, bilbranner, æresvold, barne-ekteskap, gjengdrap osv., altså elendighet knyttet til den enorme tilstrømmingen av asylsøkere som de etablerte partiene har lagt til rette for, en elendighet som de samtidig ikke vil vedkjenne seg. «Sannheten er at det som Sverige står overfor, ikke er utfordringer. Sverige står overfor problemer», skriver Sanandaj i boka.

Politikerne har med andre ord introdusert ordet utfordring for å tilsløre importerte problemer i det svenske samfunnet. Og det er også et viktig ankepunkt mot den språklige omleggingen som preger vestlige land som Sverige og Norge. Dette er land som neppe kan rubriseres som avantgarden i denne utviklingen, men der særlig Sverige har fått kjenne følgene av en asylpolitikk som er gått helt av skaftet. Ved å gi problemene nye navn, tilslører man problemenes årsaker og politikernes ansvar for å ha skapt problemene.

Han, hen, hun

Et annet sentralt nyord er det som på engelsk heter vulnerable og som på norsk er sårbar, et ord som det er gått inflasjon i og som er blitt en samlebetegnelse for allslags menneskelig tilkortkomming og problemer her i landet. For fem-seks år siden var ordet sårbar i ferd med å etablere seg som erstatning for ordet fattig i Storbritannia, ifølge en artikkel som Frank Furedi skrev den gangen. Og hvis man skal legge konjunkturutviklingene for politisk korrekte nyord til grunn, har nok sårbar tatt over for det diskriminerende ordet «fattig» i dagens Storbritannia, slik ordet også har tatt helt over i Norge som betegnelse på alskens utenforskap og problemer. Man har altså erstattet ordet fattig med et ord som ikke sier noen som helst om fattigdom, slik Furedi ser det. Og det gjør at man forskjønner eller skjuler et alvorlig samfunnsproblem ved avskaffe et tradisjonelt ord og erstatte det med en politisk korrekt betegnelse.

En annen språklig, politisk korrekte nyskaping, er det kjønnsnøytrale ordet hen til erstatning for han/hun. Hen er nå godtatt av Språkrådet i Norge på like linje med han/hun. Hen kommer fra svensk via finsk og skal i utgangspunktet ha vært brukt som en betegnelse på personer som verken føler seg som mann eller kvinne. Og selv om ordene han og hun fremdeles ser ut til å være greit å bruke i Norge, så ligger det på en måte i kortene at han/hun bør gå ut av språket. Og grunnen til det er at med de to kjønnede ordene, han og hun i bruk, vil man ikke oppnå full verbal kjønnsnøytralitet for hen, som omfatter begge, og alle andre, kjønn. Kjønnsnøytralitet forutsetter altså at han og hun forsvinner fra språket. Bruk av han/hun vil være stigmatiserende for den som vil være kjønnsnøytral og som vil bli kalt hen. Men man kan også si at bruk av hen vil være stigmatiserende for vanlige folk, som ønsker å bli omtalt som han eller hun. Et krav om kun å bruke hen, altså om full kjønnsnøytralitet for dette pronomenet, impliserer at man ved hjelp av språket skjuler at det finnes to kjønn, altså å se bort fra noe som er grunnleggende for virkelighets- og selvoppfattningen til det store flertallet i samfunnet.

Brast i gråt av «Neger-ku»

Mens man foreløpig kan bruke ordene han/hun uten å bli utsatt for sanksjoner i det norske samfunnet, er det ordbruk i dagens Norge som medfører straffeansvar. Å bruke ordet neger gjør at man kan bli tiltalt og havne i retten og pådra seg bøter eller havne i kasjotten for brudd på Straffelovens §185. For kort tid siden ble en mann pågrepet på Stortorget i Tromsø av politiet fordi han i fylla hadde kommet med rasistiske tilrop. Politiet ville ikke si til mediene hvilket ord mannen hadde brukt. At politiet kvidde seg for å nevne ordet, er en god indikasjon på at ordet var neger. Og da er det kanskje ikke så merkelig at politiet ikke ville nevne ordet. Politiet hadde jo like før med sin pågripelse på Stortorget demonstrert hva man risikerer i dagens Norge når man kommer med en slik uttalelse.

