NASA enda ikke til månen—USA på vei ned i nekrologen

Folk Flest™ lever i tilnærmet total og fundamental relativ forvirring og forledelse. Er det noe som er sikkert og visst for de få av oss som fortsatt evner å holde hodet over den semantiske søppelflommen og grenseløse goy-sloppen på sosiale medier, så er det dét. I slike omgivelser blir bedrag verdens felles valuta, og fanatisme en generell livsnerve. Når hverken ord, retning eller ansvar har noen stabil form, gjenstår bare forvaltningen av narrativ og gjengs epistemisk elendighet. De falske elitene kjenner direkte på dette mer enn noen andre, men vet ikke bedre råd enn å blakke andre rundt seg samtidig som de melker alle mulige muligheter som gir dem mer av alt de har fra før. De beste av de verste falske elitene kan nok også ense at imperiet er i fall, men fortsetter som før så lenge systemet blør penger, «håper» og ellers hviler på gamle institusjonelle illusjoner.

NASA, som den fremste fallende vestlige bastionen, er et presist uttrykk for dette. Når fundamental forvirring rår, forveksles den mest overbevisende markedsføringen gjerne med realiteten. Og når virkelighetene her og der begynner glippe, klamrer systemet seg til historiefortelling som substitutt for funksjon. Narrativet blir viktigere enn handlingen, og symboler overtar for substans . Det er desperasjonen og forvirringen som driver det videre: å simulere bevegelse, håp og kontroll i en struktur uten andre forutsetninger enn å nettopp simulere. Og Folk Flest™, de klapper mens de betaler for reisen. En reise som aldri skjer, og en ny «gullalder» av en fremtid som aldri kommer.

I 2022 skrev jeg en helt rimelig, om enn bastant, omtale av NASAs annonserte måneferd som angivelig skulle kulminere i 2025: «Dette kommer aldri til å skje». Det krevde i praksis ikke mer enn å ha lest NASAs egne dokumenter, ha et ufravikelig intellekt og en sunn immunitet mot dogmer og drittpreik fra folk som aldri har bygget noe annet enn ubrukelig nonsens solgt til idioter. Det teknologiske, psykologiske og institusjonelle fundamentet for å gjennomføre noe monumentalt i utenomverdenen eksisterte ikke da de sa det gjorde, og det eksisterer ikke nå. Og helt som forventet:intet har skjedd i mellomtiden med de samme forutsigbare unnskyldningene.

Relatert: NASA prøver å dra til månen—igjen

To år senere er det forhåpentligvis mer åpenbart at Artemis 1 bare var et løpende, som vanlig faktisk uforpliktende testshow og argumentasjon for å legitimere store budsjettposter. Artemis 2 er fremdeles forsinket og Artemis 3, hvor astronauter angivelig skal lande på månen igjen, har blitt skjøvet frem, igjen, til 2027, altså cirka «2 more weeks». Det skjer ikke denne gangen heller, og Ikke i 2031+. Presumptivt ikke engang i dette århundret per tingenes tilstand og tilnærming som vi har det nå. NASA forandrer også datoene hele tiden. En dag er det 2026, neste dag 2028. NASA: Never A Straight Answer.

Samtidig kuttes NASA ned til beinet når nå rundt to tusen ansatte, mer enn ti prosent av etaten, har allerede sagt opp gjennom en «frivillig» ordning. NASA-ledelsen ser ut som de faktisk har sett «American Moon» på interne møter. Deres eget språk drypper av usikkerhet, depresjon og virkelighetsflukt, men nå har de i alle fall noe så skylde på. Realiteten er at NASA har begynt å avvikle seg selv, og gjør det mens de fortsatt later som om de skal til månen, fordi de kan jo ikke gi slipp på egen storhet. NASA har stengt hele avdelinger, inkludert «Office of the Chief Scientist» og «Office of Technology Policy and Strategy». Kontoravtaler i mangfoldshomo-gryta New York er også lagt på is. Alt av feltarbeidere fra jordforskning til atmosfærisk kjemi har fått beskjed om å jobbe hjemmefra på ubestemt tid. Rykter om full nedleggelse av Goddard Space Center samt andre filialer farer i korridorene. Det mest ærlige NASAs ledelse har sagt det siste året er at vi skal bli mer «agile and lean», noe som betyr to ting: de sparker folk, og det blir mer fan-produsert romkunst presentert som fotobilder mens vi venter på en litt smartere mediestrategi.

