Norges viktigste ord

Det politiske maktapparatet i dagens «Vesten» hevder at både taushet og bestemte ord kan reduseres til såkalt «vold». Dette gjør det for å kontrollere språket, fordi språket kan bære ideer sterkere og mer rasjonelt forankret enn systemet selv, sterkere enn det svake og svindleraktige «demokratiet» som styrer folket langt mer enn folket styrer det. Vi har ikke noe effektivt folkestyre, men et meningstyrannisk diktatur med en svært datert demokratisk struktur.

Grunnet manglende faktisk funksjon som styresystem, produserer dagens demokrati for det aller meste kollektiv pseudo-psykososiologisk dissonans som avles systematisk frem for å forme massens språklige horisont, forestillingsevne og politiske meningsdannelse. Ønskede ord og begreper innføres systematisk mentalt med klassisk betinging som tilhørighetstegn, og dette systemspråkets effektive rolle blir å dempe, smøre og nøytralisere. Presisjon og brudd med konvensjon fremstilles og forstås generelt som et fiendtlig angrep, mens kritisk tvetydighet oppfattes som trygghet og «toleranse», en totalt overvurdert og dødlig dyd i dagens vestlige demokrati, som det er på høy tid å bytte ut med noe mer funksjonelt og folkestyrt.

Krigen for tvetydighet og steril språkbruk reduserer og reproduserer seg selv i form av stadig flere politiske abstraksjoner, skrømtede symbolkamper og ritualisert repetisjon, klipp-og-lim-ideologisk interaksjon. Partier og posisjoner figurerer som marionetter og overgestikulerer rundt detaljer uten substans, mens årsaksforhold forblir tabu, videreforvaltet som påståtte «verdier» verdt å bevare, selv når de ikke produserer noe av verdi for et fiktivt fellesskap.
Dagens demokrati avslører dermed sitt egentlige endepunkt, sin ambisjon og sitt effektive telos: å vokse som system, å forsterke middelmådige maktbaser og appell, og å nøytralisere alt som kan true det.

Relevant: Mangfoldfragmentasjonens fallitt: Vesten mellom sammenbrudd og syntetisk styring

Det som i demokratiet påstås å være politikk, livnærer seg på fabrikkerte og konsoliderte konflikter, nøysomt og allment fremstilt for å fremstå som motsetninger, mens alle avgjørende distinksjoner gradvis viskes ut og byttes bort mot behovet for generell appell og systemslavenes svekkede funksjonsforståelse. Demokratiets bæreevne hviler i dag utelukkende på illusjonen om strid og konstruerte ideologiske fronter. Det ropes høyest om konsepter de færreste forstår, mens det ties om kategoriene som definerer hva som må holdes utenfor, og enda mer om hvorfor.

De reelle spørsmålene er gjort usigelige, erstattet av teater som holder massen i kontinuerlig distraksjon og språklig sjakk matt.

Relatert: Om å realisere «mangfoldssamfunnet» gjennom ensartet språkomlegging

Selv de som utgir seg for å være utelukket «opposisjon» har for lengst underkastet seg og latt seg språklig kue, slik at deres angivelige systemkritiske formuleringer enten blir et lett bytte for fienden eller reduseres til abstrakt meningsløshet, ute av stand til å samle noen base. Sionistisk subsidiert, villedet counter-jihad-hyling om å blant annet «forby islam» som en proxy for mindre generell «innvandring», er et eksempel på hvordan man lemlester sitt politiske repertoar og reduserer relevansen til en mer obskur raritet. Men «SIAN» får sådan holde på, med millioner av midler til politi og meningsfattige «demonstrasjoner» fordi deres anti-islamiske spiel nettopp ikke er noen reell trussel mot systemet, men bare et idiotisk skuebrød opposisjonen kan stå og le av.

Situasjonen er den at opposisjonen generelt, er for svak, for dum til å kalle en spade en spade på en smart måte. I stedet kryper de inn i fosterstilling og jamrer over systemets overgrep samtidig som de aktivt anerkjenner det språklige tyranniet stadfestet av systemet de således skal overvinne.

Inkonsekvensen er intellektuell fallitt og avslører den samfunnsbrede språkforringelsens primitive meningsløshet. Presise ord og forutsigbare uttrykk er blitt et idiotisk fengsel. Demokratiet krever en såpass klar og «enkel» tale som straks kan klassifiseres, enten for å legitimeres eller for å mobiliseres mot. Forestillingen om at språket må «forenkles» for massene er en mindre del av en større kynisk løgn og systemets anti-intellektuelle selvsmøring.

Relevant: Samfunnets språkforringelse og depresjonen av fornuft

Språklig selvfølgelighet, brutale banaliteter og konvensjonell «klarhet» i det konsoliderte meningsdiktaturet sementerer forvirring og tomme rasjonaliseringer fremfor reflektiv forståelse. Det beskytter de allerede forenklede premissene som bare kompleksitet kan bryte opp. Derfor forblir omfattende, kontrære og inngående meninger definitivt upopulære, fordi simpelhet er systemets standard og ønskede «normal».

Den som insisterer på vox-pop-retorisk systempleie-diktat reduserer sitt budskap til uvesentlig underholdning og steril synsing, og blir uunngåelig relativt irrelevant til alt annet enn å bare bidra videre til systemets meningsfallitt. Et fornuftig klarsyn i komplekse kontekster krever eksplsitt påtale, presisjon og et verbalt repertoar som ligger hinsides hva meningsenfoldets rasjonaliseringer kan begripe i sin naïve, systemreaksjonære aktivisme.

Systemets språklige forskyvning og folkemassens eget språkpoliti og begrepstyranni er i full gang med å fjerne enhver kritisk mulighet til å omtale det åpenbare riktig, og ett av de mest sentrale begrepene som er forsøkt faset ut, men som Nordmenn bør ta tilbake, er nesten selvsagt «utlending». Det er både nøkternt, brutalt effektivt og betyr, meget sannferdig: en person fra et annet land. Ikke en prosess, eller papirdokument, eller enda en grenseløs subjektiv følelse. Når ganske rasjonelle ord som dette erstattes med alt mulig av moraliserende tåkeprat som «innvandrer» eller «flyktning», eller med idiotiske abstraksjoner som «norskfødte innvandrere», som SSB opererer med, er hensikten vanskelig å forstå som noe annet enn et overordnet, systematisk forsøk å kontrollere hvordan virkeligheten kan omtales og forestilles.

Den som fjerner slike enkle og evidente begreper, fjerner også muligheten til å tale klart om den mest avgjørende politiske realiteten i vår tid, og er en fiende av det norske folket.

Visse begreper er der for å brukes, fordi det har en mening, og det i sterk motsetning til det meste av totalt tomt prat og «system speech» i dagens demokrati. Og nettopp derfor blir slike begreper stillferdig fjernet fra vårt språk: fordi det truer systemets behov for mørkelegging, ubevissthet, selvbedrag og fanatisk selvmordsmoral.

Et folk som ikke tør å bruke sitt eget rasjonelle språk om sine realiteter, har gitt opp muligheten til å eie den, og Norges Nordmenn er på mange måter på god vei der òg, og må før eller senere strekke seg mot en større verbal fornuft og ta opp kampen mot språktyranniets masseforledelse.