Mer pseudovitenskap: Klima, kaldt og varmt, forårsaket massedød

En ny, dum og delvis absurd fremstilt forskervåsete studie er igjen på ferde. Ikke at dette er sjelden for tiden, og langt fra det aller verste jeg har sett, fordi det er jo ingen overraskelse at temperaturer kan drepe, på godt og vondt—kaldt eller varmt.

Men det er hvordan man fremstiller slike banaliteter i kontekst av hva. Denne studien og formidlingen i etterkant av mediene, et godt eksempel på hvordan ignoransens hybris og faglig inkompetanse rår sterkt i flere av dagens forskermiljøer.

Oversatte utdrag fra European Society of Cardiology

FORSKERE ADVARER OM POTENSIELL TRUSSEL MOT HJERTEHELSE FRA EKSTREMVÆR

Barcelona, Spania – 26 august 2022: En analyse av nært 2.3 millioner Europeere har funnet skadelige assoisiasjoner mellom kaldt vær og død fra kardiovaskulær helse, særlig i fattige nabolag. Varmt vær er knyttet til overdødelighet i pasienter med kardiovaskulære sykdommer.

Undersøkelsens forfatter, Professor Stefan Agewall fra UIO, uttalte: «Klimaendringer forårsaker i gjennomsnittstemperatur, men også ekstremkulde i noen regioner. Mer enn 70 000 dødsfall i Europa sommeren 2003 skyldtes hetebølger. Overdødelighet og sykehusinnleggelser skyldes også kaldt vær.

---

Kommentar:

Folk flest, og de aller fleste forskere vet faktisk ikke hva godt nok hva vitenskap er, og dette er ingen ekstrem påstand. Ikke noe mer ekstrem enn hva det er en objektivt korrekt påstand i relasjon til vitenskapens kriterier, hvilke er klart definert og stadfestet per konvensjonell lære vis-à-vis vitenskapelig metode.

En viktig faktor å ha klart for seg er også den at forskere i dag lever under et regime der de for det aller første er helt avhengige av å publisere for å kvalifisere som «forskere» og derav motta penger og stipender. Dette er en fundamental interessekonflikt som tas helt for gitt som en slags bransjestandard av alle forskere i alle forskermiljøer. Dette kalles «publish or perish».

I relasjon til denne studien, denne såkalte analysen, så kan det også sies at hverken leger eller epidemiologer driver særlig med noen som helst form for faktisk vitenskap selv om de selvsagt vil insistere på det selv. Epidemiologi er et pseudovitenskapelig fag på lik linje med «samfunnsvitenskapene»

Kort om hva «vitenskap» er, og ikke er

Vitenskap handler om hypotesespekulasjon som fører til teorier, og teorier som kan testes i henhold til en bakenforliggende mekanisme. En mekanisme er et objektivt påviselig og fysisk demonstrert forhold mellom årsak og virkning dedusert til minste mulige detalj. Dette forholdet må så kontrolleres for all varians og alle påvirkende faktorer mulig. Det må også foreligge en kontrollgruppe med tilsvarende invariante og operasjonaliserte mot-kriterier.

Dette er minimum det som skal være på plass i en vitenskapelig disiplinert undersøkelse som i det hele tatt kan anses som klinisk, konsistent og konsekvent riktig med tanke på kausale forhold, samt sidefaktorer generelt, som også må innbefattes på samme grunnlag og måte i metodologien.

Ingenting av det som er beskrevet overfor her er noe epidemiologisk forskning teknisk av fag befatter seg med, og er dermed ikke å forstå som vitenskap. Man kan kanskje kalle slikt for ‘forskning’, men ikke disiplinert vitenskap iht. metode og bruk.

Relatert: Klimavitenskapens natur og virkelighetsforestilling. En premissanalyse og undersøkelse av dens holdbarhet

Epidemiologi er i essens innhenting av data, som er statistikkført, pleiet; matematisk prosessert i typisk regresjonsanalyser, ofte utsatt for manipulasjon, vekting og sjonglering av de de selv forstår som empiri, som etter visse hypotetisk forutinntatte faktorer, evt. teoretiseres som såkalt sammenfallende (klassisk haiangrep og salg av iskrem), og dermed til slutt fremstilles som «korrelasjoner», ofte kun på bakgrunn av hva som ikke trenger å være mer enn banale lineære begrep og sammenhenger. I beste fall er dette induksjonsteoretisk revisjonisme og rasjonalisering av hva som søkes å være årsak.