La det imidlertid ovære ganske klart hvor jeg står når det gjelder NASA og romferder, og verdene sånn generelt:

NASA og andre land, har sendt saker og ting rundt omkring i solsystemet, de har vært i lav-jordbane med mye forskjellig, inkludert folk, selv om også mye av det var svært PR-preget og masse-mediemotiverte fremstillinger, inkludert løgner. Den internasjonale romstasjonen eksisterer, og man kan se den fare raskt forbi på himmelen om man vet hvordan. Men alt det legitime av bragder til side, så har mennesket aldri vært på selve månen fysisk selv. Dette var en slags hvit løgn, og historisk sett åpenbar på så mange plan som det nesten er mulig, særlig med tanke på idéen om å bruke månen som springbrett til solsystemet for videre romkappløp, da for eksempel til å bygge mer permanente baser der. Men ingenting av dette skjedde, og det skjedde ikke fordi teknologien eller pengene tok slutt. Tvert imot. Teknologien, slik den faktisk var, lå nemlig langt bak det offentligheten ble fortalt på mange måter, og var sådan aldri tilstrekkelig, hverken forsvarlig eller funksjonell nok, til å gjennomføre en reell bemannet månelanding på et teknologisk grunnlag.

Mytemakerens måneløgn og Musk-messianisme

NASA var aldri bare et «føderalt» romorgan eller organiseringsform, men det har alltid vært en kulturell maskin, et fyrtårn av narrativ for det store amerikanske århundret. Apollo-programmet ble brukt for alt det var verdt, og mye mer dertil, som både inn-landsgloboid bedøvende og geopolitisk anførende. Men det narrativet som en gang kunne bedøve både befolkningen og verdenssamfunnet, fungerer ikke lenger. NASA er redusert til en obskur raritet og en rituell etterlevning som forvalter symbolpolitikk, nødrasjonert fremtidsfantasi, CGI-fabrikk og ytterst beleilig, fjernstyrt robotpatos i ny og ne for å dekke over sin egen strukturelle funksjonssvikt.

At NASAs budsjett for 2026 nå er på sitt relativt laveste nivå siden før månekappløpet i det hele tatt ble annonsert, er helt symptomatisk. Den overvurderte President Kennedy lovet det amerikanske folket månen før teknologien fantes, og før han visste hva han egentlig snakket om, noe NASA-dokumentariske fremstillinger selv senere har innrømmet, men så også samtidig spant om til en mirakuløs selvoppfyllelse. Seksti år senere sier en mer føderal-forvaltet organisasjon at de skal gjøre «mer med mindre» (!). Det høres virkelig ut som NASA nå, og det høres også ut som en av imperiets største og siste fadese «Coming home to roost». Et imperium, og som vi ofte påpeker her, ikke nødvendigvis dør av bomber eller invasjoner, men gjennom og med historiske ekvivalenter av HR-kampanjer og andre typer presentasjoner frontet av identitetskvotering, system-staffasje og typisk evneveikt pseudo-lederprat.

Det eksisterte én gang et Amerika med realistisk vilje, ingeniørmakt og industriell potensiell kapasitet til å utrette underverker med tiden til hjelp. Enten man tror på alle detaljene eller ikke kjenner noe av dem men uansett «tror» fordi man er for dum til annet, var dette prosjektet i det minste overbevisende for det intellektuelt forkomne Folk Flest™. Men masse-manipulasjonen seiret igjen, og nå sitter man til syvende og sist igjen som og sammen med diverse Svartepettere i kortstokken, og det i korthuset av en slags bastardisert superstat som ikke engang klarer å ferdigstille tilstrekkelige, troverdige romdrakter for månen, som ikke har noen planlagt besetning annet enn mangfolds-PR, ingen fungerende månebaseplan, ingen løsninger med tanke på diverse av annen stråling (som fremdeles er et problem) og ingen som helst realistisk tidshorisont med tanke på disse, mange offisielle problemene.. Til gjengjeld har de fremdeles hybris og PR-energi nok til å spinne videre hensides alt dette og hevde at de skal «inspirere neste generasjon», men det være en generasjon som i praksis ikke eksisterer fordi forutsetningene er fundamentalt forandret.