Og i Norge er folk blitt dømt for å bruke ordet neger. Det skjedde for eksempel i Skien tingrett i mai 2017 da en person ble dømt for å ha kalt en svart person for neger. I Sverige har man fjernet ordet fra bøkene om Pippi Langstrømpe, og det samme har man i Norge gjort med bokverk av Thorbjørn Egner. Et mer bisart utslag av uviljen mot å bruke ordet, var den sterke kritikken Tvedestrands ordfører, Jan Dukene, høstet etter at han i et intervju for noen år siden sa at han trengte briller som passet til hans egen «negernese».

Den tidligere handballspilleren Kjersti Grini fikk medienes signalflagg til å gå til topps da det i fjor vinter ble klart at hun i fjernsynsserien Farmen hadde brukt ordet neger-ku om ei ku som var svart i fjeset. Det gjorde at hennes med-deltaker i Farmen, mediekjendisen og «influenseren», Øyunn Krogh, ble så sinnsbeveget og opprørt at hun falt i gråt. Hun gråt altså over den verbale krenkelsen av svarthudede mennesker som hun mente skjedde via omtale av ei svartfjeset ku. Ordet neger er for øvrig av den politiske korrektheten blitt ‘omdøpt’ og erstattet av det progressive og ‘nøytrale’ uttrykket «melaninrik person», et uttrykk oppfunnet av tidens politisk korrekte språkingeniører. Det høres ut som den er tatt ut av ei medisinsk håndbok og er vel her i landet uovertruffet i sin språkmoralske dårskap.

For mange, kanskje de aller fleste, er ordet neger en nøytral betegnelse på en person med mørk hud med opprinnelse i Afrika sør for Sahara. Ordet har latinske røtter, fra spansk, og betyr kort og godt svart, som i elvenavnet Rio Negro i Brasil. At ordet bærer i seg bibetydninger (konnotasjoner) med henvisning til slaveriet i Amerika og den europeiske kolonitiden i Afrika, er ikke noe man kan se bort fra, men neppe noe som har med ordets ”svarte” og afrikanske essens å gjøre. Det finnes også mørkhudede mennesker utenfor Afrika, som i Sør-India for eksempel, men det er knapt noen som kaller dem negre.

Gir kvinner bryst?

Ifølge Furedi har trans-kjønnbevegelsen i Vesten de siste årene brakt språkomformingen opp til nye høyder. De har innsett at språket er et viktig medium for å forandre verden og folks vikelighetsoppfatning gjennom å kjønnsnøytralisere kulturen. Og denne bevegelsen får bredt gjennomslag, blant annet i en språkveileder fra det britiske forsvarsdepartementet der det heter at ” ikke alle kvinner er biologiske kvinner”. Departementet pålegger derfor folk å være varsom med å kalle noe kvinnelig fordi det kan krenke folk med en ikke-konform kjønnsidentitet og de som er medlemmer av det transkjønnede samfunnet. For å oppheve forskjellen mellom mann og kvinne og innføre språklig kjønnsnøytralitet, har departementet innført begrepet menstruerende person som erstatning for kvinne og fødende forelder i stedet for mor. Å die eller å gi bryst til spebarn et blitt omskrevet til «chestfeeding», altså å gi brystkasse til spebarn. En gravid kvinne blir kalt et gravid menneske.

Det ledende medisinske tidsskriftet The Lancet har bestemt at kvinne skal kalles «kropp med vagina». Under dekke av å framme inkludering, er dette, ifølge Furedi, et forsøk på å få folk til å glemme forskjeller som er viktige for et flertall og som betyr noe for folks selvoppfatning.

Og i Norge kommer vi etter, men kanskje ikke så helhjertet som i Storbritannia. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har nylig laget ei liste over begreper som er knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika. Lista er basert på begrepslister fra organisasjonene Fri, Skeiv ungdom og Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, men det ser ut til at Bufdir har et langt stykke å gå før de er på høyde med offentlige etater i Storbritannia.

Retusjering av historie

Motstanden mot og fjerningen av ord fra vokabularene i den vestlige verden må først og fremst forstås i samband med den politisk korrekte krenkelseskulturen som er utviklet av de urbane, ”hvite” middelklassene i Vesten. Dette er mennesker som representerer en ny, hegemonisk mennesketype som, med en mer eller mindre skakk-kjørt oppfatning av den vestlige humanismen, har utviklet ubevisste, destruktive trekk i forsøket på å skape multikulturelt mangfold og å redde menneskeheten fra diskriminering, urettferdighet og overgrep av alle slag.

