NRK med VM-rekord i moralisme
Nå når VM i fotball går mot finalen, går tankene tilbake til NRK-programmet Helgemorgen forrige lørdag. Leder av programmet, Arne Egil Tønset, må tilkjennes hovedæren for at NRK denne lørdagen sannsynligvis satte ny egen-rekord i politisk korrekt moralisme da han under tvil kom fram til at han og programmets lyttere kunne se VM-kampene i fotball uten samvittighetskvaler.
Det som fikk Tønset ut av sine moralske anfektelser, var NRKs idrettskommentator, Jan Petter Saltvedts tur. Etter at NRK-medarbeider, Christer Johnsgård, hadde fortalt om sine moralske plager ved å følge VM-sendingene, ryddet Saltvedt bort de truende hindringene på den politisk korrekte moralveien ved å erklære at både Tønset og Johnsgård kunne se VM-kamper uten dårlig samvittighet og slippe å se på kampene i smug i stedet for i åpenhet..
Tidligere fotballspiller, Christer Johnsgård, hadde opprinnelig tenkt å boikotte VM-sendingene på grunn av det fæle regimet i Qatar og i solidaritet med dem som rammes av landets kjønns- og arbeidslivspolitikk. Men presset fra hans 7-årige sønn, for hvem fotball betyr så mye, gjorde at Johnsgård måtte krype til korset og se på kampene sammen med sønnen sin. Det er fotball det dreier seg om for sønnen og kameratene hans. Fotball er det han og kameratene snakker om, og en seerboikott av VM kunne det ikke bli noe av, selv så mye som Johnsgård for sin egen del ønsket det.
Men tv-sendingene ga ham jo en anledning til å ta opp de trasige, menneskerettslige forholdene i Qatar. Ja, VM-sendingene ble en enestående mulighet for Johnsgård til å lære noe bort, lære sønnen om hvorfor det iranske landslagt ikke sang med da Irans nasjonalsang ble spilt, og hva slags menneskerettigheter som ikke finnes i Qatar. Noe av dette gikk inn, men å boikotte VM på grunn av menneskerettslige mangler i Qatar, blir for abstrakt for en 7-åring, påpekte Johnsgård. Likevel er grunnleggende menneskerettigheter godt innarbeidet hos sønnen i barnehagen der ungene lærer at en gutt kan være kjæreste med en gutt og ei jente med ei jente. Da Johnsgård sa til sønnen sa at dette ikke gjelder i Qatar, var svaret hans: «Så sykt! Men skal vi ikke se kampen!»
For den alltid så politisk korrekte programleder Tønset virket det som om opplegget til Johnsgård ikke var nok. Han spurte derfor om Johnsgård helst hadde sett at sønnen skulle ha forstått alt ved de menneskerettslige manglene i Qatar. Det hadde nok Johnsgård ønsket, men det ville være for mye å forlange av en 7-åring. Stilt overfor denne pedagogiske begrensningen hadde Johnsgård funnet trøst i uttalelser fra en tidligere landslagsspiller i fotball, Tom Høgli, som hadde sagt at man ikke trenger å være mot menneskerettighetene selv om man ser på VM-kampene.
Og som ikke trøstens ord fra Høgli skulle være nok, hadde programleder Tønset, som sagt, hanket inn NRKs idrettskommentator, Jan Petter Saltvedt. Han sa at Johnsgård er et idealpublikum som prøver å få alle til å forstå menneskeretts-problematikken, samtidig som han beholder begeistringen over fotball, verdens største idrett. Saltvedt har selv en sønn på 6 år og har begynt å skjønne hvor aldersgrensen går for å starte med å plante menneskerettighetene i barn. Han ville derfor vente til Europa-mesterskapet i fotball i 2024 med å sette i gang denne prosessen. Det som gjelder nå, er å få vist verden at alle kan samles om og skape en fest som ikke noe annet arrangement enn fotball kan få i stand, selv om mørke krefter truer i en bakgrunnen som et annet ‘Ringens-herre-landskap’.
Men alle trøstens ord fra Høgli og Saltvedt hørtes ikke ut til å døyve kvalene til programleder Tønset: «Vi vet at flere ser på VM i smug og ikke vil snakke høyt om det. Bør vi ha så dårlig samvittighet for det». Og Saltvedt svarte den samvittighetsplagede Tønset med følgende ord: «Selv du. Arne Egil; kan se på og snakke om VM (…) Mesterskapet ble til for en pris, men jeg synes ikke at vi skal ha dårlig samvittighet for det».
Johnsgård ga uttrykk for at Høgli og Saltvedt hadde fjernet den skammen han følte i starten av Verdensmesterskapet. Han sa at de som ser på dette VM, vil forbinde det med noe negativt, og at folk vil ha dette i mente som et bakteppe i framtida, slik at man kan unngå slike arrangements-tabber i framtiden.
Enorme mangler angående kritisk samfunnsfunksjon
Helgemorgen-redaksjonen i Tromsø er kanskje ikke det verste NRK sender, men det befinner seg til tider betenkelig nært, om ikke inne i, et journalistiske katastrofeområder. Hele statskringkastingen er preget av en politisk korrekthet og partiskhet som kan gjøre institusjonens programmer til en lidelse å høre og se på, i hvert fall for den politisk ukorrekte delen av det norske folk, som jo er svært liten og som man derfor ikke bryr seg om å ta hensyn til.
Men dermed taper NRK sin kritiske funksjon, institusjonens vedtekter skulle indikere. I stedet fungerer NRK-journalistene i mange tilfeller som form for sosialarbeidere der alt som minner om en kritisk holdning, er kastet på dynga til fordel for en dårlig samvittighet overfor folk som ikke er så «heldige» at de bor i Norge.
Som i andre nyhets- og diskusjonsprogrammer i NRK, er et utvalget av kilder i «Helgemorgen» snevert. Det er utenkelig å slippe til andre enn dem som sprer om seg med politisk korrekte floskler og svada. Til programmets kreditt kan man si at journalistene er drillet til ikke å stille ja-nei-spørsmål, men å innlede spørsmål med spørreordene; hvem, hva, hvordan og hvorfor. Det har de lært i den norske journalist-utdanningen, kanskje det eneste av kritisk verdi man kan lære i denne utdanningen. At de ufrivillig har tilegnet seg en journalistisk holdning som snarere burde kvalifisere til komedie-bransjen enn til journalistikk, er en annen sak.
NRK er en uunnværlig del i den indoktrinerende ‘opplæringen’ av barn, unge og voksne i statlig regi her i landet. Opplæringen begynner i barnehagen, fortsetter i barne- og ungdomskolen der den fremste målsettingen er at elevene skal bli gode og tolerante demokrater, men der resultatet heller er mennesker med intoleranse overfor meninger som avviker fra det politisk korrekte og som følgelig defineres som umoralske med rot i et forferdelig «menneskesyn».
Følgen av denne moraliseringen er at meningsrommet og toleransen for avvikende oppfatninger blir stadig smalere hos den store majoritet. Og flertallet, som mener de har løsningene for å gjøre samfunnet fornuftig og «demokratisk», har store innslag av ufornuft og sterk moralisme. Det er her vi finner de som kikker på VM i fotball i smug – med dårlig samvittighet og med en uttalt forakt for andre levemåter, og for de deler av menneskeheten som ikke forbinder noe som helst med et vestlig regnbueflagg, båret av en løpende aktivist på en av fotball-arenaene i Qatar.