Slutten på hele det amerikanske århundret, og sløret som falt, vil jeg hevde begynte for alvor å manifestere seg etter «9/11» 2001. Ikke noe tidligere tidspunkt viser seg mer signifikant, da med de to tårnene som falt, pluss mye annet merkelig, forsvant også det meste av faktisk fornuftige forestillinger om troverdighet og «frihet». Deretter fikk vi «evige kriger», mer manipulasjon, flere «finanskriser», Big Pharma-grifts, informasjonskaos og til slutt det som bare kan kalles en teknologisk og generelle sosial degenerasjon maskert som «utfordringer», som i realiteten bare er et mer desperat administrert forfall liksom-forklart med fordummende slagord og opprettholdt med illusjoner av pseudo-progressiv fremgang på nært sagt alle fronter.

Alt peker tilbake på én ting: imperiet har i alle fall passert halveringstiden, og det som gjenstår er en akselererende desillusjonering proporsjonal med den sivilisatoriske dekomponeringen. Der hvor den siste månelandingen i retrospekt, relativt enkelt i dag kan ses for hva det den var: En dårlig fiksjon og totalt usannsynlig TV-produksjon, vil den neste i beste fall være en CGI-AI-animasjon i tråd med det generelle nivået av vestlig «Idiocracy» som er igjen, men det vil være langt forbi irrelevant.

Vi, menneskeheten, har sett dette før. Eksempelvis rundt 1200 f.Kr. ‘kollapset’ nesten alle avanserte sivilisasjoner i Egeerhavet samtidig. De mistet skriftspråket, handelen, teknologiene. Elitene døde av eller flyktet. Byene brant, og det tok angivelig flere hundre år før noe tilsvarende ble bygget igjen. Lignende prosesser preget også Ming-dynastiets fall, hvor ‘statsapparatet’ brukte mer ressurser på å føre oversikter enn å faktisk løse problemer. Da det brøt sammen, var det med all statistikk godt intakt for ettetiden og blant annet beskrevet i «The Confusions of Pleasure: Commerce and Culture in Ming China». Sivilisasjoner faller ikke fordi to-tre ting går litt galt her og der, men snarere, fordi alt fortsetter som før. NASA, nå, på sin side, rasjonaliserer sitt eget lille fall som selvsagt og nødvendig: teknologi ble «ødelagt», konseptdesign «forsvunnet», og alt annet mer vesentlig er «hemmeligstemplet», noe som også er svada.

Sannheten er at det faktiske sannheten om Apollo-programmet er helliggjort, og derfor unntatt offentlig innsyn. Det er et spørsmål om nasjonal sikkerhet, falsk stolthet og generasjons-definerende fantasi.