Straffelovens §185 ble innført for å skjerme såkalt sårbare grupper for diskriminerende «hatprat», ifølge den politisk korrekte terminologien, og paragrafen kan ses som et viktig ledd i den språklige omleggingen i Norge. Lignende lovbestemmelser er innført i andre vestlige land for å sette makt bak kravet om å fjerne språklig og annen diskriminering og fremme likestilling i samfunnet. Men som så mange andre politisk korrekte tiltak har også denne lovparagrafen uheldige virkninger. Og en virkning av §185, sammen med den pågående, språklige omformingen, er at myndighetene innfører sensur ved å forby tradisjonelle ord og uttrykk.

Meningen med den politisk korrekte språkomformingen er å frigjøre diskriminerte individer gjennom renvasking av språket, men også ved å skrive om og fjerne uønskede innslag i de vestlige lands historie (kollektive minne), uten at dette emnet skal tas opp i sin bredde ved denne anledningen.

I USA har det i flere år vært ført en kamp ved universitetene for å retusjere historien, dvs. fjerne det i historien som med dagens målestokk ses på som menneskerettstridig og inhumant. Det å fjerne gruppestigmatisering gjennom å renvaske språket og historien, er i ferd med å bli etablert politikk i vestlige land. Dette har en rekke utilsiktede følger som ikke skal drøftes i denne sammenhengen annet enn i stikkords form. Renvaskingen av språket og historien gjør at begreps- og språknyanser forsvinner, språket blir fattigere og historien forfalskes ved at viktige momenter fjernes i historiske bokverk og i skoleundervisningen. Meningsuniverset og den offentlige diskusjonen innsnevres, og demokratiet undergraves som konsekvens av denne innsnevringen fordi den hindrer at viktige spørsmål settes under debatt.

Revolusjonsfremmende sensur

Anti-diskriminerende språkomlegging og kjønnslig språknøytralisering er ikke noe nytt i Norge. Ord som lærerinne, sangerinne, sykesøster og formann er så å si forsvunnet fra det norske språket i likestillingens tegn. Betegnelser som vanfør og åndssvak har også måttet vike for betegnelser som psykisk og fysisk utviklingshemmet. Dette er betegnelser som anses som mer nøytrale og som derfor skal åpne opp for et større potensial for utvikling og bedring enn de gamle betegnelsene. Faren med slike språkendringer er at man lar dette potensialet skygge for basale kjensgjerninger og risikerer å havne i situasjoner der viktige realiteter skjules, noe som kan skape urealistiske forestillinger om hva som er mulig å gjøre og som derfor også kan forhindre at problemer løses.

Den språklige omformingen som man i dag ser i vestlige land, er av en helt annen størrelse og mye mer omfattende enn tidligere. Det som en gang var en form for språklig tilsyn, eller språkrøkt, hos myndighetene, har gradvis fått et preg av tvang og sensur, mener Furedi. Mens tidligere språktvang og sensur tok sikte på å bevare status quo, innebærer dagens politisk korrekte språkomlegging en politisk og kulturell omforming, en form for kulturrevolusjonær samfunnsendring. For å illustrere dette poenget kan man gå tilbake 60-70 år i tiden til debatten om seksualskildringene i bøkene til Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, som i sin tid ble forbudt på grunn av språket. Bøkene ble sett på som et anslag mot vanlig ærbarhet og moral, og det var særlig kristelige miljøer og det moralske etablissementet som reagerte på bøkene.

Den politisk korrekte ordsensuren i dag har et helt annet formål, nemlig å fjerne ord og uttrykk som hindrer politisk endring. I stedet for status quo skal språkomformingen bidra til å endre folks holdninger og meninger i tillegg til en likhetspolitikk som i betydelig grad drives fram av minoritetsgrupper med støtte fra de politisk korrekte og styrende samfunnselitene. Disse minoritetsgruppene ønsker å utradere forskjeller de mener er avleiret i språket og vil likestilles med flertallet på alle områder. Gjennom en form for språklig katarsis skal språket og samfunnet renses og alle diskriminerende gruppeforskjeller nøytraliseres. En likhet mellom alt og alle skal opprettes, og det nye multikulturelle mennesket skal oppstå, et menneske som ligner mistenkelig på det som beskrives i eskatologiske beretninger om det nye mennesket som står fram når en guddommelig orden er innstiftet på Jorda.