Så hvordan er dette mulig? Jo, pseudovitenskap og sjarlataner lever i et symbiotisk og meget harmonisk miljø. Dette kalles forskermiljøer, på godt norsk. Forskere låner av hverandre, siterer hverandre, sjekker hverandre, inspireres av hverandre, konspirerer med hverandre, til og med lever med hverandre. Mange forskere er i faste forhold foruten de platoniske. De holder hverandre i gjenge og i drift. Det er et kollegial.

Forskere generelt, og vitenskapen forøvrig, har en tendens til å selvsagt bygge på forutgående oppdagelser og metoder. Slik er det. Man kan ikke begynne på bunn hver gang noe skal undersøkes metodologisk, så da bruker man selvfølgelig de retningslinjene, verktøy, og metodene som begunstiger forskere. Problemet er at mange av disse metodene er gale, og at forskere flest er for dumme eller for korrupte eller annet til å være kritiske mot dette. De har ingen interesse av å lage problemer hverken for seg selv eller sine kolleger.

Denne påbyggingen, og endemiske rasjonaliseringen kommer klart frem, spesielt i pseudovitenskapelige disipliner som den rent kvantitative vitenskapen uten klinisk kontroll og fysisk natur. Premissene legges i forkant: I denne studien f.eks: Så sier hjerteeksperter at «Ja, vi vet at temperatur har en effekt på hjertet, og at folk kan dø av kald og for varm temperatur», og dermed blir slikt en hypotetisk mulighet når man så laster på med assosiative faktorer—det være hva som helst forsåvidt, og så kan forskerne sitte og lete etter såkalt sammenfallende mønster, selv om dette mønsteret for all del kan være totalt irrelevant.

Klassikeren i så måte er hypoteseanalogien: «Iskremsalg forårsaker haiangrep»: Noe som kan testes, og noe man kan sikkert kan finne mange forskjellige assosiasjoner, attributter, korrelasjoner til, men uten at dette forklarer noe om selve årsaken til haiangrep, som åpenbart ikke har noe med iskremsalg å gjøre, men at folk f.eks bader på stranden når det er varmt og derfor er mer utsatt for haiangrep fordi de bader i havet, men altså ikke fordi de fant på å kjøpe iskrem..

Det er i essens den samme skolefeilen og vitenskapfilosofiske fallitten epidemiologiene bedriver med kategorisk i sitt virke.

Eksempel på utsvevende pseudovitenskap

Studien fremhever:

«Heat was not related to detrimental effects in the overall study population. However, temperature rises from 15°C to 24°C were associated with 25% (RR 1.25; 95% CI 1.12–1.39) and 30% (RR 1.30; 95% CI 1.10–1.53) elevated risks of death from cardiovascular disease and stroke, respectively, in people with heart disease at baseline.

Vi snakker her om det som kan betraktes som rene matematiske begrunnede assosiasjoner av potensielt involverte faktorer på grunnlag av overordnet statisitkk, med liten inngående kontroll og praktisk talt null av noen som helst klinisk verdi og vitenskapelig holdbarhet.

For å «holdbart» assoisiere slike faktorer, må det utvises en viss statistisk kontroll, en kontroll som er en slags substitutt for kontroll av fysiske faktorer, som epidemiologien nødvendigvis ikke har tilgang eller mulighet til.

Studien refererer videre til en annen studie, som bygger på en annen studies metodologi og utregningsmetoder; formularer som blant annet forsøker å beregne såkalt risiko ut i fra tall. Men slikt er ikke vitenskap da konseptet risiko forutsetter en klargjort og kontrollert mekanisme som tilfredsstiller kriteriene i henhold til vitenskapelig disiplin om årsak-virkning. Å regne seg frem til slikt er i seg selv bare en teori og ikke en objektiv undersøkelse av faktorene i seg selv. Faktorene utelates og representeres kun i form av kvantitative holdepunkter, som ikke engang er robuste holdepunkter for videre vitenskap, fordi de ikke trenger å være relevant til hva den søker å objektivt undersøke.

Hva denne studiens premisser bygger på er at såkalt klimaendringer forårsaker en økning i hjerteinfarkt. Det er en ekstrem påstand på den måte at å føre holdbar kontroll for slike hypotetiske hyper-spekulasjoner og ekstrem-ekstrapoleringer, for ikke å snakke om å teste teorien dette etterhvert utgjør, blir nærmest umulig og bare nonsens. Fordi dette er klart for forskere, så må de ty til en form for argumentasjon ved å ta i bruk regresjonsanalyser og annet statistikk-relatert for å effektivt rasjonalisere sine påstander og konklusjoner.

Denne argumentasjonen og metoden (argumentasjonen) hentes så fra foregående studier. Studier som ikke nødvendigvis heller er tilsiktet slike forhold denne studiene søker å opplyse om.