Om det sånn sett kan sies at NASA er det døende imperiets statsfantasi, så er Elon Musk dets mer ‘private’ karikatur, som i all realitet ikke produserer, innoverer eller leverer noe annet enn det ene bedraget og pinligheten etter det andre. Nært sagt alt Musk er involvert i er ubrukelig. Men massen av folk, i stor i likhet med f.eks. Apollo-programmet på 60-tallet, forblir nærmest totalt ukritisk og i en slags ekstase. Musk som foretak er en enest stor grift og frontmann, og en selvutnevnt frelser av sivilisasjonen som selger relativt eldgamle løsninger med nytt design subsidiert av den staten han påstår å overgå og som han syter om må kutte i. På SpaceX handler det først og fremst om å lande budsjettbevilgninger og beholde romfartentusiasmen via oppriktig falsk historiefortelling om romfartsteknologi generelt. Ta for eksempel landingssystemet til Falcon 9, som Musk og hans menighet hevder er både banebrytende og unikt. I virkeligheten er det bare en oppskalert videreføring av idéene bak blant annet DC-X-prosjektet, som var et mer spontant 90-tallsinitiativ utviklet av McDonnell Douglas og finansiert av Pentagon under SDI / «Star Wars»-programmet. Dette var en helt åpen teknologisk arv SpaceX samt andre fikk servert på sølvfat, men som likevel ble spunnet i diverse medier som om Musk selv hadde funnet det hele opp i garasjen; enda en stjålet faktuell parallell som Musk selv stjal fra «Tesla»-skaperne, som faktisk opprinnelig opererte i garasjen.

Og på «X»—egentlig et miserabelt, retarderende «sosialt medium» som i praksis er Reddit for folk som tror de er på høyresiden—re-postes disse løgnene totalt ukritisk av Musk-fanbois samt av Musk selv, helt uten skamvett. Jeg får faktisk vondt av å lese banalitetene og idiotien på Musk sin timeline, men som passer meg godt. Hvis jeg vil ha litt negativ bakkekontakt, så er det bare å stikke inn der og få en real dose av «fingeren i jorda» av hvor dårlig det egentlig står til.

Svindelen stopper ikke der. «Tesla» er heller ikke noen bil verdt å samle på, eller sitte på med, robo-taxier er kvasi-retardert gimmick-tøv på lik linje med robotiserte food-bud. Elbiler generelt er en fundamentalt unødvendig, ubrukelig, helseskadelig kvasi-innovasjon og tech-sentralisering på hjul, og «Starlink» er like mye «frihetens» internett som «X». Starlink er i realiteten et massivt orbitalt-global satellittovervåkningsnettverk som potensielt er svært sårbar for total ødeleggelse gjennom en bane-kaskadeeffekt, hvilket er morsomt å tenke på. Én liten feil, eller velplasserte missiler fra fienden, og mye, om ikke hele systemet forvandles til skrapet det er. Og alt for hva da? For å gi Netflix og litt Facebook til noen forskere i Antarktis, eller endelig muliggjøre at enda flere nigerianske prinser kan nå deg i HD? Og dette på steder hvor man heller kanskje burde fokusere på andre verdslige problemer enn laber internettilgang.

NASA og Musk, samme opplegget-samme oppskytningssted, utgjør tilsynelatende to poler i et svært fruktbart spenn mellom det som forfektes å være offentlig eller privat, men de er begge to ansikter av samme psyko-sosiologiske, sivilisatoriske katastrofe slutt-fase. Den ene forvalter fortidens storhet, mens den andre simulerer fremtidens frelse. Felles for dem begge: ingenting skjer, men alt koster mer enn noensinne uten reelle resultater. Det eneste som er reelt er de kyniske rasjonaliseringen og kulturelle forledelsen. Når en sivilisasjon ikke lenger har råd til realitet og sådan sannhet, og ikke lenger tør tape ansikt, gjenstår bare fasade og skuespill. Og dette skuespillet går mot sin tredje akt, der de siste kulissene faller én etter én for hva det er av en strategisk illusjon hvor sterkt misinformerte folk og fabrikkert «fanboy fiction» og indiske og israelske bot-farms som skal gi et slags utrykk for bred oppslutning i «folket».

Men for all del, la oss være optimistiske. Selvsagt gleder vi oss til underholdningen som blir månelanding på TV i 2027. Men denne gangen blir det nok helt på ordentlig, skal du se, og så kan jo dette nå attpåtil bevitnes fra innerste Afrika via «Starlink»; også presenteres som et fremskritt for «den tredje verden», og en verden som selvsagt må flytte inn i den første for å redde oss alle fra store undergangen.

Teknologi og forenklede narrativ gjør ingen klokere, men hjelper idioter å tro på noe nytt, og det er det aller viktigste.

Kritikken.no

Redaktør