Men en likhet som tvinges gjennom på vegne av en minoritet, i en samfunnsvirkelighet der det er reelle og ufravikelige ulikheter, impliserer ikke multikultur, men monokultur. Det samme kan man si om en likhet som drives gjennom av en majoritet, som et kulturelt diktat. Og man kan si at et kulturelt diktat innebærer i siste omgang en monokultur uansett hvem som setter fram kravet og som effektuerer diktatet. Men et minoritetsdiktat er farligere enn et majoritetsdiktat. Et samfunn der minoritetenes interesser settes først, foreskriver sin egen undergang. Eller som den svenske etnologen Karl-Olov Arnstberg skriver i boka PK-samhället: Et velferdssamfunn der store gruppers interesser neglisjeres, og der subgrupper i stor grad definerer den offentlige diskursen og politikken, er et destruktivt samfunn som uvegerlig beveger seg mot oppløsning.

Sammen med nøytraliseringen og avstigmatiseringen av dagligspråkene i den vestlige verden mobiliserer den politiske korrektheten svært ladede ord og begreper for å kneble og stemple det vesle som finnes av politisk opposisjon i land som Norge og Sverige. Motforestillinger til asylpolitikken, for eksempel, avfeies kontant med betegnelser som fremmedfrykt, islamofobi, hatefullhet, rasisme, nazisme og inhumanitet. Dette er stigmatiserende begreper som gjør at den offentlige debatten ikke kommer ut av sitt moralistiske og politisk korrekte bur, noe som også er meningen. Motstanderne av den politiske korrektheten blir satt sjakk matt av aktuelle subgruppers uangripelige moralske status som de er tildelt av det politiske korrekte flertallet, en status som de har ervervet seg gjennom de overgrepene som de mener storsamfunnet har utsatt dem for. Slike grupper er blitt tildelt en så stor moralsk tyngde at spørsmål som stilles ved deres praksis og selvforståelse, er fjernet fra det offentlige ordskiftet. Kritiske spørsmål til ”sårbare” grupper og personer forekommer derfor ikke i hovedstrømsmediene, noe som på en glimrende måte blir illustrert i NRKs Debatten, der representantene for de ”undertrykte” aldri blir stilt et kritisk spørsmål.

Løgn satt i system

Den politisk korrekte omformingen av samfunnet er ikke bare et opprør mot samfunnet, men også et opprør mot naturen fordi dette opprørets talsmenn og deres allierte i styre og stell går imot det som kalles naturlige forskjeller, som for eksempel forskjellen mellom mann og kvinne eller mellom ulike kulturer. Biologiske menn som føler seg som kvinner, ønsker også å bli akseptert som kvinner, og ved hjelp av kirurgi og hormonbehandling kan de også framstå som kvinner. Det samme gjelder biologiske kvinner som føler seg som menn. Naturen skal med andre ord overvinnes, og denne utviklingen kan ses i forlengelsen av menneskets gamle og store prosjekt, å få makt over naturen ved å bearbeide den, kjenne dens lover og tvinge den i kne.

Transseksualitetens prosjekt, for eksempel, er ikke bare en bearbeiding og omforming av den ytre natur, den materielle virkeligheten. Men det er forsøk på å omskape sin egen natur, gjøre den til et menneskeskapt, biologisk, historisk produkt, frigjort fra naturens tvang. Det er altså ikke i utgangspunktet naturen, men mennesket selv som skal bestemme sin identitet ved å tro seg hevet over naturen. Individet skal stå helt fritt til å velge sin skjebne, sin identitet, i en verden der bortimot alt er mulig. Det er noe, for øvrig, som er helt i tråd med de urbane, vestlige middelklassers higen etter å realisere seg selv. Et samfunn som gjennom rensing av språk og som ideologisk indoktrinerer sine innbyggere til å leve i en slik virkelighet, er et samfunn der løgnen får gode betingelser ved å bli satt i system. Det kan også minne mistenkelig om samfunn man ikke vil sammenlignes med.