Videre til referansen og studien av Steenland and Armstrong:

Når man går referanserekkene til alle studiene i sømmene, så vil man kunne avdekke argumentasjonen, dvs. rasjonaliseringenes substans og matematiske tilnærming. Dette for å se hvor holdbart påstandene i konlusjonene med rette kan sies å være holdbare, proposjonale eller rett og slett realistiske. Her kan man imidlertid lese at den tredje studien det refereres til regelrett sier at såkalt «attributable fraction» ikke er etiologisk beregnbart simpelten ut i fra epidemilogisk data generelt.

Bristen bak anvendelsen er med andre ord klarlagt og stadfestet, noe som er greit med tanke på disse foregående og ikke-relaterte studiene, men dette skulle i henhold til god vitenskapsskikk egentlig sette en umiddelbar stopper for ekstreme påstander i neste omgang, om både (objektive) mekanismevise konstateringer om klima og videre temperatur, over i en årsak-virkning-kontekst. Det er rett og slett ikke noe som medfølger gyldighet, men det gjøres likevel, fordi man innen pseudovitenskapen er som oftest korrumpert og politisk motivert av andre ting enn objektivitet.

En annen generell påpekning, iblant mange hundre mulige, men vi skal begrense dette så mye som mulig, er at selvsagt er det ingen som disputerer at temperaturforskjeller medfører forskjellige utfall. Det med tanke på alt. En kald dag kan bety andre forhold enn den neste osv. Studien er en såkalt observasjonstudie, noe som betyr at den utelukkende fortolker datasett og statistikk, men ikke særlig nærmere tilfellene/utfallene enn som så.

At både varmt og kaldt vær sies å regelrett forårsake sykehusinnleggelser og overdødelighet, er en motsigelse og dipolarietet, som ellers i vitenskapelig forståelse umiddelbart burde svekke hypotesen om at dette har noe med overordnede klimaendringer å gjøre. At disse tallene er fra èn periode, 2003, og ikke med noe tilsynelatende oppfølging, er også helt uholdbart med tanke på bredden av denne teoretiske «konklusjonen».

Men alt dette tas som selvfølgeligheter og som en slags fornuft av disse sjarlatanene. Dette trolig for å rasjonalisere frem et forhåndsbestemt narrativ angående klimaendringene generelt, eller at forskerne rett og slett er inkompetente og generelt ignorante når det gjelder andre fagområder enn sitt eget. Det er forsåvidt også helt uholdbart for forskere, på tvers av sine felt, å tilskrive ett vitenskapelig funn over på forhold de selv ikke har kompetanse for å avdekke, noe som er det faktiske tilfelle i nettopp denne studiens metodologiske fundament.

Denne udisiplinerte, forutinntatte og konspirerende fanatismen angående klimavitenskap og vitenskapsstandardene i vesten generelt er som følge av mer og mer konsolidering og politisk styring. Vitenskapen er blitt et åndsfelleskap og et fagområde for middelmådige sjarlataner og annet grums. Kritiske forskere stenges ute, sparkes og forties, mens hysteriske pressefolk skriker opp om ting de ikke forstår noe av eller behersker utenom sin enkle, forskrudde oppfattning.

Professor Agewall uttaler på slutten:

«Clinicians can use this information to provide tailored advice to those most at risk of adverse health outcomes during hot and cold days. Patients with heart conditions should stay hydrated in hot weather and adhere to advice from their cardiologist on medication use. We can all check the news for extreme heat and cold alerts and follow safety tips from local authorities.»

Dette er i motsetning til resten av det som fremholdes av studien, blant annet i sin overskrift og presentasjon forøvrig, nokså fornuftig fremholdt, og av en substans som er fagrelevant Agewalls kompetanse, hvilket er klinisk kardiologi, men ikke «vitenskap» forsåvidt. Han forholder seg til hva som presenteres av såkalt «vitenskapelige» bemerkninger, og tjorer dette så sammen med sin fagekspertise.

Han er slik jeg kan se, ingen spesielt trent vitenskapsmann eller professor i f.eks vitenskapsfilosofi, i tillegg til sin hjerteskjærende kompetanse, noe som er et gjennomgående trekk for vitenskapssjarlatanene: At de utrolig nok ofte ikke har adekvat bakgrunn eller evne til å faktisk forstå hva de driver med, hva de kan si om hva de finner, og hva vitenskap er og ikke er. For dem handler det å spy ut med diverse av spekulasjoner og mer regelrett syning enn vitenskap for å forbli relevant. Og dette vil fortsette så lenge fanatismen, og den mer kyniske korrumperingen, finansieres av systemet for å produsere frem beleiligheter som underminerer vitenskapen for å underbygge en videre agenda.